Oljeskatten i energiomstillingens tid: På tide med innstramminger?

Utgitt:

12. april 2016

Utgiver:

Norsk klimastiftelse (2016)

Rapportnummer:

Rapport 2/2016

Redaksjon:

  • Anders Bjartnes, ansvarlig redaktør
  • Anne Jortveit, redaktør
  • Lars-Henrik Paarup Michelsen

Design:

Marianne Thrap, Pål Dybwik (forside og illustrasjoner)

Innhold


Redaksjon:

Anders Bjartnes (ansvarlig redaktør)
Anne Jortveit (redaktør)
Lars-Henrik Paarup Michelsen

Bidragsytere:
Nina Jensen, Terje Osmundsen og Marius Holm

Grafikk og design:
Marianne Thrap, Pål Dybwik (forside og illustrasjoner)

Redaksjonsslutt:
12.04.2016

Norsk klimastiftelse er Norges grønne tankesmie. Vi sprer kunnskap og ideer til et bredt publikum om klima­endringer og klimaløsninger. Målet er et samfunn uten menneskeskapte klimagassutslipp. Klimastiftelsen tror på åpenhet og samarbeid. I stiftelsens formelle nettverk sitter landets fremste universiteter, høyskoler og forskningssentre.

Vi takker våre hovedsamarbeids­partnere:

Forord

Første del av denne rapporten ble lagt frem i desember 2015. Der beskrev vi de viktigste elementene i Petroleumsskatteloven og drøftet blant annet den såkalte «friinntekten» oljenæringen nyter godt av. I denne delen av rapporten tar vi særlig for oss leterefusjonsordningen, som sikrer at aktører som leter etter olje kan få dekket 78 prosent av sine utgifter inntil de kommer i skatteposisjon. Denne generøse statsstøtten ble innført med virkning fra 2005. Siden da har mye forandret seg. Hver dag får vi gode nyheter som viser at energisektoren kommer til å endres for bestandig. Her er fire ferske eksempler:

  • Paris-toppmøtet: Verdens ledere har blitt enige om å øke ambisjonene i klimapolitikken.
  • En ny rapport fra UNEP og Bloomberg New Energy Finance viser at verden satte ny rekord i investeringer i fornybar energi – både målt i kroner og kapasitet. Kostnadene ved fornybar energi fortsetter å falle – særlig innen solenergi.
  • Samme rapport viste at også batterikostnadene til elbil-batterier på få år falt fra $1000 til $350 pr kWh. Prisfallet fortsetter.
  • Og tre dager etter at Elon Musk hadde lansert Tesla Model 3 hadde 276.000 mennesker bestilt den nye elbilen.

Alt dette får konsekvenser for etterspørselen etter – og verdien av – fossil energi. Et fat olje som har færre kjøpere enn før blir mindre verd. Enda dårligere butikk blir det hvis den som eier oljen har betalt i dyre dommer for å finne den og hente den opp. Leterefusjonsordningen er en statlig støtte til det siste.

Derfor er det nødvendig å drøfte om milliardene fellesskapet nå stiller til disposisjon for den som melder seg på i 23. konsesjonsrunde i Barentshavet, kan brukes bedre andre steder: på å fremme teknologiutvikling og verdiskaping innen maritime næringer, fornybar energi, bioøkonomi og høyteknologisk industri – eller annen klimavennlig næringsvirksomhet vi kan leve av når dyr olje fra arktiske strøk ikke lengre har et marked.

Oslo, 12. april 2016

Anne Jortveit, prosjektleder
Norsk Klimastiftelse

Leterefusjonen i tall fra oppstart i 2005

Anne Jortveit
Prosjektleder i Norsk klimastiftelse

Titalls milliarder har gått til å dekke underskuddet i utenlandske oljeselskap med små filialer i Norge. Det viser en gjennomgang av skattelistene fra oljeskattekontoret fra 2005-2014 som Norsk klimastiftelse har gjennomført.

Å lete etter olje i norske farvann er dyrt. Og å finansiere en så kapitalintensiv virksomhet i utgangspunktet krevende. Det er ikke gitt at en vil lykkes med å finne noe som helst. Det var dette som lå til grunn da Bondevik 2-regjeringen høsten 2004 foreslå å justere petroleumsskattesystemet for å stimulere til mer leting og flere aktører på sokkelen. Politikerne var bekymret for det de mente var for liten letevirksomhet på norsk sokkel og fremmet blant annet følgende forslag som fikk bred tilslutning i Stortinget:

  • staten vil utbetale skatteverdien av leteunderskudd i forbindelse med ligningen
  • staten vil utbetale verdien etter skatt av underskudd ved opphør av virksomheten

Det er det første som siden har blitt hetende «leterefusjonsordningen». Utgifter til alt fra anskaffelser av data, seismologiske og geofysiske undersøkelser, boring av brønner og andre direkte kostnader kunne regnes med som «leteutgifter. Det kunne også administrasjonskostnader, lønn til personalet og såkalte fellesutgifter.

Det er ingen tvil om at ordningen traff blink, fra den ble innført med virkning fra 2005 steg antall aktører på norsk sokkel betraktelig. I 2005 var 53 selskaper registrerte i Oljeskattelisten og 13 selskaper fikk refundert til sammen

419 millioner. I 2009 var det 71 selskaper på listen, 44 fikk refundert til sammen 9,1 milliarder. Mens det i 2005 ble boret drøyt 10 letebrønner ble det i 2014 påbegynt 59 letebrønner.

Etter ti år ble ordningen – og erfaringene med den – beskrevet slik i en artikkel i DN 7. mai 2014:

«Målet var å skape mer leting på sokkelen, hvor produksjonen faller. Uten økonomiske incentiver fryktet politikerne at utenlandske oljeselskaper ikke ville ta seg bryet med å lete utenfor lille Norge. Ordningen har ført til stor oppblomstring av mindre leteselskaper de siste årene, såkalte «oljemygger». En del av pengene går til å lønne toppsjefer i selskaper uten inntekter og funn.»

Hvem har fått leterefusjon, og hvor mye?

Hvert år i desember legger Oljeskattekontoret frem listen over «utlignet oljeskatt» fra foregående år. (Fra og med 2016 vil listen komme i oktober.) Norsk Klimastiftelse har gått igjennom alle skattelistene fra Oljeskattekontoret for årene 2005 – 2014.

Når vi sammenstiller tallene får vi et bilde av hvor mye hvilke selskaper har fått «cash kontant» i leterefusjon siden 2005 og hvilke av dem som har begynt å betale skatt.

Det er bare selskaper som ikke er i skatteposisjon som kan få utbetalt leterefusjon, de andre trekker utgiftene fra på skatten som i annen næringsvirksomhet. De selskapene som har fått refusjonspengene og som siden kommer i skatteposisjon, har allerede «brukt opp» fratrekket.

Men ikke alle betaler tilbake. Noen har lett etter olje på norsk sokkel i opptil ti år uten å finne kommersielt utvinnbar olje. Det gjelder også små filialer av utenlandske oljeselskaper som har kunnet etablere seg i Norge og få dekket mesteparten av sine leteutgifter av den norske stat gjennom leterefusjonsordningen. På den måten har Norge siden 2005 sendt mange milliarder kroner i statsstøtte til utenlandske oljeselskap.

Eksempler på utenlandske oljeselskaper som har fått utbetalt leterefusjon fra Norge og som ikke har betalt skatt:

Maersk Oil Norway AS:4,1 mrd.(2006 – 2014)
BG Norge Ltd.:5,0 mrd.(2006 – 2014)
Suncor Energy Norge AS:3,1 mrd.(2010 – 2014)
Tullow Oil Norge AS:2,4 mrd.(2013 – 2014)
Edison International Norway Branch:1,6 mrd.(2007 – 2014)
Capricorn Norge AS:1,3 mrd.(2012 – 2014)
Premier Oil Norge AS:1,2 mrd.(2005 – 2014)
VNG Norge AS:
(VNG Norge AS betalte 154 717373 i skatt i 2008)
2,6 mrd.(2009 – 2014)
Nexen Exploration Norge AS:
(Det kanadiske selskapet har lagt ned virksomheten i Norge.)
1,5 mrd.(2005 – 2013)

Eksempler på norske oljeselskap som har fått utbetalt leterefusjon og som ikke har betalt skatt:

North Energy AS:2,3 mrd.(2007 – 2014)
Spike Exploration Holding AS:1,4 mrd.(2012 – 2014)
Concedo ASA:0,9 mrd.(2006 – 2014)
Fortis Petroleum Norway AS:0,6 mrd.(2010 – 2014)
Skagen 44 AS / Skagen44 AS:0,4 mrd.(2007 – 2014)

Det norske oljeselskap ASA fikk i perioden 2009 – 2013 drøyt 7,8 milliarder kroner i leterefusjon før selskapet begynte å betale skatt i 2014 med drøyt 3,5 milliarder skatt.

Tallene for 2015 får vi først i oktober, men en pekepinn på at pengene som har gått til leting i 2015 har kastet lite av seg, fikk vi i Finansavisen 7. april 2016 under overskriften: «Letefiasko på norsk sokkel.» I artikkelen het det:

– 2015 var et svært dårlig år, sier seniorpartner og analysesjef Peer Magnus Nysveen i oljekonsulentselskapet Rystad Energy. Oljeselskapene boret 56 letebrønner, men de fant kun 220 millioner fat oljeekvivalenter med olje og gass på havbunnen i fjor. Til sammenlikning produserte Norge omtrent 1,4 milliarder fat oljeekvivalenter i fjor. Ergo produserte vi over seks ganger mer enn vi fant.

klimastiftelsen.no vil vi legge ut den totale oversikten over hvem som har betalt skatt og hvem som har fått utbetalt leterefusjonspenger fra og med 2005 til og med 2014. Listen vil bli ajourført i oktober når tallene for 2015 er klare.

