Forord

Ligger store deler av «oljeeventyret» foran oss? Ja, hvis vi skal tro Sokkeldirektoratet. I sitt ressursregnskap tar direktoratet med olje og gass i havområder som ikke er åpnet for petroleumsvirksomhet, som Lofoten, Vesterålen og Senja – og Barentshavet nord. Slik kan regnestykkene framstilles både oppblåste og forførende.

På Barentshavskonferansen våren 2023 slo energiminister Terje Aasland fast følgende:

– Petroleumseventyret i nord har bare så vidt begynt. Slik føyde han seg inn i rekken av politikere som fremdeles drømmer om en storslått oljefest i Barentshavet.

Rett før jul i 2023 – På COP 28 – ble Norge og resten av verden enige om å gjennomføre en «overgang bort fra fossile energikilder». Men på nyåret 2024 kvitterte regjeringen likevel med å dele ut 62 nye oljelisenser.

Høsten 2023 anbefalte Klimautvalget 2050 regjeringen å lage en plan for oljens sluttfase og samtidig si nei til leting i uåpnede områder og nei til ny infrastruktur som gassrør til Barentshavet. En gjennomgang Anne Karin Sæther har gjort av høringssvarene til rapporten fra Klimautvalget 2050 får også fram Sokkeldirektoratets sterke pådriverrolle for leting etter mer olje og gass. For mens høringssvarene fra Equinor og oljebransjens interesse­organisasjon Offshore Norge tydelig støtter opp om Parisavtalen og Norges klimamål for 2050, mener Sokkeldirektoratet i sitt svar at Norge må planlegge for at klimamålet kanskje ikke nås.

Med alt dette som bakteppe – og i lys av klimakrisen og Norges klimamål – er det grunn til å drøfte blant annet følgende:

• Hvordan ser fortellingen om det framtidige «oljeeventyret» ut hvis vi gjør Sokkeldirektoratets regnestykker mer realistiske ved å fjerne uåpnede og politisk vanskelige områder som Lofoten, Vesterålen og Senja – og også Barentshavet nord?
• Bør disse områdene gis et varig vern som et viktig signal om at også Norge erkjenner at oljealderen må ta slutt om klimamålene skal nås?
• Norges viktigste markeder EU og Storbritannia har ambisiøse planer for store utslippskutt og en raskest mulig energiomstilling. Hvordan ser Sokkeldirektoratets offensive tilnærming ut i lys av disse planene?

Norsk klimastiftelse – Norges grønne tankesmie – ønsker med denne utgivelsen å bidra inn i diskusjonen med kunnskap og analyser i en fase der «oljeeventyret» møter et marked i omstilling bort fra olje og gass. Eller som redaktør Anders Bjartnes spør i notatets første del: – Hvordan kan debatten om oljeeventyrets siste kapitler bli mer realistisk?

Bergen, 2. juli 2024

Anne Jortveit
Nestleder i Norsk klimastiftelse – Norges grønne tankesmie

Redaksjon:
Anders Bjartnes (ansvarlig redaktør)
Anne Jortveit
Anne Karin Sæther
Lars-Henrik Paarup Michelsen

Redaksjonsslutt: 02.07.2024

Ansvarlig utgiver:
Norsk klimastiftelse

Forsidebilde: Sokkelkart 2023 fra Sokkeldirektoratet

Design | Haltenbanken / Håvar Skaugen
Illustrasjoner | Håvar Skaugen

Norsk klimastiftelse er Norges grønne tankesmie. Vi sprer kunnskap og ideer til et bredt publikum om klimaendringer og klimaløsninger. Målet er et samfunn uten menneskeskapte klimagassutslipp. Klimastiftelsen tror på åpenhet og samarbeid. I stiftelsens formelle nettverk sitter landets fremste universiteter, høyskoler og forskningssentre. Klimastiftelsen ble etablert i 2010 og har hovedkontor i Bergen.

Hvordan kan debatten om de siste kapitlene i «oljeeventyret» bli mer realistisk?

Den neste etappen i norsk oljepolitikk må handle om å utvikle strategier som gjør at avrundingen av oljealderen kan skje på best mulig vis. Derfor må mest mulig realisme inn i debatten.

Tekst: Anders Bjartnes

• Norges viktigste gasskunder, EU og Storbritannia, vil gå bort fra all gass. Ikke bare den russiske. EUs gassforbruk gikk ned med 20 prosent fra 2021 til 2023.
• Dagens oversikt over norske petroleumsressurser er oppblåst, ettersom Barentshavet nord og Lofoten, Vesterålen og Senja fortsatt regnes med.
• Vi kan få en mer realistisk debatt om avrundingen av oljealderen dersom Stortinget vedtar varig vern av Barentshavet nord og områdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja.

I denne teksten viser jeg til tre viktige forhold som bør ligge til grunn for debatten – og for utviklingen av politikken for oljealderens sluttfase. De to første handler om forholdet til EU og Storbritannia.

Det tredje handler om å gi varig vern til områder som ikke er åpnet: Lofoten og Barentshavet nord. Med et slikt vern vil det bli tydeligere for alle at det norske «oljeeventyret» er inne i sine siste kapitler.

Etterspørselen går ned

Når EU – og Storbritannia – skal til netto null, betyr det at forbruket av olje og gass går ned. Det er ikke gitt hvor raskt dette vil skje, men ambisiøse utslippsmål i kombinasjon med energieffektivisering og mye ny fornybar energi betyr at etterspørselen faller. Dette er selvsagt spesielt relevant for gassen, som er avhengig av et regionalt marked i Europa. Riktignok produseres det LNG (flytende gass) fra anlegget i Hammerfest, men ellers sendes den norske gassen til kundene i Europa gjennom rør. LNG kan i likhet med olje selges i et globalt marked, mens rørgassen bare kan selges dit det er en mottaker i den andre enden av røret.

I perioden etter Russlands angrep på Ukraina har gassleveransene til Europa uten tvil vært svært viktige for energisikkerheten i våre naboland, men hva som er nødvendig på kort sikt, gir ikke svar på hva som er riktig på lengre sikt. EUs mål er ikke bare å kvitte seg med russisk gass, men med all gass.

Gass brukes både i kraftproduksjon, til oppvarming, og i industri. Dette betyr at gass har mange alternativer og derfor også mange konkurrenter. Hvert hustak som får solceller betyr på marginen lavere behov for gass i kraftproduksjon, mens nye varmepumper som installeres betyr lavere behov for gass til oppvarming.

