Økonomi er svaret på klimakrisa – se opptak fra #Klimakvarteret

Se forskningsdirektør Linda Nøstbakken hos SSB sin presentasjon om økonomiens betydning når verden skal mot nullutslipp.

Fredag 3. desember inviterte Norsk klimastiftelse til årets femtende digitale #Klimakvarter. I det 15 minutter lange foredraget ga forskingsdirektør Linda Nøstbakken hos Statistisk sentralbyrå en presentasjon om økonomiens betydning når verden skal mot nullutslipp. Last ned presentasjonen her.

Spørsmål og svar

Er økonomisk vekst forenlig med klimamålene?

Ja, men det krever at veksten skjer på en klimavennlig måte slik at vi samlet sett når utslippsmålene. En måte å få dette til på er ved å sikre korrekt prising av klimautslipp. Inntil i dag har dette i liten grad vært gjort. Tradisjonelle mål på verdiskaping og økonomisk vekst tar ikke hensyn til om verdiskapingen baserer seg på degradering av natur og miljø. I perioder hvor dette skjer, vil dermed mål på økonomisk vekst gi et for høyt anslag på den reelle veksten hensyntatt også bruken av disse ressursene.

Hva legger du i grønn vekst? 

I dette legger jeg at man oppnår økonomisk vekst med bærekraftig utnyttelse av naturressurser, bredt definert.

Dersom man ikke har høye nok CO2-avgifter, kunne man da like gjerne droppet CO2-avgift? 

Avgifter på skadelige klimautslipp vil ha positiv effekt selv om de ikke er så høye som samfunnets kostnad knyttet til utslippene. Man vil da internalisere noe av kostnaden, og dermed delvis korrigere for det såkalte eksternalitetsproblemet knyttet til CO2-utslipp. Ideelt sett bør CO2-avgiften settes lik samfunnets kostnad ved utslipp – eller høyt nok til at vi når klimamålene våre – men alle munner drar.

Markedsløsninger presenteres ofte som motsetning til omfordeling. Stemmer det?

Velfungerende markeder er kraftfulle verktøy for å få til effektiv ressursallokering – eller i klimasammenheng, en effektiv klimapolitikk. Mens markedene sikrer effektivitet, er det ikke gitt at de gir en akseptabel fordeling. Hva som er en akseptabel fordeling, er dessuten subjektivt. Det er likevel mulig å kombinere markedenes evne til effektiv ressursbruk med politikk for å sikre en akseptabel fordeling.

Er det ikke mer effektivt å forby negativ oppførsel i stedet for å ta omveien om økonomiske virkemidler?

Det finnes situasjoner hvor det beste er å forby negativ oppførsel, og det er også eksempler på at forbud blir brukt i miljøregulering. Dette vil likevel være en hjørneløsning hvor man tvinger alle til én bestemt adferd uavhengig av hvor kostbart dette måtte være for den enkelte og hvor skadelig adferden er. Dette er grunnen til at samfunnsøkonomer typisk foretrekker økonomiske virkemidler, som å sette en pris på den negative adferden, slik at de som opplever det mest kostbart å endre adferd, heller kan betale og fortsette som før. Betalingen bør da være så høy at bare de som har større nytte av oppførselen enn kostnaden den påfører samfunnet, faktisk velger å gjøre det. Da det kan være store forskjeller både mellom personer og organisasjoner, vil det ofte være vanskelig å diktere én type løsning som er riktig (effektiv) for alle. Da vil økonomiske virkemidler være å foretrekke.

Finnes det beregninger på hvor mye vi på global basis må bruke i året (kostnader) fram til 2050 på klimatiltak for å kunne nå målet på maksimum økning på 1,5 grader? 

Det finnes studier som søker å tallfeste kostnadene knyttet til klimatiltak for enkeltland, inkludert for Norge der denne typen beregninger for eksempel ble gjort som del av Klimakur 2030. Det er også mange andre typer studier som kan gi en indikasjon på dette, men på et mer aggregert nivå.

Hvis man legger til grunn at det underliggende problemet på klimakrisen er overforbruk: Ville det være hensiktsmessig (og rettferdig) å regnskapsføre utslipp, ikke i forbindelse med produksjon av en vare (i Kina), men i forbindelse med transport og forbruk (i Norge)? Jeg er klar ovr at en slik tilnærming ville innebære et stort brudd med logikken som Kyoto- og Paris-systemene bygger på. 

