Forord

Behovet for folk – hoder og hender – er i liten grad belyst i det offentlige ordskiftet om klima- og energipolitikken.

Med regjeringens omstillingsmål, slik det er formulert i Hurdalsplattformen, skal 55 prosent av klimagassutslippene kuttes til 2030 på norsk territorium.

Med målene Norge er forpliktet til å nå gjennom avtalen med EU og Parisavtalen, vil den innenlandske omstillingen de nærmeste årene være litt mindre fordi noe av kuttene kan tas gjennom samarbeid med andre land.

Omstillingen i Norge vil like fullt være svært omfattende. 2030-målene representerer første etappe mot et mål der Norge kutter 90-95 prosent av klimagassutslippene til 2050, altså på omkring 25 år. Dette er umulig uten betydelige samfunnsendringer.

Omstillingen vil være bred og berøre hele samfunnet.

Utslippsreduksjonene og den grønne omstillingen skal dessuten skje i omgivelser der klimaendringer kommer til å gjøre seg mer gjeldende. Forskjellige former for klimatilpasning kommer til å kreve betydelige ressurser både på kommunalt og statlig nivå.

Vi skal altså både omstille økonomien mot nullutslipp og tilpasse oss et endret klima.

Dette er en formidabel oppgave som forutsetter at det er nok hoder og hender – med den rette kompetansen – til å gjøre jobbene.

Investeringene som trengs mot 2030 er store, men sammenlikner vi med oljesektoren er anslaget i samme terreng som den økte aktiviteten knyttet til oljeskattepakken. Det bør derfor være innen rekkevidde.

Men at det er nok folk er en avgjørende forutsetning for at vi kan lykkes.

Derfor trengs det mer oppmerksomhet rundt behovet for arbeidskraft og kompetanse i det grønne skiftet, og hvordan vi bør prioritere samfunnets samlede ressurser.

Denne rapporten er ment å være et bidrag til den offentlige samtalen om dette ytterst viktige temaet.

Oslo/Bergen, 23. september 2023

Sverre Thornes,
Konsernsjef KLP

Lars-Henrik Paarup Michelsen,
Daglig leder, Norsk klimastiftelse

Redaksjon:
Anders Bjartnes (ansvarlig redaktør)
Gjermund Grimsby (fagsjef klima KLP)

Redaksjonsslutt: 27.09.2023

Ansvarlig utgiver:
Norsk klimastiftelse

Finansiering:
Rapporten er finanisert med støtte fra KLP

Design | Haltenbanken / Håvar Skaugen
Illustrasjoner | Håvar Skaugen

Forsidebilde:
Bygging av Vestlandshuset i Bergen.
Foto: Håvar Skaugen

Oppsummering og konklusjoner

Arbeidskraft og kompetanse kan bli mangelvare

Uten nok folk med riktig kompetanse blir det ingen grønn omstilling.

Når spørsmål om sysselsetting og arbeidsmarked berøres i det klima- og energipolitiske ordskiftet, handler det ofte om at ny grønn industri vil skape svært mange nye arbeidsplasser. Dette har vært svaret på en forståelig og underliggende frykt for at den grønne omstillingen vil føre til at gode jobber blir borte, uten at nye kommer som erstatning.

Langtidsvarsler om hvordan nye næringer vil skape titusenvis av nye jobber har gjerne blitt presentert i forskjellige konsulentrapporter som er skrevet på oppdrag fra næringer eller interessegrupper.

At arbeidskraft og kompetanse kan bli en mangelvare – en knapphetsfaktor – er i liten grad omtalt i sentrale klima- og energipolitiske dokumenter og utredninger som Regjeringens grønne bok, Energikommisjonens rapport og utredninger fra Miljødirektoratet om utslippskutt.

Det er også lagt veldig lite vekt på behovene for kompetanse og arbeidskraft i ulike næringers veikart for klimaomstilling.

I Stortingsmeldingen om det norske samfunnets behov for kompetanse – Utsyn over kompetansebehovet i Norge – er det derimot uttrykt bekymring. I innledningen heter det:

I årene som kommer, er det sannsynlig at knapphet på kompetanse vil bli en av de viktigste flaskehalsene for å løse de store utfordringene vi som samfunn står overfor. Kompetansemangel kan hemme framveksten av ny lønnsom grønn virksomhet og industri, forsinke digitalisering i arbeidslivet og bremse produktivitetsvekst. Det kan dessuten gjøre det krevende å gi gode tjenester i hele landet. Norge skal omstille seg til et lavutslippssamfunn innen 2050, og i 2030 skal Norge kutte utslippene med 55 prosent. Kompetanse er essensielt for den omstillingen Norge skal gjennom, og som vil berøre alle samfunnsområder. Vi må også forberede og tilpasse oss konsekvensene av klimaendringer. Kompetanse er også viktig for å følge opp det globale rammeverket for naturmangfold (naturavtalen) som ble vedtatt i desember 2022.