Å redusere gassforbruket har vært et viktig mål for EU siden Ukraina-krigen startet, og betydelige besparelser er oppnådd. De svært høye prisene har selvsagt vært en sterk driver. En del industri har også gått på lavbluss, men tallene viser at EUs gassforbruk i 2023 var 7 prosent lavere enn i 2022 og 20 prosent lavere enn i 2021. Oppsving i industrien kan gi økt gassforbruk på kort sikt, men den strukturelle trenden peker nedover. Eksempelvis har utbyggingen av sol- og vindkraft i perioden fra 2021 til 2024 ifølge EU-kommisjonens tall erstattet 40 bcm gass, et volum som tilsvarer produksjonen fra 8–10 LNG-anlegg som i Hammerfest.

Blått hydrogen – basert på gass med karbonfangst – fremholdes som svaret når søkelyset rettes mot EUs fremtidige gassforbruk. Hvilket omfang dette vil kunne få, er usikkert.

Et best mulig kunnskapsgrunnlag for petroleums­politikken forutsetter god kontroll på hva som faktisk skjer i EU-landene og Storbritannia i takt med at energiomstillingen ruller videre.

Hvor raskt nedgangen i EUs gassforbruk skjer er ikke rett frem å spå, men at det vil falle vesentlig mot 2030 og videre mot 2040 er udiskutabelt. Det betyr i sin tur at det er betydelig klimarisiko knyttet til ideer om å gå inn i nye områder, med lange ledetider, slik for eksempel store utbygginger av ny gassinfrastruktur i Barentshavet vil innebære.

Kvotemarkedet strammes inn

Innstramming i EUs kvotemarked (EU-ETS) betyr at det gradvis blir færre utslippsrettigheter tilgjengelig for eksempel for gasskraftverk i Europa. Det fremmer overgangen til fornybar energi, sol og vind.

Men det er ikke bare på etterspørselssiden at EUs klimapolitiske rammeverk får stor betydning for Norge. Norsk petroleumssektor er en del av det europeiske kvotemarkedet og slik underlagt den samme reguleringen som kundene i Europa.

Det er en politisk realitet at EU-ETS tømmes for kvoter etter hvert som klimapolitikken strammes til. Rundt 2040 vil det ikke være flere kvoter igjen, gitt dagens politikk. Dette er en erkjennelse som gradvis har seget inn i næringen. Den reflekteres også i utredninger blant annet fra Miljødirektoratet. At kvotesystemet strammes til er et argument for at det er i petroleumsnæringens egen interesse å kutte utslipp gjennom elektrifisering. Uten lave produksjonsutslipp, kan (tidlig) nedstenging bli alternativet.

I debatten om kvotehandel og kvotesystemer må vi lære oss å skille mellom EU-ETS og andre ordninger som ikke på langt nær har samme kvalitet. Det er i dag ikke adgang til å bruke billige kvoter for eksempel fra skogplanting i Afrika for å oppfylle pliktene selskaper har i henhold til EU-regelverket.

Det kan tenkes at det blir åpninger for å «veksle inn» kvoter fra negative utslipp, for eksempel karbonfangst fra luft, inn i EU-ETS. Men dette vil være kostbare og krevende løsninger. Knapp tilgang på kvoter vil bety høye CO₂-priser. Derfor blir det lønnsomt å gjennomføre utslippsreduserende tiltak – og ditto kostbart å produsere olje og gass fra felt som er avhengig av strøm fra gassturbiner.

Den norske oljesektoren må regne med at EU vil sette tydelige – og stadig strammere – rammer når det gjelder produksjonsutslippene på sokkelen. Dette er et viktig underlag for debatten om den norske petroleumspolitikken fremover.

Kvotesystemet

Analysebyrået Veyts prognose for utviklingen i antall kvoter i EUs kvotesystem (EU ETS), før og etter innstrammingen av systemet i 2023.

Kilde: VEYT

Varig vern en god metode

Et ytterligere svar på hvordan vi kan få til en mer realistisk debatt om avrundingen av oljealderen, er å gi varig vern av Barentshavet nord og områdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja gjennom vedtak i Stortinget. Da kan Stortinget sette en slags varig grense for olje- og gassvirksomhet.

Det vil være mange fordeler med slike vernevedtak:

• Det vil være et synlig tegn på at Norge og norske myndigheter faktisk erkjenner at oljealderen må og skal ta slutt. Det vil være et sterkt signal både internt her i landet og mot omverdenen. Å la være å røre uåpnede områder der det kanskje finnes fossile energiressurser kan være et viktig supplement til en klimapolitikk som i all hovedsak handler om å angripe etterspørselen etter fossil energi. Det er ikke rom for å starte opp olje- og gassutvinning fra helt nye områder innen et karbonbudsjett i tråd med Parisavtalen.
• Det vil gjøre debatten om hva som «er igjen» på norsk sokkel mer edruelig og realistisk. Sokkeldirektoratet viser i sine prognoser ulike scenarioer for det som kanskje finnes i områdene som er åpnet for oljeleting, men også mulige ressurser i uåpnede områder er med i de årlige fremstillingene. Til sammen blir dette et høyt tall. Hvis vi verner områdene som per i dag ikke er åpnet for oljeleting vil vi få et mer realistisk bilde av hvor mye olje og gass som er igjen på norsk sokkel.
• Å verne områdene i Barentshavet som ennå ikke er åpnet for petroleumsaktivitet vil også rydde vekk den finansielle risikoen knyttet til utbygging av kostbar infrastruktur som kanskje vil ende som ulønnsom.
• Vernevedtak vil i tillegg legge død den nær endeløse rekken av politiske konflikter rundt mulig åpning – en gang for alle. Både myndighetene, næringen og sivilsamfunnet slipper å bruke ressurser på dette. Politikken får gjennom vernevedtak en ny ramme.
• Kommunikasjonen vil dessuten være mye enklere å forstå enn i dag, der den er preget av en tilbakevendende strid om hvor iskanten går.

Taper Norge penger på et slikt vern? Kanskje litt. Utenfor Lofoten er det trolig olje- og gassressurser som kan hentes opp til en kostnad som gjør at det kan være økonomisk drivverdig, men politisk er dette i praksis dødt. Vernevedtak vil stoppe en diskusjon som blusser opp med ujevne mellomrom for godt.

Om det finnes kommersielt interessante ressurser i Barentshavet nord er mer tvilsomt.

Det er for tiden ikke noe aktuell politikk å åpne Barentshavet Nord for oljevirksomhet. Nettopp derfor er det gode argumenter for å fremme forslag om vern og gjøre vedtak om det i Stortinget nå. Da kan vi få en strek – eller en «markagrense» – i nord som legger langsiktige føringer for avrundingen av den norske oljealderen.

