Strategen bak Klimastiftelsens første tiår

Ti år etter han startet Norsk klimastiftelse har Pål Wergeland Lorentzen (79) planen klar for pensjonisttilværelsen: Han skal krige til han stuper.

Pål Wergeland Lorentzen var initiativtaker til Norsk klimastiftelse i 2010 og var stiftelsens styreleder frem til 2019. Foto: Eivind Senneset

KLIMASTIFTELSEN 10 ÅR

I 2020 fyller Norsk klimastiftelse til år. I den forbindelse har journalist Ingerid Salvesen intervjuet Pål W. Lorentzen. Han hadde ideen til opprettelse av stiftelsen, og var styreleder frem til 2019.

Tekst: Ingerid Salvesen

Brevet kom i posten en vårdag i 2006, med håndskrevet signatur fra en tidligere amerikansk president, våpenstempel i gull. «Dear Pal», sto det. Pål Wergeland Lorentzen var invitert til Bill Clintons eksklusive samling av statsledere, næringslivstopper, aktivister og Hollywood-kjendiser i New York.

«Dette har ikke noe med meg å gjøre», tenkte Lorentzen på advokatkontoret sitt i Bergen. Men han fortalte det likevel ved middagsbordet hjemme.

– Da sa Helga, min kone: «Jo, du skal sannelig til New York. Og jeg skal være med».

Slik ble det til at ekteparet Lorentzen satt blant skikkelser som Madeleine Albright, Bill Gates, Rupert Murdoch og Desmond Tutu på Sheraton Hotel i millionbyen noen septemberdager samme år, slik fikk Lorentzen høre Al Gore snakke om klimaendringene for første gang – og slik var det at de første frøene ble sådd til det som skulle bli Norsk klimastiftelse.

Skinnet bedrar

Lorentzen har kommet ut av kontordøren på slaget klokken elleve, nøyaktig da vi avtalte å møtes. Dressjakke, slips, fast håndtrykk og – et skjevt smil. 79 år gammel er han langt fra pensjonert, selv om han i fjor gikk av som styreleder for klimastiftelsen han tok initiativ til og ledet i nesten ti år. Høyesterettsadvokaten skrider selvsikkert fram og viser inn til et møterom med bokhyller fulle av lovtekster.

De som ikke kjenner Pål W. Lorentzen kan lett få et besteborgerlig inntrykk av mannen. Det er noe ærgjerrig og bestemt over ham, iblandet en vestnorsk «cut the crap»-holdning som ikke akkurat er svekket etter 50 år som forretningsadvokat. Det hjelper heller ikke at han av bekjente er beskrevet som selve definisjonen på en 17.mai-bergenser. Men spør du han om Bergens og de konservatives store datter, statsministeren fra Høyre, kommer svaret kontant:

– Jeg er veldig opprørt over Erna Solberg.

Det er hva han kaller hennes unnfallenhet i klimapolitikken han er så sterkt kritisk til. Solberg har svart Lorentzen på kritikken, men han står på sitt og de andre politikerne er ikke stort bedre, skal vi tro bergenseren. For fem år siden meldte han seg ut av Arbeiderpartiet i protest, etter tjue års medlemskap, nettopp på grunn av manglende tiltak for å bremse klimaendringene.

– Sett fra avstand er han en høyt aktet høyesterettsadvokat og profilert styreleder med vakker villa i Sandviken, sier Siren Sundland, som har hatt Lorentzen som styreleder hos arbeidsgiveren, Sparebanken Vest.

– Men når en lærer Pål nærmere å kjenne, ser man også det tydelig opprørske. Vi er mange som har latt oss inspirere av rebellen Pål Lorentzen.

Forretningsadvokaten som selv har hatt flere oljeselskaper som klienter i sin karriere, endte med å starte en klimastiftelse og attpåtil bli en av forkjemperne for et klimasøksmål mot den norske stat for åpning av oljefelt i Barentshavet. For å forstå dette, må vi tilbake til disse septemberdagene i 2006.

En ubehagelig start

– Gore ga menneskeheten ti år på å rydde opp.

USAs tidligere visepresident Al Gore gjorde et sterkt inntrykk på Lorentzen da han holdt sitt foredrag En ubehagelig sannhet på Clintons samling i New York.

– Det hørtes skremmende ut det han sa, men det skulle være en paneldebatt med næringslivsaktører etterpå og jeg tenkte med meg selv: De vil nok plukke ham ned, forteller Lorentzen.