(NB: De årlige listene viser ikke hva som er leterefusjon og hva som er utbetalt skatteverdi ved «opphør av skattepliktig virksomhet» – det vil si at et leteselskap har gått konkurs eller lagt ned. På de 10 årene gjelder dette 16 selskaper. Disse er «kamuflert» i leterefusjonstallene og gjelder årene 2014 (1), 2013 (4), 2012 (6), 2010 (2) og 2009 (3). (Alt i alt dreier dette seg om totalt om 1,3 milliarder kroner.)

Oljehistoriker mener Norge har tapt mye grunnrente

Anne Jortveit
Prosjektleder i Norsk klimastiftelse

Oljeskatteregimet har vært bemerkelsesverdig lite diskutert her til lands. Det har både en klimaside og en grunnrentedimensjon. Alt for mye har havnet i lommen til norsk og utenlandsk oljeindustri – mens staten har fått for lite. Dette har bidratt til dagens krise. Samtidig har vi et skatteregime som undergraver alt Norge gikk med på i Paris, mener oljehistoriker Helge Ryggvik.

Helge Ryggvik er Dr. Philos. og ansatt ved TIK-senteret ved Universitetet i Oslo. Hans spesialfelt er økonomisk historie med særlig vekt på norsk oljehistorie. Han har fulgt både oljebransje og oljepolitikk på nært hold i flere tiår. Ryggviks analyse er at myndighetene har vært for lite opptatt av å vurdere utviklingen i norsk oljebransje både ut fra et klimaperspektiv og fra et grunnrenteperspektiv.

– Det opprinnelige prinsippet for det norske oljeskatteregimet var at all grunnrente – det vil si verdien av olje og gass som overstiger vanlige gjennomsnittlige overskudd – skulle gå til samfunnet og fellesskapet. Men på grunn av den høye oljeprisen har vi hatt en lang periode hvor mye grunnrente har lekket ut til oljeselskapene. Det gjelder ikke bare for Statoil, men også til utenlandske oljeselskaper. Mye har dessuten havnet hos leverandørene da investeringstempoet ble skrudd kraftig opp: da oppsto flaskehalser som gjorde at man kunne ta bedre betalt. Med justeringer i oljeskatteregimet kunne dette vært annerledes, mener Helge Ryggvik.

– I motsetning til mange andre land korrigerte ikke Norge sitt skatteregime oppover da oljeprisen føk i været på 2000 tallet. Blant andre Venezuela og Angola, og andre land med store oljereserver, skjønte at staten på grunn av den høye oljeprisen kom i en god forhandlingsposisjon overfor oljeselskapene.

Graf 1: Grafen viser oljeprisutviklingen i nominelle (blå) og reelle (rød) tall fra 1987 til 2016.
Kilde: Energy Information Administration and Bureau of Labor Statistics

Helge Ryggvik

Helge Ryggvik er en norsk Dr.philos., historiker ansatt ved TIK-senteret (Senter for teknologi, innovasjon og kultur) ved Universitetet i Oslo. Hans spesialfelt er økonomisk historie. Han har skrevet flere bøker, blant andre Til siste dråpe: om oljens politiske økonomi og Nordsjødykkerne.

(Se graf 1: «Oljepris fra mai 1987 til januar 2016.»)

– Politikere i flere andre land forsto – og utnyttet – det faktum at den vedvarende høye oljeprisen var en anledning for staten som eier av oljeressursene til å ta ut en større andel av overskuddet slik at det kommer staten til gode. Dermed valgte man å øke skattene for oljebransjen da oljeprisene stadig steg.

– I Norge brydde vi oss ikke om denne muligheten til merinntekt til fellesskapet fra oljeressursene våre. Kanskje oppfattet politikerne det slik at dette allerede var greit regulert gjennom Petroleumsskatteloven som kom i 1975. Slik jeg oppfatter det var politikere og samfunnet i den lange perioden vi hadde skyhøy oljepris så opptatte av de enorme summene som faktisk rant inn i Oljefondet at de glemte alle de titalls milliardene – og kanskje enda mer – man gikk glipp av ved å ha et for raust oljeskatteregime. Høyere skatter kunne trolig redusert investeringstempoet – og produksjonen, det hadde vært bra sier oljehistorikeren.

Han viser til at grunnrenteskatten – eller særskatten som den heter – har vært stabil i alle år, bortsett fra økningene som har kommet med samme antall prosent som selskapsskatten har sunket.

– Bortsett fra den ørlille korrigeringen i den såkalte «friinntekten» som den rødgrønne regjeringen foreslo og som ble støttet av alle på Stortinget unntatt Frp i 2013, har lite vært foretatt for at fellesskapet skal beholde mer av
pengene fra selve oljeressursen, mener Ryggvik.

Dette forslaget om å stramme inn friinntekten med 2 prosentpoeng var fra den rødgrønne regjeringens hånd begrunnet med at friinntekten inntil da innebar en skjevhet i petroleumsskattesystemet som stimulerte for mye til investeringer i en periode da investeringene på sokkelen gikk til værs. Dette ble et problem for konkurranseutsatt fastlandsindustri. Regjeringen påpekte at oljeselskapene bar for liten del av risikoen ved investeringer på sokkelen, fellesskapet for mye.

– Selv om oljeselskapene laget et skikkelig rabalder og protesterte så høyt de kunne, holdt regjeringen og stortingsflertallet fast ved endringen. Det gjorde også den nye regjeringen etter at den tiltrådte etter valget samme høst, i 2013. Men mitt poeng er at denne innstrammingen var alt for liten, den var helt marginal. Og frem for alt: Den kom alt for sent.

«Å komme i posisjon til leterefusjonsordningen er i seg selv blitt en forretningside.»

– Et viktig poeng med det norske oljeskatteregimet er at det skal være stabilt og forutsigbart, strider ikke det med din ide om å stramme det til når oljeprisen er høy?

– Selv om et oljeskatteregimet bør være forutsigbart betyr ikke det at det ikke skal kunne endres når forholdene rundt endrer seg. Og forholdene endret seg virkelig i og med at prisen på et fat olje økte fra 10-12 dollar til 120 dollar i løpet av mindre enn fire tiår. Oljelovene våre ble utarbeidet på 70-tallet og må kunne justeres som alt annet når det er fornuftig økonomisk. Her er for øvrig oljeindustrien minst konsekvent av alle: Nå ropes det om skatteletter.

Mye grunnrente har gått til utlandet

Ryggvik mener at unødvendig mye av overskuddet fra oljevirksomheten har havnet på utenlandske hender – særlig som følge av et for raust oljeskatteregime.

– På 1970 tallet ble mye fokus rettet mot de utenlandske oljeselskapene. De siste tiårene har de imidlertid holdt en lav profil. Det skyldes nok delvis at Statoil har dominert som operatør og dermed vært mest synlig. Det er like fullt slik at hvis man ser bort fra statens direkte eierandeler som nå administreres av Petoro, har de utenlandske oljeselskapenes eierskap vært stabilt på rundt 50 prosent fra 90-tallet og frem til i dag. Dermed har en tilsvarende andel av overskuddet også havnet hos dem.

– Så selv om de ikke har vært så synlige har de utenlandske selskaper fått en stor andel av grunnrenten – det vil si fellesskapets verdier. Det kunne vært forhindret hvis våre politikere hadde sørget for å justere skattene noe da prisene gikk i været.

Leterefusjonen bidro til kostnadsøkning

– Leterefusjonsordningen ble vedtatt av et samlet Storting i 2004 med virkning fra 2005. Formålet var å stimulere og incentivere flere selskaper til letevirksomhet på norsk sokkel i en tid der det ble lett mindre enn før. Hvordan påvirket denne ordningen oljenæringen?

– Først vil jeg si at politikerne nok ikke forutså at leterefusjonsordningen ville bidra til å skru opp kostnadsnivået på norsk sokkel. Fordi det ble så mange aktører som plutselig skulle lete, gikk riggratene til himmels. Det var en internasjonal trend, men Norge helte bensin på bålet. I tillegg ble det kamp om gode folk. Det er en side av saken.

Ryggvik mener at ønsket om å få flere mindre aktører inn på norsk sokkel blant annet har sin bakgrunn i troen på at mindre selskaper kunne finne olje og drive mer effektivt og innovativt der de store selskapene sa takk for seg. Derfor ble det lagt til rette for at selskaper som ikke var i skatteposisjon – og som trengte likvide midler til letevirksomheten – kunne delta.

«Gjennom subsidiene fra staten – leterefusjonsordningen – har de kunnet operere med høye lønninger og ofte bonuser uten at de tjener noe som helst.»

– Oljepolitikerne og byråkrater aksepterte med andre ord en markedsliberalistisk ide om at «smått er godt» og at små leteselskaper kan være mer innovative enn de store mastodontene med lange tradisjoner og vanetenking.

«Selv om et oljeskatteregimet bør være forutsigbart betyr ikke det at det ikke skal kunne endres når
forholdene rundt endrer seg.»

Man ønsket mer konkurranse og ville derfor legge til rette for dette gjennom refusjonsordningen. Men her var myndighetene inkonsekvente: I forhold til ønsket om konkurranse er det absurd at man like etter – i 2007 – opphevet den viktigste konkurransen på norsk sokkel da Norsk Hydros oljeavdeling ble slått sammen med Statoil i 2007.

Høye lønninger og bonuser

Fra leterefusjonsordningen ble innført med virkning fra 2005, økte antallet leteselskap veldig. Skatteetaten skriver i sin pressemelding av 1. desember i 2009, da man offentligjorde den årlige oversikten over ilignet oljeskatt, at antall selskaper som driver sokkelvirksomhet i perioden 2004 – 2008 har vokst fra 44 til 72. «Den sterke veksten i antall selskaper må sees i sammenheng med at utvinningsselskaper i underskuddsposisjon har fått mulighet til å kreve årlig utbetaling av skatteverdien av lete/undersøkelsesutgifter.»