Hvis ressursene som ligger i uåpnede områder tas ut av likningen for godt, blir det mye tydeligere at oljealderen er på hell. Det vil gjøre det enklere å få til en realistisk debatt om hvordan vi skal innrette omstillingen Norge skal igjennom.

Hvor mye er tatt opp – hvor mye er igjen?

Når oljealderen skal rundes av i tiårene vi har foran oss, vil det være en stor fordel med stabile og langsiktige rammer. Næringen er stor og viktig, og vil gi betydelige inntekter til staten også på vei inn i solnedgangen. Eksisterende anlegg vil produsere lenge.

Tilgang på arealer for leting har vært en forutsetning for utviklingen av den norske petroleumssektoren helt siden starten. Det fantes en grense ved 62. breddegrad inntil Stortinget vedtok åpning i områdene nord for denne streken i 1979.

Åpningen av nye områder har skjedd gradvis siden 1960-tallet. I 1989 ble store deler av Barentshavet sør åpnet, mens dypvannsområdene i Norskehavet ble åpnet i 1994.

Delelinjeavtalen med Russland fra 2010 gjorde det mulig å åpne området øst i Barentshavet. Det skjedde i 2013 og er den «ferskeste» åpningen av nye områder.

Den gangen manglet det ikke på visjoner om felles norsk-russisk utnyttelse av eventuelle olje- og gassressurser i nord. Troen var stor på at Norge og Russland kunne samarbeide om petroleumsaktivitet til felles beste. Norske selskaper ville gjerne ha en bit av det store gassfeltet Sjtokman som russerne hadde planer om å bygge ut. At dette ikke ble noe av, kan vi være glade for nå. Forholdet til Russland er snudd på hodet, i lys av Putins angrepskrig i Ukraina og øvrige aggressive atferd.

Dette er status på norsk sokkel nå

Dette er bildet av norsk kontinentalsokkel etter den 25. konsesjonsrunden som ble utlyst i 2020 og der tillatelser ble gitt i juni 2021. Vi ser her at Lofoten, Vesterålen og Senja ikke er åpnet, heller ikke området som kalles Barentshavet nord.

• Det grønne er områder som er åpnet for olje- og gassvirksomhet.
• Det gule er områder som er åpnet med særskilte regler.
• De røde strekene avgrenser TFO-områdene, der det kan tildeles lisenser gjennom de årlige rundene.

Kilde: Sokkeldirektoratet

Den siste åpningen:
Mot russergrensen i 2013

Den beige trekanten til høyre på kartet viser området som ble åpnet i 2013 – i etterkant av delelinjeavtalen med Russland.

Kilde: Meld. St. 36 (2012–2013)

Mest uoppdaget olje og gass i Barentshavet

Dette er den visuelle fremstillingen av hovedtallene i Sokkeldirektoratets ressursregnskap som viser fordeling av antatt uoppdagede ressurser på åpnede og uåpnede områder.

• Vi har produsert 55 prosent av oljen og gassen som antatt finnes på norsk sokkel. Over halvparten er altså hentet opp og inntektene vekslet inn i verdipapirer, gjennom tilførsel av «friske penger» til Oljefondet.
• Av det gjenstående, er det antatt 23 prosent som er oppdaget, mens 22 prosent er uoppdaget.
• Av de uoppdagede ressursene er 40 prosent antatt å være i uåpnede områder, mens 60 prosent er antatt å være i åpnede områder.

I områder som ikke er åpnet, utgjør Barentshavet nord den klart største posten. Det er svært stor usikkerhet om hvor mye som faktisk finnes av uoppdagede ressurser på norsk sokkel. Som grafen viser, er usikkerheten særlig stor for Barentshavet. Det gjelder både i de åpnede delene (Barentshavet sør) og den uåpnede delen (Barentshavet nord).

Kilde: Sokkeldirektoratet, Ressursregnskap 2023

Og aller mest i Barentshavet nord….

Barentshavet nord er et stort område. Det strekker seg fra det nåværende åpnede området og oppover mot Svalbard langs russergrensa.

Kartene her er hentet fra en utredning Oljedirektoratet – nå Sokkeldirektoratet – gjorde i 2017.

Ved siden av Barentshavet nord er det områdene utenfor Lofoten som ikke er åpnet.
Om det finnes ressurser her med økonomisk verdi er høyst uklart. Området ligger dessuten svært langt fra fastlandet og eksisterende infrastruktur. Det blir ikke billig å hente ut eventuelle ressurser.

Kilde: Sokkeldirektoratet

Hva blir effekten av å ta de uåpnede områdene ut av ressursgrunnlaget?

Dersom ressurser i de uåpnede områdene tas ut av «regnskapet», vil Sokkeldirektoratets regneark over hvor mye ressurser som er igjen på norsk sokkel se ganske annerledes ut. Det vil bli borte noe sånt som 1405 millioner Sm³ oljeekvivalenter.

Vi vil ikke «ha igjen» 3480 millioner Sm³ uoppdagede oljeekvivalenter, men 2075 millioner Sm³. Det er fortsatt veldig mye olje og gass, men vesentlig mindre enn med dagens fremstilling.

Et slikt grep vil gi en mer realistisk og redelig diskusjon enn de oppblåste tallene der uåpnede områder er med.
Stortinget bør vedta varig vern av de uåpnede områdene. Da tas de ut av «likningen». Vi vet ikke om det kan være ressurser der av kommersiell verdi.

Ved å verne, så trenger vi ikke tenke mer på det heller. Begrepet «klimavern» kan benyttes om man velger å gi vernevedtak en begrunnelse i at det for lengst er funnet mer olje og gass enn klimaet tåler at vi brenner. Å holde petroleumsaktivitet unna uåpnede og «jomfruelige» områder kan også være en norm som kan få internasjonal betydning ved at andre land med tilsvarende urørte områder lar olje, kull og gass få ligge i fred.

Kilde: Sokkeldirektoratet, Ressursregnskap 2023, bearbeidet av Norsk klimastiftelse

Grafene viser ressursanslagene i områder som er åpnet

Det lyseste feltet viser antatt uoppdagede ressurser i åpnede områder.

Det er stor usikkerhet også når det gjelder ressurstilgangen i åpnede områder. Inntektene fra eksisterende produksjon blir ikke borte, men vil naturligvis falle i takt med reduserte volum.