Panelet gjorde det motsatte. Milliardæren Richard Branson, eier av blant annet flyselskapet Virgin Atlantic og ergo selv en stor forurenser av klimagasser, lovet til og med å investere opptil tre milliarder dollar i å gjøre flyindustrien mindre forurensende.

– Da tenkte jeg: Her har jeg sovet i timen!

Tilbake i Bergen gikk Lorentzen til ledelsen og tillitsvalgte i Sparebanken Vest, der han var styreleder, og spurte om banken skulle ta en mer aktiv rolle i klimaspørsmålet. Og så begynte han å pønske på hva han selv kunne bidra med for å fremme klimasaken.

– Det var en slags vekkelse?

– Vel, på en måte har jeg gjort slike ting hele mitt liv. Når en advokat kommer til et nytt felt, så må han først tilegne seg en grunnforståelse. Så legger han en strategi.

Det gjør noe med en å jobbe et langt liv i rettssalen, innrømmer Lorentzen.

– Du blir vant til å stå i ubehag. Argumenter brukes mot deg, og kanskje står du ganske alene med dine synspunkter. Du må stå i det. Du kan jo si at det gir deg en form for selvtillit etter hvert.

Evnen din til ikke å gi deg før du får det som du vil, den kommer kanskje også derfra?

Dette litt skjeve smilet.

– Ja.

Wergelands ånd

Hans første møte med både miljøsaken og den manesjen som er norsk offentlighet, skjedde mange år tidligere og satte også et sterkt avtrykk hos Lorentzen. I 1969 var den unge bergenseren akkurat ferdig med juridisk embetseksamen i Oslo. En kveld han var invitert til vin og smørbrød hos studiekameraten Hans Christian Bugge, fikk han høre om utbyggingen av naturskjønne Aurlandsdalen, det som skulle komme til å bli den første store striden rundt kraftutbygging i Norge.

– Når en advokat kommer til et nytt felt, så må han først tilegne seg en grunnforståelse. Så legger han en strategi. Det gjør noe med en å jobbe et langt liv i rettssalen, sier Lorentzen.
Foto: Eivind Senneset

De nyutdannede juristene var opprørt over det som så ut til å være en pågående utbygging uten konsesjonstillatelse, og noen dager senere sto Lorentzen i resepsjonen hos NRK for å overtale et av statskanalens mest populære programmer til å ta saken. «Åpen Post» hentet inn både industriministeren og statsministeren, og de unge juristene kritiserte dem begge. Snart var de på møter med flere regjeringsmedlemmer, journalister og fageksperter. De fikk ikke stanset utbyggingen, men inngrepene ble mindre enn opprinnelig planlagt. En viktig erkjennelse for den unge advokaten var at mange fagfolk ikke turte stå fram offentlig med sin bekymring for svakhetene i planene. Isteden oppsøkte de Lorentzen og hans allierte i kulissene og ga dem argumenter.

– Jeg synes folk var litt feige.

For Lorentzen ble dette starten på et årelangt engasjement i kampen for ytringsfrihet. Han var involvert i flere store rettssaker på 80- og 90-tallet, hvor ytringsfrihetens grenser ble tøyd og strukket. Ifølge hans venn og advokatkollega Cato Schiøtz har Lorentzen «noe av fortjenesten for at ytringsfriheten, og pressen, står sterkere i Norge i dag». Lorentzen har to ganger vunnet saker for norske mediehus i Den Europeiske Menneskerettsdomstolen og slik tvunget Høyesterett til kursendring i sin forståelse av ytringsfrihetens grenser.

Skjønt, dette engasjementet har kanskje vært med ham fra barnsben av. Hans mor er av Wergeland-slekten.

Gammel skolestreiker

Da Lorentzen var drøyt to år gammel ble faren hans arrestert av tyskerne og sendt til fangeleir i Tyskland. Han var politiembetsmann og hadde nektet å la seg verve til Nasjonal Samling. Lorentzen tilbrakte sine første barndomsår med sin lærerinne-mor i bygdene rundt Bergen.

– Jeg tror vi krigsbarna bærer i oss noe av dette: Vi har opplevd bombing, og kjent intuitivt på en felles frykt. Vi ble sterkt knyttet til foreldregenerasjonen vår.

Sånn sett skiller han seg fra 68-erne, de som kom etter og ville snu samfunnet på hodet. Han er av en «traustere og mindre høyrøstet» generasjon, mener han.

