Publisert:
Er olje- og gassutvinning i Arktis lovlig? Denne rapporten ser på Norge som case.
Rapporten, skrevet av juss-professorene Beate Sjåfjell og Anita Halvorssen, går gjennom en lang rekke juridiske problemstillinger knyttet til olje- og gassutvinning i Arktis. Både internasjonal, europeisk og nasjonal rett legger føringer for hva Norge kan gjøre. I tur og orden redegjør Sjåfjell og Halvorsen for det relevante regelverket – og konkluderer med at storstilt olje- og gassutvinning i Arktis vil være lovstridig.
For Norsk Klimastiftelse er det en glede å kunne gi ut dette omfattende arbeidet. Den vil være et viktig innspill i den politiske og juridiske debatten om petroleumsaktivitet i arktiske strøk.
Henrik Svart, Ole Henrik Olsen og Nils-Erik Flatø har bistått med oversettelse.
Utgivelsen er støttet av Fritt Ord.
Sammendrag
Av Beate Sjåfjell og Anita Halvorssen
«Oppvarmingen i Arktis skjer omtrent dobbelt så fort sammenlignet med oppvarmingen ellers på planeten. Arktis er særlig sårbart, og klimaendringer påvirker allerede regionen. Smeltingen av havis og is på land forårsaket av klimaendringer, især på Grønland, forverrer klimaendringene ved at det resulterer i en selvforsterkende tilbakekobling. Olje- og gassutvinning i Arktis påvirker i tillegg arktiske folkegrupper. Det maritime og atmosfæriske miljøet omkring dem forringes ved at havet og dis i luftrommet i den lavere atmosfæren forurenses. Arktis har en urbefolkning bestående av 400,000 mennesker, hvorav mange er avhengig av naturressurser fra land og hav for sitt livsopphold. De miljømessige og sosiale virkningene på urbefolkningen burde integreres i ethvert energiutviklingsprosjekt i Arktis.
I følge IPCCs femte hovedrapport vil ikke produksjon av fossilt brennstoff kunne fortsette på nåværende nivå om vi skal nå det såkalte togradersmålet, altså holde oss innenfor to graders global oppvarming, sammenlignet med et førindustrielt nivå. Et fundamentalt skift fra fossilt brensel til fornybart er nødvendig, og mesteparten av kjente reserverer av fossilt brensel må forbli under bakken.
Med dette som bakteppe er denne artikkelens tema spørsmålet om storstilt olje- og gassutvinning i Arktis er lovlig etter internasjonal, europeisk og nasjonal rett. Artikkelen fokuserer særlig på Norge som case, som en av de arktiske statene. Innledningsvis tar artikkelen for seg folkerett, og argumenterer for at storstilt olje- og gassutvinning vil stride mot FNs klimakonvensjon (UNFCCC), generelle miljøprinsipper, Havrettskonvensjonen (UNCLOS), Biomangfoldskonvensjonen samt internasjonale menneskerettighetsavtaler og -erklæringer, herunder FNs erklæring om urfolks rettigheter. Det vil også stride mot EU traktatenes mål om bærekraftig utvikling. På nasjonalt plan ble den norske grunnloven endret i mai 2014, med en klargjøring av statens plikter etter miljøbestemmelsen. Denne endringen medfører at den norske befolkningen, på egne eller på fremtidige generasjoners vegne, gis en større mulighet til å håndheve sin rett til et levelig miljø. Som et absolutt minimum innebærer retten til et levelig miljø at kritiske prosesser i miljøet, som regulerer støttesystemet for liv på jorden, sikres. Banebrytende forskning om planetens tålegrenser angir ni parametere som avgjørende for om jordens støttesystem kan trygge menneskehetens eksistensgrunnlag, herunder klima. Avgjørelsene i den nederlandske Urgenda- saken og den amerikanske Our Children’s Trust-saken indikerer en gryende tendens til at rettsvesenet kan tjene som vokter av selve vårt eksistensgrunnlag.
Drøftelsen av spørsmålet om nye og omfattende olje- og gassprosjekter i Arktis sett i lys av Norges internasjonale forpliktelser, EØS-rettslige forpliktelser, og spesielt den forsterkede grunnlovsbestemmelsen, fører til en konklusjon om at storstilt olje- og gassutvinning i Arktis er lovstridig. Dette begrunnes i kunnskapen om at mesteparten av de kjente olje- og gassressurser må bli liggende under bakken om vi skal klare å holde oss under togradersgrensen. Logiske og åpenbare konsekvenser av dette er at vi må avstå fra å utvinne fossilt brensel som utvinnes ved bruk av de mest forurensende metodene og i de mest sårbare områdene, hvor utnyttelse vil kunne medføre størst negativ påvirkning på miljø og menneskerettigheter, samt bidra til de største klimaendringene. Ved å la norsk fossil industri fortsette i stor skala vil det bli umulig å etterleve Norges forpliktelser til å sikre et levelig miljø. En naturlig første grense vil være å avstå fra olje- og gassutvinning i Arktis (sammen med ukonvensjonelle utvinningsmetoder, slik som med tjæresand i Canada). Norge kan derfor rettslig sett ikke dele ut lisenser for utvinning av fossilt brensel i de områder av Arktis som er under norsk jurisdiksjon. Den norske staten er også, som majoritetsaksjonær i Statoil, forpliktet til å forhindre at Statoil søker om eller anvende lisenser i andre arktiske områder.
Mer generelt vil artikkelforfatterne argumentere for at man heller enn å tillate en ny vekst i utvinning av olje og gass bør gi insentiver for å dreie mot fornybar energi i de arktiske statene. Dette bør gjøres ved mer virkningsfull miljøvern og ved å fremme internasjonale menneskerettigheter. Forfatterne diskuterer kort begrensningene i Arktisk råds rolle i å oppnå en miljømessig, sosial og økonomisk bærekraftig utvikling i Arktis, og hvilke implikasjoner dette har for de arktiske statene. Artikkelen konkluderer med et fremoverskuende perspektiv på potensialet som ligger i oppnåelsen av bærekraftige nullutslippssamfunn.»