Kilde: Sokkeldirektoratets høringsuttalelse til Klimautvalget 2050

Omfattende prosesser før eventuell åpning – og lange ledetider

Slik viser Klimautvalget 2050 prosessen fra åpning av nye felt til produksjon av olje og gass. Det blir mye politisk bråk og konflikt i mange etapper hvis noen for alvor skulle begynne en prosess med å åpne nye områder. Ledetidene er lange for nye store prosjekter, mens de kan være korte hvis nye olje- og gassfunn knyttes til eksisterende infrastruktur.

Kilde: Klimautvalget 2050

Lofoten, Vesterålen og Senja (LoVeSe): Vi så hvordan kampen om oljeboring i LoVeSe i årevis preget debatten. Fremdeles kommer det i ny og ne utspill om at Lofoten bør bygges ut, men det vil overraske stort om Ap eller Høyre tar til orde for dette på alvor.

Barentshavet nord: Det er vanskelig å se for seg at noen av partiene vil drive den saken fram til utbygging. Det blir en lang og omstendelig prosess hvis vi skal åpne nye områder der. Norge har også et internasjonalt omdømme å ta hensyn til. For å få flertall vil alle regjeringskonstellasjoner vi kan se for oss i dag være avhengige av partier som vil være mot utbygging i Barentshavet nord.

Man vil skape klarere rammer – og mer forutsigbarhet både for næringen og samfunnet ellers – ved å gjøre vedtak om vern av disse områdene.

På kort sikt er det ingen tvil om at norske gassleveranser er bra for Europas energisikkerhet. Men vi må ta EUs klimamål og ikke minst nedtrappingen av kvoter i EU ETS på alvor. Det tilfører debatten en porsjon realisme.

Så bør vi verne de uåpnede områdene, Lofoten og Barentshavet nord. Få dette ut av likningen, en gang for alle. Slik får vi en mer realistisk diskusjon om oljevirksomhetens siste kapitler.

Vern områdene som er uaktuelle: Med jevne mellomrom dukker diskusjonen om åpning av områdene Lofoten, Vesterålen og Senja opp. Et vedtak om å verne disse områdene – samt Barentshavet nord – vil legge den lange rekken av politiske konflikter rundt mulige åpninger død. Da slipper vi også den tilbakevendende striden om hvor iskanten går, skriver Anders Bjartnes. Bildet over er fra Arbeiderpartiets landsmøte 2017, der Natur og Ungdom hadde hengt opp plakater for vern av Lofoten. Bildet under viser daværende statsminister Erna Solberg fra regjeringens pressekonferanse om iskanten i Barentshavet våren 2020.
Foto: Terje Pedersen / NTB og Vidar Ruud / NTB

Lønnsomhet: «Oljeeventyret» i Barentshavet kan la vente på seg

Sokkeldirektoratets anslag for uoppdagede ressurser blir brukt til å danne et lyst fremtidsbilde for norsk petroleumsvirksomhet, spesielt i Barentshavet. Det er ikke tallene særlig godt egnet til.

Tekst: Tord Lauvland Bjørnevik
Samfunnsøkonom og rådgiver for klima og energi i WWF

«Framtiden er i nord» lyder tittelen til en artikkel på Sokkeldirektoratets hjemmesider, med en henvisning til direktoratets anslag for uoppdagede petroleumsressurser¹Framtiden er i nord – Sokkeldirektoratet (sodir.no) – https://www.sodir.no/aktuelt/nyheter/generelle-nyheter/2019/framtiden-er-i-nord/. Disse viser at over halvparten av uoppdaget olje og gass på norsk sokkel er anslått å ligge i Barentshavet. Høye anslag for uoppdagede ressurser blir også benyttet som begrunnelse av politikere som ønsker å utvide leteaktiviteten i Barentshavet, som for eksempel Energiminister Terje Aasland på fra Barentshavskonferansen i 2023²Barentshavkonferansen 2023 – regjeringen.no – https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/barentshavkonferansen-2023/id2973726/:

«Barentshavet er lillebror nå – men likevel svært viktig for norsk olje- og gassvirksomhet. Vi får stadig flere felt utbygd. Det er store, forventede uoppdagede ressurser.»

Sokkeldirektoratets høye tall for uoppdagede ressurser i Barentshavet viser bare en del av bilde. For det første inkluderer tallene uoppdagede ressurser i områder som ikke er åpnet for petroleumsvirksomhet, og som trolig aldri vil bli det. I tillegg tar ikke tallene hensyn til det som kanskje er den viktigste faktoren for om ressurs faktisk vil bli utvunnet: Lønnsomhet.

En sammenlikning av ulike ressursanslag

Det finnes mer finmaskede anslag for hvor mye olje og gass som vil kunne oppdages og ha høy sannsynlighet for å bli utvunnet. Rystad Energy er en av aktørene som utarbeider slike anslag, og de viser litt andre fremtidsutsikter for Barentshavet enn Sokkeldirektoratet og Aasland.

Rystad Energy sitt ressursanslag for Barentshavet er 77 prosent lavere enn Sokkeldirektoratets. Dette er nesten utelukkende på grunn av lavere anslag for uoppdagede ressurser. Sokkeldirektoratets anslag for uoppdagede ressurser er 10 ganger så stort som Rystads.

Litt over halvparten av forskjellen kan trolig tilskrives Sokkeldirektoratets høye tall for Barentshavet nord, hvor åpning for petroleumsvirksomhet ikke er nært forestående. Men Sokkeldirektoratets anslag for Barentshavet sør er også fem ganger høyere enn Rystads samlede ressursanslag for Barentshavet.

En vanskelig «business-case»

Ulikhetene mellom ressursanslagene er ikke like store for de andre havområdene. Faktisk er Rystad Energy anslag for uoppdaget olje og gass i Nordsjøen 20 prosent høyere enn Sokkeldirektoratets anslag. Hva kan forklare så store forskjeller for akkurat Barentshavet?

Som nevnt innledningsvis tar Rystad høyde for at det skal være økonomisk lønnsomt å utvinne ressursene³I dette notatet vises det til Rystads anslag for økonomisk utvinnbare ressurser. Rystad Energy har også et alternativscenario hvor de kun vurderer hvilke ressurser som er teknisk mulige å utvinne. Dette estimater viser nesten tilsvarende uoppdagede ressurser som Sokkeldirektoratet.. Det er høye kostnader forbundet med å utvinne olje og gass i Barentshavet. Store avstander, mye vær, mye natur og lite eksisterende infrastruktur bidrar til å gjøre det vanskeligere å tjene penger på petroleumsvirksomhet i Barentshavet. Selv da oljeselskapene kunne fått betydelige subsidier gjennom oljeskattepakken ble ikke et eneste nytt felt besluttet utbygget. Nærmest kom Wisting, Norges største oljefunn uten en utbyggingsplan, men også det prosjektet ble da vurdert til å ha for dårlig lønnsomhet til å bli igangsatt.