Om regjeringens prioriteringer fremover formulerer Kunnskapsdepartementet seg slik:

Strukturell mangel på arbeidskraft og udekket etterspørsel etter flere sentrale og kritiske kompetanser gjør at det er nødvendig å prioritere hva vi bør satse på. Regjeringen prioriterer følgende for utdannings- og kompetansepolitikken framover:

• kompetanse som er nødvendig for et høyproduktivt og konkurransedyktig næringsliv
• kompetanse som er nødvendig for å gjennomføre det grønne skiftet
• kompetanse som er nødvendig for å ha gode velferdstjenester i hele landet og for å håndtere den demografiske utviklingen, balansert opp mot behovet for arbeidskraft i andre sektorer i samfunnet
• å kvalifisere og mobilisere flere av dem som står utenfor arbeidslivet.

Mangel på fagfolk som bremsende faktor

I Kompetansebehovutvalgets rapport, om kompetansebehovet for grønn omstilling, som kom på forsommeren 2023, pekes det på mangel på fagfolk som en bremsende faktor:

Knapphet på ingeniører, IKT-spesialister og fagarbeidere kan bremse grønn omstilling. Knappheten på ingeniører, IKT-spesialister og fagarbeidere innen industri- og håndverksfag, både i Norge og Europa, vil trolig forsterkes. Dette er yrkesgrupper som er sentrale for utvikling av ny teknologi for grønn omstilling, etablering og utvikling i fornybarnæringer og utbygging av kapasiteten i kraftnettet. Næringspolitiske valg om at Norge skal ligge i front i utviklingen av fornybarnæringer kan medføre at kompetent arbeidskraft blir styrt mot disse næringene. Samtidig ser det ut til at olje- og gassnæringene, som har attraktive lønns- og arbeidsvilkår, vil fortsette å tiltrekke seg ingeniører, IKT-spesialister og fagarbeidere i flere år fremover. Høy aktivitet i olje- og gassnæringene kan dermed føre til at kompetent arbeidskraft ikke frigis til å fylle behov for arbeidskraft i fornybarnæringene.

Den siste setningen i dette sitatet er sentral. Petroleumsnæringen vil fortsatt i mange år ta betydelig plass i norsk økonomi.

Kompetansebehovutvalget peker også på fordeler ved mer konkurranse om arbeidskraften:

Selv om knapphet på kompetanse kan ha uheldige effekter for eksempel ved å bremse oppbygging av nye energinæringer eller redusere kvaliteten og tilgjengeligheten på helsetjenester, vil utvalget peke på at konkurranse om arbeidskraften også har positive effekter. Et arbeidsmarked med høy sysselsetting gir virksomheter insentiver til å inkludere personer som står i randsonen av, eller utenfor, arbeidsmarkedet. I dag er 100 000 unge i alderen 18–29 år verken i arbeid eller utdanning, og 208 000 personer er registrert med nedsatt arbeidsevne. Kompetanseknapphet kan styrke virksomhetenes insentiver til å satse på lærlinger og etter- og videreutdanning av egne ansatte fremfor å sørge for ny kompetanse gjennom utskifting av folk.

I regjeringens Veikart for grønt industriløft pekes det på behovet for arbeidskraft, men debatten har stort sett kretset rundt behovet for mer kraft – og støtteordninger til ulike grønne satsinger:

For å realisere det grønne industriløftet i Norge trenger vi kompetent arbeidskraft fra alle utdanningsnivåer, fra fagarbeidere til teknologer. Og det er behov for tilgang til arbeidskraft som kan utvikle og ta i bruk muliggjørende og industrielle teknologier som kunstig intelligens, stordatanalyse, robotisering og tingenes internett. Kunnskap om digitalisering generelt, datasikkerhet og dataanalyse er viktig. Industrien trenger også medarbeidere med innsikt i innovasjon, entreprenørskap, bærekraft og med samarbeids- og endringskompetanse.

Mer oppmerksomhet om behovet for folk

Om det hittil har vært ganske stilt rundt spørsmål knyttet til det økende behovet for kompetent arbeidskraft i den grønne omstillingen, er det nå tegn på at feltet er i ferd med å få større oppmerksomhet. At Kompetansebehovutvalget valgte å gjøre grønn omstilling til tema for sin hovedrapport i 2023 er et eksempel på dette. Kompetansebehovsutvalget har siden 2017 hatt som oppgave å «frembringe og systematisere kunnskapsgrunnlaget om Norges fremtidige kompetansebehov». Formålet med utvalget er å «frembringe den best mulige faglige vurderingen av Norges fremtidige kompetansebehov» – som grunnlag for planlegging og beslutninger for både myndigheter og i arbeidslivet.

Et annet tegn er at LO og NHO sammen har fulgt opp sin energi- og industripolitiske plattform med et arbeid der kunnskaps- og kompetansebehovene innen åtte utvalgte bransjer er kartlagt. Oslo Economics har gjort dette utredningsarbeidet og beskriver bransjer der Norge har «komparative fortrinn og uttalte ambisjoner om bærekraftig verdiskaping».

En viktig konklusjon fra Oslo Economics sin rapport lyder slik:

Sett i lys av dagens kompetansemangel, og dersom vi legger til grunn fortsatt høy aktivitet i økonomien, tyder det på kamp om ressursene for å realisere ambisjonene for grønn omstilling frem mot 2030.

Hvordan møter vi som samfunn en slik situasjon?

All klimapolitikk, enten den vedtas globalt, i EU, i Stortinget, eller i kommunestyrene, må følges opp gjennom konkrete klimatiltak for å gi resultater.

