Klima som finansiell risiko

Utgitt:

17. mars 2017

Utgiver:

Norsk klimastiftelse (2017)

Rapportnummer:

Rapport 1/2017

Redaksjon:

  • Anders Bjartnes, ansvarlig redaktør
  • Anne Jortveit, redaktør
  • Lars-Henrik Paarup Michelsen
  • Olav Anders Øvrebø

Design:

Marianne Thrap (grafikk og design) og Pål Dybwik (Forside, infografikk og grafikk)

Innhold

Forord

Klimatrusselen innebærer at de neste tiårene vil by på store dilemmaer og endringer som både investorer, banker, politikere, ansatte i stat og kommuner, bedrifter og samfunnet for øvrig må forholde seg til. Forpliktelsene i Parisavtalen skal omgjøres til praktisk politikk. Vi vet at vi må redusere bruken av fossil energi raskt og i stort omfang om verden skal nå målet om maksimum 1,5–2 graders oppvarming.

Med denne rapporten ønsker vi å bidra til å få flere med i det offentlige ordskifte om valgene vi står overfor. Hvordan vil klimapolitikk, energiomstilling, teknologiske fremskritt og selve klimaendringene påvirke økonomien? Vi kan si med sikkerhet at den finansielle risikoen er betydelig. Den kan dempes ved hjelp av oppdatert og relevant kunnskap. Noen aktuelle problemstillinger:

  • Hvis du sitter i styret i et oljeselskap og skal vurdere hvor mye penger som skal investeres i nye prosjekter, kan du legge til grunn at fremtidig etterspørsel etter olje blir så høy at verden helt sikkert ikke når togradersmålet?
  • Hvis du arbeider med utlån i en bank, svarer du ja til en kunde som  vil ta opp lån til en tankbåt som skal frakte olje og som er avhengig av god inntjening i minst 20 år for å gå i pluss?
  • Hvis du er stortingspolitiker og skal ta stilling til spørsmål om en storstilt gassutbygging utenfor norskekysten, kan du forutsette at Storbritannia og Tyskland vil bruke like mye gass i 2035 som nå?
  • Hvis du er investor i et selskap innen fossil energi, bør du kreve størst mulig i utbytte til reinvestering annet sted — eller snarere bruke eiermakt til å påvirke selskapet til en rask og kontrollert omstilling til lavutslippssamfunnet?
  • Hvis du sitter i kommunestyret – hvilken kunnskap skal du legge til grunn for å fatte riktige beslutninger som minsker risikoen for dyre, gjentagende skader på grunn av stadig mer ekstremvær og overvann?
  • Når du som stortingsrepresentant eller styremedlem kjenner til de alvorlige konsekvensene av store CO2-utslipp, er du på rett side av kravet til «forsvarlig opptreden» hvis du stemmer for vedtak som gir nye og store utslippskilder som bidrar til at det blir vanskeligere å nå klimamålene? Risikerer du å bli saksøkt av fremtidige ofre for alvorlige klimaendringer?
  • Hvis du forvalter penger som langsiktig investor, er det mest økonomisk risikabelt å investere i fossil energi – som verden må ha mindre av – eller fornybar energi – som verden må ha mer av? Når er rett «timing» for eventuelt å droppe alle fossile investeringer?

Flere av disse problemstillingene ble luftet på Finans Norges bærekraftkonferanse i Oslo i vinter.

Denne rapporten tar ikke mål av seg til å svare på alle disse spørsmålene, men å belyse temaer som er relevante for en saklig og konstruktiv diskusjon. Rapporten er en del av vårt prosjekt Klima som finansiell risiko som vi kunne gå i gang med takket være økonomisk støtte fra Finansmarkedsfondet.

På side 6 presenterer vi en grafikk som svært overordnet forklarer hvordan og hvorfor både klimaendringer og klimapolitikk (i vid forstand) representerer økonomisk risiko for mange samfunnssektorer. Grafikken gir et godt utgangspunkt for å få best mulig utbytte av tekstene utover i rapporten.

Vi takker alle bidragsytere som har delt kunnskap i denne rapporten – som deltagere i ekspertundersøkelsen, som intervjuobjekt og som forfattere av artikler.

Oslo, 17. mars 2017

Anne Jortveit
Prosjektleder, Norsk Klimastiftelse
annejortveit@klimastiftelsen.no

Klima som økonomisk risiko

Klimaendringer og klimapolitikk vil forandre både samfunn og økonomi. Det er stor risiko knyttet både til fysiske klimaendringer og alle forandringene overgangen til nullutslippssamfunnet representerer. Svært mange sektorer vil bli berørt.

Tekst: Anders Bjartnes
Ansvarlig redaktør for nettmagasinet Energi og Klima og Norsk klimastiftelses publikasjoner

Klimarisiko: Alle verdikjeder innen fossil energi blir påvirket under overgangen til lavutslippssamfunnet. Det kan bli mindre olje å frakte. (Foto: Savage Tankers/Statoil/craypicts@verizon.net)
Klimarisiko: Alle verdikjeder innen fossil energi blir påvirket under overgangen til lavutslippssamfunnet. Det kan bli mindre olje å frakte. (Foto: Savage Tankers/Statoil/craypicts@verizon.net)

Denne teksten tar mål av seg til å forklare klimarisiko på en forståelig måte. Det er et komplekst felt, og det er mye vi ikke vet. Men forståelse av noen grunnleggende sammenhenger gjør det lettere å se hva dette handler om.

I senere artikler vil forhold knyttet til finansiell klimarisiko bli ytterligere belyst – altså hvordan klimaendringer og klimapolitikk kan tenkes å påvirke verdsettelsen av eiendeler og hvordan beslutningstakere i politikk, forvaltning og næringsliv må forholde seg til dette i sitt virke.

Litt om begrepet først. Klimarisiko, slik som begrepet brukes i denne artikkelen, omfatter risiko både knyttet til klimaendringer og til klimapolitikk og energiomstillingen som medfølger. Den britiske sentralbanksjefen Mark Carney har skapt en god struktur når han deler klimarisiko i tre kategorier.

  • Fysisk risiko – endringer knyttet til klimaendringer, tørke, flom ekstremnedbør og så videre.
  • Ansvarsrisiko – at ofre for klimaendringer kan saksøke ansvarlige beslutningstakere i land og selskaper.
  • Overgangsrisiko – endringer knyttet til forsterket klimapolitikk og ny teknologi som gjør at økonomien forandres.

En annen definisjon skiller mellom klimarisiko og karbonrisiko.

  • Klimarisiko brukes da om endringer knyttet til fysiske klimaendringer, altså for eksempel ekstremvær og havstigning.
  • Karbonrisiko definerer risiko som har forbindelse med overgangen, slik som strengere reguleringer, endret forbrukeratferd, høyere utslippskostnader og så videre.

Mark Carneys inndeling i tre kategorier er mer finmasket, fordi den skiller ut risikoen knyttet til ansvarliggjøring gjennom søksmål og mulig erstatning som en egen post.

Karbonbudsjettet

Etter hvert skal vi se nærmere på alle de tre kategoriene Carney viser til – altså fysisk risiko, ansvarsrisiko og overgangsrisiko — men først litt om det kunnskapsmessige grunnlaget.

Det er klimavitenskapen som gjennom FNs klimapanel er den autoritative kilden til hva klimaendringene kan tenkes å medføre. Det er sammenheng mellom det totale utslippet av CO2 og graden av skade som påføres. Dette betyr at man ved hjelp av informasjon fra klimaforskningen kan utlede hvor mye som kan slippes ut for å begrense oppvarmingen til et gitt nivå. Dette har gitt opphav til karbonbudsjettet, et begrep som har blitt stadig mer benyttet de siste årene. Karbonbudsjettet setter ganske enkelt tall på hvor mye CO2 og andre klimagasser som samlet kan slippes ut hvis temperaturøkningen skal stoppes på for eksempel to grader.

Togradersmålet er et politisk mål, men samtidig en grense som klimavitenskapen mener vil gjøre at man kan unngå klimaendringer med svært alvorlige virkninger for mennesker og samfunn. Samtidig er to grader oppvarming også mye, og vil ifølge FNs klimapanel gi betydelig skade. Som kjent vedtok Paris‐toppmøtet at verden skal sikte mot oppvarming «godt under» to grader, for på den måten å redusere faren for alvorlige klimaendringer.

Det er selvsagt ikke rett frem å konstruere karbonbudsjetter. Blant annet gir ikke forskningen entydige svar om klimafølsomheten – hvor raskt utslipp fører til temperaturøkning. Forskerne opererer derfor med ulike grader av sannsynlighet for å begrense oppvarmingen på et visst nivå.

Estimatene fra seniorforsker Glen Peters ved Cicero i Oslo og prosjektet Global Carbon Budget tilsier at samlede menneskeskapte utslipp må holdes under 2900 gigatonn CO2, hvis det skal være over 66 prosent sannsynlighet for å holde oppvarmingen under to grader.

Fra 1870 til utgangen av 2016 vil det være sluppet ut ca. 2100 gigatonn CO2. Da gjenstår det 800 gigatonn CO2 på 2°C-budsjettet. I 2016 er de globale utslippene på ca. 40 gigatonn. Hvis utslippene fortsetter på dette nivået, er det altså bare 20 år igjen til budsjettet er oppbrukt (se grafen under).

Hvis man legger 1,5 grader til grunn, ser det enda verre ut: Da er det faktisk bare fire – 4 – år igjen til budsjettet er tomt med dagens utslippsnivå (med over 66 prosents sannsynlighet).

IEAs togradersmål, i det det såkalte 450 ppm‐scenarioet, er mye brukt som referanse. Det bygger på et karbonbudsjett som gir 50 prosent sannsynlighet for å begrense oppvarmingen til to grader. Det gir dermed noe mer rom for utslipp enn i budsjetter med en større «sikkerhetsmargin».

Karbonbudsjettet: Hvor mye CO<sub>2</sub> kan slippes ut ved ulike temperaturmål og sannsynlighet?
Karbonbudsjettet: Hvor mye CO2 kan slippes ut ved ulike temperaturmål og sannsynlighet?

Andre liknende analyser kan gi litt andre tall enn Global Carbon Budget, men konklusjonen er den samme. Atmosfæren fylles opp, og hastverket blir mer og mer påtakelig. Byrden på kommende generasjoner, både når det gjelder tilpasning til klimaendringer og usikkerhet rundt innføring av teknologi som kan tappe atmosfæren for CO2, gjør at det haster med utslippskutt. Det er simpelthen ikke plass til fortsatte utslipp på dagens nivå. De må kraftig ned, raskest mulig mot null.

Både tograders‐ og 1,5-gradersmålet er bare mulig med umiddelbare og sterke reduksjoner i utslippene av klimagasser. De betyr også at mesteparten av påviste reserver av fossile brensler ikke kan forbrennes. Begge målene må bety en umiddelbar nedgang i utslipp og en visjon om globale nullutslipp like etter midten av århundret,” skriver professor Eystein Jansen ved Bjerknessenteret i en gjennomgang av karbonbudsjettet etter Paris‐avtalen.

Karbonbudsjett‐logikken hjelper både politikere og næringsliv til å forstå dette. Den tvinger både land og selskaper til å tenke igjennom hva en restriktiv klimapolitikk vil bety. Aksepterer man klimavitenskapen – og det gjør de aller fleste ledere i politikk og næringsliv – så følger karbonbudsjett‐logikken som en naturlig konsekvens. Fornektes klimavitenskapen, slik man ser i mektige kretser på den amerikanske høyresiden, så gjør heller ikke karbonbudsjett‐logikken noe inntrykk.

Viktig aktør: Den britiske sentralbanksjefen Mark Carney snakker i tydelige ordelag om klima og finansiell risiko.
Viktig aktør: Den britiske sentralbanksjefen Mark Carney snakker i tydelige ordelag om klima og finansiell risiko.

I norsk sammenheng er det her interessant å merke seg hvor tydelige både Statoils konsernsjef Eldar Sætre og administrerende direktør Karl Eirik Schjøtt‐Pedersen i Norsk Olje og Gass er når det gjelder aksept for klimapolitikken og støtte til togradersmålet. Særlig i USA har man sett hvordan oljeselskaper har vegret seg for å komme til en slik slutning. Valget av Donald Trump som USAs neste president, og det faktum at han har plukket ut den kjente klimafornekteren Myron Ebell som en av sine viktigste rådgivere på energiområdet, tyder ikke på at dette vil endres med det første.

Senere i artikkelen skal vi se nærmere på hvordan et karbonbudsjett kan settes sammen. Det er for eksempel opplagt slik at mer kull gir mindre plass til olje og gass – og vice versa. Men først litt om scenarier for energiomstilling og risiko som «framing» eller innramming av debatten.

Ulike scenarioer for fremtiden

Det lages en rekke scenarioer som beskriver utviklingen på energiområdet. Ofte er det slik at sammenstilling av ulike scenarioer kan synliggjøre klimarisiko – i alle fall den som er knyttet til overgangen.

Både oljeselskaper, andre energiselskaper, konsulentselskaper, og en rekke internasjonale organisasjoner og nasjonale myndigheter lager energiscenarioer. Noen lager flere scenarioer, slik at ulike fremtidsbilder analyseres. Andre nøyer seg med å gjengi hva de mener er den mest sannsynlige utviklingen.

Nå er det selvsagt ingen gitt å si hvordan fremtiden vil se ut, og scenarioproduksjon er en egen vitenskap, men når det gjelder klima er det én ting som ligger fast: Gitt at klimavitenskapen aksepteres, er sammenhengen mellom samlet utslippsnivå og forbruket av fossil energi ubestridt.

For å vise klimarisiko som fenomen kan det være instruktivt å benytte Det internasjonale energibyrået (IEA) sine scenarioer som utgangspunkt. IEA benyttes mye av andre aktører, både i næringsliv og av myndigheter, og produserer og presenterer en rekke rapporter og analyser – for eksempel i sin årlige «World Energy Outlook».

I «World Energy Outlook» legger IEA frem scenarier der utviklingen i det globale energiforbruket korresponderer med ulik grad av klimaendring. Sammenhengen blir med andre ord synliggjort. IEAs scenarioer er derfor nyttige hjelpemidler for å forstå klimarisiko.

IEA presenterer tre scenarioer i sin «World Energy Outlook» — et scenario som er konformt med 50 prosent sjanse til å nå togradersmålet (450 ppm, 50 prosent sannsynlighet), et scenario som bygger på vedtatt politikk (New Policy Scenario) og et scenario som er mer som en videre fremskrivning av tidligere tiders trender (Reference Scenario).

Illustrasjonen under viser utviklingen i primærenergiforbruk i den venstre grafen, og CO2-utslipp i den høyre. Den grønne streken viser togradersmålet (450 ppm, 50 prosent sannsynlighet), mens den blå streken viser til «New Policy Scenarioet» og den røde til «Reference Scenario».

Kilde: IEA
Kilde: IEA

Som en nyhet i 2016‐utgaven la IEA også inn en del tall som viser hva Paris‐avtalen betyr, der målet som nevnt er en oppvarming «godt under» to grader. Virkningen blir som man kunne vente. Hvis sjansen for å holde togradersmålet økes fra 50 til 66 prosent, må utslippskurven falle brattere. Ergo må også forbruket av fossil energi og implementeringen av nullutslippsteknologier skje raskere.

Figuren under er hentet fra IEAs World Energy Outlook og viser disse sammenhengene.

Kilde: IEA
Kilde: IEA

Fysisk risiko, ansvarsrisiko og overgangsrisiko

Den fysiske risikoen knyttet til klimaendringer er størst jo mer temperaturen tillates å øke. Jo mer omfattende klimaendringer, jo større risiko for irreversible endringer knyttet til ekstremvær, havstigning og så videre.

Man kan anta at ansvarsrisiko blir mer påtrengende jo verre det går med klimautviklingen. Det blir mer å holde land og selskaper (som har tjent store penger på fossil energi) ansvarlig for, jo større skadene blir.

I gapet mellom den øverste og den nederste banen i energiscenarioene ligger all risiko knyttet til overgangen mot et lavutslipps‐ og nullutslippssamfunn. Her er det selvsagt også store muligheter. Det er mye nytt som skal inn, og mye gammelt som skal ut.

I IEAs fremstillinger beskrives det gjerne hvilke teknologier eller sektorer av økonomien som skal sørge for å sikre en utvikling som leder mot et togradersmål. Energieffektivisering, fornybar energi, kjernekraft og karbonfangst og –lagring er blant teknologiene som vises frem.

Kilde: IEA
Kilde: IEA

Fordelingen mellom disse teknologiene er selvsagt viktig. Uten karbonfangst eller kjernekraft, trengs det mer fornybar energi. Med billigere og bedre fornybar energi, så reduseres behovet for kjernekraft. Med større grad av effektivisering, så reduseres behovet for ny energiproduksjon. Det er ingen gitt å si at «slik blir det». I vår kontekst er sammenhengen det viktige å vise frem.

Dessuten påvirkes totalbildet veldig sterkt av den forventede veksten i befolkning og økonomi. Jo raskere relasjonen mellom økonomisk vekst og energikonsum brytes, jo lettere blir det å oppnå et togradersmål. Men samtidig øker risikoen på den fossile siden av likningen.

For å vise sammenhengen mellom klimapolitikk og behovet for fossil energi, er det fruktbart å synliggjøre hvor mye kull, olje og gass det er behov for i de ulike IEA‐scenarioene. Igjen er det gapet som forteller oss noe om risikoen. I et scenario hvor energiforbruket beveger seg i en retning som togradersmålet tåler, vil det bli brukt vesentlig mindre kull, olje og gass enn i et scenario der utviklingen peker i en retning der klimamålene fra Paris ikke nås.

Størrelsen på dette risikogapet fremkommer for eksempel hvis man ser på hvor mye henholdsvis kull, olje og gass en «togradersverden» trenger i 2040 (450 ppm, 50 prosent sannsynlighet) målt mot IEAs «New Policy Scenario».

For kull: I 2040 snakker vi om et gap på 3057 millioner tonn kullekvivalenter, etterspørselen reduseres med omkring halvparten – altså som om hele Kinas kullforbruk skulle bli borte.