– Det betyr vel at politikerne strategi også var vellykket, de ønsket seg flere leteselskaper og fikk det?

– Ja. Politikerne fikk det som de planla. Men problemet var at mange av disse små leteselskapene som ble opprettet i Norge på grunn av leterefusjonsordningen manglet erfaring og kompetanse. Et av unntakene her var svenske Lundin Oil, som hadde med seg en del av geologiavdelingen til Statoil, og som var et selskap som var betydelig større enn mange av de andre små «oljemyggene». Og det var jo Lundin Oil – med sin kompetanse – som fant Johan Sverdrup-feltet. Men det blir likevel alt for enkelt å knytte dette funnet opp mot leterefusjonsordningen alene. Det er jo ikke slik at de oljeselskapene som allerede drev på sokkelen ville ha sluttet å lete hvis ikke leterefusjonen hadde blitt vedtatt i 2004. Her må det legges til at også Statoil hadde søkt på en blokk som var en del av dette feltet, så det var bare snakk om kort tid før Sverdrup-feltet ville ha blitt påvist av Statoil, mener Ryggvik.

– Teorien da denne statsstøtten ble innført gjennom leterefusjonsordningen var at man ville finne mye mer olje og det ville samfunnet tjene på. Slik har det ikke gått, sier Ryggvik.

– Men å komme i posisjon til leterefusjonsordningen er i seg selv blitt en forretningside. De fleste «oljemyggene» drev og driver på rent spekulativt, slik jeg ser det. De har ikke funnet olje eller gass av særlig betydning, men har likevel mottatt statsstøtte i milliardklasse. Incentivet er følgende: Gjennom subsidiene fra staten – leterefusjonsordningen – har de kunnet operere med høye lønninger og ofte bonuser uten at de tjener noe som helst. Høye lønninger har særlig vært gitt til lederne, og
mange av disse hadde også eierandeler. Et grelt eksempel på dette er North Energy.

Burde vært mer opptatt av haleproduksjon

Ryggvik mener det siden refusjonsordningen ble innført har vært for mye fokus på letevirksomhet og for lite på «haleproduksjon».

– På et tidspunkt der man burde ha investert penger for å sørge for at vi fikk ut mer olje fra eksisterende felt som allerede var i produksjon, fikk man et alt for stort fokus på spekulativ leting i områder der sannsynligheten var liten for å finne noe.

– Etter at leterefusjonsordningen ble innført ble fokuset dessverre dratt vekk fra det å få mer ut av eksisterende oljefelt. Åm-utvalget «Økt utvinning på norsk kontinentalsokkel», som kom i 2010, er inne på noe av dette overfokuset på leting, forteller Ryggvik.

På tide å revurdere ordningen

Etter 11 – 12 års erfaring med leterefusjonsordningen mener Helge Ryggvik at tiden er overmoden for å revurdere ordningen.

– Det er ingen tvil om at deler av norsk oljevirksomheten får statsstøtte og er subsidiert, det må vi snart innrømme og diskutere politisk både i et økonomisk perspektiv og klimaperspektiv. Det er bare å ta en kikk på de årlige listene fra Skatteetaten der man presenterer «utlignet petroleumsskatt» fra det foregående år. Der kan du se hvor mange milliarder kroner enkelteselkaper til sammen har fått i subsidier.

«Å sende milliarder ut av landet gjennom leterefusjonsordningen til norske filialer av utenlandske selskaper, bør ikke lengre være gangbar politikk.»

«Det er ingen tvil om at deler av norsk oljevirksomheten får statsstøtte og er subsidiert, det må vi snart innrømme
og diskutere politisk både i et økonomisk perspektiv og klimaperspektiv.»

– Jeg tror ikke alle er klar over at flere av dem som får utbetalt penger i forbindelse med leterefusjonsordningen er store utenlandske selskaper som har etablert en liten filial i Norge. Men jeg tror flere nå begynner å innse at dette lukter skatteplanlegging som er basert på et ekstremt lukrativt skatteregime. Som et leteselskap vet du at du er i posisjon til å få store subsidier fra staten. Derfor oppretter mange utenlandske selskaper kontorer i Norge med høye lønninger.

– Å sende milliarder ut av landet gjennom leterefusjonsordningen til norske filialer av utenlandske selskaper, bør ikke lengre være gangbar politikk, sier Ryggvik.

Oljehistorikeren peker på at flere av de norske leteselskapene har forsvunnet og blir kjøpt opp av andre. Han mener også at mye tyder på at flere vil gå konkurs på grunn av den kritiske perioden vi er inne i nå. Og når et leteselskap som har fått refusjonen utbetalt av staten i kontanter går konkurs, da har staten tapt pengene som ellers ville gått inn i Oljefondet.

– Det er helt nødvendig av flere årsaker å revurdere ordningen både fordi vi reelt nærmer oss haleproduksjonsfasen på flere store felt der det heller bør dreie seg om å få ut olje fra de feltene vi allerede er i gang med, men også på grunn av klimaspørsmålet.

– Produksjonen på norsk sokkel er på vei ned. Den nådde sin topp i 2004 og siden harden blitt mindre år for år. Oljeprisen er også veldig lav og utsiktene til at den skal øke raskt er små, selv om oljeprisene i sin natur går noe opp og ned, sier han. (Se graf 2: Historisk og forventet produksjon av olje, gass, NGL og kondensat i Norge 1971-2020.)

Graf 2: Historisk og forventet produksjon av olje, gass, NGL og kondensat i Norge 1971-2020. Kilde: Oljedirektoratet.

– I en situasjon der oljeprisen er høy eller på god vei opp, ville det kanskje ha lønnet seg rent økonomisk å gi ekstra incentiver i håp om å finne mer olje, men siden vi snakker om en ikkefornybar begrenset naturressurs vil du på et eller annet tidspunkt ende opp med at summen det koster å lete vil være høyere enn det samfunnet vil få igjen for det. Jo flere som leter, jo mer koster det for staten som subsidiegarantist. Og jo mer olje som allerede er pumpet opp, jo mindre sannsynlig blir det at en finner noe.

– Det fungerer nesten som et åtselsdyr. Så lenge der er en ressurs, så vil det skapes en populasjon, flere og flere kommer til selv om ressursen blir mindre og mindre. Flere og flere blir avhengige av denne ressursen selv om den krymper. En dag vil det hele kollapse sammen med det døde dyret. Det er det stadiet vi nærmer oss når det gjelder norsk oljehistorie. I et slikt bilde faller hele rasjonalet for den skattefordelsordningen leterefusjonen innebærer. Rent resursøkonomisk er ordningen gått ut på dato for lengst, sier Ryggvik.

Paris endrer oljenæringens framtid

– På hvilken måte er klimaspørsmålet relevant her?

– Dette spørsmålet har fått en ny dimensjon. I desember 2015 forpliktet Norge seg på en annen måte enn før, gjennom Paris-avtalen. Det er viktig å ta inn over seg at FNs klimapanel har endret fokus og ikke lengre bare vurderer klimaspørsmålet ut fra utslipp, men også ut fra såkalte «karbonreserver». IPCC vurderer klimamålsettingen ut fra hvor mye olje, gass og kull som kan – og ikke kan – brukes de neste tiårene. Det tar tid å regne ut hva det betyr at verdens ledere ble enige om å øke ambisjonene og arbeidet for et mål som tilsier maks 1,5 graders oppvarming og ikke 2 grader. Den nye målsettingen innebærer betraktelig mye mindre bruk av fossile brensler.

«Milliardene som nå skal sløses bort på å subsidiere leting i Barentshavet gjennom 23. konsesjonsrunde er dessuten mye bedre anvendt andre steder i verden.»

– Verden generelt har da egentlig gått inn på en avtale der alle skal løse problemene lokalt og i hvert enkelt land. Fra å håpe på at vi skulle få et globalt skatteregime i form av en internasjonal høy CO2-pris, har det nå flyttet seg dit at ansvaret ligger på det enkelte land. Nå har hvert land et betydelig større ansvar for å ta tak i egne utslipp og redusere dem fra nå av, dette gjelder også Norge.

– Hvordan ser du på leterefusjonsordningen opp mot Paris-avtalen?

– Paris-avtale gir enda mindre grunn til å subsidiere oljeleting i Arktis. At verden senket målet om maksimum økning i den globale temperaturen fra 2 grader til 1,5 grader vil få enorme konsekvenser over hele verden. I lys av dette felles målet vil den 23. konsesjonsrunden som nå kommer være det ultimate bruddet med de løftene Norge kom med i Paris. Regnskapet går ikke opp lengre, sier Ryggvik.

Arktis blir en internasjonal kamplinje

Ryggvik mener norsk oljeutvinning i Barentshavet vil være det fysiske beviset på at vi bryter våre internasjonale klimaforpliktelse.

– Jeg vil tro at Arktis blir en av kamplinjene i den internasjonale klimakampen. Det er nok derfor oljeindustrien prøver å definere Barentshavet bort fra begrepet «Arktis», som for eksempel Norsk olje og gass gjør i Stavanger Aftenblad i november 2015 der det heter at «Golfstrømmen gjør norsk Arktis fundamentalt forskjellig fra andre deler av Arktis.»

– I lys av 1,5-gradersmålet er det meningsløst å subsidiere mere leting gjennom skattesystemet. Mange av de selskapene vi ser vil inn i den 23. konsesjonsrunden kommer til å drive leting basert på subsidier fra den norske staten – i et område der man på grunn av klimamålsettingen i Paris ikke bør ta ut olje hvis man finner. Og per nå er denne oljen til overmål økonomisk ulønnsomt. Hva som er oljeprisen om 15 år vet vi heller ikke noe om, så dette er også et enormt økonomisk sjansespill.