I og med at Barentshavet er et umodent område for petroleumsvirksomhet kan det også ta lang tid før det blir mulig å realisere nye petroleumsfelt. Et Europa som for alvor har satt i gang energiomstillingen vil ikke nødvendigvis ha bruk for den oljen og gassen som eventuelt skulle bli produsert i Barentshavet om 15–20 år. Det er derfor ikke bare en risiko for høye utbyggingskostnader, men også for lavere inntekter.

Et begrenset ressursanslag bør brukes med omhu

Ingen sitter med så gode data om norsk sokkel som Sokkeldirektoratet. Det er likevel verdt å stille spørsmål om hvordan direktoratets anslag for uoppdagede ressurser brukes i debatten om fremtiden på norsk sokkel. At det finnes store mengder uoppdaget olje og gass på norsk sokkel, betyr ikke at det er hensiktsmessig å hente den opp – selv om beslutningstakerne velger å se bort fra klima og natur. Økonomiens tyngdelover vil gjelde, også for disse ressursene. Til syvende og sist vil ingen velge å utvinne olje og gass som man ikke kan tjene penger på. Og det kan fort være tilfelle for store deler av de uoppdagede ressursene på norsk sokkel – spesielt i Barentshavet.

Byråkrater som forkjempere for olje

Sokkeldirektoratet er en aktiv pådriver for mer olje og gass, og går mye lenger i sin kritikk av Klimautvalget 2050 enn det oljebransjen selv gjør.

Tekst: Anne Karin Sæther
Prosjektleder i Norsk klimastiftelse

Hva sier Sokkeldirektoratet om forslagene til ny oljepolitikk som kom fra Klimautvalget 2050? I det følgende kan du lese om Sokkeldirektoratets høringssvar på rapporten til Klimautvalget – holdt opp mot høringssvar fra to andre sentrale aktører i norsk oljesektor: Equinor og interesseorganisasjonen Offshore Norge (tidligere Norsk olje og gass).

Utgangspunktet for Klimautvalget 2050 er Norges klimamål for 2050. I 2017 ble samtlige partier på Stortinget enige om å lovfeste et kutt i klimagassutslippene på 90-95 prosent i 2050, sammenlignet med 1990. Klimautvalget har vurdert hvilke veivalg landet dermed står overfor, og leverte sin utredning i oktober 2023. Klimautvalget kom blant annet fram til at petroleumsvirksomheten må trappes ned mer aktivt enn det ligger an til i dag, for at Norge skal kunne nå sitt 2050-mål og bli et lavutslippssamfunn.

Utvalget anbefalte at det lages en strategi for sluttfasen til petroleumsvirksomheten, at leting i områder med infrastruktur settes på pause mens strategien lages, og at leting i områder uten infrastruktur stanses for godt. Dette har skapt sterke reaksjoner i oljesektoren, blant annet hos Sokkeldirektoratet.

Presser på for olje og gass

Først noen ord om Sokkeldirektoratets rolle: Sokkeldirektoratet er det tidligere Oljedirektoratet, underlagt Energidepartementet. Byråkratene i Sokkeldirektoratet skal – i likhet med alle andre ansatte i forvaltningen – være faglige og nøytrale, og «arbeide på vegne av fellesskapet».

Samtidig skal Sokkeldirektoratet innfri følgende mandat, gitt av Regjeringen: «å bidra til størst mulige verdier for samfunnet fra olje- og gassvirksomheten på norsk kontinentalsokkel gjennom en effektiv og forsvarlig ressursforvaltning, der det tas hensyn til helse, miljø, sikkerhet og til andre brukere av havet».

Sokkeldirektoratet skriver selv at det skal være en «pådriver for å realisere ressurspotensialet» på sokkelen (se side 10 her), og det må forstås som at direktoratet jobber for at så mye olje og gass som mulig skal hentes opp.

Direktoratet har nylig fått Menon Economics til å gjennomføre en brukerundersøkelse som i all hovedsak er besvart av oljeselskaper. Direktoratet oppsummerer selv med at «Næringen gir Sokkeldirektoratet godt skussmål». I Menons rapport står det at «Sokkeldirektoratet oppleves av petroleumsnæringen som en viktig pådriver for utvinning av det fulle ressurspotensialet på norsk sokkel».

«Store skadevirkninger»

Sokkeldirektoratet er sterkt kritisk til konklusjonene og forslagene fra Klimautvalget 2050. Hovedbudskapet i høringssvaret er at Klimautvalgets forslag, og da særlig letestans, vil kunne få betydelige negative samfunnsøkonomiske konsekvenser. «Stopp i leting etter olje og gass har en høy pris», var tittelen på Sokkeldirektoratets nettsak om eget høringssvar. Teksten ble samtidig publisert som en kronikk hos Altinget, signert Sokkeldirektoratets direktør, Torgeir Stordal. Han skrev:

«Stans i leting på norsk sokkel vil bidra til raskere nedbygging av olje- og gassindustrien. Det har store skadevirkninger for norsk økonomi og gjør det vanskeligere for Europa. Vil vi virkelig det?»

Sokkeldirektørens motstand mot Klimautvalgets forslag til ny oljepolitikk ble også til en nyhetssak hos E24: «Advarer mot klimautvalgs oljegrep: – Kan gå glipp av store verdier».

Også Offshore Norge og Equinor er motstandere av forslagene om en letestans i umodne områder og en letepause i modne områder, mens det lages en sluttfasestrategi. Men de ytrer seg med litt lavere temperatur. For eksempel skriver Equinor at en «midlertidig stans vil kun bidra til tap av ressurser og tapte inntekter» og «ikke nødvendigvis bidra til lavere utslipp frem mot 2050».

Offentlige utspill

Sokkeldirektoratet gikk aktivt ut i media og advarte mot Klimautvalgets forslag til ny oljepolitikk. (Faksimiler fra Alltinget 11. mars og E24 14. mars, 2024.)

Direktoratet i media, Equinor i bakgrunnen

Mens direktoratet har skrevet kronikk og vært i E24, har Equinor – etter det vi kjenner til – ikke uttalt seg om Klimautvalget i media i det hele tatt. Equinor har heller ikke publisert noen egen nettsak om høringssvaret sitt, slik Sokkeldirektoratet og Offshore Norge gjorde.