For olje: I 2040 snakker vi om en forskjell på omkring 30 millioner fat om dagen, noe som i grove termer tilsvarer tre ganger årlig 2015‐produksjon i Saudi Arabia.

For gass: I 2040 snakker vi om en forskjell som tilsvarer snaut tre ganger 2014‐forbruket av gass i Europa.

Ubrennbare reserver

De siste årene har det vært økende oppmerksomhet rettet mot ubrennbare reserver – eller «unburnable carbon». Bakgrunnen er at det finnes langt mer fossil energi tilgjengelig enn det som kan brukes innenfor rammen karbonbudsjettet setter. Det er selvsagt stor usikkerhet knyttet til dette, men her er poenget igjen å vise sammenhengen. Et karbonbudsjett i tråd med togradersmålet betyr at store mengder av de tilgjengelige olje‐, kull‐, og gassreservene ikke kan benyttes. Hvilke reserver det er som bør, eller vil, bli liggende, er en stor diskusjon som peker mot debatten om finansiell risiko i utvinning av fossil energi.

En rapport fra Oil Change International utgitt høsten 2016 viser forskjellen på hvor mye som kan brennes innenfor ulike utslippsscenarier. Hvor stramt karbonbudsjettet er, betyr mye for hvor mye som kan brennes.

Den venstre stolpen i figuren under viser hvor mye utslipp det er «lagret» i allerede utviklede oppdagede reserver av kull, olje og gass, samt fra sementproduksjon. De to grønne stolpene til høyre viser hvor mye utslipp det er «plass» til innenfor henholdsvis et togradersscenario med 66 prosent sannsynlighet og et 1,5 grader‐scenario med 50 prosent sannsynlighet, jamfør karbonbudsjettet det er vist til over.

Poenget her er ikke detaljene, men igjen sammenhengen mellom utslipp på den ene siden og ulike nivåer av oppvarming på den andre.

Kilde: Oil Change International.
Kilde: Oil Change International.

Oljebrønnene tømmes

Fra oljesektoren pekes det ofte på at oljefeltene gradvis tømmes og at det derfor er behov for å finne og utvikle nye ressurser, også i scenarioer med stram klimapolitikk og fallende etterspørsel. 2016‐utgaven av IEAs World Energy Outlook ser på dette.

For å sikre nok olje til etterspørselen i sitt “New Policy Scenario” sier IEA at det kreves investeringer for 11.000 milliarder dollar for å utvinne 580 milliarder oljefat frem til 2040. I tråd med etterspørselen i tograderscenariet (450 ppm, 50 prosent sannsynlighet) kreves det investeringer for 6.800 milliarder dollar for å utvikle 390 milliarder fat. Her er det tatt hensyn til redusert produksjon i eksisterende felt. I følge IEA er det altså ikke slik at det blir slutt på oljeinvesteringer i et tograderscenario.

Denne illustrasjonen fra 2016‐utgaven av IEAs World Energy Outlook viser behovet for “ny” olje i et tograderscenario. Etterspørselen vil være større enn produksjonen utelukkende fra eksisterende felt vil representere.

ny-olje-i-2gr

Men gapet er stort. Målt i investeringer er det altså behov for 4.200 milliarder færre dollar til innsats i oljesektoren i tograderscenariet over de neste 23 årene. Den økonomiske effekten vil selvsagt være stor; verdikjedene knyttet til produksjon, foredling og salg vil bli sterkt påvirket. Samtidig frigjøres store mengder kapital som kan brukes til andre formål.

Kan tilbudet reguleres?

I klimapolitikken har den rådende tenkningen vært at reguleringer og teknologiske endringer vil påvirke etterspørselssiden og at tilbudssiden vil tilpasse seg i tråd med dette. Forsøk på å regulere tilbudssiden er egentlig ikke gjort, og det er vanskelig å se hvordan det kan arte seg i praksis. Det er nær utenkelig at det blir opprettet et internasjonalt organ i FN‐regi som fordeler retten til å utvinne kull, olje og gass mellom land. Ingen land ville akseptere suverenitetsavståelsen dette representerer – i alle fall ikke uten løfter om solid økonomisk kompensasjon.

Å slå fast gjennom nasjonale fredningsvedtak eller internasjonale avtaler at enkelte områder skal «holdes unna» kan imidlertid gi mening – i en norsk kontekst er Lofoten et godt eksempel på at et fredningsvedtak vil kunne holde olje unna markedet og derfor virke som en regulering på tilbudssiden – om enn i svært liten målestokk. En verning av områder i Arktis ville kunne ha langt større betydning – om Canada, USA, Russland og Norge var enige om noe slikt. Det fremstår imidlertid som politisk urealistisk, all den stund iveren etter å utnytte mulige petroleumsressurser i nordområdene er så sterk som den er.

Poenget er at mulige reguleringer på tilbudssiden er lite sannsynlig – mens både politikk og teknologiske endringer tilsier at det kan tenkes å skje store forandringer på etterspørselssiden, altså at forbruket av både kull, olje og gass skal ned.

Dette betyr at den økonomiske risikoen i overveiende grad blir liggende i hendene på produsenter av fossil energi, enten det er land eller selskaper vi snakker om. Det er land med fossile energireserver, og selskaper som lever av å utvinne kull, olje og gass, som må ta risikoen det medfører at klimascenarioene slår fast at det ikke er plass til alt.

Lavere etterspørsel gir også lavere priser – inntektsbortfallet kommer derfor i to porsjoner. Færre nyinvesteringer vil være lønnsomme – og det blir lavere inntjening fra produksjon som allerede er i gang.

Nullutslipp blir normen

Klimavitenskapens budskap er at utslippene må kuttes mest mulig – raskest mulig. Jo lengre man venter, jo fortere brukes karbonbudsjettet opp, og jo fortere må kuttene skje.

I lys av dette gir egentlig normen både i politikk og næringsliv seg selv; det er nullutslipp det må strebes etter. Overgang fra kull til gass i kraftproduksjon kan for eksempel gi store utslippsreduksjoner i det korte bildet, men er ingen løsning på sikt. Tvert imot kan en storsatsing på ny gasskraft bety store CO2-utslipp over lang tid og dermed sprenge karbonbudsjettene. I en britisk kontekst er dette en høyaktuell dagsorden. Med gradvis strammere klimapolitikk oppstår derfor risiko for at gasskraftverk og forsyningslinjer for gass må stenges ned langt tidligere enn hva som er rasjonelt gitt anleggenes økonomiske levetid.

Det finnes andre eksempler som peker i samme retning, en litt mer energieffektiv bensin‐ eller dieselmotor er et fremskritt, men representerer ingen egentlig løsning når utslippene fra transportsektoren skal til null.

Nullutslipp som norm peker også ut retningen når vi skal se nærmere på strukturen britenes sentralbanksjef Mark Carney har valgt for å dele inn ulike former for klimarisiko.

Fysisk risiko

Fysisk risiko er knyttet til effekten av klimaendringer. Det er lettest å tenke på ekstreme værhendelser, tørke, flom – og på sikt havstigning. Det foreligger stadig mer informasjon fra klimavitenskapen om hvordan klimaendringer kan tenkes å virke inn.

Jo større utslipp, jo større klimaendringer – og jo større risiko for kostbare skader og ødeleggelser.

Svært mange sektorer i samfunnet og næringslivet vil bli berørt – med implikasjoner både for beslutninger i form av politiske vedtak og avgjørelser i næringslivet.

I dette prosjektet skal vi gå dypere inn i sektorer som er berørt allerede i dag, og som kan tenkes å bli det i fremtiden, i en senere artikkel. Her bare gir vi noen stikkordsmessige betraktninger, som ikke på langt nær er uttømmende.

  • Forsikringsbransjen over hele verden må se på ekstreme værhendelser med nye øyne. Når risikoen for flom eller ekstremt regnvær øker, vil kostnadene ved forsikring måtte gå opp. Enkelte områder kan også bli så utsatte at både private hus og annen eiendom kan bli vanskelig å få forsikret. Dette kan i sin tur påvirke eiendomsverdiene.
  • For mange industrier er tilgang på vann en svært viktig faktor. At dette gjelder landbruk og næringsmiddelproduksjon ligger i dagen. Men det gjelder for eksempel også kullkraftverk, som er avhengig av vann til kjøling. Å legge kullkraftverk i en region der tilgangen på vann er begrenset, eller der vann er dyrt, er derfor risikabelt.
  • Klimaendringer betyr mer usikre snøforhold. Kortere og mer ustabil skisesong betyr usikkerhet for turistindustrien, tap av arbeidsplasser og svakere inntjening i heisanlegg. Dette er nok hittil et større problem i deler av Alpene og USA enn i Norge, men er et illustrerende eksempel.

Ansvarsrisiko

Ansvarsrisiko handler om at ofre for klimaendringer kan saksøke ansvarlige beslutningstakere i land og selskaper. Nøkkelspørsmålet blir om ansvarlige for beslutninger som skader klimaet – og land eller selskaper som har tjent store penger på dette – kan holdes økonomisk ansvarlige for skadene som er påført.

Den umiddelbare parallellen er tobakksindustrien. Ledende ansatte og styremedlemmer kan bli holdt ansvarlige for beslutninger som er tatt og valg som er gjort.

Man kan tenke seg at land som rammes sterkt av klimaendringer – som lavereliggende øystater — saksøker selskaper eller land.

Man kan også tenke seg at interessegrupper – på vegne av kommende generasjoner – går til sak mot selskaper eller stater som har tjent store penger på virksomheter med store CO2-utslipp.

Påtalemyndigheten i land kan også tenkes å innlede straffeforfølgelse av selskaper som på en eller annen måte har neglisjert klimarisiko eller motarbeidet klimapolitikk, slik New York‐statsadvokat Eric Schneidermans etterforskning mot Exxon er et eksempel på. Dette vil i sin tur kunne ha stor betydning for verdien av et selskap som Exxon.

I neste omgang vil trusselen om slike saker mot selskaper kunne spille inn når det gjelder vurderinger som gjøres på investorsiden.

Overgangsrisiko

Overgangsrisiko handler om endringer knyttet til forsterket klimapolitikk og ny teknologi som gjør at økonomien forandres. Den mest iøynefallende komponenten er knyttet til forbruket av kull, olje og gass. Som vi har vært inne på i avsnittet om energiscenarioer, er forskjellen stor mellom en utvikling i tråd med togradersmålet og en utvikling som peker mot høyere global oppvarming.

Fossil energi – særlig kull og olje, men også gass — går inn i en fremtid hvor etterspørselen vil flate ut og etter hvert falle. Etter mer enn hundre år med vekst, betyr dette selvsagt risiko for land og selskaper som lever av fossil energi.

Men det betyr også at hele verdikjedene rundt fremstilling av fossil energi stilles overfor nye utfordringer – skal verden klare togradersmålet så snakker vi ikke lenger om alminnelige konjunktursykluser, men om langsiktig strukturell nedgang.

Hva betyr dette for leverandørkjedene i olje og gass – fra seismikk via rigger og forsyningsskip til arbeids‐ og lønnsforhold for de ansatte i alle selskapene dette angår?

Hva betyr det for alle som frakter kull, olje og gass fra produsent til forbruker over hele verden – jernbaneselskapene i USA som lever av kulltransport, tørrbulk‐ og tankrederne som frakter kull og olje verden rundt?

Hva skjer med finansinstitusjonene som er tungt investert i fossil energi?

Hva blir effekten for produsenter av kraftkrevende og CO2-intensive produkter – sement for eksempel – hvis utslippskostnadene, CO2-skatter i en eller annen variant – får et høyt nivå i mange land, kanskje over hele verden?

Det er ikke bare lyst på den fornybare siden heller; ny teknologi presser stadig kostnadene nedover og det er lett å velge feil hest. Kan store infrastrukturinvesteringer i kraftledninger og nett bli overflødige hvis mer av elektrisiteten produseres og brukes lokalt, for eksempel gjennom solceller og batterier?

Dessuten er den politiske risikoen ofte betydelig – kraft‐ og energimarkeder er i regelen politisk styrt på en eller annen måte. Politiske reguleringer er heller ikke alltid så forutsigbare. Endres fargen på regjeringen, kan politisk styrte ordninger også ryke. Eksemplene på dette er mange.

Klimarisiko har kommet for å bli

Klimarisiko har kommet for å bli – og vil være viktig å forholde seg til både for myndigheter og næringsliv. Utslippene skal ned – og store omveltninger vil finne sted i mange deler av økonomien.

Å identifisere sektorene som vil bli utfordret er i seg selv en meget krevende sak.

Jo bredere og dypere forståelse av utfordringene, jo lettere å unngå fallgruver der både intellekt og kapital surres bort på feil ting.

Jo mer forutsigbarhet som kan skapes, jo mer reduseres usikkerheten – og jo lettere blir det å gjennomføre den meget store og krevende jobben det er å foreta overgangen til nullutslippssamfunnet.

Et interessant apropos til disse poengene er skrekkscenarioet for oljeland og –selskaper som tegnes i 2016‐utgaven av IEAs World Energy Outlook. Der beskrives en situasjon hvor oljeselskaper og oljeland investerer i tro på at etterspørselen vil fortsette å øke i vant takt, slik IEAs «New Policy Scenario» legger opp til. Så, midt på tyvetallet, blir trusselen om dramatiske klimaendringer så sterk at det trigger politikk som gir en stupbratt overgang mot forløpet togradersmålet forutsetter. Denne situasjonen kan også tenkes å inntreffe hvis oljeindustrien ikke tar inn over seg betydningen annonsert klimapolitikk vil ha før i øyeblikket etterspørselen begynner å falle, skriver IEA.

Se grafen under. De stiplede strekene viser etterspørselsbanene i New Policy Scenarioet og i tograderscenarioet (450‐scenarioet), mens den gule streken viser det IEA kaller «Disjointed Transition Case», en «uordnet» overgang.

Kilde: IEA
Kilde: IEA

I tråd med denne beregningen ville det inntreffe et «massivt sjokk» – nedgang i etterspørselen på omkring 20 millioner fat om dagen over en femårsperiode (20 millioner fat om dagen tilsvarer i grove termer nesten all olje Russland og Saudi‐Arabia nå produserer). Dette vil gi et stort tilbudsoverskudd og et skarpt fall i prisene. I et slikt bilde forutser IEA at en del prosjekter iverksatt mellom 2015 og 2030, basert på prisforventninger i tråd med “New Policy Scenario”, ikke vil tjene inn pengene som er investert. Investeringer for 380 milliarder dollar vil være tapt – og IEAs konklusjon er at en slik situasjon vil kunne være svært destabiliserende for selskaper og land som er avhengige av inntekter fra hydrokarboner.

Dette vil være et meget dystert bilde for Norge: Eventuell olje fra nye funn i Lofoten og Barentshavet vil være klar til å selges i det øyeblikket markedet raser rammen.

Er dette sannsynlig?

Tja. Det er kanskje ikke det mest sannsynlige scenariet, men likevel innenfor mulighetsrommet.

Mange oljeselskap og oljeland håper å sikre inntekter så lenge det er noe å hente og kan derfor tenkes å gjøre store investeringer tidlig på tyvetallet. Slik tenkes det i hvert fall i viktige kretser i Norge, det gjelder å «få opp» oljen i Lofoten og Barentshavet før det er for sent.

Dramatiske klimahendelser som viser alvoret og gir nærmest panikkartet handling, kan vi ikke se bort fra. Samtidig kan også teknologiske endringer, som elbilens kommersielle gjennombrudd, gjøre det langt enklere å stramme til politikken.

Det er uansett et opplagt behov for mye grundigere og mer dyptgripende analyser av klimarisiko når nye strategier skal utvikles og beslutninger fattes – enten det handler om petroleumsutvinning eller andre sektorer som kan tenkes å bli berørt.

Mot stormfulle tider: 101 ledere og eksperter om klima og finansiell risiko

Hvordan vil klimaendringer påvirke det norske samfunnet – både i form av fysiske skader og økonomiske omveltninger? Hvordan kan vi forberede oss best mulig? Klimastiftelsens ekspertpanel antyder noen svar og gir innspill til den videre debatten.

Tekst: Olav Anders Øvrebø
Redaktør Energi og Klima

Klimaendringene vil stille den norske økonomien på store prøver de neste par tiårene. På den ene siden er sentrale samfunnsinstitusjoner dårlig forberedt på de fysiske skadene på natur og infrastruktur som klimaendringer kan medføre. På den andre siden kan behovet for en hurtig omstilling til et lavutslippssamfunn føre til brå skifter i økonomien, når etablerte bransjer og forretningsmodeller settes under kraftig press.

Dette er noen av de overordnede tendensene i en spørreundersøkelse Norsk Klimastiftelse har gjennomført mot et panel av 101 norske beslutningstakere og eksperter. Panelet består av ledere, rådgivere og forskere fra næringsliv, organisasjoner og forskningsinstitusjoner. Fire av ti paneldeltakere er toppledere. En nærmere beskrivelse av panelet samt navn på alle deltakere finnes til slutt i artikkelen.

Denne artikkelen presenterer de viktigste resultatene og tendensene fra panelundersøkelsen og setter dem inn i en bredere kontekst, støttet av intervjuer gjort med noen av paneldeltakerne og andre eksperter i etterkant av undersøkelsen.

Fremstillingen følger samme mal som oversiktsartikkelen (se side4) om klima som økonomisk risiko, der klimarisiko er delt i tre typer: Fysiskrisiko, overgangsrisiko (ved overgangen til lavutslippssamfunn) og ansvars
 risiko. Her fremheves noen utvalgte resultater, som altså utdypes videreog suppleres med flere resultater i hver enkeltdel nedenfor:

  • Kommuner, små bedrifter og husholdninger er de samfunnsaktørene som er dårligst forberedt på skader knyttet til klimaendringer. Åtte av ti paneldeltakere sier at kommuner er «dårlig» eller «svært dårlig» forberedt.
  • Vei og jernbane er den sektoren panelet mener er mest utsatt for klimarelaterte skader i perioden frem mot 2030.
  • Det er en 43 prosents sjanse for at global oppvarming kan holdes under 2 grader (togradersmålet), mener panelet.
  • Nær halvparten av panelet tror overgangen til et lavutslippssamfunn vil gi store omveltninger i økonomien de neste par tiårene.
  • Den norske staten bør redusere sin finansielle risiko knyttet til fossil energi, mener et flertall i panelet. Staten bør øke investeringene i fornybar energi internasjonalt. Det er også bred støtte til å gi Oljefondet anledning til å investere i fornybar energi og tilhørende infrastruktur.
  • Panelet er delt i synet på om stater, selskaper og styremedlemmer/ledende ansatte i økende grad vil bli utsatt for søksmål knyttet til ansvar for klimaendringer. Et flertall mener imidlertid at oljeselskaper vil bli utsatt for et stigende antall søksmål.