Dersom alle land hadde hatt CO2-priser som reflekterte samfunnets kostnad ved klimautslipp, så vil det man i Norge betaler for varer og tjenester man bruker automatisk reflektert korrekt utslippsprising. Men viss vi i Norge har klimaavgifter, mens land vi handler med ikke har det, så kan prisen vi betaler for varene våre være for lav fordi den ikke fullt ut priser inn klimautslippene. Da kan en justering av prisen i Norge for utslipp knyttet til produksjon og transport utenfor Norge, bidra til å gi en mer korrekt pris i Norge ved at klimaeffekten da prises inn. Trolig vil det være utfordrende å gjennomføre dette om det bare gjøres i Norge, etter som det krever at vi skaffer detaljert informasjon om klimautslippene langs hele verdikjeden for alle produkter som importeres til Norge.

Vi hadde rasjonering/lisens/venteliste på matvarer, biler og andre ting langt ute på 1960- og 70-tallet i Norge. Hvorfor ikke trekke frem igjen slike ideer?  

Vi bruker fremdeles disse ideene i mange sammenhenger, også innenfor miljøregulering. Klimakvoter er for eksempel en måte å rasjonere klimautslipp på. For å få til effektiv fordeling av klimakutt mellom de som omfattes av en slik ordning (og dermed lavest mulig samlet kostnad ved utslippskuttene), bør man også legge til rette for et marked for klimakvoter. For mer om dette, se svar på spørsmålet ovenfor om å forby negativ oppførsel.

Kan prinsippet om at forurenser betaler være en sovepute for rike lands import? (pga fattigdom og egeninteresser, kriminalitet og korrupte regimer?)

Dette er det vanskelig å svare på. Klimaproblemet er et globalt kollektivt gode-problem, og vi vet av erfaring at det er vanskelig å løse slike problemer. Det vil nemlig være fristende å la andre kutte klimautslippene, siden man selv uansett vil nyte godt av et bedre klima. Dette problemet vil ligge der uavhengig av prinsippet om at forurenser betaler. Se også svar på spørsmålet om regnskapsføring av utslipp ovenfor.

Samfunnsøkonomer har i årtier formidlet at løsningen på klimakrisen er å innføre prising av utslipp, men er det ikke en illusjon å tro at vi på et eller annet tidspunkt vil få en globalt CO2-skatt som er høy nok?  

At vi får en felles CO2-avgift som omfatter hele verden, kan i dag synes noe optimistisk. Samtidig ser vi at CO2-prising innføres i stadig flere land og regioner, og at prisene man der betaler for CO2-utslipp beveger seg oppover. Forhåpentligvis vil denne trenden tilta og gjøre at CO2-prising kan være en stor del av løsningen på den globale klimautfordringen, selv om vi ikke får én felles pris.

Dersom en CO2-avgift ikke er høy nok, kunne man da like gjerne latt være å innføre avgiften?

Se svar på nesten samme spørsmål ovenfor.

Du har vært inne på viktigheten av CO2-skatt, og at denne må være høy nok. Men hva med inntektene: en er det likegyldig hva inntektene fra en slik skatt går til? 

Det er ikke likegyldig hva inntektene går til. Dersom vi bruker disse inntektene til å redusere generelle skatter og avgifter, for eksempel inntektsskatten, vil dette også bidra til økt verdiskaping. Man får dermed en dobbelgevinst av å legge avgift på skadelige klimautslipp. En ny rapport fra Menon Economics viser dessuten at nordmenns aksept for klimaavgifter avhenger av hvordan inntektene fra avgiften benyttes.

Hva tenker du om forslag som “karbonskatt til fordeling” – altså et system der inntektene tilbakebetales til innbyggerne?  

Det er en interessant idé, særlig dersom dette kan skape større aksept for klimaavgifter og dermed raskere og bredere implementering. Dersom vi uansett får på plass en slik avgift, er det mer effektivt og dermed bedre for Norge, om vi bruker inntektene til å redusere andre skatter og avgifter, og da særlig såkalte vridende skatter som reduserer verdiskapingen.