Det er ikke akkurat de ordene som brukes når venner skal beskrive advokaten. Handlekraftig er et ord som gjentas. Kona Helga sier det sånn:

– Han ender ofte opp som styreleder i det han engasjerer seg i.

Han fikk øye på henne første gang da hun spiste lunsj i Aulakjelleren på Universitetet i Oslo en dag i studietiden.

– Han gikk rett bort til meg og spurte: Skal du være med på ball på lørdag?, forteller Helga Lorentzen.

– Siden har vi vært sammen.

– Pål er en mann som ikke gir seg før han får det som han vil, sier Halvor Nordhaug, biskopen i Bjørgvin.

Han sammenligner 78-åringen med en ung, svensk skolestreiker. Lorentzen er riktignok eldre, penere i tøyet og snakker i et annet språk, men intensiteten i engasjementet er ikke helt ulikt, mener kirkemannen:

– Han er som en oppdresset versjon av Greta Thunberg.

Oppstarten

Biskopen var en av de aller første som fikk Lorentzen på besøk da advokaten hadde bestemt seg for å starte en stiftelse som kunne fylle et tomrom i norsk klimapolitikk: En aktør i rommet mellom næringsliv, akademia og myndighetene, som kunne fremme kunnskapsbaserte ideer og synspunkter.

– I utgangspunktet var jeg ganske passiv overfor initiativet hans, forteller Nordhaug.

Lorentzen var på jakt etter medstiftere og kirken hadde både engasjement og troverdighet i miljøspørsmålet, argumenterte han. Nordhaug nølte.

– Jeg som biskop, vil jo egentlig ikke involvere meg i aksjoner eller politiske initiativ, fordi det kan hende de utvikler seg i en retning jeg ikke liker, sier Nordhaug.

– Men Pål fortsatte å invitere seg selv til møter.

Lorentzen gikk samtidig bredt ut i eget nettverk for å forhøre seg om en slik stiftelse var en god idé. Det er sånn han alltid har jobbet, sier han.

– Selv om du ikke får et eneste fornuftig svar av den du snakker med, så er det at du selv stiller spørsmål med på å sette ting i bevegelse oppi hodet, sier Lorentzen.

Det ble tidlig klart for han at en ny aktør måtte skille seg fra andre miljøorganisasjoner, og knytte seg tett til universitetene og kunnskapsmiljøer. Det var avgjørende også for Biskopen i Bjørgvin.

– Jeg skjønte at dette skulle være faglig fundert og ikke noen som bandt seg fast i master, sier Nordhaug, som i dag er glad for at han sa ja.

Lorentzen fikk også med seg Nansensenteret og Fritt Ord som medstiftere, samt Sparebanken Vest, som også sto for oppstartsmidler.

– Jeg møtte Pål første uken min på jobb i 2007.

Siren Sundland, i dag konserndirektør for operasjonelle tjenester i Sparebanken Vest, den gangen leder for den allmennyttige virksomheten, smiler når hun tenker tilbake.

– Han var da styreleder for banken og kom direkte fra Flesland, fra New York, dypt engasjert i klimasaken. I kjent stil nærmest ropte han: Dette må vi ta tak i!

Lorentzen gikk av som styreleder i banken året etter, men startet samtidig arbeidet for fullt med å planlegge en klimastiftelse. Han foreslo at bankens allmennyttige midler kunne finansiere etableringen. Men for 13 år siden ble kampen mot global oppvarming oppfattet som fjernt fra kjernevirksomheten til en regional sparebank, forteller Sundland.

– Frem til 2007 hadde gavevirksomheten i stor grad vært rettet mot barn og oppvekst, idrett og kultur. Det var usikkert om støtte til kampen mot global oppvarming var riktig forvaltning av regionens utbytte, sier hun.

– Det som i ettertid har vist seg å være den mest sentrale problemstillingen, var ikke like opplagt den gangen. Men Pål har jo en unik kombinasjon av å være like utholdende som han er visjonær. Han bygger stein på stein.

Knalle til

Våren 2010 så Norsk klimastiftelse dagens lys. I starten måtte et lite styre ha med egne matpakker på møtene og Lorentzen måtte på et tidspunkt personlig garantere for et lån for å sikre likviditeten til stiftelsen.

Snart vokste imidlertid antall støttespillere og stiftelsens aktiviteter. Journalist Anders Bjartnes ble ansatt som daglig leder, fikk redaktørplakat og startet etter hvert et eget nettsted, Energi og Klima, som ga stiftelsen muligheten til å komme til orde uten å måtte vente på avisredaktørers ja.