1. Fysisk klimarisiko: Dårlig forberedt, godt forsikret?

Hyppigere ekstremvær. Flere flommer, hete‐ bølger og tørkeperioder. Det er noen av måtene klimaendringene påvirker samfunnet på fysisk. Klimaforskere har pekt på en lang rekke følger av global oppvarming og endringene i klima rundt om på kloden. I sine rapporter fremhever FNs klimapanel blant annet at kystområder i økende grad vil merke negative virkninger som permanent oversvømmelse, flom og erosjon.

Klimaendringene medfører en økende fysiskrisiko for samfunnet. I en rapport om klima og finans laget av en arbeidsgruppe ledet av Michael Bloomberg, skilles det mellom to typer fysisk risiko relatert til klimaendringer: Akutte eller kroniske endringer i klimamønstre.

Akutt fysisk risiko refererer til hendelsesdrevne forhold, som mer ekstremvær, som sykloner, orkaner og flommer.

Kronisk fysisk risiko refererer til mer lang‐ siktige endringer i klimamønstre, for eksempel høyere temperaturer som kan lede til stigende havnivå eller gjentatte hetebølger.

Fysiske endringer kan ha finansielle virkninger for virksomheter gjennom direkte skade på eiendeler og ha indirekte virkninger gjennom forstyrrelser av leverandørkjeden.

Virksomheters finansielle yteevne kan også bli påvirket av endringer i tilgangen på vann, kilden til vannet og vannets kvalitet, matvaresikkerhet, og ekstreme temperatursvingninger som påvirker en virksomhets anlegg og eiendommer, operasjoner, leverandørkjede, transportbehov og de ansattes sikkerhet.

I Klimastiftelsens undersøkelse ble panelet spurt om hvordan klimaendringer vil påvirke næringer i Norge, hvor godt ulike samfunnsaktører er forberedt på skader knyttet til klimaendringer, og hvor utsatt forskjellige sektorer er for klimarelaterte skader. Videre ble panelet bedt om å vurdere fremtidig prisutvikling på forsikring.

Hvordan vil klimaendringer påvirke næringer?

Panelet ble bedt om å vurdere påvirkningen klimaendringer vil ha på åtte ulike næringer i Norge i perioden frem mot 2030.

Sommerturisme skiller seg ut som den eneste næringen der de positive virkningene vil være større enn de negative. 45 prosent av deltakerne tror klimaendringer vil påvirke sommerturisme som næring svært eller litt positivt.

Vinterturismen går derimot vanskelige tider i møte, ifølge panelet. 75 prosent tror klimaendringer vil påvirke denne næringen litt eller svært negativt frem mot 2030.


«Sommerturisme skiller seg ut som den eneste næringen der de positive virkningene vil være større enn de negative.»

Når det gjelder landbruk, venter panelet totalt sett en nøytral utvikling — omtrent like mange venter en negativ som en positiv påvirkning.

Olje og gass er næringen som kommer dårligst ut i panelets vurdering. 84 prosent mener påvirkningen fra klimaendringer blir litt eller svært negativ. Her kan det tenkes at paneldeltakerne har tatt indirekte virkninger i betraktning i tillegg til de direkte, fysiske. Altså at klimarelaterte skader fører til innstramming i vilkårene for olje‐ og gassnæringen.

I undersøkelsen fikk paneldeltakerne gjennomgående tilbud om å utdype svaret sitt med en fritekstkommentar. En deltaker bemerker at påvirkningen på olje og gass blir negativ «siden flere klimahendelser vil øke trykk for avkarbonisering».

«I panelet venter 64 prosent litt eller svært negativ påvirkning på forsikrings‐ og finansnæringen av klimaendringer mot 2030.»

Svarfordelingen når det gjelder industri er interessant å studere nærmere. Her venter 39 prosent litt eller svært negativ påvirkning, mens 18 prosent venter en litt positiv påvirkning av klimaendringer. Men samtidig er det hele 42 prosent som venter en nøytral påvirkning, og dette er det svaralternativet som ble valgt av flest. En deltaker skriver dette om industri: «Det positive «tiltet» for industri er knyttet til teknologioptimisme i det grønne skiftet.»

Forsikring: Nøkkelbransje med økt risiko – og muligheter

Forsikring er en nøkkelbransje å vurdere i spørsmål om fysisk klimarisiko. Et godt fungerende forsikringsmarked vil være en av forutsetningene for å håndtere følgene av forventede klimaendringer. Dessuten er naturligvis beregning av risiko en kjernekompetanse for forsikringsbransjen.

I panelet venter 64 prosent litt eller svært negativ påvirkning på forsikrings‐ og finansnæringen av klimaendringer mot 2030. Samtidig er det flere av paneldeltakerne som i utdypende kommentarer nyanserer hvordan forsikringsbransjen kan bli påvirket. Et eksempel:

«Mer ekstremvær vil øke forsikringsutbetalinger, som er isolert negativt for forsikringsbransjen. Men det øker også premiene, og økt usikkerhet slår ut i økte krav til risikopremie for selskapene. Det skaper også økte forsikringsbehov i seg selv.»

En annen deltaker mener at «endret klima vil gi vekst i forsikringsnæringen.»

Professor Christian Riis ved Institutt for samfunnsøkonomi på Handelshøyskolen BI er enig i vurderingen om at forsikringsmarkedet vil vokse, men påpeker at selskapene vil få økende utfordringer med å vurdere klimarelatert risiko. (Foto: Torbjørn Brovold.)

Professor Christian Riis ved Institutt for samfunnsøkonomi på Handelshøyskolen BI er tilknyttet Klima2050, et senter for forskningsdrevet innovasjon som skal bidra til reduksjon av samfunnsrisiko knyttet til klimaendringer. Han er enig i vurderingen om at forsikringsmarkedet vil vokse, men påpeker at selskapene vil få økende utfordringer med å vurdere klimarelatert risiko.

– Man kan se for seg at de blir mer profesjonelle når det gjelder de spesifikke utfordringene knyttettil å vurdere klimarisiko.

Det er jo noe som er veldig vanskelig. Vi snakker om begivenheter som inntreffer med relativt liten sannsynlighet, men når de inntreffer kan skadeomfanget være dramatisk. Og det foreligger ikke noen lang forhistorie – det er veldig vanskelig å predikere, å beregne risiko, sette premier, vurdere hvordan selskapet må sikre seg når det gjelder reassuranse. Noen avdisse selskapene vil være i den situasjonen at de vil få problemer hvis det verste skjer,og dermed må de sikre seg, sier Riis.

En mulig utvikling er at internasjonale forsikringsaktører, med spesiell kompetanse på å vurdere klimarisiko og reassuranse, etablerer seg i Norge.

– Internasjonale selskaper står jo fritt til å etablere seg i Norge. Man kan se for seg at tyn‐ gre internasjonale aktører kommer tyngre inn i dette markedet, sier Riis.

Enkelte av paneldeltakerne mente her – og på andre spørsmål – at tiden frem til 2030 er for kort til at en kan vente stor effekt av klimaendringer. Det er da også en ganske stor andel av deltakerne som har valgt svaralternativet «nøytralt»på dette spørsmålet.

Hvor godt forberedt er samfunnsaktører på klimaskader?

Klimatilpasning er på mange samfunnsaktørers dagsorden. Klimaforskernes modeller viser eksempelvis at vi kan vente mer ekstrem nedbør i fremtiden, og tendensene er tydelige allerede. De siste tiårene er de våteste døgnene blitt enda våtere. Farene øker for flom og skred. Overvann vil påføre byer og tettsteder betydelige ekstrakostnader.

«Klimaendringer blir ikke fullt ut tatt på alvor.Ekstremvær blir tolketsom engangstilfeller, som er unormalti forhold til historiske bilder.»

Fremtidige utfordringer knyttet til klimarelaterte skader og behov for tilpasning er beskrevet i flere offentlige utredninger. Tiltak er også satt i verk.

Ekspertpanelets tilbakemelding er likevel at alle samfunnsaktører, fra husholdninger og næringsliv til kommune og stat, har mye arbeid foran seg før de kan si seg godt forberedt på skader knyttet til klimaendringer. Blant de åtte aktørene/institusjonene vi spurte om, er det bare forsikringsbransjen som får noe i nærheten av bestått (30 prosent mener denne bransjen er svært godt eller godt forberedt).

79 prosent av panelet mener kommunene er dårlig eller svært dårlig forberedt. Så mange som 29 prosent sier sågar at kommunene er svært dårlig forberedt. 76 prosent sier at små bedrifter er dårlig eller svært dårlig forberedt, mens 74 prosent sier dette om husholdninger.

«Klimaendringer blir ikke fullt ut tatt på alvor. Ekstremvær blir tolket som engangstilfeller, som er unormalt i forhold til historiske bilder. Få tar inn over seg at dette vil forsterkes og er en del av et varig bilde,» skriver en av deltakerne i en utdypende kommentar.

Noen av paneldeltakerne påpeker at det vil være stor variasjon mellom aktører – f.eks. enkeltkommuner – innenfor disse vide kategoriene. Én bemerker dette om offentlig sektor:

«Særlig for offentlige aktører: Det er diskutabelt hvorvidt planverket i seg selv er godt nok. Det er uansett store utfordringer knyttet til å ha finansielle rammer som er store nok til å kunne tilpasse eksisterende infrastruktur til økte utfordringer.»

Hvilke sektorer er mest utsatt for skader?

Hvor er det særlig behov for å tilpasse seg og forebygge klimarelaterte skader? I dette spørsmålet ba vi panelet vurdere sju sentrale sektorer ut fra hvor utsatt de er for skader knyttet til klimaendringer, som ekstremvær.

Svarene kan gi en indikasjon på størrelsen på klimaendringene som samfunnsutfordring. For samtlige syv sektorers del fant et stort flertall i panelet at de er svært eller noe utsatt for klimarelaterte skader.

Vei og jernbane pekte seg ut: Her mener 56 prosent at denne typen infrastruktur er svært utsatt. Plusser vi på svaralternativet «noe utsatt», spretter andelen opp i 94 prosent.

«Generell effekt av at ekstremvær inntreffer oftere enn før – gir større belastning på infrastruktur. Særlig der det i utgangspunktet er størst etterslep på vedlikehold (vei) er utfordringene størst,» skriver en deltaker i et utdypende svar.

87 prosent mener kraftnett er svært eller noe utsatt for klimaskader. 90 prosent sier dette om landbruket, men her valgte de fleste svaralternativet «noe utsatt».

To av deltakerne peker her på at risikoen for klimaskader øker noe mot 2030, men at de største effektene vil komme senere.

«På kort sikt mot 2030 så tilsier vel ikke utsiktene at vi når et “tipping point” der værsituasjon (vind, temperatur, nedbør, etc.) endrer seg drastisk mer enn det vi observerer i dag, men at de fleste sektorer er sårbare også for mindre drastiske endringer,» kommenterer en paneldeltaker.

Vil prisen på forsikring øke som følge av klimaendringer?

demper, er det interessant å vurdere hvordan bransjen vil utvikle seg. Kostnadene for kundene er én indikator.

Panelet ble spurt om klimarelaterte skader vil føre til økte priser på forsikring frem mot 2030 – for privatkunder og bedriftskunder (separate spørsmål). For begge kundetyper var svaret et rungende ja. 92 prosent av panelet mener privatkunder kan vente seg økte priser, mens 88 prosent sier at prisene for bedriftskunder vil gå opp.

Idag er prisen på forsikring mot naturskade i Norge en flat sats,altså ikke koblet til vurdering av den enkelte forsikringstakers risiko for å bli rammet.Dette kan komme til å endre seg, mener Christian Riis ved Handelshøyskolen BI. Det vil innebære at man også innen naturskade tenker mer i retning av hva man gjør i det øvrige forsikringsmarkedet:

– At forsikringsvilkårene i større grad reflekterer individuell skaderisiko og ikke minst vil reflektere i hvilken grad den enkelte har tilpasset seg på en forsvarlig måte. Hvis man har tilpasset seg dårlig, gjort lite for å dempe risiko, så vil det medføre økte kostnader for den enkelte, i form av enten dårligere vilkår eller konsekvenser for erstatningsutbetalinger, sier Riis.

Fagsjef Mia Ebeltoft i Finans Norge peker på at differensiering av priser i henhold til ulik risiko er vanlig i andre land. Den tyske forsikringsbransjen opererer eksempelvis med fire nivåer for risiko for skader knyttet til ekstremnedbør og flom, der selskapene priser forsikringen etter risikoen i de ulike sonene.

Ebeltoft skisserer tre alternativer for forsikringsselskapene for å håndtere økt risiko knyttet til klimaskader.

  • Objektet defineres som umulig å forsikre (ikke forsikringsbart). Dette er allerede et faktum i Danmark: «Røde hus» er betegnelsen på eiendommer som er utsatt for overvann igjen og igjen, og ikke lar seg forsikre. I Storbritannia endte det med at man etter mange og lange forhandlinger mellom forsikringsbransjen og staten opprettet en egen privat‐offentlig ordning kalt Flood Re, for folk som bodde i områder med ekstra høy risiko for gjentagende skader og derfor ikke fikk forsikring.
  • Det settes mye tøffere betingelser i forsikringsavtalen, f.eks. krav til utstyr, slik man gjør innen brannforsikring av næringseiendom.
  • Mer bruk av gulrot istedenfor pisk, f.eks. rabatter hvis folk selv gjør grep for å minske risikoen i forkant, istedenfor å bli straffet i etterkant med hardere vilkår.

Forsikringsordninger under press: Behov for bedre insentiver og datadeling

Økende fysisk risiko knyttet til klimaendringer og klimarelaterte skader berører hele samfunnet. Ekspertpanelet mener at alle aktører trenger å forberede seg bedre, og flere av samfunnets nøkkelsektorer er utsatt for klimarelaterte skader det neste tiåret.

Hvordan kan samfunnet forberede og tilpasse seg mer effektivt til klimaendringene? Ett problem er allerede erkjent gjennom utredninger og offentlig debatt: Aktører som kommuner og husholdninger er godt dekket av forsikring i Norge i dag, men mangler insentiver til å forberede seg. Kommunal infrastruktur er riktignok ikke dekket av forsikringsordningen, men kommunene er delvis skjermet gjennom den statlige ordningen med skjønnsmidler.

«Vei og jernbane pekte seg ut: Her mener 56 prosent at denne typen infrastrukturer svært utsatt. Plusser vi på svaralternativet «noe utsatt», spretter andelen opp i 94 prosent.»

Fagsjef Mia Ebeltoft i Finans Norge forteller at den tyske forsikringsbransjen opererer med fire nivåer for risiko for skader knyttet til ekstremnedbør og flom, der selskapene priser forsikringen etter risikoen i de ulike sonene.

I NOU 2015:16 om overvann i byer og tettsteder påpekes det at det «ikke ligger noen insitament til å forebygge i naturskadepremien. En kommune som er god på forebygging vil derfor ikke få noen gunstigere forsikringspremie.»

Også Christian Riis peker på at insentivene til å forberede seg på følgene av klimaendringer mangler.

– Det er jo stort sett slik at enten får man forsikringsmessig utbetaling eller så vil samfunnet komme inn med ulike typer finansiell støtte i etterkant. Så det er veldig lite av denne risikoen som den enkelte bærer. Det skal veldig mye til før man blir stilt til ansvar.

Datadeling – og bedre data

Det er viktig å fremskaffe gode, tilgjengelige data om risiko for ulike klima‐ og miljøskader. Slike data vil belyse og gjøre det lettere for både myndigheter og bedrifter å forebygge og sikre at man kan forsikre seg mot skader.

Forsikringsselskapene ser ut til å sitte på langt bedre og mer finmaskede data enn kommunene om skader og hendelser på lokalt nivå, fremholder Mia Ebeltoft i Finans Norge. Det er forsikringsselskapet folk henvender seg til når noe skjer. Derfor har Finans Norge og flere offentlige utredninger også gått inn for at forsikringsbransjen deler data med nasjonale og lokale myndigheter. Det vil sette de relevante samfunnsaktørene bedre i stand til å forstå klimarisiko og sårbarhet.

Det som står i veien for mer effektiv datadeling, er personvernhensyn og at dette er konkurranse‐ sensitive data, sier Ebeltoft – men legger til at ifølge eksperter lar dette seg fint løse.

– Dette er risikodata som forsikringsselskapene konkurrerer på. De som har best vurdering av risikoen er de som kan gi riktige priser og forsøke å unngå de verste, dårligste risikoene. Selskapene er selvfølgelig opptatt av å sikre og få tak i de beste risikodataene, og ha god forståelse av hvor risikoene er, sier hun.

Ebeltoft har tidligere etterlyst et initiativ fra det offentlige om et større offentlig‐privat samarbeid om klimatilpasning. Begge sider sitter på viktig erfaring og kompetanse som er nødvendig for å kunne møte fremtidens klimaendringer, fremholder hun.

Bedre forsknings‐ og måledata er også en forutsetning for effektiv klimatilpasning. Her er flere forskningsprosjekter i gang som innebærer nedskalering av klimamodeller slik at de blir nyttigere for lokal planlegging.

Seniorforsker Rasmus Benestad ved Meteorologisk institutt fremholder at både klimamodeller og målemetoder har forbedringspotensial.

«Økende fysisk risiko knyttet til klimaendringer og klimarelaterte skader berører hele samfunnet.»

Seniorforsker Rasmus Benestad ved Meteorologisk institutt forteller at ekstremnedbør blir den største utfordringen i Norge, nedbøren samler seg i dalførene og kan skape skred.