Det er påfallende at oljebyråkratiet har ment å ha et større behov enn Equinor for å delta i den offentlige debatten om Klimautvalgets anbefalinger. Én mulig forklaring kan være at Sokkeldirektoratet er mer bekymret for at Klimautvalgets forslag skal få fotfeste i norsk politikk enn det Equinor er. Kanskje Equinor opplever at de allerede har den politiske støtten og dialogen som selskapet trenger? Man skulle imidlertid tro at også embetsverket har god dialog med den politiske ledelsen i Norge.

En annen forklaring kan være at Equinor ikke ser det som formålstjenlig å kritisere et regjeringsoppnevnt utvalg i media. Mens høringen pågikk, hadde Equinor en omfattende annonsekampanje i norske medier, og lansering av et klimamål for 2035. Klima var et sentralt tema i kampanjen, og Equinors budskap ville blitt mindre troverdig om selskapet samtidig hadde protestert offentlig mot Klimautvalget.

En tredje mulig forklaring kan være at Equinor kan bruke Offshore Norge til å få ut sitt syn i kontroversielle saker. Som interesseorganisasjon for hele bransjen har Offshore Norge uttalt seg til media om Klimautvalgets oljeforslag flere ganger. Administrerende direktør Hildegunn Blindheim stilte for eksempel til debatt om letestans i Dagsnytt Atten den dagen Klimautvalgets utredning ble lagt fram (27.10.23), og uttalte seg også i en NTB-sak.

Oljebransjens forhold til klimamålene

Offshore Norges direktør for klima og miljø, Benedicte Solaas, brukte sin spalte i Altinget i november 2023 til å argumentere mot å lage en plan for sluttfasen av norsk petroleumsvirksomhet. Offshore Norge mener oljebransjen allerede har en tilstrekkelig plan for utslippskutt, og at det heller må lages en plan for de nye næringene på sokkelen: havvind, CO₂-fangst og -lagring og blått hydrogen. Solaas tok typisk nok utgangspunkt i miljøspørsmål i sin kronikk, som bar tittelen: «Klimakrisen og naturkrisen må løses sammen og samtidig».

Både Equinor og Offshore Norge gir stadig uttrykk for at klimakrisen er alvorlig, og at klimamålene i Norge og internasjonalt må nås. Alt politisk arbeid og argumentasjon tilpasses denne overordnede rammen. For eksempel jobber oljebransjen for å få politisk støtte til en siste fase med elektrifisering av plattformer, for at utslippene på sokkelen skal kunne reduseres vesentlig.

Offshore Norges to nettsaker om Klimautvalget heter «Næringen er allerede i gang med å redusere utslippene ned mot null» (27.10.23) og «Skal vi nå klimamålene for 2050 må vi ta de riktige valgene nå» (12.1.23). Og selve høringssvaret fra Offshore Norge om Klimautvalgets rapport starter slik: «Rapportens tematikk er viktig for at Norge skal nå sine nasjonale klimamål og forpliktelser etter Parisavtalen». Senere i høringssvaret skriver organisasjonen at «Offshore Norge er helt enig med utvalget i at energiomstillingen fra fossilt til fornybart er en forutsetning for lavutslippssamfunnet, og at omstillingen må skje så raskt som mulig».

Equinor er på samme linje. I starten av sitt høringssvar skriver selskapet at «Klimautvalgets omfattende rapport (…) belyser viktige veivalg Norge står overfor for å levere på målet om å bli et lavutslippssamfunn innen 2050». Equinor skriver også at selskapet «støtter mange av Klimautvalgets anbefalinger, bl.a. at det vil være fornuftig å utarbeide en langsiktig strategi for omstilling av norsk sokkel». Equinor mener riktignok allerede å ha den strategien som trengs, i form av selskapets egen Energiomstillingsplan.

Direktoratet vil åpne for at klimamål ikke nås

Direktoratet uttrykker ingen eksplisitt støtte til Norges klimamål – slik Equinor og Offshore Norge gjør. Sokkeldirektoratet konstaterer bare at målet om at Norge skal bli et lavutslippssamfunn i 2050, er forankret i klimaloven.

Sokkeldirektoratet er heller opptatt av at Norge må planlegge for at klimamålet kanskje ikke nås. I direktoratets høringssvar står det at:
«Det er viktig å vurdere klimatiltak mot målet i Parisavtalen. Samtidig er det betydelig usikkerhet, både i Norge og resten av verden, om 1,5 gradersmålet nås. Sokkeldirektoratet mener derfor at anbefalingene bør testes mot flere utfall.»

I høringssvaret sitt trekker direktoratet opp et skille mellom «normative scenarioer» som klarer å nå netto-null utslipp i 2050, og såkalte «deskriptive scenarier», som ifølge direktoratet «illustrerer plausible og troverdige framtidsbilder». Begge gruppene av scenarier kan imidlertid kalles normative, ettersom de begge bygger på politiske ønsker og mål for framtida. Å skulle unngå en opptrapping i klimaarbeidet er et valg man tar, akkurat som det å gjennomføre en opptrapping er det.

Direktoratet viser fram en figur med grafer fra en rekke ulike scenarier, deriblant IEA STEPS (Stated Policies Scenarios) og IEA APS (Announced Pledges Scenarios), som ikke innfrir Parisavtalen. IEA STEPS er det mest konservative og passive scenariet fra Det internasjonale energibyrået, og det legger ikke til grunn at verdens land vil nå de klimamålene som var annonsert per 2023. IEA STEPS ender på 2,4 grader i 2100, og IEA APS på 1,7 grader.

Sokkeldirektoratet kritiserer Klimautvalget for å ha tatt utgangspunkt i IEAs Net Zero-scenario: «Sokkeldirektoratet mener at å bygge anbefalingene på kun ett scenarioutfall for global utslippsreduksjon til 2050 er uheldig. Det ville vært en styrke for utvalget om de hadde testet hvor robuste veivalgene og tiltakene de anbefaler er overfor ulike utfall eller ulike utviklingsbaner».

Til sammenligning skriver Equinor at «det er nødvendig å påpeke at utvalgets mandat var begrenset til å beskrive utviklingen ut fra et normativt scenario der Norge er et lavutslippssamfunn i 2050, snarere enn å beskrive en utvikling basert på prognoser.»

Sokkeldirektoratet framstår som den aktøren som er mest opptatt av å åpne opp for at Norge skal kunne planlegge for at Parisavtalen ikke innfris. Logikken ser ut til å være at vi kan planlegge for en større aktivitet på sokkelen, og større utslipp, om verden uansett mislykkes med klimapolitikken.