– Mener du at vi bør stenge ned hele den norske oljeproduksjonen?

– Nei. Gitt at vi har som målsetting å opprettholde aktivitet i oljenæringen er det bedre økonomi i det å gi støtte til nøkkelmiljøer som ønsker å utvikle teknologier som gjør at vi kan få ut mer av feltene i Nordsjøen. Dette er rimeligere og mindre risikofylt både miljømessig og økonomisk, enn å gå løs på Barentshavet.

– Milliardene som nå skal sløses bort på å subsidiere leting i Barentshavet gjennom 23. konsesjonsrunde er dessuten mye bedre anvendt andre steder i verden. Norge kan investere forretningsmessig i solkraftverk, solparker, vindmøller og infrastruktur i Afrika og slik sikre seg en framtidig inntekt. Ved å prioritere slik kan næringen komme i gang med omstillingen, sier Helge Ryggvik.

Vi støtter gårsdagens helter

Nina Jensen

Nina Jensen, generalsekretær i WWF : Nina Jensen har arbeidet i WWF siden 2005, både som fagsjef, leder for havmiljøprogrammet og leder for naturvernavdelingen før hun ble generalsekretær i 2012. Jensen har en bachelorgrad i marinbiologi fra James Cook University og en mastergrad i marinbiologi ved Universitetet i Fishery Science i Tromsø. Hun ble utnevnt som Young Global Leader av World Economic Forum i 2014.

Det er all grunn til å tro at vi ville fått en annen og grundigere diskusjon om bruken av milliardene til leterefusjon dersom de ble bevilget over statsbudsjettet og ikke som avkortning i oljefondet.

Hva skjer når politikerne har plukket seg en vinner – som så begynner å tape? Politikerne satser milliarder av skattebetalernes penger på å utbetale leterefusjon til oljeselskaper.

Dette er en enorm investering for det norske samfunnet. Men for at investeringen skal lønne seg økonomisk, er vi avhengige av at verden mislykkes med klimapolitikken. Vi bør i stedet satse disse pengene på grønn omstilling. Tiden er overmoden for at politikerne gir dette spørsmålet en grundig vurdering.

Noen dyr er likere enn andre

I diskusjonen om hvordan staten skal legge til rette for det grønne skiftet i Norge, får vi ofte høre politikere si at det ikke er deres oppgave å plukke vinnere blant framtidens næringer. Vi i miljøbevegelsen møter ofte dette argumentet, når vi tar til orde for at man må satse målrettet på de mest miljøvennlige og lovende formene for fornybar energi, som solenergi og offshore vind. Det er, får vi høre, et viktig forvaltningsmessig prinsipp at offentlig støtte i energisektoren skal være teknologinøytral.

Men som vi har lært av George Orwell: Riktignok er alle dyr like, men noen dyr er likere enn andre. Politikerne har nemlig plukket sin vinner. Og da snakker vi ikke om framtidens miljøløsning.

78 statlige milliarder til leteboring

På ti år fra 2005 til 2014 betalte staten ut drøyt 78 milliarder kroner til oljeselskaper som leter etter olje, og som ikke er i skatteposisjon – altså selskaper som ikke tjener nok penger til å betale skatt. Hensikten med ordningen er å stimulere til mer oljeleting enn man ellers ville hatt. Det økonomiske argumentet fra statens side er at mer letevirksomhet vil gi flere funn og dermed større inntekter til statskassen. Når et selskap i skatteposisjon driver oljeleting, vil det kunne trekke leteutgiftene fra på skatten.

Begrunnelsen for leterefusjonsordningen er å gi små selskaper som ikke betaler skatt en tilsvarende økonomisk gulrot. Skattesatsen for oljeselskaper ligger på 78 prosent. For at oljeletende selskaper som ikke betaler skatt skal ha samme fordel som skattebetalere i samme bransje, dekker staten 78 prosent av leteutgiftene deres med direkte pengestøtte.

Erna: Ikke subsidier

Staten utbetaler pengene direkte fra oljeinntektene. Mens resten av statens oljeinntekter går veien gjennom Oljefondet – og sluses inn i den nasjonale økonomien først etter å ha overlevd både handlingsregelen og prioriteringene i statsbudsjettet – går disse pengene altså direkte ut igjen fra oljeinntektene, og rett til selskapene som driver oljeleting.

«Ville noen politiker i dag ha foreslått å opprette en ny ordning der staten investerer titalls eller hundretalls milliarder i utvidet oljeleting – og vært klare til å forsvare ordningen overfor sitt eget partiapparat, andre partier, velgere og media?»

Statsminister Erna Solberg er en av flere politikere som har benektet at denne ordningen er en form for subsidier.

– Det at man i letefasen får tilbakeført pengene, er ikke en subsidie. Det var et bidrag til å få et mangfold, få sett på flere områder og få flere aktører inn, sa Solberg til NTB på årskonferansen til Norsk olje og gass tidligere i vinter.

Staten tar større risiko

Om man ikke går med på å kalle denne ordningen en spade, er den i hvert fall et nokså effektivt graveredskap. Den innebærer at den norske staten i praksis investerer milliarder av kroner i ny oljeleting, i håp om at dette vil gi en hyggelig avkastning i form av høye skatteinntekter i framtiden. Og ordningen fungerer – iallfall i den forstand at den faktisk stimulerer oljeleting. Leterefusjonsordningen gjør at staten overtar mye av den økonomiske risikoen for oljeselskapene. Slik blir selskapenes risiko mye mindre enn den ellers ville vært. Dermed blir det, som Erna Solberg sier, flere aktører og mer oljeboring.

Noen av disse aktørene ville aldri eksistert uten en statlig ordning som denne. Som blant andre Norsk Klimastiftelse har påpekt, har for eksempel selskapet North Energy, stiftet i 2007, fått over 2,3 milliarder i leterefusjoner fra staten uten å gjøre drivverdige funn.

Hvor ansvarlig er dette i en tid der våre ledere i Paris har blitt enige om å øke farten på energiomstillingen?

Kan man tro på uovertruffen lønnsomhet i framtiden?

Når det gjelder direkte konsekvenser for natur og miljø kan vi i WWF si mye kritisk om de planene som finnes for norsk oljeleting i tiden framover. Denne virksomheten foregår stadig lenger inn i sårbare havområder. Men også økonomisk begynner dette regnestykket å se alvorlig mye dårligere ut enn før.

Leterefusjonsordningen fremstår mer og mer som en tiltakende risikabel investering for staten. Hele premisset for ordningen er en forventning fra statens side om framtidige skatteinntekter som (langt) overgår den statlige investeringsstøtten dette i realiteten er. Men kan man tro på uovertruffen lønnsomhet i olje og gass, i alle de år og tiår hvor staten vil trenge en solid inntektsstrøm for å få tilbake pengene den nå legger opp til å betale i leterefusjon?

Prognose: Lavere etterspørsel

«Leterefusjonsordningen fremstår mer og mer som en tiltakende risikabel investering for staten.»

Man må være enøyd optimist på oljebransjens vegne for å svare et sikkert ja på det spørsmålet. Mange forhold har bidratt til å presse olje- og gassprisene ned de siste årene. I voksende grad, i årene framover, må vi regne med, håpe på og arbeide for stadig sterkere konkurranse fra fornybar energi. Vi må også regne med, håpe på og arbeide for framtidige, høye CO2-priser. Sammen vil dette virke i retning av lavere etterspørsel og synkende priser på petroleumsprodukter. Samtidig blir utvinningskostnadene høyere, når letingen foregår lenger fra land og etablert infrastruktur, ute på dypt hav eller langt inn i områder med både drivis og mørketid. Lønnsomheten presses fra flere kanter.

Prislapp på 23. konsesjonsrunde: 126 milliarder

Regjeringen har nylig lyst ut 23. konsesjonsrunde, som omfatter 54 blokker i Barentshavet. WWF har beregnet at utdelingen av samtlige 54 blokker til sammen vil føre til at staten tar en økonomisk risiko på anslagsvis 126 milliarder NOK. Da er både leterefusjonen og skattefradrag for selskaper i skatteposisjon tatt med i regnestykket.

Slik fant vi tallene: Gjennomsnittlig kostnad per letebrønn var 600 millioner kroner i 2013 (Oljedirektoratets ressursrapport 2013). Den reelle kostnaden vil variere noe. Av disse kostnadene dekker staten altså 78 % i form av tapt skatteinntekt, eller ved direkte utbetaling gjennom leterefusjonsordningen. Det vil si at samfunnet bidrar med omtrent 500 millioner kroner per letebrønn. Legger vi til grunn et konservativt anslag på fem letebrønner per blokk som søkes utviklet for utvinning blir dette over 2,3 milliarder kroner per blokk. Til sammen – for de 54 blokkene i konsesjonsrunden – tilsvarer det en sum på 126 milliarder kroner.

Men denne summen fremkommer ikke som en utgiftspost i statsbudsjettet, men som redusert inntekt til Oljefondet.

Veddemål mot klimapolitikken

Spørsmålet er om en slik investering vil lønne seg. For våre etterkommeres skyld må vi håpe at AS Norge taper dette veddemålet: Paristoppmøtet slo fast at vi må holde oppvarmingen under to grader – og ned mot 1,5 grad – sammenlignet med førindustriell tid. Det betyr at store andeler av de påviste fossile reservene må bli liggende der de er. Noen sier to tredeler, noen sier tre firedeler, og andre opererer med enda høyere andeler. For klimaet og etterkommerne våre er svaret enkelt: Jo mer som blir liggende, desto bedre.

