Klimakrisen, kort forklart – se opptak fra #Klimakvarteret

Se forsker Bjørn Hallvard Samset fra CICERO Senter for klimaforskning sin innledning om klimakrisen.

Fredag 04. juni inviterte Norsk klimastiftelse til årets niende digitale #Klimakvarter. I det 15 minutter lange foredraget ga forsker Bjørn Hallvard Samset fra CICERO Senter for klimaforskning en presentasjon om klimakrisen. Last ned presentasjonen her.

Spørsmål og svar

Takk for flott vitenskapsformidling gjennom mange år! Kunne du reflektert rundt tallfesting av risiko og negative effekter knyttet til global oppvarming? Tenker spesielt på tankene til William Nordhaus og påstanden om at 3,5 grader økning er optimalt for å balansere goder og ulemper med karbon. (En del av forutsetningene hans synes ganske drøye for en lekmann, men utgangspunktet om å veie fordeler mot ulemper bør være lite kontroversielt )

I årene fremover må vi opplagt balansere fordeler mot ulemper. Vi må både redusere utslipp og tilpasse oss endringene vi har fått og vil fortsette å få, i en balanse som gjør at vi lettest mulig kan fortsette å drive samfunnet. Utfordringen er at ingen av oss har gjort dette før, så den balansen er vanskelig å anslå. De senere årene har vi blitt stadig mer klar over hvor følsomt samfunnet og naturen er for selv små endringer i klimaet, så balansepunktet mellom kutt og tilpasning later til å ligge lavere i dag. Nordhaus gjorde sine anslag basert på mye tynnere kunnskap enn vi har i dag, så selv om prinsippet er godt så vil tilsvarende analyser nok gi andre svar nå. Arbeidsgruppe 3 i FNs Klimapanel vil si mer om dette i løpet av 2022. 

Det snakkes mye om netto nullutslipp. Hvordan skal en norsk bedriftsleder eller politiker forstå hva netto null er og hvordan skiller det seg fra nullutslipp? 

Null utslipp er akkurat det det høres ut som: Bedriften eller landet kan ikke slippe ut ett eneste molekyl CO2 (eller andre stoffer som påvirker klimaet på lang sikt), som ikke ellers ville vært der. Spesielt innebærer det å ikke bidra til at fossile reserver av karbon flyttes fra lagre i bakken og opp i den raske delen av karbonkretsløpet. Men alle skjønner at dette er vanskelig, og for noen kanskje til og med umulig hvis de skal fortsette med det de gjør. Så derfor finnes begrepet “netto null”, som sier at alt uslipp må kompenseres for av tilsvarende opptak. Og det må være reelle opptak, ikke bare “unngåtte utslipp” et annet sted; altså at for hvert kilo CO2 som slippes ut så må ett kilo også tas tilbake fra luften på en eller annen måte. Det er et stykke frem til vi kan få til dette på stor skala, men det foregår både forskning og utvikling i rekordtempo.

Hvorfor er det et poeng å kalle dette en krise? Hvor går grensen til når krisebegrepet er påkrevd, og når det blir litt i overkant?

Begrepet “krise” er det jeg dekket i foredraget, så jeg henviser til forklaringen jeg ga der – eller til boken ‘2070’ som jeg gir ut ca. 1. september 2021. Men jo, det er absolutt et poeng å kalle det en krise, fordi det er akutt å gjøre noe. 

Er klimakrisen en beskrivelse av det vi er inne i nå, eller noe vi vil stå overfor i en fremtid (når)?

Slik jeg tolker det er det en beskrivelse av situasjonen vi er inne i nå, altså at vi må ta valg i dag som vil ha store konsekvenser for både mennesker og natur for all overskuelig fremtid. Se ellers foredraget, for jeg utdype hva jeg mener med dette – eller boken “‘2070’ som jeg gir ut ca. 1. september 2021.

Vil klimakrisen ramme ulike deler av Norge ulikt? 

Ja, absolutt. De fysiske endringen (temperatur, nedbør og så videre) vil være ulike i nord, sør, øst og vest, og vi er også sårbare på ulike måter rundt om i landet. Drabantbyene rundt Oslo vil opplagt få andre konsekvenser enn reindriftsnæringen i nord – men begge må ta klimaendringene på alvor. 

Hva er normalt vær? 

“Normalt”, i vårt tilfelle, er helt enkelt det vi har tilpasset samfunnet og infrastrukturen vår til. Da vi bygget Oslo, for eksempel, la vi avløpsrør med en viss dimensjon. Da vi dyrket opp jordene i midt-Norge antok vi en viss sesongvariasjon, en viss temperatur, og så videre. “Unormalt” blir det når enten gjennomsnittet eller ekstremhendelsene flytter seg utenfor det vi antok eller tok hensyn til. Som er akkurat det vi måler at skjer i dag, verden over, på mange ulike måter. 

​Trur du at CO2-utsleppa raskt vil nå dei samme nivåa som før pandemien når samfunnet etter kvart går tilbake til normalt?

Tallene tyder på at det vil skje, noe som ikke er så uventet gitt at mange ønsker å komme raskt tilbake til “normalen” – og næringslivet ønsker at handel og forbruk skal bli slik det var. Men samtidig er det flere analysebyrå (IEA og Bloomberg, for eksempel) som har pekt på at trendene innen fornybar energi og redusert forbruk er såpass sterke at 2019 kan ende som topp-året for CO2-utslipp. Det gjenstår å se, og det er lov å håpe. 

​Bjørn – har du et stabilt syn på hvordan det går med klimaet og utvklingen fremover, eller er du også sårbar for svingninger når du leser en negativ/positiv nyhetshistorie, som de fleste andre?

Jeg tror vi alle mennesker lar oss påvirke av det vi leser. Forskere som meg er ikke noe unntak. Men en forskjell er at vi, i tillegg til nyhetshistoriene, har som jobb å lese forskningsartikler og fagnytt. De gir ofte et bredere og mer solid inntrykk enn hva nyhetene gjør. Likevel: Alle gjør nok klokt i å tenke over hvordan det vi føler akkurat nå er påvirket av ting vi akkurat har lest eller opplevd – særlig når vi diskuterer såpass følsomme og viktige ting som samfunnsutvikling.

Har vi en historisk parallell til det klimaet vi opplever nå? 

Nei, egentlig ikke. Det finnes perioder hvor det var omtrent like varmt, for flere millioner år siden, men da var det andre forhold som var ulike – og vi har ikke spesielt detaljert kunnskap om hvordan resten av klimaet var. Et annet problem er at endringene vi nå måler er så raske. Det har nok forekommet like raske endringer før, men de er vanskelige å studere med de metodene vi har for å granske fortidens klima. Det viktigste med dagens situasjon er imidlertid at vi selv er her. Klimakrisen handler om hvordan samfunnet blir påvirket av endringene, mer enn endringene selv. Der har vi absolutt ingenting å sammenligne med. 

Hva bør være målet – å begrense oppvarmingen til maks to grader eller 1,5 grader? Er disse temperaturmålene politisk bestemte eller har de rot i vitenskapen? 

Begge. De har i høyeste grad rot i vitenskapen, men selve målene er bestemt av FN, gjennom Parisavtalen. Begrunnelsen er at vi ser at klimarisiko øker veldig raskt med temperatur, samtidig som vi innser at vi ikke klarer å slutte å slippe ut CO2 over natten. To grader var lenge regnet som et OK kompromiss, men de senere årene har vi skjønt at det er veldig stor forskjell på 1.5 og 2.0 grader. Derfor bør vi holde oss så lavt som mulig, og helst innenfor 1.5 grader om det på noen som helst måte er mulig.