Da trengs det folk som kan gjøre jobben.

Hva vet vi om arbeidsmarkedet fremover?

Veksten i arbeidsstyrken blir lavere fremover enn i årene vi har bak oss.

Statistisk sentralbyrå (SSB) leverer både statistikk om arbeidsmarkedet slik det har vært – og slik man basert på best tilgjengelig kunnskap tror det kommer til å utvikle seg fremover.

I de åtte foregående årene har arbeidsstyrken vokst med 7,2 prosent.

Veksten fremover vil ifølge SSBs tall være mye lavere. I perioden frem til 2030 vil veksten i arbeidsmarkedet være 3,4 prosent, ifølge SSBs anslag.

Arbeidsmarkedet blir med andre ord strammere fremover. Totalt kan vi ifølge SSB vente en vekst på om lag 100 000 nye arbeidstakere frem mot 2030.

Hva sier SSB? Tilgang på arbeidskraft mot 2030

Veksten i arbeidsmarkedet vil være mye lavere fremover enn i årene vi har bak oss, viser tall fra SSB som KLP har bearbeidet. Helsesektoren vil legge beslag på mye av tilveksten.
Kilde: SSB (2020) bearbeidet av KLP.

Det er naturligvis stor usikkerhet når det gjelder tilbudet av arbeidskraft.

• Øker andelen av befolkningen som er i jobb, og hva kan gjøres for å redusere andelen som står utenfor arbeidsmarkedet?
• Vil flere jobbe heltid?
• Vil eldre arbeidstakere drøye overgangen til pensjonisttilværelsen, eller vil den gjennomsnittlige avgangsalderen stå stille?
• Hva skjer med arbeidsinnvandringen?

Norge har lenge vært et attraktivt land for arbeidstakere fra andre europeiske land. Men lav kronekurs og strammere arbeidsmarkeder i mange europeiske land tilsier at «betalingen» for å jobbe i Norge går ned. På den andre siden gjør Russlands krig mot Ukraina at mange ukrainere kommer hit til landet som flyktninger. I 2022 og 2023 kommer samlet omkring 80 000 som flyktninger fra Ukraina.

Stor usikkerhet – men demografien gjør seg gjeldende

Det er også stor usikkerhet når det gjelder den generelle økonomiske utviklingen. Høy inflasjon, økte renter og lavere vekstimpulser fra Kina kan tenkes å gi store tilbakeslag i økonomien både internasjonalt og i Norge, med økende arbeidsledighet som følge.

Men demografi er en faktor som uansett vil gjøre seg gjeldende. Vi vet at den yrkesaktive delen av befolkningen vil gå ned i takt med eldrebølgen. Det blir flere eldre.

Demografien peker i retning av at knapphet på arbeidskraft vil bli et stadig viktigere spørsmål utover på tyvetallet og videre fremover, slik for eksempel Helsepersonellkommisjonens utredning viser:

Om kort tid, vil ikke øvrige næringer og sektorer lengre akseptere en videre økning i sysselsettingen (i helsesektoren). Det er fordi den samtidig vil redusere tilgjengelig arbeidskraft for dem. Det er en rekke høyt prioriterte samfunnsutfordringer. Klima, miljø og naturmangfold, fornybar energi og forsvar er alle eksempler på andre sektorer som trenger mer arbeidskraft og økonomiske ressurser i årene fremover. Norsk industri og næringsliv trenger også mye arbeidskraft for å utvikle seg og være konkurransedyktig i årene fremover.

Store behov i helse og omsorg

SSB anslår hvilke sektorer som vil oppleve vekst og hvilke sektorer som vil oppleve tilbakegang i sysselsettingen.

Av veksten på 100 000 sysselsatte som SSB regner med vil helse- og omsorgssektoren ta halvparten, mens sektoren som i statistikken benevnes som «privat tjenesteproduksjon» vil ta det meste av den resterende tilveksten. Det er også ventet en marginal økning innen bygg og anlegg. I primærnæringene er det ventet fortsatt avgang innen landbruk, men en viss vekst i havbruk. Innen varehandel forventes det at effektivisering reduserer behovet for arbeidskraft. SSB regner med en viss sysselsettingsnedgang i industrien, også innen olje og gass.

Hvordan utviklingen i oljesektoren vil være de nærmeste årene er også sterkt påvirket av oljeskattepakken. Det kommer vi tilbake til senere.

Store grønne planer i mange næringer

Det er behov for mye folk i de grønne næringene.

SSBs fremskrivninger tar neppe fullt ut høyde for sysselsettingsbehovet i mange næringer som følge av den grønne omstillingen. Dette tilsier betydelig press i arbeidsmarkedet.

Selv med mer nøkterne anslag enn de mest «hypete» konsulentrapportene, blir tallene store. Summeres middelalternativene for «grønne satsinger» i de ulike næringene slik de har kommet til uttrykk i ulike rapporter om bransjene, kommer vi til 50 000 «ekstra» årsverk i 2030.