«En bra start kunne være en seriøs vurdering av hvordan man helt konkret skal avvikle
leterefusjonsordningen…»

For Norge og andre petroleumsprodusenter blir dette et spørsmål om hvilke olje- og gassressurser som vil bli liggende der de er. Her gjelder det å unngå nærsynt ønsketenkning: Mange i norsk oljenæring og politikk snakker om at våre petroleumsressurser fortsatt vil være etterspurt fordi Norge er et stabilt demokrati, og fordi våre ressurser kan produseres med marginalt lavere utslipp enn andre. Argumentene er delvis holdbare – men er de relevante? Så lenge olje og gass omsettes i et globalt marked vil det uansett være prisen på varene som avgjør hva kjøperne vil ha. Svaret også på dette spørsmålet vil bli enkelt: Den oljen og gassen som vil bli liggende er den dyreste.

Barentshavet er for dyrt og risikabelt

Dermed spøker det for utsiktene til lønnsom oljeleting i Barentshavet. De utlyste blokkene i 23. konsesjonsrunde ligger i områder hvor det helt sikkert – eller høyst sannsynlig – er så dyrt å produsere olje og gass at den bare vil bli utvunnet dersom verden mislykkes i klimapolitikken.

Den britiske tenketanken Carbon Tracker har påpekt at feltene i Barentshavet er blant de dyreste og mest økonomisk risikable i verden å bygge ut. Carbon Trackers beregninger viser at olje- og gassprosjekter som trenger en pris over 90 dollar per fat ikke vil bli bygd ut i en verden hvor vi holder oss innenfor to graders oppvarming. I følge Carbon Tracker vil dette gjelde for Barentshavet generelt.

«Det er all grunn til å tro at vi ville fått en helt annen diskusjon om bruken av leterefusjonspengene, dersom de ble bevilget over statsbudsjettene – og ikke bare kom til avkortning i Oljefondet.»

De utlyste blokkene i 23. konsesjonsrunde vil falle innenfor denne kategorien: De vil høyst sannsynlig være for dyre å produsere dersom man legger grensen på 90 dollar per fat til grunn. Det var ingen tilfeldighet at Shell nylig offentliggjorde at de trakk seg fra hele konsesjonsrunden, med usikker lønnsomhet som begrunnelse. Men i Norge vil politikerne subsidiere leting i samme område og for mange titalls milliarder – eller mer.

Realpolitikk for klimakutt

Dette handler ikke om teoretiske modellberegninger. I årene framover skal målsettingene fra Paris bli realpolitikk i land over hele verden.

Det kanskje viktigste målet for den globale klimapolitikken er å krympe markedet for petroleumsprodukter.
Akkurat nå ligger et forslag fra Arbeiderpartiet i Stortinget, som handler om at norsk transportsektor må bli tilnærmet hel-elektrisk innen 2030. Og Norge er ikke alene: Nylig erklærte den indiske energiministeren at hans regjering arbeider med en plan for å gjøre alle landets biler elektriske innen samme år.

I Nederland har et flertall i parlamentet bedt om at det skal bli forbudt å selge fossilbiler etter 2025. Hvis mange nok land gjør noe tilsvarende forsvinner store deler av markedet for olje før brønnene i Barentshavet kommer i produksjon.

Det er i dette markedet oljeselskapene skal tjene de pengene som kan gjøre leterefusjonen til en lønnsom investering for Norge. Det peneste man kan si om utsiktene er at man vil konkurrere om andeler i et fallende marked.

En struktur som hindrer debatt

De siste årene har vi endelig kommet i gang med politisk diskusjon om det grønne skiftet i Norge. Politikere fra ulike partier har beskrevet et stort behov for omstilling fra en stadig mer risikabel oljeavhengighet. Det er allment akseptert at vi må støtte opp om nye næringer som kan ta oss inn i lavutslippssamfunnet. Men hvilken politikk bør staten føre da?

De store politiske debattene om hvordan staten disponerer sine penger, pleier å handle om statsbudsjettene som vedtas hver høst. Når Stortinget behandler budsjettforslagene krangler man om millioner. Samtidig, og med mye mindre politisk oppmerksomhet, distribuerer leterefusjonsordningen milliarder – med stor virkning på nasjonal næringsutvikling og økonomi.

Det er all grunn til å tro at vi ville fått en helt annen diskusjon om bruken av leterefusjonspengene, dersom de ble bevilget over statsbudsjettene – og ikke bare kom til avkortning i Oljefondet. Strukturen på dette opplegget er
som skreddersydd for å unngå samfunnsdebatt og diskusjoner om alternative prioriteringer. Det er fristende å kalle dette et demokratisk problem.

Ville noen politiker i dag ha foreslått å opprette en ny ordning der staten investerer titalls eller hundretalls milliarder i utvidet oljeleting – og vært klare til å forsvare ordningen overfor sitt eget partiapparat, andre partier, velgere og media?

Pengene kan brukes bedre

Hvis det er noe det er behov for i arbeidet med det grønne skiftet, så er det investeringsmidler. Fornybar energi er i særklasse kapitalkrevende: Ressurser som solskinn og vind er gratis, men det krever store investeringer for å utnytte dem. Når anleggene først er bygget, er driftskostnadene lave.

Desto viktigere, i et grønt skifte, å spørre hvor investeringskapitalen skal plasseres. Og her er vi langt unna å være på rett spor:

  • Det var mangel på investeringskapital som fikk Statkraft til å legge vekk satsing på offshore vind. Miljømessig er dette en meget lovende energiform som kan hjelpe oss å utnytte norsk offshorekompetanse. (Morgendagens teknologihelter kommer til å ha andre ting å drive med enn å lete etter olje fra ubåter under isen på Nordpolen.)
  • Beslutningen om å bygge vindkraft på Fosen kan også illustrere både kapitalbehovet og investeringspotensialet i fornybarbransjen. 11 milliarder kroner skal investeres i det som vil bli Europas største vindpark på land, med en årsproduksjon på 3,4 TWh.

«Samtidig, og med mye mindre politisk oppmerksomhet, distribuerer leterefusjonsordningen milliarder – med stor virkning på nasjonal næringsutvikling og økonomi.»

Fra 2005 – 2014 har staten gjennom leterefusjonsordningen betalt oljeselskapene nokså nøyaktig sju ganger så mye penger som Fosen-utbyggingen skal koste. Noe av dette har kanskje vært en god finansiell investering for Norge. Men det er stadig mindre grunn til å tro at det vil være slik i fortsettelsen. Tiden er inne for å flytte vekten over på det grønneste beinet.

SERIØS VURDERING PÅKREVD

Vi trenger en grundigere offentlig debatt om hvordan staten kan bidra til å finansiere den grønne omstillingen både Norge og verden har behov for. En bra start kunne være en seriøs vurdering av hvordan man helt konkret skal avvikle leterefusjonsordningen, og hvilken alternativ plassering av pengene som vil være den beste.

Det vi virkelig trenger er en oppskrift for hvordan oljeinntekter kan bidra til å finansiere grønn omstilling. Det er på tide at vi begynner å investere i den framtiden vi har grunn til å tro på – ikke den vi har all grunn til å frykte.

Scenario 2030: Energistormakten Norge

Terje Osmundsen

Terje Osmundsen har i denne artikkelen valgt å skrive en scenariefortelling – en beskrivelse av et mulig fremtidig utviklingsforløp med utgangspunkt i dagens ståsted og veivalg. Osmundsen har bred erfaring med å bruke scenarier både i strategisk arbeid og i den alminnelige samfunnsdebatten. Terje Osmundsen er konserndirektør i selskapet Scatec Solar.

En fortelling om hvordan Solberg-regjeringen rakk å omplassere petroleumsformue til fornybar verdiskaping før det store verdifallet på oljeaksjer. Et scenario om hvordan modige valg etter Paris og oljeprisfallet bidro til å plassere Norge på det nye globale energikartet.

Senhøstes 2030 brakte ukemagasinet The Economist en førsteside med overskriften «Norway: The New Energy Powerhouse». Artikkelen tok utgangspunkt i dilemmaet som regjeringen Solberg sto overfor i 2016, etter oljepriskollapsen, klimatoppmøtet i Paris og det store fallet i investeringer på norsk sokkel. Skulle regjeringen gi etter for kravene om «tiltak» for å øke investeringene i oljenæringen, eller burde den lytte til ekspertene som fryktet at oljeprisfallet var et forvarsel om en ny tid med fallende etterspørsel etter olje? Statoil hadde i sin årsrapport 2015 selv anslått at et energiscenario bygget på IEAs siste 2-graders analyse kunne redusere Statoils verdi med 5 prosent. Var anslaget realistisk eller uttrykk for ønsketenkning fra Statoils side? Og hva med Petoro, som ikke hadde vindmøller til å balansere oljerisikoen med?

Beslutningene som ble tatt i denne perioden skulle vise seg å bli like epokegjørende som de to store oljereformene under Willoch-regjeringen på 1980-tallet, og som ledet til etableringen av «Statens direkte økonomiske engasjement» (SDØE) og «Oljefondet».

Utredningen av reformene ble koordinert gjennom det regjeringsoppnevnte ekspertutvalget for «Grønn konkurransekraft», ledet av Connie Hedegaard og Idar Kreutzer. En arbeidsgruppe fikk i oppgave å vurdere risikoen knyttet til statens mange roller på kontinentalsokkelen, som skatteinnkrever, som eier (Petoro) og som majoritetsaksjonær (Statoil). Parallelt med dette fikk ekspertutvalget i oppgave å utrede mandat og retningslinjer for investeringsfondet «Fornybar AS», etter at Stortinget i behandlingen av statsbudsjettet 2016 hadde gjort vedtak om etableringen av et slikt fond. Det var et viktig poeng for regjeringen at anbefalingene skulle lette gjennomføringen av Norges nye klimamål, 40 prosent lavere CO2-utslipp og et klimanøytralt fotavtrykk innen 2030.