– Modellene vi har setter stormbanene på litt feil sted. Det har en betydning, fordi ofte er det stormene som treffer oss som har stor innvirkning. Isutbredelse er også litt feil i mange av disse modellene, og viser litt for mye is. Det har spesielt betydning i nord, sier han.

Ekstremnedbør blir den største utfordringen i Norge. Nedbøren samler seg i dalførene og kan skape skred.

– Vi har ganske god oversikt,men vi har ikke tallfestet hvor mye som skal komme godt nok. Vi har en viss ide, men vi har ikke så gode tall på de mest ekstreme verdiene. Ofte er det sånn at når det regner veldig mye, så regner nedbørsmåleren bort også – den blir tatt av flommen.

Og da fanger du ikke opp de kraftigste verdiene. Pluss at målingene er ganske spredt, så da fanger du ikke opp det som er kraftigst. Du får små stikkprøver, sier Benestad.

Fysisk og finansiell risiko

Fysiske klimaskader vil sette samfunnet under press. Internasjonalt har aktører som Bank of England vært opptatt av hvordan økt risiko i forsikrings‐ og finanssektoren kan påvirke samfunnsøkonomien og finansiellstabilitet for øvrig. Forsikringsbransjen står i fare for å undervurdere klimaendringenes påvirkning på risikoen for naturkatastrofer, skriver sentralbanken i en rapport.

Ulikheter mellom land i forsikringsordningene gjør sammenligning vanskelig. Christian Riis ved Handelshøyskolen BI fremholder forsikringssystemets betydning i å spre risiko og begrense kostnadene ved klimarelaterte skader.

– Hvis forsikringssystemet lykkes veldig godt, så vil tapet for samfunnet være de milliardene som skyldes de direkte skadevirkningene av en flom. Hvis man ikke lykkes med å utvikle gode forsikringsmarkeder, så får en i tillegg andre problemer – med at individer, selskaper, kommuner rammes økonomisk på en direkte måte.

De bærer i så måte en risiko som ikke blir fordelt gjennom et forsikringsmarked, sier Riis. Det gjør de samlede kostnadene mye høyere.

«79 prosent av panelet mener kommunene er dårlig eller svært dårlig forberedt.»

Bank of England fremholder i sin rapport at forsikringsselskaper kan reagere på økt risiko ved å la være å dekke vær‐relatert risiko. Men dette er ikke nødvendigvis bra for finanssystemet eller økonomien som helhet, skriver banken. Ifølge en studie rapporten siterer er det de uforsikrede tapene som påvirker bruttonasjonalproduktet negativt etter en naturkatastrofe.

Riis sier han ikke kjenner til hvor godt forberedt den norske forsikringsbransjen er, men internasjonalt er det en alminnelig erkjennelse av at selve oppskaleringen av skadeomfanget vil by på store utfordringer.

– Hvis klimaendringene utvikler seg slik det tyder på, så vil oppskaleringen skape sine egne problemer. Det vil sette alle eksisterende ordninger under press, inkludert norske ordninger, sier Riis.

2. Overgangsrisiko: En oppgave av historiske dimensjoner

Skal verden ha en sjanse til å unngå de mange svært alvorlige følgene av klimaendringer, må global oppvarming begrenses. I Paris‐avtalen samlet verdens land seg om et mål om å holde oppvarmingen «godt under» 2°C over nivåe til førindustriell tid (togradersmålet), og å arbeide for å begrense oppvarmingen til 1,5°C.

En rekke analyser viser at togradersmålet (og i enda høyere grad 1,5-gradersmålet) bare vil være mulig å overholde med raske og dype kutt i klimagassutslipp. «Begge målene må bety en umiddelbar nedgang i utslipp og en visjon om globale nullutslipp like etter midten av århundret,» skriver professor Eystein Jansen ved Bjerknessenteret i en analyse av klimautviklingen.

Med andre ord: I løpet av de neste to‐tre tiårene vil verden måtte gjennomføre overgangen til et lavutslippssamfunn. Dette vil i historisk perspektiv være en svært rask og omfattende omstillingsprosess.

De finansielle risikoene knyttet til denne omstillingen betegnes gjerne som overgangsrisiko. Omstillingen vil være preget av raske endringer knyttet til forsterket klimapolitikk og ny teknologi som gjør at økonomien forandres. Endringene kan føre til en omfattende justering av verdien av selskaper og ressurser, noe som kan påvirke finansiell stabilitet.

«Ekspertpanelet mener at alle aktører trenger å forberede seg bedre, og flere av samfunnets nøkkelsektorer er utsatt for klimarelaterte skader det neste tiåret.»

I denne delen av undersøkelsen ble panelet spurt om både hovedtrekk i utviklingen, som muligheten for å klare togradersmålet, og mer spesifikt om forhold som forventet risikobilde og hvilke handlingsalternativer norske aktører vil ha. Hvordan skal for eksempel den norske staten og norske politikere forholde seg til klimarisiko som forvalter av olje‐ og gassformuen?

Togradersmålet: 43 prosents sannsynlighet

Administrerende direktør Jan Erik Saugestad i Storebrand Asset Management er ikke overrasket over at panelet gir togradersmålet mindre enn 50 prosents sjanse.

– Det betyr at vi må jobbe enda mer målrettet, sier han.

Ekspertpanelet ble bedt om å vurdere sannsynligheten (0–100 prosent) for å klare de to målsettingene i Paris‐avtalen: Å holde global oppvarming under 2°C, alternativt å begrense oppvarmingen til 1,5 °C.

Panelet gir altså verdenssamfunnet en 43 prosents sjanse til å klare togradersmålet. Selv 1,5 grader er det en viss mulighet for – dette målet gir panelet en 25 prosents sjanse.

Det er store svingninger i enkeltsvarene, fra 10 til 95 prosents sjanse for 2 grader,og fra 0 til 76 prosents sjanse for 1,5 grader.

Administrerende direktør Jan Erik Saugestad i Storebrand Asset Management er ikke overrasket over at panelet gir togradersmålet mindre enn 50 prosents sjanse.

– Det reflekterer også mitt bilde av konsensus. Gitt den utviklingsbanen man er på, er det ikke et enkelt mål. At det er en skepsis der ute til at det kan nås, overrasker meg ikke, men betyr at vi må jobbe enda mer målrettet, sier han.

Turbulent eller rolig overgang til lavutslippssamfunnet?

Å klare klimamålene innebærer altså at globale utslipp må kuttes raskt, og de må ned mot null i løpet av rundt 30 år. Panelets svar indikerer usikkerhet om overgangen til et lavutslippssamfunn vil lykkes. Men hvordan vil overgangen arte seg? Den internasjonale debatten handler mye om i hvilken grad det er mulig å få til en ordnet overgang med gradvise kutt.

Panelet ble gitt tre svaralternativer for å karakterisere overgangsfasen fra nå og frem til 2040.

De fleste i panelet – 46 prosent – tror overgangen blir turbulent. Utslippskuttene kommer sent i gang, men så fører klimakatastrofer til at klimapolitikken strammes kraftig til, med store omveltninger i økonomien til følge.

30 prosent tror det vil lykkes å få til en gradvis og kontrollert overgang til lavutslippssamfunnet, mens 18 prosent venter at overgangen mislykkes og utslippskuttene blir langt lavere enn klimaløftene tilsier.

På den optimistiske siden: Det er altså få som mener at det ikke vil lykkes å stille om samfunnet til lavutslipp. 76 prosent ser for seg at overgangen lykkes, i en av de to variantene skissert her. Den finansielle stabiliteten kan på den andre siden trues hvis overgangen faktisk blir preget av brå politiske skift fulgt av økonomiske omveltninger.

Hvor mye olje og gass kan brennes «trygt»innenfor togradersmålet? Et selskap som Exxon har avvist at deres ressurser kan ende som «strande dassets». (Foto: Alex Garland)

Her er et utvalg utdypende kommentarer fra panelet til dette nøkkelspørsmålet:

  • «Feige politikere klarer ikke å ta ordentlig tak i problemene før det er for sent (og synlig). Dette er delvis et demokratisk problem, ettersom befolkningen også stemmer kortsiktig i forhold til egeninteresser.»
  • «Her er krystallkulen langt fra klar. På den ene siden ser vi interessant inkrementell teknologisk utvikling (ny og billigere energiteknologi) som blir tatt i bruk i store deler av verden. På den andre siden synes nye politiske motkrefter styrket. Synes det er vanskelig å spå utfall.»
  • «Summen av forpliktelsene er allerede for dårlig, og jeg er redd selv disse forpliktelsene underoppfylles. I tillegg er det antakelig problemer med dobbeltelling som gjør at man ikke kommer i mål selv om alle innfrir. I sum: Next to no chance å nå klimamålene.»
  • «Overgangen blir neppe ordnet, heller disruptiv, men likevel slik at det globalt og totalt blir gradvis utfasing, mer på grunn av økonomiske tyngdelover (kostnader) enn politiske avtaler.»

Skepsisen til evnen til politisk handling kommer også frem i et annet spørsmål. Panelet ble bedt om å ta stilling til følgende påstand om utviklingen i Norge frem mot 2030: «Politikerne på Stortinget og i regjeringen følger ikke opp klimaløfter med forpliktende vedtak». 82 prosent sa seg helt eller litt enig i denne påstanden.

Er det fare for en karbonboble i finansmarkedene?

Diskusjonen om risiko knyttet til omstilling til et lavutslippssamfunn henger nært sammen med fremtiden for kull, olje og gass som energikilder. Dersom klimagassutslippene skal ned mot null, må nødvendigvis bruken av fossil energi kuttes dramatisk.

Dette er bakgrunnen for de siste årenes debatt om faren for at kull‐, olje‐ og gassreserver kan ende som «stranded assets» – bli verdiløse – fordi bruken av dem ikke er konsistent med målet om å begrense global oppvarming. Dersom overgangen til et lavutslippssamfunn blir preget av brå skift, risikerer vi en karbonboble i finansmarkedene, lyder argumentasjonen fra bl.a. tankesmien Carbon Tracker Initiative. Og dersom en slik boble skulle sprekke, vil verden fort stå overfor en ny, alvorlig finanskrise.

Faren for en karbonboble i finansmarkedene er til stede i perioden frem mot 2030, skal en tro flertallet i ekspertpanelet.

Risikoen for en karbonboble er betydelig, mener 39 prosent. 35 prosent anser risikoen som «middels», mens 12 prosent valgte svaralternativet «minimal». Å forutsi bobler i finansmarkedene er notorisk vanskelig, så det er kanskje ikke så rart at så mange som 14 prosent svarte «vet ikke» her.

En av paneldeltakerne utdyper sitt svar slik:

«Det er helt sikkert risiko for at investeringer i olje/gass/kull kan tape penger, men at det er en boble – noe som jeg forbinder med spekulasjon og markedshysteri – er jeg ikke enig med. Olje‐ og gassinvesteringer er risikofylt, og risikoen er nok høyere enn mange tror.»

Klarer markedene å prise klimarisiko?

Administrerende direktør Maria Moræus Hanssen i oljeselskapet Engie E&P er en av dem som tror finansmarkedet gjør en god jobb med å prise inn klimarisiko.

Et vanlig motargument i debatten om en mulig karbonboble, er å vise til at finansmarkedene vil klare å prise inn risikoen knyttet til fossil energi på en god måte.

Ekspertpanelet synes å helle i denne retningen, noe som kan moderere inntrykket av risikoen for en karbonboble. Når panelet bes om å ta stilling til en påstand om at «markedene vil prise klimarelatert risiko riktig» frem mot 2030, svarer et knapt flertall bekreftende.

53 prosent er helt eller litt enig i påstanden (kun 4 prosent helt enig). 36 prosent er helt eller litt uenig.

Administrerende direktør Maria Moræus Hanssen i oljeselskapet Engie E&P er en av dem som tror finansmarkedet gjør en god jobb med å prise inn klimarisiko.

Det er mulig at en viss mengde olje‐ og gassreserver kan ende som verdiløse («stranded assets»/»stranded reserves») fordi de ikke vil ha et marked i et lavutslippsscenario, men disse reservene vil uansett ha liten økonomisk verdi i en verdsettings analyse i dag, mener hun. Størstedelen av reservene som verdisettes i finansielle analyser vil bli produsert og brukt i løpet av en relativt kort tidshorisont fra nå.

– Jeg tror at begrepet «stranded reserves» gir mening, men om det vil ha store finansielle konsekvenser, det tviler jeg på, sier Moræus Hanssen.

Andre problemstillinger vil være vel så tyngende for industrien, mener hun.

– Det er for eksempel fjerningsforpliktelser, oppryddingskostnader og så videre, som har større økonomisk effekt. Jeg tror at finansmarkedene i større og større grad vil prise dette inn, så jeg ser ikke noen stor fare for en karbonboble i finansmarkedene fremover.

To andre påstander om markedsutviklingen innen fossil og fornybar energi er interessante å se i sammenheng med prisingen av klimarelatert risiko:

  • 66 prosent av panelet er helt eller litt enig i at verdien av oljeselskaper vil falle kraftig frem mot 2030
  • 55 prosent er helt eller litt uenig i at avkast‐ ningen på investeringer i fossil energi vil være høyere enn i fornybar energi frem mot 2030

Karbonpris sentralt tiltak

Politiske tiltak og reguleringer kan bidra til å skape mer forutsigbarhet om rammebetingelser og dempe turbulensen i overgangen til et lavutslippssamfunn. Mulige tiltak spenner fra de svært ambisiøse (global karbonpris) til mer beskjedne (åpenhet om virksomheters utslipp).

Internasjonalt arbeides det i flere sammenhenger med ulike tiltak mot klimarisiko, som i arbeidsgruppen «Task Force on Climate‐related Financial Disclosures».

Amerikanske BlackRock, verdens største kapitalforvalter, skriver i en rapport at alle investorer burde ta i bruk et økende antall tilgjengelige klimarelaterte investeringsverktøy for å håndtere risiko. Investorer kan gradvis integrere klimavurderinger i sine porteføljer, mener BlackRock.

Det viktigste risikoreduserende verktøyet for myndigheter er å sette en pris på karbonutslipp, fremholder BlackRock i sin rapport. Også ekspertpanelet slutter seg til dette. 71 prosent sier at følgende tiltak er svært eller noe effektivt for å redusere klimarisiko for investorer:

«Troverdige politiske løfter om hvordan prisen på utslipp av CO2 vil utvikle seg på lang sikt».

«Amerikanske BlackRock, verdens største kapitalforvalter, skriver i en rapport at alle investorer burde ta i bruk et økende antall tilgjengelige klimarelaterte investeringsverktøy for å håndtere risiko.»


«67 prosent sier seg helt eller litt enig i denne påstanden: Uten en global pris på karbonutslipp vil klimapolitikken mislykkes.»

Også på et annet spørsmål demonstrerer panelet tro på prising av utslipp: Her gjelder det den ambisiøse tanken om en global karbonpris. 67 prosent sier seg helt eller litt enig i denne påstanden: «Uten en global pris på karbonutslipp vil klimapolitikken mislykkes».

En paneldeltaker sier det slik: «Det viktigste er å få på plass kostnad på utslipp. Dette vil gi de klassiske kapitalistiske drivkreftene for å få frem substituerende og nye løsninger, noe jeg tror er langt mer effektivt enn om produktutviking her skal styres av politisk drevne prosesser.»

Panelet mener at det er noe å hente i samtlige av tiltakene som er beskrevet i spørsmålet. En deltaker advarer imidlertid:

«Alle disse tiltakene vil kunne ha stor effekt. Spørsmålet er imidlertid om de oppfattes som troverdige og legitime.»

En annen fremhever en mulig utilsiktet virkning av nye reguleringer:

«Viktig at detaljer om klimautslipp begrenses til de bransjene dette er relevant. Næringslivet kveles allerede av for mye skjema, og denne type regelverk favoriserer store selskaper med store staber mot nye «uferdige» selskaper. Viktigste er å sørge for at insentivene for å være bærekraftig er riktige (inkl. utslipp til vann og luft), så kommer avkastningen (og dermed kapitalen) til å regulere dette raskt (…) Ha tillit til markedet, – og ikke til et nytt lag med «compliance» som ofte vil være tilbakeskuende i forhold til risiko uansett.

Statens finansielle eksponering mot fossil energi

Omstilling til et lavutslippssamfunn vil også påvirke staters økonomi, særlig de som har tunge interesser innen fossil energi.

Den norske statens avhengighet av inntekter fra olje‐ og gassvirksomheten – eksponering mot fossil energi – er velkjent. Staten har interesser både gjennom forvaltningen av de gjenværende petroleumsressursene på norsk kontinentalsokkel, eierskapet i Statoil og Petoro og investeringer i fossil energi gjennom Statens pensjonsfond utland (Oljefondet).

Finansiell risiko knyttet til klimapolitikk og rask reduksjon i utslipp får dermed en særlig betydning for Norge.

I undersøkelsen ble ekspertpanelet bedt om å ta stilling til en rekke påstander om statens eksponering mot fossil energi og hva som eventuelt kan gjøres for å redusere risikoen.

Panelet mener statens eksponering mot fossil energi er høy. 62 prosent er helt eller litt uenig i en påstand om at «den norske statens eksponering mot petroleumsressurser er på et akseptabelt nivå.»

«Faren for en karbonboble i finansmarkedene er til stede i perioden frem mot 2030, skal en tro flertallet i ekspertpanelet.»

Tendensen i panelets svar på de ulike påstandene er klar: Det er et ønske om at staten på ulike måter reduserer sin eksponering for risiko knyttet til fossil energi. For eksempel er 70 prosent helt eller litt enig i påstanden om at «Oljefondet bør selge seg ned i fossilenergi.» Det er likevel rom for nyanser: Panelet er delt i spørsmålet om staten bør selge seg ned i Statoil og Petoro, med et knapt flertall motet slikt nedsalg.

Bransjeorganisasjonen Norsk olje og gass er en aktiv pådriver for fortsatt leting etter og utvinning av nye petroleumsressurser på norsk sokkel. Men også spesialrådgiver Bjørn Vidar Lerøen mener det er viktig med mer oppmerksomhet og kunnskap om klimarisikoen staten utsetter seg for.