• Vi har tatt utgangspunkt i Energikommisjonens ambisjoner mot 2030 (40 TWh ny fornybar energi + 20 TWh ENØK). Vi har kalkulert behovet for arbeidskraft ved å regne om fra energibehov (TWh) til behov for installert effekt (MW) basert på det norske energisystemet og karakteristika ved de ulike energiformene (landvind, sol, havvind, vannkraft). Deretter har vi omregnet fra effekt (MW) til sysselsetting (årsverk) basert på diverse studier, blant annet fra Thema, Menon, Oslo Economics og Solenergiklyngen.
• I tillegg har vi gjort anslag for sysselsetting innen næringer som batteri (Menon), og hydrogen (Menon), Maritim (halvparten av anslag fra McKinsey), Havvind og CCS (Oslo Economics sitt minimum anslag)
• Vi har ikke inkludert en eventuell større satsing på utbygging av strømnettet. Statnett planlegger å investere 60–100 milliarder frem til 2030 i kraftnett. Regionale og lokale nettselskapers investeringer kommer i tillegg til dette.
• I tillegg er det verdt å merke seg at energieffektivisering i ulike former vil kreve betydelig arbeidskraft. Dette gjelder både i næringslivet og i oppgradering av bygningsmassen. På sensommeren ble vi også minnet om at opprydding og reparasjoner etter ekstremvær krever mye mannskap.

Det grønne skiftet: >50 000 ekstra årsverk i 2030

Kilde: Energikommisjonen, Thema Consulting Group, Menon Economics, Oslo Economics, McKinsey, Solklyngen og NVE. Bearbeidet av KLP

Store investeringsbehov i fornybar energi

Mer ny fornybar kraft og mer energieffektivisering er nødvendig for å komme i nærheten av målene som er satt opp i Energikommisjonens rapport som kom i februar 2023. Flertallet i Energikommisjonen vil ha bygd 40 TWh ny kraft til 2030 og realisere 20 TWh gjennom energieffektivisering. Mindretallet er litt mindre ambisiøst når det gjelder bygging av ny kraftproduksjon, men det er likevel bred enighet om at Norge trenger mye ny grønn strøm. Dette gjenspeiles for eksempel også i LO og NHOs felles kampanje «Sammen om kraftløftet».

Pareto Securities fornybardirektør Lars Ove Skorpen summerer investeringsbehovet i ny kraftproduksjon og kraftnett til 420 milliarder kroner. Hans anslag er at det må investeres 160 milliarder i strømnett, 106 milliarder i solkraft, 87 milliarder i vannkraft og 67 milliarder i vindkraft frem til 2030.

Skorpens tall viser til investeringer i kraftproduksjon og strømnett. Energieffektivisering, batterier, hydrogen kommer i tillegg, sier Skorpen.

Fornybar Norge har anslått investeringsbehovet til 200–300 milliarder, men da er bygging av nytt kraftnett holdt utenfor. For å sette tallene i perspektiv investeres det årlig i underkant av 200 milliarder kroner i utvinning av olje og gass. Investeringsnivået i fornybar fram mot 2030 er med andre ord ikke mer enn 1–2 års investeringer i olje og gass. Utfordringen er at investeringsbehovet kommer i andre sektorer som også krever nye folk og kompetanse.

Hva med «industrieventyrnæringene»?

Det er svært stort utfallsrom når det gjelder investeringer i kraftproduksjon, kraftnett og energieffektivisering, men usikkerheten er enda større når det gjelder fremtiden for de nye «industrieventyrnæringene» som havvind, batterier, hydrogen samt karbonfangst og -lagring.

Summeres de mest ambisiøse tallene fra ulike konsulentrapporter, kommer man tett opp til 190 000 nye arbeidsplasser i 2030.

Det grønne skiftet: Stort spenn i forventning og ambisjon

Hovedanslag på ekstra årsverk i 2030 (svart søyle). Utfallsrom for ekstra årsverk i 2030 (grønn søyle). Kilde: Energikommisjonen, Thema Consulting Group, Menon Economics, Oslo Economics, McKinsey, Solklyngen og NVE. Bearbeidet av KLP.

Hvis ambisiøse planer slår til, kan det være snakk om titusenvis av nye jobber innen disse sektorene. For eksempel er det et kjempepotensial knyttet til CCS. Her kan det bli utviklet nye verdikjeder som fjerning av karbon fra avfallsanlegg, treforedlingsindustri og direkte fra luft.

Hydrogen og batteriproduksjon kan også skape nye jobber i meget stort omfang, ifølge de mest optimistiske kalkylene som er gjort. Havvind, hydrogen og batterier kan til sammen representere opp mot 100 000 arbeidsplasser hvis alle planer slår til.

I rapporten Oslo Economics har gjort for NHO og LO brukes tre scenarioer for å illustrere spennet. Mens det i de åtte grønne verdikjedene anslås et behov for 13 000 arbeidstakere i lavscenarioet, er det 115 000 sysselsatte i høyscenarioet. Et mellomscenario peker mot 64 000 arbeidstakere.

Når det gjelder fordelingen mellom yrkesgrupper, er 50 prosent håndverkere og operatører, 40 prosent ingeniører og arbeidsledere, mens 10 prosent er sivilingeniører og IKT-utviklere.

De åtte bransjene som er analysert i rapporten fra Oslo Economics, er fire «nye» og fire «gamle» sektorer. Havvind, hydrogen, batterier og karbonfangst representerer de nye, mens maritim sektor, skog, kraftsystem og bærekraftige bygg representerer de «gamle».