«Oljerisikoanalysen» pekte på at risikoen ved statens rolle som oljeselskapenes investeringspartner var økt betraktelig. Et eksempel var den såkalte leterefusjonsordningen, som innebar at staten i praksis finansierte over 80 prosent av kostnadene ved å lete etter ny olje og gass. Lave marginer betydde at kostnadsoverskridelser, som var vanlig, kunne gi staten milliardtap. Også gassmarkedene var preget av stagnerende etterspørsel, og økt eksport fra Russland, Gulfen og skifergass i LNG fra USA. I mars 2016 hadde IEA lagt frem overraskende tall som viste at fornybar energi sto for hele 90 prosent av all ny kraftproduksjon i 2015, på bekostning av både kull og gass. Hva gjelder oljemarkedet, la utvalget vekt på at Silicon Valley-industrien med Tesla i spissen hadde kastet seg inn i kampen om bilkundene verden over med full tyngde. Det vedvarende fallet i prisen på batterier vil erstatte 7,5 millioner fat olje per dag innen 2030 og mer enn 38 millioner i 2040, anslo Navigant Research i en av sine fremskrivninger analyse publisert i mars 2016. Til sammenligning var markedsubalansen som forårsaket oljeprisfallet i 2015 ca. 2 millioner fat per dag.

«Beslutningene som ble tatt i denne perioden skulle vise seg å bli like epokegjørende
som de to store oljereformene under Willoch-regjeringen på 1980-tallet…»

På den annen side pekte utvalget på at olje- og gassnæringen og dens bransjetalsmann Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, godt støttet av Business-as-Usual-fremskrivningene til IEA og analyser fra Rystad Energy, mente oljeprisene ville ta seg opp og at det fortsatt ville være lønnsomt å utvikle nye olje- og gassfelt på den norske kontinentalsokkelen. Presset fra den norske leverandørog oljeindustrien føyet seg

inn i et internasjonalt mønster, kalt «oljedinosaurenes kappløp mot tiden». Kappløpet handlet om å få utvunnet mest mulig av ens egne olje- og ressurser før det globale karbonbudsjettet var brukt opp og klimaet så forverret at det ble tydelig for alle at jordens tåleevne var overskredet. Selv selskapenes egne analyser på denne tiden erkjente at olje- og gassressurser som ikke var blitt solgt innen 2050 for det meste ville ende som «stranded», dvs ikke utvinnbare. Ikke overraskende derfor, at både gamle og nye oljenasjoner lokket med skattelettelser og andre stimulanser for å få utvunnet mest mulig fossil energi mens det ennå var etterspørsel.

Det norske problemet, påpekte utvalget, lå i at det ikke er markedet, men staten som i hovedsak finansierte deltakelsen i dette kappløpet. Kombinasjonen av 78 prosent overskuddsskatt og tilsvarende store fradrag, statens direkte eierandeler forvaltet av Petoro samt 67 prosent eierandel i Statoil, innebar at staten direkte og indirekte sto for rundt 90 prosent av selskapenes investeringer.

Som vist i tabellen nedenfor, anslo Norsk olje og gass og konsulentbyrået ECON ved årsskiftet 2015-16 at de årlige investeringene på norsk sokkel ville ligge på rundt 150-160 milliarder kroner de neste fem årene. Den risikoen måtte oljeselskapene kunne ta, påpekte utvalget, men mente det var uklokt av staten å stå for 90 prosent av investeringene og dermed risikoen.

Scenario for oljesektoren publisert ved årsskiftet 2015-16. (Kilde: Norsk olje og gass, Konjunkturrapport 2015)

Hedegaard/Kreutzer-utvalget anbefalte en løsning på dilemmaet som overrasket det politiske Norge. Anbefalingen gikk ut på å selge halve statens eierandeler på sokkelen til kvalifiserte selskaper eller investorer med et optimistisk syn på oljeprisen, og å sette salgsinntektene i et fond øremerket realinvesteringer i ren energi og ren transport. Fondet skulle over tid gi en meravkastning på 1-2 prosent i forhold til Statens pensjonsfond utland (Oljefondet). Slik kunne statens oljerisiko minskes uten at det skadet investeringer og arbeidsplasser i Norge,samtidig som reformen ville stimulere bedriftene til å satse på de raskt voksende markedene for ren energi. Det ble bl.a. vist til Goldman Sachs som anslo at markedet for vind- og solcelleenergi samt elektriske og hybride biler ville vokse med over 35 prosent årlig i perioden 2015-2020, fra 600 milliarder dollar i 2015.

Det skulle vise seg at forslaget om å omplassere deler av den risikoutsatte petroleumsformuen til eiendeler i ren energi var egnet til å skape et bredt forlik i Stortinget. Regjeringen Solberg fulgte raskt opp med å engasjere de beste internasjonale oljerådgiverne til å auksjonere bort SDØE–andeler og å finne den rette partneren til å kjøpe halve statens eierpost i Statoil. Til sammen innbrakte de to salgsprosessene ca. 700 milliarder kroner til fondet, hvilket ble ansett som en god pris gitt usikkerheten i markedet. Parallelt med salgsprosessen, jobbet en prosjektgruppe nedsatt av regjeringen med å etablere NorEnergy, den nye internasjonale investeringsbanken for ren energi med hovedsete og majoritetseierskap i Norge.

NorEnergy ble gitt et dynamisk mandat, og fikk bl.a. Goldman Sachs, DNB, Den nordiske investeringsbank og Den europeiske bank for gjenoppbygging og utvikling (EBRD) med som aksjonærer og samarbeidspartnere. Det ble også inngått en investeringsavtale med den nye asiatiske investeringsbanken for infrastruktur AIIB, med Norfund om investeringer i de fattige landene, og med GIEK (Garantiinstituttet for Eksportkreditt) og Eksportkreditt Norge om garantier og lånefinansiering. Investeringsfilosofien gikk ut på «å følge norske selskaper» og delta med ansvarlige lån til selskapenes investeringer i produksjon, transport og utnyttelse av ren energi, forutsatt at selskapet selv deltok med minst like stor egenkapitalinvestering. Så snart statens investering var nedbetalt med avtalt avkastning, ble det ansvarlige lånet ansett som innfridd.

«Oljerisikoanalysen» pekte på at risikoen ved statens rolle som oljeselskapenes investeringspartner var økt betraktelig.»

NorEnergy fikk mer enn nok å gjøre. Som eksempel ble det investert i offshore vindparker i Europa, Japan og langs USAs østkyst i samarbeid med Statoil, og i store vannkraftverk i Tyrkia, Asia og Afrika i partnerskap med Statkraftgruppen, blant annet. NorEnergy investerte i store solkraftverk i Afrika, Asia og Midtøsten sammen med Scatec Solar og andre virksomheter på området. Et annet investeringsområde var store pumpekraftverk og høyspent overføringskabler som ble mer og mer etterspurt for å balansere den kraftige veksten i produksjon av sol- og vindkraft. NorEnergy var også med da den kriseutsatte maritime klyngen på Nordvestlandet investerte for fullt i elektriske ferger og småbåter. Suksessen gjorde at elektrifisering av ferjeog småbåtdrift ble et nytt vekstmarked for den maritime industrien. NorEnergy deltok for eksempel som investor da Norled i 2019 fikk kontrakten med å elektrifisere alle småbåtene og ferjene i Venezia.

Internasjonalt ble NorEnergy trukket frem som en stadig mer etterspurt aktør på energiområdet, og spesielt de fremvoksende økonomier med stort behov for investeringer utenfra la vekt på å få besøk av den anerkjente norske investeringsbanken. NorEnergy ble ofte satt i kontrast til Masdar, Emiratenes profilerte fond for investeringer i ren energi. Det norske initiativet var industrielt forankret og styrte derfor unna den type kostbare prestisjeprosjekter som hadde påført Masdar store tap de første årene.

Ti år etter etableringen av NorEnergy var Norges eksportinntekter til markedene for ren energi mangedoblet, til over 50 milliarder kroner. Den totale sysselsettingen innen produksjon, transport og utnyttelse av ren energi ble anslått til over 100 000, en femdobling fra anslaget i 2014. Avkastningen i fondet var høyere enn forventet, og de første investeringene var tilbakebetalt.

Selv om NorEnergy administrativt rapporterer til Olje- og energidepartementet, var det en viktig suksessfaktor at både næringsminister Monica Mælands og utenriksminister Børge Brendes departementer deltok i styringsgruppen sammen med olje- og energiminister Tord Lien. Ikke minst klimaministeren, Vidar Helgesen, ble opptatt av at NorEnergy kunne styrke klimapolitikken. Investeringsbanken stilte som krav at alle investeringene skulle kvalitetssikres og sertifiseres som klimatiltak av FN, tilsvarende utviklingsmekanismen CDM som ble videreført med et skjerpet regelverk fra 2020. Det åpnet for at Norge kunne godskrive FN-kredittene fra NorEnergys investeringer i de fattige landene som del av forpliktelsen til å gjøre landet 100 prosent karbonnøytralt innen 2030. I 2025 viste NorEnergys miljø- og klimarapport at investeringene hadde bidratt til kutt av karbonutslipp på ca. 25 millioner tonn CO2, tilsvarende halvparten av Norges totale utslipp.

The Economist avsluttet sin artikkel med å trekke parallellen til den utradisjonelle, men vellykkede ordningen med «Internasjonaliseringslån» som ble innført av regjeringen Willoch på 1980-tallet, og som ble forvaltet av Industrifondet. For å få fart på internasjonaliseringen av norsk industri, tilbød staten for en periode å delfinansiere bedriftenes investeringer i form av ansvarlige lån. Ordningen stimulerte til en rekke nødvendige uteetableringer fra norsk industri, og ble til slutt avviklet uten å ha påført staten tap.

«De ellers så pragmatiske norske politikere synes å ha en misunnelsesverdig evne til å enes om fremtidsrobuste reformer når det virkelig teller», konkluderte Economist.

Bør vi selge oljen «på rot»?