– Vi var tidlig opptatt av klimarisiko og oljebransjen, noe som den gangen ble sett på som sært og var vanskelig å få på trykk i de store avisene, sier Bjartnes.

Da var det bra å ha en mann som Lorentzen i ryggen, forteller han, med strategisk blikk og samtidig «evnen til å være fullstendig kompromissløs».

– Vi gikk i klinsj med en del oljeinteresser ganske tidlig, men har hatt kunnskapsmessig grunnlag for det og en gjennomtenkt fortelling.

Om han har sett styrelederen redd noen gang?

– Nei, han er en kald mann, ler redaktøren.

– Pål liker at folk har temperament og viser at de har meninger, sier Kikki Kleiven, klimaforsker og styremedlem i Norsk klimastiftelse siden oppstarten, med et smil.

– Jeg liker godt å knalle til. Men det liker ikke alltid de andre.
Foto: Eivind Senneset

– «Det er jeg uenig i», kan jeg si. «Da må du argumentere for det!» sier han, og da flagrer håret og regnfrakken.

Han har dyrket slike diskusjoner i stiftelsens styre. Slik får man de beste konklusjonene, mener Lorentzen.

– I starten var det tilløp til at vi kunne bli klimamessig rettroende, altså absolutte på miljøets vegne. Da var det bra å ha med folk som Arvid Nøttvedt, som kom fra oljebransjen og «bannet i kirken» hele tiden. Han utfordret prektigheten, sier Lorentzen.

– Jeg var en konstant urokråke, medgir Nøttvedt selv.

– Jeg ble opprørt og frustrert i diskusjoner hvor den eneste syndebukken var oljeindustrien. Det er jeg blitt takket for.

Hvor aktivistiske stiftelsen skal være har vært en gjentakende diskusjon i styret.

– Er vi veldig aggressive blir vi for useriøse og kommer ikke inn alle dører vi vil, sier Erik Bøckmann, som satt som leder av stiftelsens Råd det første året, før han gikk inn i styret.

– Blir vi for milde, får vi ikke til det vi vil.

– Jeg er vant til å være spiss og retorisk i retten, sier Lorentzen selv.

– Jeg liker godt å knalle til. Men det liker ikke alltid de andre.

Strategen

Så er det også som enkeltperson han har støttet søksmålet som denne høsten har gått sin andre runde i domstolen. Norske miljøorganisasjoner har gått til sak mot staten for å stanse tildelingen av oljelisenser i 23. konsesjonsrunde i Barentshavet, som de mener strider mot grunnloven. Lorentzen har kalt det «århundrets rettssak». Det hele startet med en annen eldre mann som har blitt mer radikal med årene.

James Hansen, NASA-forskeren som vitnet om klimaendringene for den amerikanske kongressen allerede i 1988, gikk etter hvert over i aktivistenes rekker og har latt seg arrestere i klimaets navn flere ganger. Sommeren 2010 kom han til Bergen, og Lorentzen ba ham hjem på middag i Sandviken. Året etter gjengjeldte Hansen invitasjonen, og den norske høyesterettsadvokaten dro til USA. Her møtte han et førtitalls advokater som jobbet for å forberede klimasøksmål mot amerikanske myndigheter. «Hva gjør dere med dette i Norge?», spurte de Lorentzen.

Hjemme igjen studerte advokaten forarbeidene til grunnlovens miljøparagraf 110b. Han ble overrasket over å finne at slik han tolket den, så var den ment å være en rettslig norm. Hvorfor var den ikke blitt brukt mer? Senere samme år skrev han en kronikk i Bergens Tidende der han nevner paragrafen og tar til orde for at domstolene kan brukes for å tvinge politikerne til å ta mer ansvar i klimapolitikken. Han inviterte også til seminarer med fremtredende norske jurister om paragrafens innhold.

Samtidig var Lorentzen oppnevnt som medlem i Stortingets menneskerettighetsutvalg, som skulle foreslå å styrke menneskerettighetenes plass i Grunnloven. Utvalget endte med å foreslå å innlemme miljøparagrafen som en del av menneskerettighetene i Grunnloven, og styrke teksten til det som fra da ble paragraf 112, med en ny tredje setning som sier at myndighetene skal iverksette tiltak for å sikre innbyggerne et godt miljø. «En setning som kan forandre Norge» kalte Lorentzen kronikken han skrev etter at endringen var vedtatt av Stortinget i 2014.