Sysselsettingsbehov

På oppdrag fra NHO og LO har Oslo Economics analysert seg frem til hvor mange arbeidstakere som trengs for å gjennomføre grønn omstilling. Ambisjonsnivået avgjør antallet. Kilde: Oslo Economics.

Både klimamål og ny industri gir nye jobber

Det som «drar» sysselsettingen opp, er altså både effektene av klimamål og ny kraftproduksjon – samt ny industriutvikling innen sektorer som havvind, hydrogen, batteriproduksjon og karbonfangst.

Det er et kjennetegn ved mye av de nye planlagte industriprosjektene at de vil kreve mye (elektrisk) kraft og arbeidskraft. Freyrs batterifabrikk i Mo i Rana og Morrows i Arendal vil etter planen sysselsette henholdsvis 1500 (Menon) og 2500 (Menon) personer når de er i full drift, i tillegg kommer de indirekte sysselsettingsvirkningene som om lag dobler tallene.

Mange industriprosjekter lanseres med brask og bram, men viser seg å støte på hindringer underveis. Det skal svært mye til at alle planer realiseres. Derfor er de mest oppblåste tallene når det gjelder investeringer og sysselsetting lite realistiske.

Det er likevel liten tvil om at behovet for arbeidskraft vil være betydelig, også om det viser seg at en del prosjekter aldri kommer lenger enn til power-point presentasjonen.

Hva slags arbeidskraft trengs?

Den grønne omstillingen vil kreve mer kunnskap om bærekraft i nær sagt alle yrkesgrupper.

Klima, bærekraft og grønn omstilling blir viktigere i samfunnet og derfor i bredden av arbeidslivet. Kompetansebehovutvalget sier i sin rapport at for å «lykkes med den grønne omstillingen er det essensielt med en gjennomgående forståelse for bærekraft i hele arbeidslivet».

«Bredden av arbeidslivet etterspør dermed arbeidstakere med forståelse for de klima- og miljøutfordringene verden står overfor, og for hvilken rolle virksomheten kan spille for å redusere klimagassutslipp og bevare natur. Dette krever en type bærekraftskompetanse som kan variere mye mellom ulike yrker og næringer. Ulike næringer påvirker også hverandre. Manglende kompetanse for grønn omstilling i næringer som for eksempel finans og forsikring, som spiller en viktig rolle som tilrettelegger for klimaomstilling, kan ha stor betydning for grønn omstilling i andre deler av arbeidslivet og i andre land. Næringer som for eksempel varehandelen har i seg selv relativt lave utslipp, men er en driver for utslipp i andre næringer. Kompetansebehov for grønn omstilling trenger imidlertid ikke nødvendigvis å innebære at en ansetter nye personer med bærekraftskompetanse, men snarere at en oppgraderer kompetansen til nåværende ansatte. Dette kan tyde på at omskolering, etter- og videreutdanning og læring på arbeidsplassen vil være spesielt viktig for grønn omstilling.»

«Det er et økende behov for arbeidskraft med kompetanse for grønn omstilling i hele bredden av arbeidslivet, innen mange ulike næringer og yrker. Dette er en trend vi forventer vil fortsette i fremtiden ettersom det kommer stadig flere reguleringer fra myndighetenes side, samtidig som at flere næringer modnes i sin bevissthet om grønn omstilling.»

Fordi den grønne omstillingen kommer til å prege hele arbeidslivet, så er det altså nødvendig for nær sagt alle virksomheter å styrke kompetansen innen klima- og bærekraft. Men eksakt hvilken kompetanse som trengs vil variere sterkt mellom ulike næringer og yrker.

Dette tilsier at det er store behov for ulike former for opplæring og videreutdanning, slik Kompetansebehovutvalget peker på.

Fagarbeidere, ingeniører, IT-folk

Utover det brede kompetansebehovet, er det særlig innen ingeniør- og IKT-fag samt fagarbeidere Kompetansebehovutvalget peker på.

 «Teknologisk utvikling og digitalisering innenfor alle næringer fører til økt etterspørsel etter mye av den samme arbeidskraften, og disse yrkesgruppene er også svært ettertraktet generelt. Ingeniører utgjør stor andel av de sysselsatte i Norges mest lønnsomme næring – olje og gass – med svært attraktive lønns- og arbeidsvilkår og et forventet høyt aktivitetsnivå de nærmeste årene. Samtidig spiller teknologisk utvikling en viktig rolle for å understøtte grønn omstilling. Geopolitisk uro, kombinert med utviklingen innen kunstig intelligens og cybersikkerhet vil trolig øke kompetanse- og arbeidskraftsbehovene innen IKT-, ingeniør- og fagarbeiderbasert virksomhet. Det gjelder både forsvarsrelatert virksomhet og annen IKT- og industrivirksomhet, fordi det kan bli mindre attraktivt å sette ut oppdrag eller hente kompetanse fra enkelte land vi av sikkerhetspolitiske grunner ikke ønsker å være avhengige av. Dette kan forsterke etterspørselen etter ingeniører og fagarbeidere innen teknologi- og håndverksfag ytterligere, i Norge og i vårt felles europeiske arbeidsmarked.»