Bransjeorganisasjonen Norsk olje og gass er en aktiv pådriver for fortsatt letingetter og utvinning av nye petroleumsressurser på norsk sokkel. Men også spesialrådgiver Bjørn Vidar Lerøen mener det er viktig med mer oppmerksomhet og kunnskap om klimarisikoen staten utsetter seg for. Staten har den definitivt tyngste eksponeringen i alt som skjer på norsk sokkel, fremholder Lerøen.

– Den norske stat er tungt eksponert gjennom Statoil og Petoro, sier han.

Resonnementet bak statens eksponering er at Norge skal være med på å skaffe energien verden etterspør, og at energien som kommer fra norsk sokkel har et mindre karbonavtrykk enn andre olje‐ og gassressurser, mener Lerøen.

– Men jeg tror ikke at den finansielle risikoen er tilstrekkelig utredet og erkjent, sier han.

Professor Knut Einar Rosendahl ved Norges miljø‐ og biovitenskapelige universitet (NMBU) tror finansiell risiko knyttet fossil energi er en kjent problemstilling på politisk nivå i Norge, men han er mer usikker på om risikoen faktisk er tatt høyde for, og viser til utlysningen og konsekvensutredninger av oljeboring i Barentshavet og tildeling av letelisenser i nye områder som eksempel på dette.

Oljefondet har de siste årene trukket seg ut av mange kullselskaper. Professor Knut Einar Rosendahl ved Norges miljø‐ og biovitenskapelige universitet (NMBU) mener at fondet for å redusere risiko også bør vurdere å trekke seg ut av olje og gass.

– I Oljefondet vurderer man formuen isolert sett og finner en riktig risikospredning i porteføljen man har. Man tar ikke inn over seg at en del av Norges totale formue også er i fremtidige olje‐ og gassinntekter. Når man legger sammen alle formuene Norge har, så tenker jeg at man er veldig eksponert for risikoen i fremtidige olje‐ og gassmarkeder. Det er et argument mot at Statens pensjonsfond utland skal ha aksjer i olje‐ og gass‐selskaper. Det har vært litt debatt om dette, men da har det dreid seg mye om miljø og klima – og klima var en grunn til at man trakk seg ut av kull. Men når det gjelder olje og gass, er et viktig argument for å trekke seg ut nettopp risikospredningen, sier Rosendahl.

En mulig måte for staten å redusere eksponeringen mot fossil energi på, er et økt engasjement i fornybar energi og relaterte bransjer. Det er sterk tilslutning i panelet til to ulike måter å investere i «grønne» bransjer på:

  • 77 prosent er helt eller litt enig i at Oljefondet bør få anledning til å investere mer i fornybar energi og infrastruktur knyttet til dette (52 prosent er helt enig)
  • 76 prosent er helt eller litt enig i at staten bør øke investeringene i fornybar energi internasjonalt, gjennom Statkraft, Norfund og evt. andre selskaper (54 prosent er helt enig).

Paneldeltakere både støtter hovedtendensen og kommer med noen advarsler i fritekstkommentarer:

«I Norge (har vi) et fantastisk utgangspunkt til å «komme tilbake» der vi startet med rikelig og riktig energi. Start med å «høste» selskaper som Statoil og «oppkapitaliser» Statkraft, — så har du de riktige statlige selskapene i forhold til kompetanse. Det er naivt å tro at Statoil er satt opp for fornybar – geologer er ansatt for å finne olje og gass. Venturekapital bør være tilgjengelig for ny teknologi og entreprenører. Her bør det være porteføljetankegang med lang tidshorisont.»

«Det er et ønske om at staten på ulike måter reduserer sin eksponering for risiko knyttet til fossil energi.»

«Norges eksponering mot petroleum kan reduseres ved at oljefondet diversifiserer. Er ikke for å bruke Statkraft som politisk redskap for å styre eksponering – det er et selskap som trenger å bli bedre kommersielt for å forvalte vår felles kapital bedre.»

«Generelt er ikke politiske vedtak om finansielle investeringer noe særlig treffsikkert virkemiddel for å få til en overgang til lavutslippssamfunnet.»

Risiko i nye områder på norsk sokkel

Utlysning av nye letearealer for olje og gass i nordområdene står sentralt i den bredere norske klimadebatten, men er også relevant for en diskusjon om finansiell klimarisiko.

Panelet ble i dette spørsmålet bedt om å vurdere statens finansielle risiko knyttet til investeringer i nye områder på norsk sokkel, og fikk valget mellom tre alternativer.

Risikoen er håndterlig, mener 27 prosent – Norge kan ikke slutte å lete etter mer olje og gass. De fleste i panelet, 45 prosent, mener risikoen er høy og at lønnsomheten i utbyggingsprosjekter må vurderes meget kritisk. Et mindretall på 22 prosent synes at risikoen er for høy og at konsesjonsrundene ikke burde vært utlyst.

Knut Einar Rosendahl ved NMBU tror finansiell risiko knyttet til fossil energi er en kjent problemstilling på politisk nivå i Norge, men han er mer usikker på om risikoen faktisk er tatt høyde for.

– Når det gjelder for eksempel utlysning og konsekvensutredninger av oljeboring i Barentshavet og tildeling av letelisenser i nye områder, så tyder ikke det skriftlige som foreligger på at risikoen har vært nøye gjennomtenkt. Hvis man leser konsekvensutredningen i forbindelse med Barentshavet sørøst, er det i hvert fall ikke noen god diskusjon av det. Den konsekvensutredningen var jo grunnlaget for tildelingen av letelisenser i det området i fjor vår, sier Rosendahl.

Bjørn Vidar Lerøen i Norsk olje og gass støtter seg på scenarier der rundt 35 prosent av verdens energibehov fortsatt må dekkes av fossil energi i et 2040–50-perspektiv. Det betyr at det fortsatt må investeres på norsk sokkel, fordi et bortfall av norsk produksjon ville bli erstattet av andre kilder med høyere karbonavtrykk, ifølge Lerøen. En milliard som man lar være å investere i Barentshavet, vil ikke være tilgjengelig for vindparkinvestorer, mener han – den vil bli investert i olje‐ og gassområder andre steder i verden.

«– Det er ikke slik at vi i Norge har på dagsordenen at vi skal investere enda mer og øke risikoen i olje og gass. Det er ikke snakk om å gjøre kvantesprang for å øke volumene, sier Bjørn Vidar Lerøen i Norsk olje og gass»

– Det er ikke slik at vi i Norge har på dagsordenen at vi skal investere enda mer og øke risikoen i olje og gass. Det er ikke snakk om å gjøre kvantesprang for å øke volumene. Der var vi for 35 år siden, der er vi ikke i dag. I dag snakker vi om å vedlikeholde, å holde produksjonen på et visst nivå – som etter hvert vil være et kritisk nivå for i det hele tatt å ha en profesjonell industri gående, sier Lerøen.

Det økonomiske risikobildet for Norge blir ofte overskygget av miljøspørsmål i debatten om fremtiden for oljen, mener leder for Region Vest i PwC, Geir Inge Lunde.

– Det er en betydelig økonomiskrisiko for nasjonen Norge å bare kjøre på med olje‐ og gassinvesteringer – rent økonomisk sett.

Historisk har de risikomessige vurderingene og diskusjonene vært for lite fremtredende. Miljøbevegelsen eller politikere kjører ett løp, og så har du oljeindustrien på den andre siden. Men det er også noe som heter ren risikobasert økonomisk tenkning for nasjonen Norge, sier Lunde. Det høye skattenivået i oljeindustrien gjør også at de risikomessige vurderingene kan være ulike for industrien og for samfunnet.

Oljeetterspørsel i transport: Når kommer fallet?

Utviklingeni oljeetterspørsel de neste tiårene vil påvirke finansiellklimarisiko knyttet til oljeinteresser. Transportsektorener sentral
– den står for om lag 55 prosent av det globale oljeforbruket. Klimamålene kan med andre ord ikke nås uten en avkarbonisering også av transportsektoren.

I likhet med utviklingen innen sol‐ og vindkraft faller kostnadene til avkarboniserte transportløsninger – primært elektrifisering
– hurtig. Det har ledet til fornyede diskusjoner om hvordan en eventuelt akselerert utvikling vekk fra bensin‐ og dieseldrevet transport vil påvirke oljeetterspørselen.

Paneldeltakerne ble bedt om å vurdere virkningen av innfasing av elektriske og hydrogendrevne kjøretøy på fremtidig oljeetterspørsel i transportsektoren i to tidsperioder: fra i dag til 2030 og perioden 2030–50. I begge perioder tror et flertall i panelet at etterspørselen vil falle, men andelen som tror dette er mye større når perioden 2030–50 vurderes. Selv i perioden fra i dag til 2030 er det bare 9 prosent av panelet som tror oljeetterspørselen i transport vil øke.

Det er vrient å vurdere perioden fra i dag til 2030, skriver en paneldeltaker:

«Global vekst i antall biler, vil trolig bidra til å holde oljeetterspørselen oppe. Men reguleringer, eks. forbud mot fossile biler i byområder, vil kunne fremskynde utviklingen mot el‐ og hydrogendreven transport.»

86 prosent av paneldeltakerne tror oljeetterspørselen i transport vil falle etter 2030. To kommentarer kan utdype det store flertallets holdning her:

«Jeg tror etterspørselen etter olje vil avta gradvis etter 2030; med et kraftigere fall jo nærmere man kommer 2050.»

«Jeg tror transport er fullt elektrifisert innen 2030, så dette spørsmålet er ikke relevant. Det er som å spørre om salget av CDer etter 2010.»

Svarfordelingen på et separat spørsmål om bilindustrien er i tråd med vurderingene av trendene i oljeetterspørsel. 76 prosent sier seg helt eller litt enig i følgende påstand: «Bilprodusenter må bytte raskt til elbiler for å overleve».

Finansmiljøene våker: Økende erkjennelse av overgangsrisiko

Målet om å begrense global oppvarming krever en rask og omfattende omstilling til et lavutslippssamfunn – og det betyr en avkarbonisering av både transport og øvrige sektorer av økonomien.

Ekspertpanelet gir togradersmålet en 43 prosents sjanse, og skepsisen denne vurderingen impliserer er forståelig. Det er svært mange vanskelige forutsetninger som skal oppfylles dersom klimamålene skal kunne nås. De politiske løftene fra Paris må innfris,noe som ikke er en selvfølge, men det er i seg selv langtfra nok. Innsatsen må skjerpes betydelig, og en forsiktig start på utslippskuttene nå vil gjøre det enda tyngre og dyrere å få til nødvendige gjenstående kutt senere.

«Jan Erik Saugestad i Storebrand har også inntrykk av at finans miljøene har et sterkere søkelys på klimarisiko.»

«Den finansielle risikoen knyttet til å drive med fossil energi er sterkt økende, tror Geir Inge Lunde i PwC.»

I dag og i årene fremover må ledende stater som USA og Kina videreføre ambisjonene i klimapolitikken som de demonstrerte med Paris‐avtalen. Det ser ikke så enkelt ut nå. En paneldeltaker bemerker: «Fortsatt preges mye av de politiske beslutningene av «kick the can down the road». Vanskelig å få gjennomført endringer som strekker seg over lang tid og samtidig bli gjenvalgt.»

– Miljøbevegelsen må begynne å diskutere befolkningsveksten i særlig Afrika, mener sjef‐ økonom Elisabeth Holvik i Sparebank 1.

Klimapolitikken virker relativt høyt prioritert globalt nå, men også det kan endre seg dersom andre store problemer, som oppleves som mer akutte, presser seg på og legger beslag på den politiske energien. Sjeføkonom Elisabeth Holvik i Sparebank 1 Gruppen peker på befolkningsveksten i Afrika og en mulig kommende stor migrasjonskrise de neste 10–20 årene som en slik hendelse.

– Utviklingen en ser nå peker mot store problemer for Vesten, og hvis en da får klimakriser i Afrika med påfølgende masseinnvandring til Europa, så legger det begrensninger på hva en kan prioritere av klimatiltak. Da vil det være mer press på å skape arbeidsplasser og hindre sosialt kaos enn å legge om til en miljøvennlig bilpark. Jeg er sånn sett bekymret for at den verdenen en skal inn i vil gjøre det enda vanskeligere å få gjort noe konkret med klimaet, sier hun.

Miljøbevegelsen må begynne å diskutere befolkningsveksten i særlig Afrika, mener Holvik. Høy innvandring til Vesten kan indirekte lede til enda mer befolkningsvekst der de emigrerer fra, og det vil gi økte utgifter og integreringsproblemer i vestlige land, noe som da kan ta ressurser og oppmerksomhet vekk fra klimapolitikken mener sjeføkonomen.

Maria Moræus Hanssen ser mer optimistisk på mulighetene. Oljedirektøren har merket en «nesten eksponentiell» økning i interesse for klimaspørsmål i den brede offentligheten, særlig de siste to årene.

– Risikoen for at vi ikke skal gjøre noe, er ganske lav. Jeg tror vi kommer til å få en gradvis tilpasning, sier hun.

Oljebransjen har mye teknologi som kan støtte omstillingen til et mer klimavennlig energisystem, og bransjen vil bidra, mener Bjørn Vidar Lerøen i Norsk olje og gass.

– Men vi må samtidig holdefast ved realismen: Skal vi holde denne kloden gående, så er det behov for energi, også fra den fossile energien. Når det er sagt: Det må gjøres enda mer innsats på å redusere karbonavtrykket og kostnadene i industrien. CO2-fangst og -lagring er på begynnerstadiet og må intensiveres voldsomt. Det er ikke noe alternativ. Det er ingen angreknapp på Paris‐toppmøtet.

En ny finansdiskusjon

Omstillingen til et lavutslippssamfunn kan mislykkes. Men dersom den lykkes, er spørsmålet også hvor turbulent omstillingsfasen blir, og om finanskriser kan unngås. Erkjennelsen om behovet for å vurdere og håndtere finansiell klimarisiko synes å være til stede i ekspertpanelet, men hva med i finansmiljøene og blant investorer?

Geir Inge Lunde i PwC har merket en økende erkjennelse av risiko knyttet til olje og gass de siste par årene.

– Tenk tilbake to år, så var bevisstheten om dette nærmest ikke‐eksisterende. Men så fikk du skifergassen, som bare er en mellomfase. Det gjorde at oljeprisen falt, og Opec ville ikke forsvare den. Så fikk vi oljefallet. Da begynte folk å tenke risiko inn i olje‐ og gassinvesteringer på en ny måte. Om det kom fordi folk innså at det finnes alternative olje‐ og gasskilder som skiferolje og skifergass, fremveksten av fornybar energi, eller om det skyldes klima, skal jeg ikke si. Men jeg hører og leser mer om at man begynner å diskutere risiko i olje og gass, på en annen måte enn før.

Jan Erik Saugestad i Storebrand har også inntrykk av at finansmiljøene har et sterkere søkelys på klimarisiko.

– For meg virker det som mange av de ledende finansielle aktørene har startet å diskutere utfordringen,og det er positivt at arbeidsgruppen«Task force on climate‐related financial disclosures» nylig har kommet med en rekke anbefalinger som bidrar til at flere får de rettediskusjonene. Det er ganske stort spenn i hvor mye de ulike aktørene faktisk har gjort, men mitt inntrykk er at de store og ledende institusjonene som Storebrand driver dette fremover i godt tempo, sier Saugestad

Finansiell påvirkning og økonomisk fornuft

– Det er en betydelig økonomisk risiko for nasjonen Norge å bare kjøre på med olje‐ og gassinvesteringer – rent økonomisk sett, sier leder for Region Vest i PwC, Geir Inge Lunde.

Resultatene fra ekspertpanelet underbygger at den finansielle risikoen knyttet til klimaendringer må tas på alvor, mener Saugestad. I økende grad anser næringslivsaktører risikoen som reell, mener han.

– For oss som finansaktør og investor betyr det at vi adresserer risikoen og investeringsmuligheter i våre porteføljer ved å velge å gå ut av visse typer investeringer og inn i andre typer investeringer. Som alltid vil resultatene avhenge av at man gjør dette på en god måte.

Det handler også om å påvirke selskapene til å endre seg. Det kan være å revurdere sin investeringstakt i områder som kan representere en betydelig klimarisiko og heller vurdere å øke utbytter til aksjonærene. Dette er jo en svært relevant problemstilling i oljesektoren, sier Saugestad.

Den finansielle risikoen knyttet til å drive med fossil energi er sterkt økende, tror Geir Inge Lunde i PwC.

– Det å reise opp i Barentshavet kan sikkert diskuteres miljømessig fram og tilbake. Det er sikkert bedre enn å ta frem oljesand eller kull, men jeg oppfatter det likevel som svært risikofullt ut fra et økonomisk synspunkt. Det er så kostbart å gjøre det, og det er så langt frem før vi får inntektene, at jeg sliter med å forstå at det er fornuftig ut fra en økonomisk vurdering.

3. Ansvarsrisiko: Klimaet og domstolene

Klimaendringer kan forårsake kostbar fysisk skade, og overgangen til et lavutslippssamfunn kan påføre personer og virksomheter økonomisk tap. De som direkte eller indirekte lider tap som følge av klimautviklingen, kan gjøre forsøk på å holde aktører som stater og selskaper rettslig ansvarlig.

«Når vi nå vet at klimaendringer skyldes våre utslipp av klimagasser, vil bidrag (av en viss størrelsesorden) til slike utslipp kunne betraktes som en medvirkende årsak, ikke bare til de globale endringer og skader vi kan konstatere i dag, men også til de atskillig mer alvorlige konsekvenser som ligger frem i tid,» skriver høyesterettsadvokat Pål W. Lorentzen i en artikkel om økonomisk ansvar for klimaendringene.

Hvem risikerer å bli stilt til ansvar? Det kan være myndigheter som trosser vitenskapens advarsler og tillater ny utslippsintensiv virksomhet. Og det kan være selskaper som direkte og indirekte står for utslippene, og ledende personer i disse selskapene.

«Geir Inge Lunde i PwC mener at Norge kan stå utsatt til for søksmål, og at risikoen er økende.»

De første sakene om ansvar for klimaendringer føres allerede for domstoler. Den peruanske bonden Saúl Luciano Lliuya saksøkte høsten 2015 det tyske energiselskapet RWE for å få dekket utgifter til å sikre eiendommen sin mot skader fra isbresmelting som skyldes den globale oppvarmingen. Saken føres for tysk rett. Lliuya tapte i første instans, men har anket. RWE er det enkeltselskapet som står for de høyeste klimagassutslippene i Europa.