«Mangelfulle og misvisende»

Klimautvalgets rapport handler om overordnede politiske veivalg i norsk klimapolitikk – med det vedtatte klimamålet for 2050 som utgangspunkt. Utvalget har gjort en rekke vurderinger knyttet til kostnader og kostnadseffektivitet, men har ikke dykket ned i kost-nytte-beregninger for hvert forslag. Utvalget tar for øvrig til orde for å tenke nytt rundt kostnadseffektivitet, for eksempel ved å gå bredere ut, og ikke bare se på kostnaden ved enkelttiltak på kort sikt.

Sokkeldirektoratet mener på sin side at Klimautvalget har sviktet ved ikke å gjennomføre utredninger av forslagene til ny oljepolitikk. Dette er noe direktoratet bruker mye plass på i sitt høringssvar. Her er noen eksempler:

• «Generelt mangler drøfting av hvordan usikkerhet bør håndteres gjennom å bygge inn fleksibilitet i strategier og i valg av tiltak samt beregninger for hva tiltakene rettet mot petroleumssektoren vil koste samfunnet. Ettersom det ikke er gjort, blir utvalgets anbefalinger mangelfulle og misvisende.»
• «Ifølge mandatet skal overgangen til lavutslippssamfunnet skje på en mest mulig kostnadseffektiv måte for samfunnet. I mandatet for utredningen står det videre: «Utvalet skal vurdere måloppnåing og nytte i høve til den samfunnsøkonomiske kostnaden.». Utvalget foretar ingen slik samfunnsøkonomisk analyse. Dette er ikke i tråd med mandatet og heller ikke med utredningsinstruksen.»
• «Felles for alle anbefalingene og forslagene utvalget kommer med er at de ikke er utredet i tråd med kravene i utredningsinstruksen. Det er ingen forsøk på verdsetting eller oppstilling av nytte og kostnader. Utvalgets anbefalinger legger liten vekt på at omstillingen skal være kostnadseffektiv og sikre effektiv ressursbruk. Utvalget bryter følgelig mandatet som sier at samfunnsøkonomiske kostnader skal vurderes. Dette er en svakhet ved utredningen.»

«Ikke lest lignende slakt»

Dagens Næringslivs kommentator Bård Bjerkholt skrev 15. mars 2024 en kommentar om Sokkeldirektoratets høringssvar, som han mente var det «mest interessante» av alle høringssvarene.

«Jeg kan ikke huske å ha lest en lignende slakt av arbeidet til et offentlig utvalg siden Konkurransetilsynets radbrekking av matmaktutvalget i 2011», skrev Bjerkholt.

Hans reaksjon er forståelig, for de kritiske bemerkningene til Offshore Norge og Equinor blekner og er diplomatiske, sammenlignet med Sokkeldirektoratets høringssvar.

Offshore Norge skriver for eksempel at «Utvalget har ikke i tilstrekkelig grad vurdert de samfunnsøkonomiske kostnadene av sine anbefalinger», og borrer ikke mer i dét. Equinor sier ikke noe om hva utvalget burde regnet på i tilknytning til sine oljepolitiske forslag.

I praksis kan det kanskje være at bransjen og Sokkeldirektoratet deler ståsted i synet på mange av Klimautvalgets forslag, men i høringssvarene ser bransjen ut til å ha en langt større forståelse for klimakrisen, og en mykere tilnærming til Klimautvalget.

Equinor skriver for eksempel: «Equinor er enig i at det er behov for en tydelig strategi og prioritering for å nå Norges klimamål, samtidig må det ligge en kostnadsrealisme og gjennomførbarhet bak målene».

Utrede hvorvidt det bør utredes?

Klimautvalgets forslag om at Regjeringen bør lage en plan, eller strategi, for olje- og gassvirksomhetens siste fase, får hard medfart av Sokkeldirektoratet. Sokkeldirektoratet oppfatter det som en strategi som vil bidra aktivt til kutt i norsk olje- gassutvinning, og direktoratet er en tydelig motstander av å akselerere fallet i utvinningen.

Om vi forstår Sokkeldirektoratet riktig, mener byråkratene der at Klimautvalget burde ha utført de beregningene av kost og nytte som en slik strategi burde inneholde, før utvalget kunne være berettiget til å foreslå at det bør lages en strategi.

Selv skrev Klimautvalget blant annet dette, om forslaget om en strategi: «En samlet strategi for hvordan petroleumspolitikken kan utvikles i tråd med Norges klimapolitiske forpliktelser kan gjøre det lettere å unngå feilinvesteringer og gjøre omstillingen mer forutsigbar for bedrifter og arbeidstakere. En slik strategi bør baseres på en bred vurdering av hva som er hensiktsmessig bruk av knappe ressurser, muligheter for å fremme omstilling basert på kompetansen i sektoren, og hvordan statens rolle som eier bør tilpasses sektorens reduserte betydning over tid».

Å lage en slik strategi, vil med andre ord være et omfattende og komplekst arbeid. Mener Sokkeldirektoratet at Klimautvalget burde gjennomført en ekstra utredning i utredningen?

Uenighet om bruk av kvoter

Sokkeldirektoratet er i utgangspunktet skeptisk til andre klimatiltak enn prising av utslipp i petroleumssektoren. Det skriver for eksempel: «Om det eksempelvis allerede eksisterer en CO₂-avgift som priser CO₂-utslippene, må det begrunnes at ytterligere tiltak er nødvendig for å kutte CO₂-utslipp». Kvotehandel løftes fram som den mest kostnadseffektive og fornuftige formen for klimapolitikk Norge kan ha.

Klimautvalget skriver mye om kvotehandel, og gjør ulike vurderinger av de langsiktige mulighetene for å kjøpe kvoter i stedet for å kutte i egne utslipp. Utvalget mener at det å lene seg for mye på kvotekjøp bidrar til å utsette nødvendig omstilling, og skriver følgende: «Kvotekjøp kan ha fordeler på kort sikt, men i et 2050-perspektiv kan Norge ikke legge til grunn kvotekjøp for å nå målene».

Sokkeldirektoratet kommenterer dette slik, i sitt høringssvar: «Sokkeldirektoratet mener det er uheldig at utvalget ser bort fra mulighetene til å handle i et kvotemarked, som er blant de mest effektive måtene å forsøke å nå klimamålsetningene i 2050 på.»