I sin rapport for LO og NHO er det spesielt behovet for ingeniørkompetanse samt IKT-utviklere og fagarbeidere som Oslo Economics understreker.

Sett sammen med at de observerte dataene allerede viser mangel på kvalifisert arbeidskraft i de utvalgte yrkesgruppene, tyder analysen på at det vil bli stor kamp om ressursene som trengs til det grønne skiftet i perioden frem mot 2030. Vi antar at behovet knyttet til de nye næringene i liten grad er reflektert i utviklingen frem til i dag, og at dette derfor vil kunne inntreffe som et ekstra etterspørselssjokk i arbeidsmarkedet. Dersom vi antar fortsatt høy aktivitet i økonomien, og samme omstillingstakt i utdanningssystemet som vi har hatt frem til i dag, kan vi forvente at behovet for sysselsetting i de nye næringene i sin helhet vil legge seg på toppen av det kompetansegapet vi har identifisert i de relevante yrkesgruppene. I analysen har vi også vist at det er et stort kunnskapsbehov i de utvalgte verdikjedene, som også vil måtte dekkes av personer innenfor de samme yrkesgruppene. Deler av det estimerte kompetansebehovet i verdikjedene vil altså være knyttet til personer som driver kunnskapsutvikling gjennom forskning, utvikling og innovasjon i bedriftene. I tillegg til dette vil det være behov for høyt utdannet personell som jobber med forskning og utvikling i forskningsinstitusjonene, noe som vil legge et ytterligere press på disse yrkesgruppene. Dette kompetansebehovet er sannsynligvis delvis reflektert i analysen av dagens kompetansegap, der vi ser en stor etterspørsel etter blant annet sivilingeniører og IKT-utviklere.

Oppsummert kan vi altså slå fast at realfag- og ingeniørkompetanse vil bli mye etterspurt. Det samme gjelder for fagarbeidere. Det er behov for at flere utdannes innen områdene der vil være størst etterspørsel etter kompetanse.

Men fordi omstillingen er bred, må stadig flere yrkesgrupper ha grunnleggende forståelse for klima og bærekraft.

Oljesektoren – ganske stabil i mange år ennå

Skal de grønne næringene stå på oljens skuldre, eller er det i realiteten slik at de står i ?

Det er et viktig spørsmål om det vil være rom for en satsing på grønne næringer som havvind så lenge petroleumsaktiviteten forblir på et høyt nivå. Oljen har større lønnsomhet enn andre næringer og vil derfor trekke til seg både kapital og folk.

Hva er det plass til ved siden av oljen? Vil nye grønne industrier, enten vi snakker om havvind, batterier eller hydrogen finne rom, eller vil investeringene i hovedsak gå til andre land?

Sysselsettingen i oljesektoren falt kraftig etter oljeprisfallet i 2014, men har de siste årene ligget relativt stabilt. Det er investeringsnivået på sokkelen som er den viktigste faktoren når det gjelder oljesektorens behov for folk. Med skattepakken som ble vedtatt i 2020 er det i 2022 og 2023 fattet investeringsbeslutninger for ganske mange utbygginger, både store og små.

Den direkte sysselsettingen i norsk petroleumsaktivitet var ifølge SSB i 2020 på 68 000 personer. Det vil si at de enten var direkte involvert i utvinning av olje og gass, eller indirekte involvert gjennom bygging av oljeplattformer og drift av forsyningsbaser. Den totale sysselsettingen tilknyttet olje- og gassnæringen, inkludert sysselsetting gjennom hele verdikjeden, er imidlertid anslått til mellom 160 000 (SSB) og 200 000 (Menon) sysselsatte.

Ifølge SSB sine siste tall, vil oljeinvesteringene i 2023 ligge oppunder 200 milliarder kroner. Anslaget for 2024 indikerer også at investeringene vil holde seg på et høyt nivå.

I slutten av juni 2023 ga olje- og energiminister Terje Aasland klarsignal til 19 nye prosjekter. Samlet vil oljeskattepakken ifølge Olje- og energidepartementet utløse investeringer for 440 milliarder kroner, og 290 milliarder «ventes å rette seg mot norske aktører». I perioden 2020–2029 er den beregnet til å gi grunnlag for «om lag 158 000 årsverk».

Dette er i samme størrelsesorden som det anslåtte investeringsbehovet for det grønne skiftet frem mot 2030, slik for eksempel Fornybar Norge og Pareto har beregnet det.

Det synes etter hvert å være ganske bred enighet om at denne skattepakken ble for raus, men det har likevel vært liten vilje til å stramme til.

Effektene av oljeskattepakken er en politisk og økonomisk realitet, som kommer til å ha virkninger i mange år fremover.

Ifølge Nasjonalbudsjettet for 2023 er petroleumsinvesteringene forventet å ligge rundt 150 milliarder 2023-kroner i 2030, men trenden er fallende mot slutten av tiåret. Dette tilsier ingen raske endringer når det gjelder behovet for folk, innen denne tidshorisonten. Det hører også med til historien at prognosene for aktivitet på norsk sokkel har vært systematisk undervurdert over tid.

Blir nedgangen brå?