Den nederlandske staten ble i 2015 dømt til å høyne sine klimapolitiske mål og kutte klimagassutslippene med 25 prosent innen 2020, etter søksmål fra en miljøorganisasjon. Dommen i nederlandsk tingrett ble begrunnet med at staten har en aktsomhetsplikt overfor borgerne sine.

En forverring av klimautviklingen kan øke sannsynligheten for flere søksmål.

Ekspertpanelet ble stilt spørsmål om ansvarsrisiko for stater, virksomheter og enkeltpersoner i styre og ledelse.

Ansvarsrisiko for statene

Stater som har tjent godt på fossil energi kan bli forsøkt stilt til ansvar for ødeleggelser som skyldes menneskeskapte klimaendringer. Ekspertpanelet er delt på midten i spørsmålet om sannsynligheten for at slike søksmål vil bli reist.

35 prosent mener det er svært høy eller høy risiko for søksmål mot stater, mens 31 prosent mener risikoen er lav eller svært lav. De øvrige fordeler seg på «nøytral» og «vet ikke».

«De vil bli reist, men vil bli vanskelige å vinne. Trenden om at man søker tiltak framfor kompensasjon kan gjøre det lettere å vinne», skriver en paneldeltaker i en utdypende kommentar.

«Det neste og kanskje mer interessante spørsmålet er: Vil slike søksmål lykkes, eller bare fungere som politisk teater?», skriver en annen deltaker.

Panelet ble også bedt om å rangere seks utvalgte oljeeksporterende stater etter risiko for å bli saksøkt for ansvar for klimaendringer. Her ble USA rangert på topp, fulgt av Saudi‐Arabia, Norge, Russland, Venezuela og Nigeria.

Geir Inge Lunde i PwC mener at Norge kan stå utsatt til for søksmål, og at risikoen er økende.

– Hva kjennetegner Norge? Det ene er at vi er steinrike, vi har et oljefond. Det andre er at vi har tjent de pengene på fossil energi. Og punkt nummer tre som kjennetegner oss, er at vi er en liten nasjon – vi har lite å forsvare oss med bortsett fra penger. Hadde jeg vært en institusjon, så hadde jeg kanskje saksøkt Norge før jeg saksøkte USA. Så det er verdt å tenke gjennom dette, sier Lunde.

Til dette spørsmålet etterlyste en paneldeltaker på hva slags grunnlag søksmålet ville bli reist: «Det mangler en viktig variabel her. Søksmål basert på FNs menneskeretter, internasjonale avtaler eller nasjonal lovgivning? Jeg har tatt som utgangspunkt landets egne borgere som saksøkere ut fra nasjonal lovgivning.»

Ansvarsrisiko for selskaper og ledelse

Institusjoner eller personer som vil stille noen til ansvar for klimarelaterte skader, kan også trekke selskaper eller nøkkelpersoner i selskaper som styremedlemmer og ledende ansatte for retten.

Panelet ble bedt om å ta stilling til fire påstander knyttet til risikoen for slike søksmål.

Også her var det blandede meldinger fra panelet. På den ene siden er 57 prosent helt eller litt enig i at risikoen for søksmål mot selskaper som Statoil er liten. På den annen side venter 65 prosent et stigende antall søksmål mot oljeselskaper.

46 prosent er helt eller litt enig i at virksomheter involvert i fossil energi bør vri virksomheten vekk fra klimagassutslipp for å redusere risikoen før søksmål. Men på den annen side er det bare en tredjedel av panelet som er enig i at styremedlemmer og ledende ansatte risikerer søksmål mot seg.

«Det er stor sannsynlighet for at enkelte organisasjoner vil fremme søksmål mot stater og selskaper. Søksmålene vil skape oppslag i media, men det er liten sannsynlighet for at søksmålene vil føre fram,» utdyper en paneldeltaker.

«De bør vri virksomheten vekk fra klimagassutslipp for å redusere negative markedsreaksjoner og risiko for svekket lønnsomhet. Det er viktigere enn juridisk risiko,» skriver en annen.

Jan Erik Saugestad i Storebrand har merket seg diskusjonen om klimaansvar.

– Jeg registrerer at det er et økt fokus på ansvaret styret har i forhold til å vurdere all risiko i virksomheten. Dette omfatter jo også sårbarhet i forhold til klimaendringer og selskapets påvirkning på klima. Vi ser allerede enkelte eksempler på at styret blir stilt til ansvar, sier Saugestad, og viser til begrepet «ESG litigation». Det betyr at selskaper og styrer kan bli stilt rettslig ansvarlig for å overholde regler knyttet til miljø, samfunnsmessige forhold og god virksomhetsstyring.

Maria Moræus Hanssen i Engie E&P tror det er en viss sannsynlighet for at vi får en aktivistdrevet bølge av søksmål mot oljeindustrien.
Hun mener det kan bidra til økt bevissthet rundt klimaspørsmål, men sliter med å se at søksmålene kan vinne frem.

«Maria Moræus Hanssen i Engie E&P tror det er en viss sannsynlighet for at vi får en aktivistdrevet bølge av søksmål mot oljeindustrien. Hun mener det kan bidra til økt bevissthet rundt klimaspørsmål, men sliter med å se at søksmålene kan vinne frem.»

– Vi må huske på at dette ikke er en ulovlig virksomhet og at man i tilfelle må finne konkrete vinklinger hvor selskapene har brutt lov og rett, eller har erstatningsansvar i forbindelse med skader, sier hun.

Eventuelle søksmål som gjelder ansvar for klimaskader vil måtte rettes mot nasjonalstater, ikke bare oljeselskaper, mener hun.

– Dette er en industri som opererer under strenge regulative vilkår som er gitt av nasjonalstater. I mange land eier olje‐ og energiselskapene formelt sett ikke ressursene — de forvalter dem på vegne av nasjonalstaten. Så da vil også nasjonalstatene måtte være objekt for slike søksmål.


4. Klimarisikoens nedsider og oppsider

Ekspertpanelet og intervjuene vi har gjort i etterkant forer debatten om klimaendringer og økonomisk risiko med et mangfold av argumenter og oppfatninger.

Ofte dreier tilbakemeldingene på våre spørsmål seg om å utvide perspektivet, eller om å rette søkelyset i en annen retning.

Spørsmålene om fysisk risiko tok primært for seg hvordan faren for klimarelaterte skader knyttet til stormer, nedbør osv. i Norge vil utvikle seg, og hvilke aktører og sektorer som er mest utsatt. Men vi er også sårbare for indirekte virkninger av klimaendringer som rammer andre land og regioner, minner klimaforsker Rasmus Benestad om. Tørkeperioden i Syria 2006‐11 kan ha bidratt til å utløse borgerkrigen, ifølge en studie. Tilstrømningen av flyktninger i 2015 overbelastet norske kommuner.

En annen form for fysisk klimarisiko er knyttet til matforsyning.

– Under hetebølgen i 2010 sluttet Russland å eksportere korn. Fare for matmangel kan få følger for land som Norge som må importere mat. Å være selvforsynt med mat er en viktig del av en strategi for klimatilpasning, men det vil koste mer. Sikkerhet koster, sier Benestad.

«Omstillingen skaper også muligheter – klimarisikoen har en oppside.»

Grønne muligheter

I debatten om økonomisk risiko ved overgang til et lavutslippssamfunn kan en fort bli litt enøyd opptatt av selve energiproduksjonen, påpeker en paneldeltaker. Omstillingen skaper også muligheter – klimarisikoen har en oppside.

«Undersøkelsen er i stor grad rettet mot olje og gass, finansiell risiko og produksjon av fornybar energi. Dette er en liten del av det totale bildet. Klimaendringene gir store muligheter for utvikling av det norske næringslivet. Industrien er allerede i gang med å utvikle nye produkter og tjenester som vil bli etterspurt i lavutslippssamfunnet. Dette aspektet er altfor lite synlig, både i denne undersøkelsen og i den offentlige debatten generelt,» skriver deltakeren.

En annen deltaker istemmer:

«Endret markedsadferd blant kunder vil øke sannsynligheten for styrket lønnsomhet i «grønne» virksomheter. Kapitalen vil derfor markedsmessig i større og større grad søke investeringer med lavere klimarisiko og bedre lønnsomhetsutsikter.»

Innovasjon og risiko

Bjørn Vidar Lerøen i Norsk olje og gass minner om Norges ekstremt gunstige utgangspunkt for å kunne håndtere klimarisiko.

– Hvis et land med 7000 milliarder i banken ikke klarer å fornye seg, næringsmessig, industrielt, økonomisk – da er det noe alvorlig i veien med vår kreativitet. Det er ingen land på kloden som har et bedre utgangspunkt enn Norge. Vi er et høykostland, men vi har høy kvalitet på kunnskap, folk som er gode til å arbeide, som i generasjoner har vært gode til å omstille seg, og vi har mye penger til å skape det nye Norge, som vil være mindre karbonavhengig, sier han.

Men også på dette punktet kan perspektivet dreies. Det norske næringslivets og samfunnets innovasjonsevne vil utvilsomt være en avgjørende faktor i å klare omstillingen til et lavutslippssamfunn. Samtidig er nettopp en økt innovasjonstakt og kunnskapsdeling globalt en kilde til økt risiko for stater og samfunn som har basert seg sterkt på inntektene fra fossil energi. Geir Inge Lunde i PwC peker på denne dynamikken: Vi står oppe i en revolusjon innen kollektiv innovasjon, der det skapes et globalt kunnskapssamfunn. Denne utviklingen vil også føre med seg en løsning på problemene med å høste og lagre fornybar energi, mener Lunde. Samtidig øker presset fra folk og politikere om en mer ambisiøs klimapolitikk der det gjøres noe med utslippene.

«Å være selvforsynt med mat er en viktig del av en strategi for klimatilpasning, men det vil koste mer. Sikkerhet koster, sier Rasmus Benestad fra Meteorologisk Institutt.»

– Det er en innovasjonstakt og kunnskapsøkning som er helt dramatisk, og derfor greier jeg ikke å fatte noe annet enn at vi finner en løsning på energi. Hvis vi kombinerer de to kreftene, innovasjons‐ og læringskraften med den politiske kraften, så tror jeg at den økonomiske risikoen med å drive fossilt er sterkt økende, sier Lunde.

Tilbakemeldingene fra ekspertpanelet har gitt innspill om de ulike typene klimarisiko, og kommentarene skaper et inntrykk av at Norge har handlingsrom til å håndtere risikoene. Men vi burde hatt mer kunnskap om eksponeringen mot fossil energi og den samlede klimarisikoen, og handlingsrommet må utnyttes raskt, mener en deltaker:

«Den samlede eksponeringen mot det fossile er enorm i Norge. Offentlig og privat eierskap, skatteinntekter, arbeidstakere, forskningskapasitet osv. Det ville være fint å beskrive den samlede eksponeringen og risikoen ved dette. Vi har per i dag et veddemål på at togradersmålet ikke følges opp. Jeg mener vi burde hatt en massiv omstilling. Det er vel heller ingen finansiell hedging for å kompensere for denne risikoen.»


Kildehenvisninger

Batten, Sandra, Rhiannon Sowerbutts og Misa Tanaka: Let’s talk about the weather: the impact of climate change on central banks, Staff Working Paper No. 603, Bank of England 2016.
BlackRock Investment Institute: Adapting portfolios to climate change, rapport 2016.
Bloomberg, M.: Recommendations of the Task Force on Climate‐related Financial Disclosures, rapport, 2016.
Fischetti, Mark: Climate Change Hastened Syria’s Civil War, Scientific American 2. mars 2015.
Jansen, Eystein: Nullutslipp haster – Norge har et stort ansvar, Energi og Klima 20. desember 2016.
Klima‐ og miljødepartementet: Overvann i byer og tettsteder — Som problem og ressurs, NOU 2015: 16.
Lindberg, Agnes H. og Erling Fjeldaas: 2015 – året klimaet inntok domstolene, Energi og Klima 18. januar 2016.
Lorentzen, Pål W.: Økonomisk ansvar for klimaendringene, Dagens Næringsliv 13. oktober 2015.
Miljøverndepartementet: Tilpassing til eit klima i endring — Samfunnet si sårbarheit og behov for tilpassing til konsekvensar av klimaendringane, NOU 2010: 10.
Miljøverndepartementet: Klimatilpasning i Norge, Meld. St. 33, 2012–2013.
Sylte, Gudrun: Klimatilpasning: – Kommunale og nasjonale myndigheter mangler data og risikoforståelse, Energi og Klima 29. august 2016.
Øvrebø, Olav A: Sårbarhet og tilpasning, Energi og Klima 8. august 2014.
Øvrebø, Olav A.: – Oljefondet bør skille mellom «good oil» og «bad oil», Energi og Klima 11. april 2014.

5. Ekspertpanelet: Profil og navn

Undersøkelsen ble sendt ut til utvalgte personer innen næringsliv og forskning i november og desember 2016. Ca. 230 personer ble spurt, og 101 svarte.

38 prosent av paneldeltakerne har oppgitt toppleder som stilling, 27 prosent har annen lederstilling, 16 prosent forsker, 14 prosent konsulent/rådgiver, 5 prosent annet.

Seks av ti i panelet oppgir at de jobber i eller med energisektoren. 42 prosent jobber hovedsakelig med fornybar energi, mens 17 prosent hovedsakelig arbeider med fossil energi. 41 prosent av paneldeltakerne jobber ikke med energi.

Paneldeltakerne har også opplyst om hvilken bransje/sektor de er tilknyttet. 24 prosent er innen bank/forsikring/finans, 12 prosent konsulentselskap (inkl. advokat), 27 prosent annet privat næringsliv, 21 prosent forskning/ utdanning, 10 prosent næringsorganisasjon, 3 prosent miljøorganisasjon/frivillig organisasjon, 3 prosent annet.

Her følger navn, stilling og selskap/virksomhet for alle 101 paneldeltakere.

NavnTittelVirksomhet
Alf Bjørseth seriegründer og investor
Håkon Haugli administrerende direktør Abelia
Tarje Bjørgum leder klima og helse Abelia
Unni Farestveitdirektør Samfunnskontakt Agder Energi
Christian A. Smedshaug daglig leder AgriAnalyse
Tonny Nundalkonserndirektør BKK
Wenche Teigland konserndirektør BKK
Asbjørn Torvanger seniorforskerCICERO
Mats Kirkebirkeland rådgiver Civita
Trond F. Mellingsæter landsjefDanske Bank
Per Henrik Græsberg porteføljeforvalter DNB Bank ASA
Sverre Alvikforskningsansvarlig, Energy Transition DNV GL
Tom Lindberg administrerende direktør Ecohz
Stig Erik Brekke investeringsdirektørEika Kapitalforvaltning
Frank Jaegtnes administrerende direktør Elektroforeningen
Håvard Moe teknologisjefElkem
Lene Mostuedirektør Energi21
Maria Moræus Hanssen administrerende direktør Engie E&P
Anders LierkonsernsjefEnoro
Hanne Thornam leder for bærekrafttjenester EY
Mia Ebeltoft fagsjef, skadeforsikring Finans Norge
Mette Lindbæk seniorrådgiver Finans Norge
Vegard Styveadministrerende direktørFrende
Jon Birger Skjærseth forskningsprofessor Fridtjof Nansens Institutt
Per Ove Eikeland seniorforsker Fridtjof Nansens Institutt
Owe Hagesæther administrerende direktør GCE Subsea
Truls Gulowsen lederGreenpeace
Vegard Frihammer lederGreenstat
Harald Sundby senioranalytiker, aksjer Grieg Investor
Øistein Medlien daglig leder Grieg Investor
Trine Lise Sundnes forbundsleder Handel og Kontor
Anne GjøenanalysesjefHandelsbanken
Hilde C. Bjørnland professor, Institutt for samfunnsøkonomi Handelshøyskolen BI
Johannes Mauritzen førsteamanuensisHandelshøyskolen BI
Geir Anton Johansen dekan Høgskulen på Vestlandet
Erling Dokk Holm førsteamanuensisHøyskolen Kristiania
Ivar Martinsenleder, forretningsområde bedrift If
Jon DugstaddirektørNorwegian Energy Partners
Hans Petter Kildal Director Sustainability & origination Kinect Energy Group
John Harald Henriksen porteføljeforvalterKLP
Sverre Thornesadministrerende direktør KLP
Håvard Gulbrandsen administrerende direktør KLP Kapitalforvaltning
Lars Strøm Prestvik utlånsdirektør Kommunalbanken
Bjarne Håkon Hanssen seniorrådgiverKruse Larsen
Helge Eideområdedirektør interessepolitikk KS
Lasse Hansen administrerende direktør KS
Eimund Nygaard administrerende direktør Lyse Energi
Rasmus E. Benestad seniorforskerMeteorologisk Institutt
Frøystein Gjesdal rektor NHH
Knut Einar Rosendahl professorNMBU
Snorre Storsetadministrerende direktør Nordea Bank Norge
Thina M. Saltvedt oljeanalytiker Nordea Markets
Svend Søyland seniorrådgiver Nordic Energy Research
Pål Brungrunnlegger og daglig leder Nordic Sustainable Ventures
Brigt DaleforskerNordlandsforskning
Erik Lahnsteinadministrerende direktør Norges Skogeierforbund
Anne Strømmen Lycke administrerende direktør Norsar
Øyvind Slåkefagsjef, Energi‐ og miljøavd. Norsk Industri
Bjørn Vidar Lerøen spesialrådgiver Norsk olje og gass
Knut Sæbergadministrerende direktør North Energy
Tellef Thorleifsson grunnlegger og partner Northzone
Espen Moeprofessor, Institutt for sosiologi og statsvitenskap NTNU
Erik Haugane administrerende direktør OKEA
Andreas Thorsheim gründer, daglig lederOtovo
Geir Inge Lundepartner, leder Region VestPwC
Cathrine Torvestad analytikerPöyry
Erik Woldseniorpartner, leder teknologiRystad Energy
Christian Belck‐Olsen Client Executive — Norwegian Hedge Funds SEB
Atle VereideDeputy Head of Large Corporates & Financial Institutions SEB
Anne Jorun Aas daglig leder og partner Sigla
Bastian Klunde analytikerSigla
Gard Jenssen gründerSmarte Byer Norge
Erling Sande konserndirektør strategi og utvikling Sogn og Fjordane Energi
Tone Varmann Head of EquitiesSpareBank 1 Forsikring
Elisabeth Holvik sjeføkonom Sparebank 1 Gruppen
Finn Haugan konsernsjef SpareBank 1 SMN
Hallgeir Isdahl konserndirektør CSRSparebanken Vest
Siren Sundlandkonserndirektør Operasjonelle tjenester Sparebanken Vest
Jørgen Gudmundsson forvalterSparebanken Vest
Per SandbergChief Innovation Statoil
Jan Erik Saugestad administrerende direktør Storebrand Asset Management
Karen Sund partnerSund Energy
Magne Heimvik konsernsjef Sunnhordland Kraftlag
Erik Espeset konsernsjefTafjord
Ulrika Leikvang ansvarlig for miljø og bærekraft Telenor Norge
Espen Fossum partnerTHEMA Consulting Group
Berit Tennbakk partner THEMA Consulting Group
Kristine Fiksenpartner THEMA Consulting Group
Karsten Kristiansen skadedirektør Tryg
Ståle Gjersvold konsernsjef TrønderEnergi
Elling DybdalkonsernsjefTussa Energi
Jens Ulltveit‐Moe grunnlegger, administrerende direktør Umoe AS
Peter Haugan professor, Geofysisk institutt Universitetet i Bergen
Kikki Kleiven førsteamanuensis, Institutt for geovitenskap Universitetet i Bergen/Bjerknessenteret
Eystein Jansen professor, Institutt for geovitenskap Universitetet i Bergen/Bjerknessenteret
Catherine Banet førsteamanuensis, Nordisk institutt for sjørett Universitetet i Oslo
Diderik Lund instituttleder, Økonomisk instituttUniversitetet i Oslo
Helge Ryggvik forsker, TIK‐senteret Universitetet i Oslo
Klaus Mohn professorUniversitetet i Stavanger
Torstein Schroeder direktør Virke KBS
Marius Holmdaglig lederZERO

Slik håndterer Storebrand klimarisiko

Alle storinvestorer gjør finansielle vurderinger av cashflows før de investerer. For oss er det like naturlig å også vurdere samfunnsrisiko og klimarisiko, sier Odd Arild Grefstad, konsernsjef i Storebrand.