Marius Holm

Marius Holm er daglig leder i miljøstiftelsen ZERO. Han har bakgrunn fra Burston Marsteller og som nestleder i Bellona. Holm er utdannet Cand.Agric. (M.Sc.) i økonomi og ressursforvaltning ved Universitet for miljø og biovitenskap på Ås.

Sju tusen milliarder på bok, og verdens høyeste velferdsnivå. hvem trenger ytterligere bevis på at det norske petroleumsskatteregimet er meget vellykket? Likevel bør vi endre det, ellers kaster vi gode oljepenger etter dårlige. Dersom vi tror på klimamålene, burde vi kanskje selge oljen «på rot» til dem som tror verden fortsetter som før?

Norsk olje- og gasspolitikk er i utgangspunktet vellykket. Selv i etterpåklokskapens lys er det vanskelig å se hva som kunne vært gjort bedre. Vi har sikret at mesteparten av verdiene på norsk sokkel har havnet i felleskassa. Samtidig har vi skapt et investeringsklima der alt fra globale oljegiganter til nystartede oljemygger svermer rundt konsesjonstildelinger. Det er et godt system, og resultatene taler for seg. Men klimapolitikken snur energimarkedet, og dermed norske økonomiske interesser, på hodet.

Staten og oljeselskapene er i et skjebnefelleskap

Skattesystemets styrke kan også bli dets svakhet om verden skal oppfylle Paris-avtalen om å begrense temperaturstigningen «godt under 2 grader, med sikte på 1,5 grader». Essensen i skattesystemet – med grunnrenteskatten på 53 prosent på toppen av selskapsskatten på 25 prosent – er at Staten på den ene siden høster 78 prosent av overskuddet og oppsiden. På den annen siden bærer staten mesteparten av
investeringskostnadene, og dermed risikoen og nedsiden i prosjektene gjennom fradrag på 78 prosent pluss rask avskrivning og den såkalte friinntekten. Staten står last og brast med oljeselskapene i et skjebnefellesskap, der det som er bra for oljeselskapene, er bra for Norge. Og det som er bra for klima, er dårlig for Norge.

Staten vil være tungt eksponert selv med salg av eierandeler

Terje Osmundsen tegner i «Scenario 2030: Energistormakten Norge» et spennende framtidsbilde der Staten selger halvparten av sine eierandeler i Statoil og Petoro, og reinvesterer pengene i utslippsfrie energiløsninger der Norge har muligheter for verdiskaping og avkastning. Dette er et svært godt forslag som vil bidra til diversifisering av norsk økonomi, og en viss reduksjon av Statens finansielle eksponering for risikoen i fallende oljeetterspørsel og pris. Men mesteparten av risikoen vil fortsatt være der. De neste årene forventes det ca. 150 milliarder i gjennomsnittlige årlige investeringer på norsk sokkel. Selv etter salg av eierandeler, vil Staten bære ca. 120 milliarder per år i investeringer gjennom skattesystemet, og man er eksponert for usikkerhet om framtidig verdi av olje i felt som bygges ut.

Å selge oljen «på rot» betyr farvel til karbonrisiko, men også til oppside

Jeg vil her foreta et tankeeksperiment der jeg «drar den litt lenger» og spør om Staten bør investere i fossil energi i det hele tatt, verken direkte og indirekte gjennom fradrag, dersom vi legger Parismålene til grunn. Burde vi i stedet velge den motsatte formen for grunnrenteskatt, nemlig å selge olja «på rot» til oljeselskaper og andre investorer? Oljeselskapene kjøper lisensen på auksjon og får den til odel og eie, mot å slippe unna med vanlig selskapsskatt?

«Norsk olje- og gasspolitikk er i utgangspunktet vellykket. Selv i etterpåklokskapens lys er det vanskelig å se hva som kunne vært gjort bedre.»

Man kan tenke seg ulike nivåer, fra å erstatte dagens konsesjonstildelinger med auksjoner, til å forhandle med lisenser som allerede er bygd ut om å betale framtidig grunnrenteskatt «upfront». For utbygde felt vil betalingsviljen litt forenklet være nåverdien av gjenværende ressurser ganget med investorens langsiktige prisforventning, minus driftskostnader.

For uoppdagede ressurser, altså letelisenser, kan prisen være betinget av funnstørrelse og ressursens karakter. Felles for alle slike alternativer, er at oljeselskapene vil trekke fra for alle typer politisk, markedsmessig og teknologisk risiko.

I et slikt system vil vi fjerne risiko, men også oppside for Staten i petroleumsvirksomheten. I utgangspunktet er dette en strategi som er mer nærliggende for fattige oljenasjoner med behov for å få positiv kontantstrøm raskt, og en helt meningsløs strategi for et Norge med 7000 milliarder på bok. Med mindre vi tror verden styrer unna katastrofale klimaendringer, og oppfyller Paris-målene.

«Staten står last og brast med oljeselskapene i et skjebnefellesskap, der det som er bra for oljeselskapene, er bra for Norge.»

Organisasjonen Norsk Olje og Gass har prisverdig nok omfavnet Paris-avtalen, i håp om at den skal gi økt bruk av gass på bekostning av kull, og nokså små effekter på oljemarkedet.

Det er mildt sagt en optimistisk analyse. Det gjenværende karbonbudsjettet for 1,5 grader – det vil si hvor mye fossil energi verden kan bruke om vi skal nå Paris-målet – vil med dagens utslippsnivå være brukt opp allerede på 2020-tallet. Om vi forholder oss til et mål på maksimum 2 graders oppvarming vil det holde kun til 2035-40.

Like fullt vises det ofte til at togradersscenarier, og særlig IEAs såkalte 450-scenario, viser at behovet for olje og gass i 2050 vil være nesten like stort som i dag. Men her må vi for det første huske at IEAs 450-scenario kun gir 50 % sjanse for å holde temperaturstigningen under to grader. Med tanke på klimaendringenes dramatiske konsekvenser, gir denne sannsynligheten en helt uakseptabel risiko.

For det andre legger IEA 450 til grunn at fortsatt høye utslipp i mange tiår skal kompenseres gjennom negative utslipp i framtiden.

Tiltak som absorberer CO2 fra atmosfæren er mulig, og trolig nødvendig. Men i lys av fallende kostnader for fornybar energi vil det være mer attraktivt for alle andre enn oljeprodusenter å kutte utslipp raskt og billig ved å akselerere den eksplosive veksten i sol, vind og elbiler.

Hva skjer i Johan Sverdrup-feltets levetid?

Mange klimaforskere er pessimistiske, og deler oljebransjens antakelse om at fossil energi dessverre/heldigvis kommer til å dominere verdens energiforsyning i mange tiår til. Men klimaforskerne er ikke nødvendigvis de beste til å spå om dynamikken som oppstår når sterkere klimapolitikk trekker sammen med markedet. La oss se på utviklingen som har skjedd siden Johan Sverdrup ble funnet i 2010 og hva som vil skje innen feltet starter produksjon i 2019: I 2010 var Think, Buddy og lignende små biler fra små bedrifter dominerende i elbilfeltet. Den globale flåten av elbiler besto av noen tusen biler med kort rekkevidde, høy pris og fravær av mange kvaliteter man forventet av en bil da. I 2014 nådde elbilsalget 150 000. I 2016 fikk Tesla 276 000 bestillinger de første tre dagene etter lanseringen av Model 3. Og fortsatt er det det tre år til Johan Sverdrup produserer sitt første fat olje, og Tesla vil innen da produsere 500 000 elbiler per år.

«En kortsiktig prisoppgang kan altså forsterke omstillingen som gir langsiktig prisnedgang.»

De blir neppe alene, Nissan, GM med flere har elbiler med lang rekkevidde på vei. Bloombergs tror elbil tar 20 prosent av nybilsalget i 2030 og 40 prosent i 2040. I så fall tar elbilene bort 13 millioner fat/dag oljeetterspørsel i 2040. Det tilsvarer hele oljeforbruket til varetransport på vei i dag. Totalt oljeforbruk globalt er omlag 95 millioner fat per dag.

«Hvis oljeprisen blir høy, vil troen på varig høye priser komme tilbake for fullt, og oljeselskapene vil atter være villige til å investere i ressurser.»

Jeg tror imidlertid Bloomberg er for konservative i sitt anslag. Batteriprisen kan allerede i 2020 ha nådd et nivå der elbilen er konkurransedyktig uten incentiver. I Norge kom markedsandelen oppunder 20 prosent allerede i 2015, med et smalt utvalg av biler. Når elbilene blir attraktive og konkurransedyktige for forbrukere også i andre land, vil hensynet til klima, luftkvalitet og ønsket om å redusere oljeimport, gjøre veien kort til sterke politiske virkemidler. Nederland vurderer stans i fossilbilsalget i 2025, India vurderer stans i 2030. Kina forsterker elbilincentivene nå. Japan satser tungt på hydrogen, som ved markedsintroduksjon i år allerede har lang rekkevidde og ytelser som en bensinbil.

La oss også se på noen andre mulige utviklingstrekk som alle reduserer olje- og gassetterspørsel:

  • Urbanisering bør gi økt bruk av kollektivtransport og sykler.
  • Varetransport kan reduseres av digitalisering, 3d-printing og effektivisering.
  • Hydrogen og batterier vil gradvis gjøre sitt inntog i tyngre kjøretøy, ferger mm.
  • Bioteknologien kan bringe gamechangere i biodiesel, for eksempel basert på alger.
  • Energieffektivisering og elektrifisering av bygninger i Europa kan gi kraftig fall i det viktigste markedet for gass.
  • Energilagring og smarte nett reduserer behovet for gass som backup for sol-og vindkraft.