På lengre sikt er bildet mer diffust, men denne gangen kan det faktisk være at næringen og myndighetene overestimerer aktiviteten framover. Klaus Mohn, professor i økonomi og rektor ved Universitetet i Stavanger, mener omstillingen kan bli bråere på sikt på grunn av investeringstoppen som nå kommer på grunn av oljeskattepakken.

«Resultatet av skattepakka for oljenæringa er ei stimulert opphoping av prosjektaktivitet dei nærmaste åra og ein brattare nedtur i bakkant. Med andre ord ei destabilisering. Omstillinga til nye aktivitetar som havvind, hydrogenproduksjon, karbonfangst og -lagring blir dermed bremsa, samstundes som  i offshorenæringa reduserer konkurranseevna for dei nye aktivitetane.

Skatteletten for oljenæringa har ført med seg høgare økonomisk aktivitet – og høgare renter enn me elles ville hatt. Utan skattepakka kunne det siste oppsvinget vore dempa, reduksjonen i oljeaktivitet kunne ha kome meir gradvis, og omstillinga kunne blitt meir gradvis og mindre kostbar», skrev Mohn i Aftenposten i april 2023.

Oljesektoren legger ikke bare beslag på arbeidskraft, men også på mye elektrisk kraft. Det er elektrifisering fra land som er hovedgrepet i petroleumssektorens planer for å kutte utslipp mot 2030. I år brukes det 8–9 TWh strøm fra land på norsk sokkel. Dette forbruket vil ifølge Konkrafts rapport fra juni 2023 øke til 16–17 TWh i 2027–28 og kan bli så høyt som opp mot 25 TWh i 2030 hvis alle planer realiseres.

Det ligger altså an til at oljesektoren vil forsyne seg ganske friskt også av en annen knapphetsfaktor enn arbeidskraft, nemlig fornybar strøm. Isolert sett øker dette behovet for å bygge ut mer fornybar energi, som igjen betyr behov for mer folk og kapital.

Det overordnede bildet er at det ikke vil være vesentlige endringer i sysselsettingen i petroleumsnæringen på denne siden av 2030. Brå oljeprisfall kan selvsagt endre situasjonen raskt, slik det skjedde i 2014. Men med olje- og gasspriser som svinger innenfor en slags «normal», vil investeringene og dermed sysselsettingen ligge rundt dagens nivå.

Høy aktivitet i olje- og gassnæringene kan dermed føre til at kompetent arbeidskraft ikke frigis til å fylle behov for arbeidskraft i fornybarnæringene, slik Kompetansebehovutvalget konkluderte.

Dette er en politisk og økonomisk realitet som vil prege både arbeidsmarkedet og den generelle økonomiske utviklingen i Norge fremover.

Hva vil omstillingen handle om?

Den grønne omstillingen vil berøre hele samfunnet.

Det er uten tvil mye vi skal gjøre mer av når vi omstiller samfunnet mot nullutslipp. Men vi må også se hva vi bør gjøre mindre av eller på andre måter enn tidligere. Vi er på vei inn i en tid med mer knapphet, både når det gjelder arbeidskraft og andre ressurser.

Dette betyr at vi må tenke bredt om omstillingen.

Omfanget på endringene vil være store. Omstillingen vil berøre hele samfunnet.

Klimaendringer kommer til å gjøre seg mer gjeldende. Forskjellige former for klimatilpasning kommer til å kreve betydelige ressurser både kommunalt og statlig nivå.

Dette er i seg selv en stor oppgave som forutsetter at det er nok hoder og hender – med den rette kompetansen – til å gjøre jobbene. At det er nok folk er en avgjørende forutsetning for at dette kan lykkes.

Derfor trengs det mer oppmerksomhet behovet for arbeidskraft og kompetanse i det grønne skiftet, og hvordan vi bør prioritere samfunnets samlede ressurser.

Generell mangel på arbeidskraft – og mangel på arbeidskraft med den rette kompetansen – trolig blir en flaskehals både på kort sikt mot 2030 og videre mot 2050.

Som vi beskrev i forrige avsnitt er det ingen grunn til å tro at oljesektorens plass i økonomien vil bli mindre dominerende de nærmeste årene.

Hvordan skal vi prioritere?

Er det noe gammelt og grått som kan tas ned for å gi plass til det grønne og nye?

Utslippene skal bort – ressursbruken ned

Høsten 2023 vil Klimautvalget 2050 legge frem sin rapport. Dette utvalget, som ledes av Martin Skancke, har som oppgave å tegne et bilde av «hvilke vegvalg Norge står overfor for å nå målet om å bli et lavutslippssamfunn innen 2050».

Ambisjonen er å kutte klimagassutslippene så mye at stort sett bare de biologiske utslippene fra landbruket gjenstår.

Vi snakker altså om et samfunn der det ikke lenger er utslipp fra fossil energibruk og forskjellige industriprosesser. Dette er et samfunn med mye mer nøktern ressursbruk enn vi har i dag. Klimagassutslippene er ryddet vekk, men avtrykket i form av materialer og arealbruk er også dempet vesentlig ned.

Denne samfunnsendringen vil skje parallelt med en liknende utvikling i våre naboland – i lys av EUs planer om netto null i 2050 og målene i Parisavtalen.

Både arealbruk og avtrykk gjennom importerte klimagassutslipp fra andre deler av verden vil bli belyst i 2050-utvalgets rapport.