  • Solgt seg ut av kull – venter på riktig timing for nedsalg i olje og gass
  • Vrir pengene mot selskaper som endrer seg
  • Møter etterspørsel etter fossilfrie investeringer
  • Viktig å selge seg ut dinosaurselskapene som ikke ser klimarisikoen
  • Mener staten Norge må droppe Oljefondets fossile investeringer
  • Mener staten Norge bør vri investeringer slik at andre enn petroleumsnæringen får større kraft

Når dette intervjuet gjøres i Storebrands lokaler i februar, har konsernsjefen friskt i minne det prisdrysset selskapet han leder fikk under World Economic Forum i Davos måneden før. Der kom Storebrand på andreplass i kåringen av verdens mest bærekraftige selskaper, på førsteplass troner giganten Siemens. I kategorien «Finans og pensjon» ble Storebrand nummer en. Den sistnevnte utmerkelsen gis bare til dem som har et ytterst bevisst forhold til både bærekraft og den finansielle risikoen strengere klimapolitikk og omstillingen til lavkarbonsamfunnet medfører.  

– Vi er selvsagt ganske høyt oppe for dette her, og utmerkelser fra andre uavhengige kommer alltid godt med når vi uttaler oss offensivt om bærekraft i den norske debatten, slår Odd Arild Grefstad fast. Han begynte i selskapet i 1994 og har vært toppleder siden 2012.

God business å skrote kull

Storebrand er én av få kapitalforvaltere i Norden som holder seg med en stor avdeling med analytikere med spisskompetanse bærekraft. I 20 år har pensjonsselskapet arbeidet med bærekraftige investeringer. Allerede i 2013 besluttet Storebrand å selge seg ut av kullinvesteringene sine, som første pensjonsselskap her til lands. Da salgene var vel gjennomførte begrunnet selskapet det slik i en pressemelding:

«Dette gjør vi for å redusere fossil‐ og CO₂‐eksponeringen og sikre langsiktig stabil avkastning. Om de uttalte klimamålene blir virkelighet, blir disse ressursene verdiløse rent økonomisk, men det er også slik at de ikke bidrar til en bærekraftig utvikling i den utstrekning og den takt vi ønsker oss.»

Å være først her viste seg å være god butikk for Storebrand.

– Det å gå ut av kull på det tidspunktet vi gjorde — i stedet for å vente et par‐tre år — det skapte store verdier for oss. Kullprisene falt jo som en stein og ble i stor grad stranded assets — nesten verdiløse eiendeler – for dem som brant inne med dem, sier Storebrand‐konsernsjefen.

– Dette viser oss at det kan være mye mer økonomisk risikabelt å ikke selge seg ut i tide, framfor å selge seg ut av gamle løsninger og investere i det vi skal ha mer av i fremtiden.


Odd Arild Grefstad har vært konsernsjef i Storebrand siden 2012. Han har jobbet i selskapet siden 1994 og har blant annet vært revisjonssjef, konsernkontroller og konserndirektør for økonomi og finans. Grefstad er utdannet statsautorisert revisor og autorisert finansanalytiker (AFA). – Vi har jobbet med bærekraft i to tiår og har det i blodet. Det styrer hvordan vi utvikler produkter, hvordan vi driver forretningen, og måten vi kommuniserer med kundene våre på, sier han i dette intervjuet.

Svenske kunder ligger foran de norske

I år feirer Storebrand 250 år. Med sine drøye 570 milliarder kroner er selskapet Norges største private investor. 1,2 millioner kunder har betrodd pensjonen sin til Storebrand som dermed er Norges største private pensjonsleverandør.  

– Hvorfor har dere valgt en strategi med vekt på bærekraft og også nedsalg i det fossile?

– Vi mener vi skaper større verdier for kundene våre gjennom denne strategien, og etter hvert har det blitt mange kunder som deler dette synspunktet. For kundene våre, som skal ha avkastning i flere tiår fremover, er det bedre at vi investerer i selskaper som kommer til å skape verdier og blomstre de nærmeste tiårene, kontra det å sette pengene i selskaper som tilbyr produkter verden må ha mindre og mindre av. Det å være investert i stranded assets — ressurser som i fremtiden ikke vil ha noe stort marked — er dårlig økonomi for en langsiktig investor som et pensjonsfond. Husk, om du er 30 år i dag skal du jobbe i 40 år og deretter få pensjon i 30 år, grovt sagt. Vi snakker om investeringer som skal stå seg i flere tiår, sier Grefstad.


«Det å gå ut av kull på det tidspunktet vi gjorde — i stedet for å vente et par‐tre år — det skapte store verdier for oss»

– Det er jo kjempeinteressant å se på hvordan våre kunder vurderer dette. Noen ønsker at vi er eksponert i det bærekraftige og fossilfrie fordi det er etisk rett, men fler og fler ønsket dette fordi de ser at dette skaper verdi og er lønnsomt. Det er en meravkastning som ligger i dette, i hvert fall en meravkastning opp mot den risikoen vi tar. Og det er jo risikojustert avkastning som er det som gjelder innenfor finans.

– Storebrand har kunder i Norge og Sverige og opererer både i privatmarkedet og bedriftsmarkedet. Hvem er det som er særlig bevisste selskapets bærekraftsprofil og nedsalg i det fossile?

– Det er nok i bedriftsmarkedet vi har fått mest og tidligst respons, det er bedriftsmarkedet som har vist særlig interesse og forståelse for denne profilen. Større selskaper som satser stort på bærekraft selv, setter også pris på at deres pensjonsleverandør tenker på samme måte. Også har du noen som ønsker å gå lenger, og etterspør fossilfrie fond, som byer og kommuner, universiteter og høyskoler, ulike trossamfunn, veldedige stiftelser og miljøorganisasjoner. Disse er ikke bare opptatt av hva vi ikke skal investere i, men om selskaper vi putter pengene i bidrar til den nødvendige omstillingen. Men svenskene er kommet lengre enn oss nordmenn i sin bevissthet knyttet til bærekraft og klimarisiko.

– Hvorfor ligger svenskene foran?

– Det skyldes nok at vi i Norge har en økonomi som fortsatt er veldig avhengig av det fossile. Alt rundt vår oljeindustri har jo vært med på å skape den velstanden vi har. Det skal vi ha respekt for, og være takknemlige for. Men det sitter nok langt inne for mange å se for seg at dette er noe vi skal gi fra oss, selv om det på sikt er riktig av flere grunner. Ikke alle ser mulighetene for noe annet, og uansett vil det ikke være en enkeltsektor som kan overta for oljen. Dette er nok en av forskjellene mellom våre svenske og norske kunder, sier Grefstad.

– Flere og flere kunder etterspør nå helt fossilfrie fondsstrukturer. For å møte kundenes behov har vi etablert enkelte porteføljer der vi faktisk er helt ute av det fossile. De fossilfrie fondene vi har i Sverige har vi solgt mye av, og disse tar vi nå til Norge fordi etterspørselen øker også her.  

Timing helt essensielt

Storebrand eier per i dag om lag 0,5 prosent av aksjene i Statoil, og har også eiendeler i en rekke andre olje‐ og gasselskaper. Under NHO‐konferansen i januar 2017 ble konsernsjef Odd Arild Grefstad intervjuet av Finansavisen; der sa han at olje‐ og gassektoren ikke er noe blivende sted for norsk pensjonssparing.

– Når bør store investorer trekke seg ut av olje‐ og gass?

– Dette er et vanskelig spørsmål. Vi lever i et samfunn der det fremdeles er behov for fossilt brennstoff og foreløpig har heller ikke vi kuttet olje‐ og gass fullstendig ut. Det har også noe med alternativet å gjøre. Kull har vi gode alternativer for i dag. Olje og gass trenger vi litt mer tid på å få gode alternativer. Timing er helt essensielt her, sier Odd Arild Grefstad.

«Flere og flere kunder etterspør nå helt fossilfrie fondsstrukturer»

– Når det gjelder investeringer i olje‐ og gasselskaper prøver vi å vri pengene våre over i de selskapene som faktisk forsøker å endre seg og som har en strategi for dette. Disse som forsøker å transformere seg selv mens samfunnet transformerer seg.

– Mange av de fossile selskapene har teknologi, kompetanse, penger og infrastruktur som kan brukes til intern omstilling. Hvis de vrir sin forskning og utvikling kan de endre seg slik at de har en plass i et samfunn der fossilt er erstattet med fornybart.

– Det fantastiske er jo at flere av oljeselskapene er i gang med dette, Statoil er et godt eksempel på et selskap som gjør mer enn mange andre. I Storebrand hadde vi gjerne sett at de gjorde enda mer – tempoet og omfanget burde vært høyere.  

– I samme intervju sa du at «vi må innstille oss på en situasjon der vi må klare oss uten olje og gass, så vi må bare omstille oss så fort som mulig». Hvorfor tror du omstillingen vil skje raskt?

– Det skjer mye veldig raskt nå som påvirker lønnsomheten både til fossil energi og fornybar energi. Tre eksempler: Grensekostnader for solenergi har sunket som en stein – hele 90 prosent på få år — og begynner å bli virkelig konkurransedyktig i forhold til fossil energi. Et godt eksempel er «oljestaten» Texas, der fornybar energi konkurrerer ut fossil energi.

– Dessuten tilsier situasjonen at myndighetene i mye større grad kan begynne å ta betalt for den kostanden som reelt påføres oss ved bruk av fossil energi. Store CO2-utslipp gir global oppvarming som koster dyrt, denne kostnaden kan og bør legges på de fossile brennstoffene som dermed blir dyrere. Og ikke minst: hvis vi tror på målet om maksimum 1,5–2 graders global oppvarming, så vet vi at vi må løpe mye raskere enn det vi gjør i dag for å få til den endringen som kreves, dette kommer stadig flere til å innse.

– Alt dette vil gjøre at konkurranseforholdet mellom fornybar energi og fossilt brennstoff kommer til å endre seg raskere og mer betydelig enn mange synes å tro, mener Grefstad.

– Fornybare energikilder opplever kostnadskutt og teknologiforbedringer, hvordan vil dette påvirke det fossile markedet?

– Dette er åpenbart. Som nevnt har grensekostnaden på solenergi sunket raskt og voldsomt, mens mange olje‐ og gassfelt som skal utbygges i fremtiden vil ha en ganske høy grensekostnad. Derfor kommer businesscaset i seg selv til å være dårlig i en del prosjekter. Et godt eksempel på det er oljesand, der man fort må ha en oljepris på over $80 fatet for å gå i pluss.

– I tillegg kommer Polluter pays‐prinsippet til å få mye større aksept, og derfor må vi regne med høyere avgiftsnivåer på fossil energi. Det blir dyrt å være den som skal betale for de kostnadene klimagassutslippene reelt medfører, og kostnaden må belastes produsentene og brukerne. Når alt dette inntreffer, kan situasjonen endre seg slik at det som før var lønnsom olje og gass blir ulønnsom. Det er vanskelig å si akkurat når dette vil skje, det er vrient å fastslå timingen. Storebrand som langsiktig investor må følge tett med og sørge for at vi i tide har vridd våre egne investeringer mot de som vi tror vil lykkes og gå med overskudd.

 – Vi må innstille oss på en situasjon der vi må klare oss uten olje og gass, så vi må bare omstille oss så fort som mulig, sa konsernsjef i Storebrand, Odd Arild Grefstad, i et intervju i Finansavisen 6. januar 2017 gjort under NHO‐konferansen dagen før. Konsernsjefen slo fast at det er «viktig at vi går ut av miljøskadelig virksomhet og inn i grønnere alternativer». Storebrand investerer drøye 570 milliarder kroner – pensjonspengene til 1,2 millioner nordmenn, i denne artikkelen forklarer han hvordan Storebrand som storinvestor håndterer klimarisiko. FOTO: FAKSIMILE

Trend og retning klar

– «Vi investerer i dem som sørger for at fremtiden blir bedre, og mindre i selskaper som kommer til å bli stranded assets over tid», sa du til Finansavisen i januar. Hva betyr dette i praksis?

– For vår del har dette hittil betydd at vi har solgt oss nesten helt ut av kull og oljesand. Så vet vi som sagt ennå ikke hva som er den riktig timingen når det gjelder nedsalg i olje og gass, sier Grefstad.

«Når det gjelder investeringer i olje‐ og gasselskaper prøver vi å vri pengene våre over i de selskapene som faktisk forsøker å endre seg og som har en strategi for dette.»

– Men alle de innfallsvinklene jeg har nevnt vil jo gjøre at vi får noen tipping points som blir viktige, og da er det om å gjøre for oss som skal skape verdier for kundene våre å ikke være investert i det som er yesterday’s news. Da gjelder det å være investert i den teknologien og de løsningene som skyter fart og som finansielt kommer til å være vinnende.

– Vi kan nok bomme på en klimaanalyse og enkeltvurderinger av hvordan trendene rundt kostnadene knyttet til nye, fornybare energikilder kommer til å utvikle seg framover i forhold til kostnadene knyttet til utvinning av olje og gass. Men det som står klart for oss er trenden, hvilken retning det går i. For å nå klimamålene må verden bort fra det fossile så fort som mulig, og da må vi også klare oss uten olje og gass. Nå dreier dette seg mest om timing, hvor lang tid dette vil ta og når det er smart å trekke seg helt ut av fossile selskaper for å unngå at vi sitter med verdiløse eierandeler – stranded assets.

Tipping point og elbiler

– Tror du gass blir en dominerende overgangsteknologi på veien mot lavutslippssamfunnet?

– Det som var så åpenbart med kull var at det var og er så gode alternativer som kan erstatte denne energien fullt ut. Med olje og gass er det ikke like lett, særlig når det gjelder flytransport. Olje vil nok derfor være med oss noe lengre enn kull. Og så tror jeg nok at gass er den av de fossile kildene som vil kunne være konkurransedyktig lengst, men også gass er del av det fossile bildet som må fases ut når vi over tid må vi over i en helt fornybar verden.

– Men vi skal passe på tidsdimensjonene, ofte kan man jo ha en følelse av og tro på at ting går sakte, helt til det når en kritisk masse. Da plutselig får vi et tipping point. Når dette skjer kan det gå veldig fort, sier Grefstad.

– Jeg synes for eksempel at den diskusjonen vi har i Norge om elbil er veldig interessant i så måte. Vi kan få et inntrykk av at det bare er vi i Norge som driver med omfattende elbilpolitikk, at det i verden for øvrig ikke kommer til å skje så mye framover, at det ikke har noen stor betydning hva et land med fem millioner innbyggere gjør når resten av verden turer frem som før. Men når vi da leser om at India – snart verdens mest folkerike land – har satt som mål at bilparken der i landet skal være 100 prosent elektrisk innen 2030, da skjønner man at det skjer ting utenfor Norge og USA som gjør at dette kan tippe raskere enn det mange ønsker og tror.

– Mye av transporten kan jo elektrifiseres allerede i dag. Siemens bekrefter at teknologien til å elektrifisere også langtransport og busser allerede finnes, vi må bare tørre å ta den i bruk. Nå kommer jo også de første test‐elbussene i Oslo. Vi står ovenfor en spennende utvikling fremover, forteller Storebrand‐sjefen.  

De dyktigste må få ansvar for omstillingen

– Vil de energiselskapene som er ledende i dag også være der i et lavutslippssamfunn, eller vil morgendagen domineres av helt andre aktører?

– Det avhenger av om de har kulturen til å snu seg og endre seg, om de har viljen til å vri sine investeringsmidler i stor nok grad mot det nye og at dette blir gitt status internt. Om dette skal lykkes, må de dyktigste medarbeiderne få jobben med denne omstillingen internt i energiselskapene. For ledelsen i petroleumssektoren kan det nok oppleves som såpass enkelt å ri en bølge som likevel vil være der ganske lenge, at man ikke orker å gå i gang med et omfattende skifte med ny og klimavennlig strategi. Tyske Eon er et godt eksempel på et selskap som har skjønt hvor det bærer og som har skilt ut olje og gass i egen virksomhet og som går videre med merkenavnet i den delen av selskapet som satser på den nye, fornybare verden.  