Sannsynligheten for disse endringene er høy, men det er usikkert hvor raskt de skjer. Det som er sikkert er at de vil redusere oljeetterspørselen til et nivå som kan dekkes av billig olje fra Midtøsten. Det som også er sikkert, er at en slik utvikling er helt nødvendig for sikre oss mot dramatiske klimaendringer.

«Hvor du sitter, avgjør hvor du står. Hvis du lever av å selge olje og gass, ser du lite annet enn svakhetene ved elbiler og solenergi.»

Kan vi «lure» oljeselskapene?

Oljeselskapene og analysemiljøene de omgir seg med, har stor tro på oljemarkedets framtid. Rysstad Energy tror oljeprisen blir 100 dollar innen 2020, fordi investeringstørken kan gi mangel på olje etter hvert som gamle går ut av produksjon. La oss anta at de har rett i det. Det vil trigge enda raskere vekst i elbilmarkedet.

En kortsiktig prisoppgang kan altså forsterke omstillingen som gir langsiktig prisnedgang. Timingen for å selge norsk olje på rot vil i så fall være god.

I norsk petroleumsforvaltning legges det til grunn at oljeselskapene er de flinkeste til å vurdere framtidens oljemarkedet, og at investeringsbeslutningene de tar på vegne av oss er basert på best mulig informasjon. Jeg tillater meg å tvile. Hvis oljeprisen blir høy, vil troen på varig høye priser komme tilbake for fullt, og oljeselskapene vil atter være villige til å investere i ressurser. Vi kan selge norsk sokkel dyrt, før markedet forsvinner. Hvor du sitter, avgjør hvor du står. Hvis du lever av selge olje og gass, ser du lite annet enn svakhetene ved elbiler og solenergi. Norske Skog kjøpte avispapirfabrikker for milliarder etter at nettavisene var oppfunnet. De tenkte kanskje at ingen vil ta med seg den digre hjemme-PCen på bussen?

Et veddemål med kloden?

Med statlige investeringer på over 120 milliarder per år i olje og gass, og med stor usikkerhet om den framtidige verdien på oljen i allerede utbygde felt, gjør vi som samfunn et gigantisk veddemål mot klimapolitikken. Ved å selge oljen «på rot» gjør vi et annet veddemål, som heller ikke er uten risiko: vi vedder på klodens klima, på at endringene i energimarkedet går raskt nok til å skape trygghet, velferd og muligheter.

Advarsel: Dette må ikke leses som et forslag fra ZERO. Dette kommer aldri til å skje. Dette er et tankeeksperiment om hvordan vi kan tilpasse oss til en verden i rask endring. Men hold på tanken, og tilpass i det minste dagens petroleumsskatteregime litt bedre til et energimarked i endring.

Oljeskatt i harde tider

Lars-Henrik Paarup Michelsen

Daglig leder i Norsk klimastiftelse

Lavere oljepris møtes på forskjellig vis av ulike oljeproduserende land. Noen øker skattene, andre setter dem ned. Noen ser også muligheter for omstilling i klimavennlig retning.

Olje- og gassproduksjon arrangeres på forskjellige måter i ulike land: Lisenser og konsesjoner, produksjonsdelingsavtaler og servicekontrakter. Skattleggingen varierer også: Fra rene profittbaserte skattesystemer på den ene ytterkant, til systemer dominert av ulike former for royalties på den andre. Kombinasjon er vanlig. Flere land har også ulike skattesystemer for ulike regioner, avhengig av blant annet geologiske og økonomiske forhold. I Canada må et oljeselskap for eksempel forholde seg til ulike skatteregimer i Alberta og Newfoundland.

«For de verst stilte er skatteøkninger trolig mer aktuelt enn skattelette.»

Det norske oljesystemet er profittbasert. Jo høyere oljepris, desto større inntekter og mer skatt. Når oljeprisen går ned, reduseres inntektene og dermed også skattene. I møte med lave oljepriser er det norske systemet derfor ansett som nokså tilpasningsdyktig, sett fra oljeselskapenes side. Australia, Storbritannia og Nigeria har også profittbaserte skattesystemer.

Skattetrykk ved ulike prisscenarioer. Grafen viser ulike staters prosentvise andel av profitten til et oljefelt når oljeprisen er 40, 60 og 100 dollar fatet. Fremstillingen bygger på 2015-data. Med profitt menes her oljepris minus produksjonskostnader. Kilde: EY

Når oljeskattesystemet domineres av faste royalties per fat, fører lavere oljepris til at statens andel av et oljefelts profitt øker (med profitt menes her oljepris minus produksjonskostnad). Grafen, som vi har fått fra EY, illustrerer dette. I Brasil og Angola har statens profittandel passert 100 prosent.

«I Storbritannia har regjeringen i budsjettet for 2016 fjernet en oljeskatt og halvert en annen.»

I Storbritannia har regjeringen i budsjettet for 2016 fjernet en oljeskatt og halvert en annen1http://www.economist.com/news/business/21695016-governments-are-easing-tax-burden-industry-some-exceptions-oiling-wheels (lest 6. april 2016). I Kazakhstan og Argentina har myndighetene redusert skatten på eksport. Også i en del amerikanske stater har det i senere tid blitt foretatt justeringer til fordel for selskapene (blant andre Nord-Dakota, Oklahoma og Louisiana). I andre deler av verden, som Alberta (Canada) og Brasil, har planlagte skatteskjerpelser blitt satt på vent.

Det er likevel ikke riktig å si at lavere oljepris har ført til«race to the bottom». Felles for alle oljeeksporterende land, uavhengig av hvordan de har innrettet skattesystemene sine, er at de nå opplever kraftig fall i statsinntektene. For de verst stilte er skatteøkninger trolig mer aktuelt enn skattelette.

Den russiske statsøkonomien har fått særlig hard medfart etter oljepriskollapsen2http://www.vox.com/2016/3/25/11305676/russia-putin-oil-tax (lest 6. april 2016).

Da oljeprisen var 100 dollar fatet, tok staten inn omtrent 74 dollar i skatteinntekter. Med en oljepris på 35 dollar, er skatteinntekten per fat redusert til 17 dollar. Når halve statsbudsjettet finansieres av olje- og gassinntekter sier det seg selv at Russland nå sliter med å holde budsjettunderskuddet under 3 prosent av BNP (mot 2,6 prosent i 2015)3http://www.bloomberg.com/news/articles/2016-02-12/moody-s-warns-russian-deficit-goal-in-doubt-as-oil-jolts-budget (lest 6. april 2016).

Putin oppjusterte i år skattene for oljeselskapene med cirka 2,9 milliarder dollar. For selskapene har denne økningen langt på vei blitt kompensert med reduserte kostnader som følge av devaluering av rubelen. Men neste år kan det bli annerledes. Ifølge New York Times diskuteres nå en ny oljeskatt som i 2017 kan gi 11 milliarder dollar i ekstrainntekter for det russiske stat4http://www.nytimes.com/2016/03/24/world/europe/russia-light-on-cash-weighs-risks-of-a-heavy-tax-on-oil-giants.html (lest 6. april 2016).

«Putin oppjusterte i år skattene for oljeselskapene med cirka 2,9 milliarder dollar.»

Ifølge IMF fikk land i Midtøsten og NordAfrika (MENA) i 2015 et inntektstap på 340 milliarder dollar på grunn lave oljepriser5http://www.cnbc.com/2016/02/22/this-is-how-middle-east-countries-can-survive-lagarde.html (lest 6. april 2016). I Saudi Arabia var budsjettunderskuddet i 2015 på 98 milliarder dollar6http://oilprice.com/Energy/Energy-General/Low-Oil-Prices-Forcing-Saudi-Arabia-To-Modernize-Economy.html (lest 6. april 2016). Innføring av moms og delprivatisering av det statlige oljeselskapet Aramco (vedens største) er nå på bordet. Også andre gulf-stater sliter i møte med reduserte oljeinntekter. Omans budsjettunderskudd nærmet seg 16 prosent av BNP i 2015. I 2017 vil Bahrains gjeld utgjøre 65 prosent av BNP. Kredittvurderingsselskapet Moody nedgraderte nylig disse to landenes kredittverdighet, mens de fire andre gulf-statene er under «observasjon»7http://www.reuters.com/article/us-mideast-debt-moody-s-idUSKCN0W70AL (lest 6. april 2016).

I USA har Obama tilnærmet seg oljeskatteregimet fra et klimaståsted8http://www.politico.com/agenda/story/2016/02/obama-oil-tax-budget-000038 (lest 6. april 2016). I budsjettforslaget for 2017 har han lagt inn en ny skatt for oljeselskapene på 10,25 dollar per fat. Formålet er å finansiere det Obama-administrasjonen har gitt navnet «21st Century Clean Transportation Plan» – en 320 milliarder dollars plan for å modernisere og avkarbonisere USAs transportsystem9https://www.whitehouse.gov/the-press-office/2016/02/04/fact-sheet-president-obamas-21st-century-clean-transportation-system (lest 6. april 2016). Ekstraskatten skal fases inn over fem år og lavlønnsgrupper vil bli skjermet, heter det i det fremlagt budsjettdokumentet10https://www.whitehouse.gov/sites/default/files/omb/budget/fy2017/assets/budget.pdf (lest 6. april 2016). Skatten ilegges ikke amerikansk olje som skal eksporteres.

«Obamas forslag er en viktig påminnelse om at klimaendringene har gitt oss et langt større prosjekt enn å sikre oljeselskapenes kortsiktige interesser.»

Det er ingen realisme i Obamas forslag – i alle fall ikke på kort sikt. Dette er Obamas siste presidentperiode, og republikanerne som har flertall i Kongressen er«dead against». Men forslaget er en viktig påminnelse om at klimaendringene har gitt oss et langt større prosjekt enn å sikre oljeselskapenes kortsiktige interesser. Kanskje klarer Obama med dette å inspirere flere til å heve blikket – og koble oljeskatt med finansering av nødvendig omstilling.