– Det var få som fikk med seg dette da det skjedde. Vi i miljøbevegelsen skjønte heller ikke at det var viktig. Jeg mistenker at de som visste hva dette kunne bety, som Pål, holdt det strategisk lavt, fleipet Truls Gulowsen, nylig avgått leder i Greenpeace, og den som endte opp med å lede det første norske klimasøksmålet mot staten på bakgrunn av den nye miljøparagrafen, i en tale til Lorentzen i høst.

Lorentzen selv avviser at han hadde noen plan. Han mener utvalget og Stortinget var fullstendig klar over hva som ble foreslått og at de ønsket en innskjerping. Men han begynte raskt å omtale paragraf 112 som et mulig søksmålsgrunnlag og skrev enda flere kronikker.

– Hvorfor kunne ikke du og Norsk klimastiftelse selv gå til sak?

– Jeg var redd for at det ville ta for mye av organisasjonens ressurser. Og så tror jeg nok også at ikke alle i styret og organisasjonen ville følt seg like vel med noe sånt.

Han utelukket seg selv som advokat fordi han «begynner å trekke på årene» og ikke lenger hadde det apparatet han vil trenge.

– Du var ikke redd for å tape?

– Jeg har da ført mange saker det var større sjanse for å tape. Nei, jeg liker å gå opp mot vinden.

Du vinner uansett ikke selve klimasaken i høyesterett eller domstolene, mener Lorentzen.

– Men ved å anlegge et søksmål så bringer du den inn på en arena som gjør at departementene og alle disse som elsker å snakke om alt annet, tvinges til å forholde seg til argumentene.

– Pluss at et sånt søksmål kan mobilisere folk. Saken får oppmerksomhet.

En kriger

Kvelden før jeg møter Lorentzen på kontoret høsten 2019 er øverste etasje i kunstmuseet KODE 1 innhyllet i tunge skyer og fylt av penkledd sosietet. Da Pål Lorentzen takkes av for sin ti år lange innsats som styreleder for Norsk klimastiftelse, er det med blåserekken fra Bergen filharmoniske orkester. Han var styreleder for orkesteret i elleve år, og mannen har hatt tilsvarende verv for de fleste store kulturinstitusjoner i Vestlandets hovedstad. Så spiller da også blåserekken «Nystemten», som den kalles på folkemunne i Bergen, til hans ære – på mange måter byens nasjonalsang.

Da Lorentzen bestemte seg for å flytte hjem over fjellet etter et halvår som nyutdannet jurist i Oslo, fikk han følgende reisebrev med seg fra en arbeidsgiver han takket nei til: «Vær klar over det, Pål: Bergen er og blir en bakevje!»

– Det er et utsagn jeg er sterkt uenig i, ut fra det jeg har opplevd i Bergen siden, sier Lorentzen i dag.

– Alle vet hvem han er, sier klimaforsker og styrekollega Kikki Kleiven, også selv bergenser.

– Han er jo en player, en strateg, og stor i den lille byen Bergen. Han har bidratt mye til kulturpolitikk og finanspolitikk – og nå også klimapolitikk. Og det er han som har vært døråpner for stiftelsen.

Ett år har gått siden Lorentzen gav seg som styreleder for Norsk klimastiftelse, nå er han allerede i gang med en annen stiftelse, som skal fremme samfunnsutviklingen på Vestlandet og langs kysten. Han har alltid vært kritisk til sentralisering av makt. Også derfor mener han at alt har sin tid, og at ti år er lenge nok å lede et styre.

– Kanskje nettopp når du også har båret barnet til dåpen, kan du fort bli old fashioned i dine vurderinger, sier han.

– Det er viktig å få inn nye styremedlemmer med et friskt blikk.

– Det er ikke også litt fordi du har blitt deppa av å jobbe med klima så lenge?

– Nei. Jeg kommer til å fortsette å skrive og kjefte på politikerne våre til de innser alvoret.

Å pensjonere seg fnyser han av.

– Jeg er i en generasjon hvor mine omgivelser definerer seg som pensjonister. Men jeg syns det er viktig at eldre mennesker står på. Jeg vil heller krige til jeg stuper.

På vei ut av kontoret bemerker jeg to eksemplarer av den tykke, røde Norges Lover som står stablet på pulten.

– De bruker jeg ikke lenger, sier Lorentzen.

– Det er bare naturretten som gjelder for meg nå.

Jeg kommer til å fortsette å skrive og kjefte på politikerne våre til de innser alvoret.
Foto: Eivind Senneset