Det blir stadig klarere at å komme til netto null i 2050 ikke er mulig med «tekno-fiks» alene. Det er nødvendig med ny og utslippsfri teknologi til erstatning for den fossile og gamle, men uten langt mer effektiv og mye smartere ressursbruk er det svært vanskelig å se for seg at netto null er mulig å oppnå.

Dette tilsier en bredere tilnærming til det grønne skiftet enn «bare» å rette fokus mot fornybar energi og grønn industri.

Vi må tenke mye bredere enn som så. Hele samfunnet skal stilles om. Uten å gå dypt inn i diskusjonen om «degrowth» – nedvekst på norsk – er det liten tvil om at omfanget på den økonomiske aktiviteten i den rike delen av verden er en utfordring. Mer spesifikt handler dette om forbruksmønstre og hvordan ulike samfunnsoppgaver løses. Hva er det samlede CO₂- og ressursavtrykket forbruket vårt setter og hvordan kan oppgaver – for eksempel innen transport og matforsyning – løses med langt lavere avtrykk. Hvordan kan vi ta vare på mer natur og restaurere arealer som er helt eller delvis ødelagt?

Å utnytte alle slags ressurser mer effektivt og smartere vil gjøre omstillingen enklere. Oppgaven, som uansett er formidabelt stor, vil bli litt mindre.

Kan vi unngå å bygge en kraftlinje eller en ny vei, ved å utnytte det vi allerede har på en bedre måte?

Et brospenn designet med firefelts vei og 110 km/t krever mer areal, mer stål og mer betong, enn et brospenn designet for 90 km/t med midtdeler og to felt.

Poenget er at mer effektiv ressursbruk øker mulighetene for å komme i land med klimamålene både i 2030 og 2050, uten at vi setter svært store avtrykk her hjemme eller gjennom import fra andre deler av verden.

Mer effektiv og nøktern ressursbruk

Også samfunnsendringer med retning mot mer effektiv ressursbruk krever svært mange kompetente hoder og hender, men omstillingsutfordringen blir mindre hvis vi for eksempel bygger mindre vei og demper investeringene i andre store offentlige infrastrukturprosjekter.

Norge har de siste tiårene opplevd sterk vekst i bygg- og anleggssektoren. Det arbeider nå nesten 100 000 flere innen bygg og anlegg enn det gjorde i 2005.

Klimagassutslippene fra bygg- og anleggssektoren er doblet siden 1990 og dette har sammenheng med aktivitetsnivået. Både selve anleggsaktiviteten og transport av masse knyttet til for eksempel store samferdselsprosjekter medfører store utslipp.

Investeringsnivået i samferdselssektoren er økt kraftig og er som andel av bruttonasjonalprodukt nå omkring dobbelt så høyt som i våre naboland. At Norge er et langstrakt land kan forklare noe av dette, men langt fra alt. En reduksjon i samferdselsinvesteringene tilbake til nivået for eksempel i 2010, vil frigjøre betydelig arbeidskraft, spare offentlige budsjetter for vesentlige beløp, spare natur, og spare betydelige klimagassutslipp.

Store infrastrukturprosjekter, enten det er samferdsel eller annen byggeaktivitet, krever også store planleggingsressurser og mange ingeniørårsverk.

Gjenbruk og ombygging vil sammen med energieffektivisering kunne oppleve fortsatt vekst, mens gigaprosjektenes tid kan være over. Mer restriktiv arealpolitikk – i tråd med behovet for å ta vare på natur – vil kunne bidra til mer nøkternhet i planleggingen av nye prosjekter. Nasjonal Transportplan for neste periode, som legges frem våren 2024, vil gi viktige svar på om tankegangen er i ferd med å endres i samferdselssektoren. Samferdselsdepartementet har bedt transportetatene se på hvordan deres samfunnsøkonomiske vurderinger endres når de legger til at grunn at klimamålene skal nås.

Signaler fra samferdselsminister Jon-Ivar Nygård om at standardene ved veibygging skal «slankes» noe, tyder på at regjeringen har tatt inn over seg at det er mye å hente på mer nøkternhet, noe som vil være gunstig både med tanke på naturinngrep, klimagassutslipp, hensynet til dyrket mark – og statens pengebruk.

Strammere tider og høyere renter vil trolig få mye til å skje av seg selv. Hyttebyggingen er på kraftig vei ned. Igangsettingen av nye boligprosjekter er også sterkt fallende. Det samme er tilfellet innen næringseiendom.

Dette tilsier betydelig aktivitetsnedgang innen bygg og anlegg. Det vil sannsynligvis resultere i politiske krav om ulike tiltak for å holde farten oppe. Det er enkelt for politikerne å svare ut en begynnende krise ved å forsere for eksempel samferdselsinvesteringer eller offentlige byggeprosjekter som likevel er planlagt gjennomført.

Men skal vi kutte utslipp bør den offentlige innsatsen dreies i retning av vedlikehold, ombygging og gjenbruk. Grønn Byggallianse har vist hvordan utslippene knyttet til bygg og eiendom kan kuttes ved å rive mindre og bygge om, heller enn å bygge nytt. Mer vedlikehold og utbedring, fremfor store nye prosjekter, vil gi den samme effekten innen samferdsel.