Her skiller Sokkeldirektoratet seg fra bransjen, for Offshore Norge og Equinor deler Klimautvalgets syn. Offshore Norge skriver: «Rapporten viser til at kjøp av kvoter ikke er tilstrekkelig for å bli et lavutslippssamfunn, og at det ikke er gitt at det i fremtiden finnes kvoter tilgjengelig i tilstrekkelig omfang eller pris. Offshore Norge støtter denne vurderingen».

Og her er Equinor: «Equinor er enig i at rammene for EUs kvotehandelssystem og klimapolitiske målsetninger tilsier at antallet tilgjengelige utslippskvoter reduseres betydelig mot 2030, og vil gå mot null rundt 2040».

Både Offshore Norge og Equinor forholder seg her til faktisk politikk og regelverk i EU. Norsk oljesektor er omfattet av kvotehandelen i EUs kvotesystem (ETS) og det er ikke mulig å ta i bruk andre typer kvoter eller karbonkreditter i EUs system for kvotehandel.

Krigssituasjon som argument for norsk olje og gass

Både Sokkeldirektoratet og aktørene i bransjen bruker situasjonen med krig og konflikt, og den enorme reduksjonen i tilførsel av russisk gass til Europa, som et argument for mer petroleum fra Norge.

Equinor skriver blant annet at «Det er avgjørende for Europa at Norge kan fortsette med stabile og pålitelige leveranser til kontinentet som opplever at energisikkerheten er truet». Offshore Norge bruker samme poeng, men inkluderer også en forsiktig kritikk av Klimautvalget, ved så si at «rapporten i større grad burde inkludert vurderinger av den sikkerhets- og geopolitiske situasjonen og den viktige rollen norsk olje og gass har for Europa».

Sokkeldirektoratets høringssvar er nok en gang det spisseste, med formuleringer som disse:

«I en NOU er det også forventet at alle hensyn utredes. Det er imidlertid ikke tilfelle for denne utredningen. For eksempel er forsyningssikkerhet og geopolitiske hensyn i svært begrenset grad drøftet, noe som opplagt vil være viktig for tiltak overfor petroleumssektoren».

«Det hadde vært en fordel om utvalget hadde basert seg på en mer oppdatert forståelse av Norges rollesom trygg og stabil energileverandør til Europa og hvordan det bør påvirke de valgene som må tas for at Norge blir et lavutslippssamfunn i 2050».

Mest mulig olje og gass øverste prioritet

Totalt sett framstår Sokkeldirektoratet som en aktør som alltid prioriterer høyest mulig utvinning over andre hensyn. Det er for eksempel flere tilfeller der usikkerhet knyttet til potensialet for funn, eller lønnsomheten av å utvikle nye funn, gjør at oljeselskapene er tilbakeholdne, mens direktoratet presser på.

I januar 2024 sa for eksempel sokkeldirektør Torgeir Stordal til EnergiWatch at «industrien må ta større sjanser i letingen». Sokkeldirektoratet skulle «gjerne sett at selskapene utforsket mindre kjente områder mer aktivt». Et slikt mindre kjent område er Barentshavet, og Sokkeldirektoratet har over flere år pekt på at «brukbare funn» i Barentshavet vil gjøre bygging av infrastruktur for eksport mer aktuelt. De siste årene har oljeselskapenes interesse for Barentshavet vært liten, men med høye olje- og gasspriser og press fra myndighetene, er det nå planer om langt mer leting i år.

Så selv om oljebransjen og Sokkeldirektoratet ofte er på linje, og Sokkeldirektoratet kan framstå som en forkjemper for oljebransjen i klima- og energipolitikken, er Sokkeldirektoratet først og fremst en forkjemper for mer olje og gass. Dette bærer høringssvaret tydelig preg av.

Grønn blindsone

I brukerundersøkelsen om Sokkeldirektoratet som Menon Economics ferdigstilte i år, får Sokkeldirektoratet kritikk fra sine egne. Aktører i oljebransjen mener at Sokkeldirektoratet er for lite opptatt av klima- og miljøspørsmål.

Rapporten sier at «Sokkeldirektoratet møter påstander om miljøkonsekvenser med en iboende skepsis». Videre står det at «Deler av næringen vurderer at Sokkeldirektoratet vil ha et behov for økt miljøfaglig kompetanse i vurderinger knyttet [til] havforvaltningen fremover».

«Sokkeldirektoratet tar ikke alltid innover seg det grønne skiftet som olje- og gassnæringen står i», heter det i en oppsummerende mellomtittel i rapporten.

Menon Economics viser til at det er et spenn i vurderingene på dette området. «Enkelte aktører» mener at Sokkeldirektoratet «bruker for mye ressurser på nye og mindre lønnsomme grønne næringer». Men det er kritikken som kommer fra det andre holdet i oljebransjen som får mest plass:

«Flere aktører i olje- og gassnæringen opplever betydelig press og behov for å skifte sine aktiviteter mot utslippskutt og en grønn omstilling. Enkelte representanter for næringen gir tilbakemelding om at Sokkeldirektoratet ikke tar innover seg forpliktelsene Norge og selskapene på norsk sokkel har til Parisavtalen. Dette kan, ifølge respondentene, føre til et overfokus på olje- og gassutvinning fremfor en helhetlig forståelse av energisystemet som regjeringen legger opp til.»

Behov for endringer

Brukerundersøkelsen kan kanskje forklare hvorfor Sokkeldirektoratet går lenger i sin kritikk av Klimautvalgets forslag til ny oljepolitikk enn det bransjeorganisasjonen og landets største oljeselskap gjør.

Der Sokkeldirektoratet kan ha en svak forståelse for det grønne skiftet, har både Offshore Norge og Equinor i større grad tatt realitetene innover seg.

Salg av olje og gass har vært en lukrativ virksomhet for Norge så langt, men vi vet ikke hvor lenge det vil vare. Markedet for norsk petroleum er i all hovedsak EU og Storbritannia. Med en klimapolitikk som slår stadig sterkere ut, og et voksende europeisk ønske om å være mer selvforsynt med energi, må den norske oljesektoren tilpasse seg en ny virkelighet.

Det kan kanskje være behov for å utvikle Sokkeldirektoratet ved å styrke klima- og omstillingskompetansen, gjøre endringer i sammensetningen av fagbakgrunn eller endre kulturelle faktorer som preger byråkratenes tenkning i dag. Men framfor alt er det et behov for å endre Sokkeldirektoratets mandat, slik at det i større grad sier at direktoratet skal bidra aktivt til grønn omstilling. Og det å endre mandatet er ikke Sokkeldirektoratets ansvar. Det er Regjeringens ansvar.