– Noen dinosaurer kommer ikke til å klare overgangen til det fossilfrie samfunnet, disse kommer til å dø. Men så vil det helt sikkert være noen nykommere som tar initiativ innen nye vekstområder, disse kan bli blomstrende virksomheter framover.

– For en stor investor som Storebrand er det om å gjøre å selge seg ut dinosaurselskapene som ikke ser klimarisikoen og som ikke vil omstille seg, så kan vi være med som aktive eiere hos de fossilselskapene som vil omstille seg raskt nok og som dermed kan overleve. I tillegg kan vi være nysgjerrige på det vi ikke vet noe om ennå, mener Storebrands konsernsjef.

Ikke veldedighet, men hard business

– Når vi i Norge nå diskuterer åpning av nye leteområder lengst nord, snakker vi i realiteten om prosjekter som tidligst kan begynne å produsere olje og gass i 2030. Hvordan vurderer du som har ansvar for den største andelen av privat pensjonskapital i Norge den økonomiske risikoen i slike prosjekter, og er du villig til å satse pensjonskapital på at dette blir god butikk?

– Dette er et vanskelig spørsmål, for å svare på dette kan vi ta en tur tilbake til India og det jeg nevnte om at transportsektoren der skal være fullelektrifisert i 2030. Jeg ville ikke ha kjøpt en dieselbil i dag med levering i år 2030, og med en bruksperiode på opp mot 50–60 år fremover. Ei heller anbefalt kundene våre å gjøre dette. Det er en altfor lang tidshorisont sett i lys av det omfattende teknologiskiftet vi skal gjennom i samme periode. Så til spørsmålet ditt; jeg oppfatter dette som en veldig risikabel strategi som jeg ikke ville satt mye penger på.

«Staten Norge burde vri investeringer slik at andre enn petroleumsnæringen fikk mer og større kraft.»

– Å heller plassere penger i prosjekter som passer inn i et samfunn der vi når klimamålene er ikke noe jeg og vi gjør fordi det føles godt, for å være snille, det er jo andres penger vi investerer og poenget vårt er å øke deres verdier. Vi driver ikke med veldedighet med andres sparepenger. Når vi selger oss ned i det fossile og opp i det vi mener er fremtiden, er dette hard business og vi gjør det fordi vi mener dette over tid vil gi bedre avkastning for våre kunder.

– For en langsiktig storinvestor som oss er det derfor viktig at vurderingene ikke først og fremst dreier seg om hva vi skal selge oss ned i og utelukke. Det er enda viktigere å vurdere hva vi aktivt skal investere våre drøyt 570 milliarder i, at vi setter pengene inn i prosjekter og selskaper som har gode ideer til å endre ting til det bedre. Over tid er det dette som vil gi best avkastning.  

For stor klimarisiko når Oljefondet investerer i fossilt

– Hva tenker du som langsiktig storinvestor om at oljeselskaper i dagens marked mener det kan være lønnsomt å gå i gang med utvinning av ny olje og gass som er avhengig av god pris i mange tiår?

– Slike vurderinger har selskapene lang erfaring med. Og de har gjort store bets før da Norge gikk inn i oljen på 60‐tallet, dette kastet jo svært mye av seg. Så det å ta stor risiko er ikke noe nytt. Men en ting er at det enkelte selskapet vurderer å ta risikoen ved å investere i dyre prosjekt med lang tidshorisont i et marked i stor endring. Det kan man jo som investor velge om man vil være med på eller ikke. Noe ganske annet er det om vi som samfunn, staten Norge, skal være med på dette. Vi er jo ekstremt eksponert mot olje og gass og har lagt veldig mange egg i samme kurv. Det er økonomisk risikabelt i en verden med rask teknologiutvikling og klimamål som stadig blir strengere.

– Det at Oljefondet investerer i fossile selskaper, stiller jeg store spørsmålstegn ved. Staten Norge burde fullt ut diversifisere ved å droppe Oljefondets fossile investeringer. Dessuten, når vi skal tenke langsiktig og er enige om at verden står overfor et skifte, da burde fellesskapets investeringer i forskning og utvikling i stor grad gå til områder som kan bidra til å diversifisere oss fra den ensidigheten staten kommer til å ha mot det fossile uansett i mange år.

– Staten Norge burde vri investeringer slik at andre enn petroleumsnæringen fikk mer og større kraft. Men det en blir møtt med er at det ikke finnes en bransje som kan erstatte olje og gass på kort sikt, med en tilsvarende fantastisk verdiskapning som petroleumsbransjen har hatt.

– Og noen tror jo at oljenæringens omfang og bidrag kommer til å vare i generasjoner framover. Det som da er sikkert er at man stiller seg helt utenfor Paris‐avtalen og enigheten om hva som nå faktisk må skje av endringer hvis man i det hele tatt skal være innenfor målene om maksimum 1,5–2 graders global oppvarming. I den situasjonen verden er i nå er det ikke mulig å fortsette med å produsere olje og gass i den takten som mange nå snakker om for de neste 40–50-60 årene, sier konsernsjef i Storebrand, Odd Arild Grefstad.


Klimarelaterte vannskader vil koste dyrt – er Norge forberedt?

Europa står foran store helsemessige, miljømessige og økonomiske utfordringer som følge av klimaendringene. Advarselen kommer fra Det europeiske miljøbyrået (EEA) i en fersk rapport. Stigende havnivåer og mer ekstremvær – som hyppige og mer intense hetebølger og episoder med flom, tørke eller storm – vil ramme oss på grunn av klimaendringene, heter det i rapporten. Omfanget og konsekvensene vil avhenge av tempoet i gjennomføringen av FNs globale avtaler om kutt av klimagassutslippene og hvor fort vi får på plass tiltak som kan redusere den store risikoen som klimaendringene representerer.

Mia Ebeltoft er assisterende direktør i Finans Norge med ansvar for juridisk finansiell forsikring, prosjektledelse, klimatilpasning og naturkatastrofer. Hun satt i den regjerings‐ oppnevnte utredning om overvann og klima (NOU2015:16) og sitter som fast medlem av EUs ekspertutvalg under Sendai Framework for Disaster Risk Reduction og komiteer under Insurance Europe. Mia Ebeltoft har en master i juss fra Universitetet i Oslo og en MBA i prosjektledelse fra handelshøyskolen BI.

Ifølge det internasjonale forsikringsselskapet Swiss Re var forsikringskostnader knyttet til naturskader og menneskeskapte skader globalt i 2015 på hele 37 milliarder amerikanske dollar. Selskapet hadde da regnet med 353 «katastrofer», naturkatastrofer utgjorde 198 av disse. I tillegg kommer høyst sannsynlig skadekostnadene knyttet til overvann og tilbakeslagsskader og mange andre mindre skader som skjer ved naturulykker. Disse blir nemlig ikke alltid tatt med fordi de ikke er definert som «ekstremhendelser».

Ifølge rapporten fra Det europeiske miljøbyrået har europeiske land siden 1980 tapt over 400 milliarder euro på grunn av klimarelaterte ekstremhendelser. Er Norge godt nok forberedt på det som venter oss av ekstremvær de neste tiårene?

Trenger bedre klimadata og nye klimamodeller

G20‐landene er enige om at man trenger bedre skadedata for å forstå risikoen knyttet til klimaendringene. OECD har mandat til å skaffe fram gode analyser og hente inn kunnskap som grunnlag for retningslinjer for medlemsland og utviklingsland om hvordan den nye risikoen som klimaendringene representerer kan håndteres.

Det er stor usikkerhet knyttet til om verden klarer å nå togradersmålet – eller aller helst målet om maksimum 1,5 graders global oppvarming. Dagens prognoser tilsier at vi kan lande helt opp mot 4–6 graders oppvarming hvis vi ikke klarer å snu utviklingen i tide. Hva slike temperaturstigninger innebærer for kloden, vet vi ikke nok om. Med et så usikkert bakteppe blir trender og kartlegging av katastrofer og større hendelser gjennom skadedata helt essensielt.

I forsikringsbransjen globalt har man startet en diskusjon om hvilke nye skadedata vi må få inn i klimamodellene. Skadedata fra forsikring vil også gi viktig informasjon om hva, hvor mye og hvor man bør prioritere å investere i forebyggende virkemidler. Slike data vil også gjøre det lettere for myndigheter og bedrifter å forebygge og forsikre seg mot skader, og i tillegg: oppnå en riktigere prising av aksjer og obligasjoner for å kunne utvikle et velfungerende marked for forsikring av risiko for klimarelaterte skader.

Forsikringsnæringen har viktige skadedata

Finans Norge har siden åttiårene samlet inn skadestatistikk fra forsikringsselskapene på alle bygninger, næringsavbrudd, motorvogner og «objektiver» som er forsikret. Skadestatistikk er viktig for forsikringsselskapene når de skal prise risikoen de tar. Jo bedre risikobilde, jo riktigere premie å konkurrere på.

I 2008 gjorde bransjen et lurt vedtak. I regi av Finans Norge ble aktørene enige om å skille ut skader som knytter seg til overvann og tilbakeslag i bygninger fra private, kommuner og næringsvirksomhet, slik at man kunne følge utviklingen gjennom skadestatistikken.

Statistikken for vannskader og naturskader er videreutviklet og tilgjengeliggjort, og er den viktigste informasjonskilden over trender og det å forstå utviklingen av klimarelaterte skader og identifisere sårbare områder. Bredden i statistikken – og det at den er så åpen – er unikt i europeisk sammenheng. De store reassurandørene som Swiss Re og Munich Re viser kun skadedata på et globalt nivå.

Finans Norge deler også disse forsikringsdataene med relevante myndigheter som etterspør dem med sikte på å dra lærdom av hendelsene og bli bedre på forebygging. Finans Norge har lenge argumentert for at også myndighetene selv må skaffe seg et bedre risikobilde gjennom bedre skadedata. Her bør det skje en bedre samkjøring for å få et mer helhetlig og riktig risikobilde.

Overvann er ikke en hendelse fra Gud

Et svært viktig skille går mellom overvann og naturskader. Det er viktig å ha dette skillet klart for seg fordi et mer korrekt skille kan og bør påvirke organisering, ansvar og ressursfordeling. Dette skillet vil bli mer utfordrende etter hvert som klimaendringene blir tydeligere.

Overvann i byer og tettsteder øker mest av alle skader. Klimaprognosene tilsier hyppigere og flere kraftige regnskyll slik vi så i Asker og Bærum i august 2016. Dette ene regnskyllet har til nå kostet forsikringsselskapene og deres kunder over 250 millioner kroner.


«Vedlikeholdsetterslep og lite tilpasset planlegging har medført at infrastrukturen i byene er spesielt sårbar for klimaendringene»

Det er viktig å få frem at slike skader ikke er utløst av naturen selv. De skyldes bruk av tette flater med asfalt i kombinasjon med at myndighetene valgte å legge bekker og vassdrag i rør på 50‐ og 60‐tallet for å styre vannet og unngå forurenset overvann. Dette nettverket av rør og ledninger er dessuten dårlig vedlikeholdt. Det lekker og kapasiteten til å ta unna nedbør er blitt svært dårlig.

Klimaendringer med mer kraftige regnskyll er dråpen som gjør at konsekvensene blir store og dyre. Det er kostbart for kommunen å bytte ut rør under bakken, og mange kommuner har latt være å prioritere disse investeringene. Dessuten: mange kommuner kjenner ikke til hvor de sårbare områdene for skade er. Den informasjonen sitter forsikringsbransjen med.

Økende skadetrend

Flommer har historisk sett kommet og gått med ulikt mellomrom. Statistikken viser en tendens til at de nå kommer stadig oftere; vår statistikk i Finans Norge viser en kraftig økning siden 2008. Antall meldte skader knyttet til overvann og tilbakeslag var i 2008 på 18.000, mens tallet for samme type skader i 2016 viste hele 28.000 skader. Erstatningsutbetalingen for disse skadene var økt til 1,3 milliarder i 2016, mot 700 millioner i 2008.

 FIGUR 1: Grafen viser utviklingen på antall meldte skader fra flom, stormflo, skred, overvann og tilbakeslag i bygninger hos private, kommuner og næringsvirksomhet. Kilde: Finans Norge

Overvann koster mer enn alle naturskader

Økningen av skader skyldes ikke klimaendringer alene, men en kombinasjon av dårlig planlegging av bygg i eksponerte områder og vedlikeholdsetterslep i vann‐ og avløpsnettet. Mer optimal planlegging og investeringer i forebygging krever kunnskap om sårbare områder, såkalte «hot‐spots». Og da trenger man gode skadedata.

Norske myndigheter har hatt fokus på naturskader og i liten grad overvannsskader. De er mer dramatiske, og man levde i den tro at de også kostet mest. I Figur 2 vises overvann og tilbakeslagsskader («værskader») opp mot naturskader. Her ser man at kostnader fra overvanns‐ og tilbakeslagsskader i bygninger som er forsikret utgjør mer enn alle naturskader i Norge. Skader på annen infrastruktur som ikke er forsikret (veier, jernbane, broer etc) er ikke med her. Her mangler man også skadedata.

 Figur 2: Erstatningsutbetaling fra 2008–2016 (mill. kr KPI‐justert). *Begrepet «værskader» knytter seg til overvann og tilbakeslag fra vannskadedata («vask»). NP refererer til NaturskadePoolen. Kilde: Finans Norge

Mangler et helhetlig risikobilde

Vedlikeholdsetterslep og lite tilpasset planlegging har medført at infrastrukturen i byene er spesielt sårbare for klimaendringene. Ifølge den nasjonale rapporten «Klima Norge 2100» forventes opp til 40 prosent mer nedbør de neste 30–40 år. To tredjedeler av alle EU‐borgere bor i byer, og tallet stiger.

Foruten natur‐ og overvannskadene vil klimaendringene innebære økte forsikringsskader på andre forsikringsprodukter som blant annet motorvogner (biler som «drukner»), avbrudd i næringsvirksomhet, forurensningsskader og strømbrudd. Annen infrastruktur som vil bli rammet av klimaendringene er kommunale og fylkeskommunale veier, jernbanenettet, broer, havner og jordbruk.

Utvalget som utarbeidet NOU 2015:16 om overvann i byer og tettsteder regnet seg fram til at dette vil koste mellom 40–100 milliarder i skader på bygg, broer, jernbaner og veier de neste 40 år, om ikke forebygging prioriteres høyere. Anslaget er forholdsvis konservativt. Staten og kommunene har i dag ingen oversikt over skadene som treffer dem eller hva alle skadene koster samfunnet. Da er det vanskelig å fatte de riktige beslutningene og sette inn de riktigste tiltakene.

Hvor mye lønner det seg å forebygge?

Overordnede føringer og premisser for klimatilpasning og forebyggingstiltak skjer i hovedsak på globalt og europeisk nivå hvor Paris‐avtalen (UNFCCC) og Sendai Framework for Disaster Risk Reduction (SFDRR) fra 2015 er de to mest konkrete. Norge har forpliktet seg til å følge og følge opp begge, men har vært kritisert for ikke å ha mer konkrete nasjonale planer i lys av at tilpasning og forebyggingstiltak må skje lokalt.

Forebygging må ses opp mot kostnader og nytteverdi. Hva dette betyr vil variere etter hvem du spør. Her vil ansvaret for skadene være et sterkt insitament for prioriteringen av å satse på forebygging. Ifølge FN og Verdensbanken vil 1 dollar i forebygging bety 5–7 dollar spart. Et slikt regnestykke bør både investorer, herunder kommuner og norske myndigheter, være interessert i å forstå rekkevidden av. I dag faller kostnadene i all hovedsak på huseier når de rammes av en naturskade eller overvann.

KOSTNADER KNYTTET TIL EKSTREMNEDBØR — FLOMMEN I ASKER OG BÆRUM 2016
Asker og Bærum ble rammet av kraftig nedbør sensommeren 2016. I løpet av 6. og 7. august kom det inn meldinger om 2583 skader. 2208 av disse var overvannskader. Foreløpige utbetalinger fra forsikringsselskapene ligger i skrivende stund på om lag 250 millioner kroner. Forsikringsbransjen antar at dette beløpet vil stige noe når alle skadene er gjort opp.

En avgjørende faktor for fremtidig forebygging av overvann vil være om – og hvordan – regjeringen følger opp NOU2015:16 Overvann i byer og tettsteder. Et viktig poeng her er å øke kommunenes kunnskap om klima og sikre at dette får konsekvenser for alle kommuneplaner. Det hjelper likevel veldig lite med gode kommuneplaner hvis fagpersoner i kommuner blir overkjørt i arealplanlegging og enkeltsaker av ivrige lokalpolitikere som ønsker å fylle opp en slunken kommunekasse.

Hvordan kan en forsikring bidra til forebygging?

Finans Norge initierte i 2013, i samarbeid med ti kommuner og to forskningsinstitusjoner, et pilotprosjekt hvor store mengder skadeforsikringsdata ble overført til kommunene i den hensikt å avklare nytteverdien av dataene. Prosjektet viste at dataene ga verdifull kunnskap om sårbare soner og dermed gjorde kommunene i stand til å ta bedre beslutninger for skadeforebygging og mer optimale investeringer og vedlikeholdstiltak.



«Et svært viktig skille går mellom overvann og naturskader»

Prosjektet viste at forskningsdataene må forbedres slik at de lettere kan overføres til kommunen. Et slikt arbeid er selskapene villig til å yte, men støtter NOU2015:16 om overvann der anbefalingen er at staten må gå foran. Vi må sikre at alle kommuner får lik tilgang til dataene og helst at alle data samles gjennom samme plattform.

Et statlig prosjekt er i gang gjennom en nasjonal plattform kalt Naturfareforum.

Behov for mer privat‐offentlig samarbeid

Paris‐avtalen og Sendai‐rammeverket trekker fram verdien og nødvendigheten av at kunnskap må deles på tvers i det offentlige og også mellom offentlig og privat sektor. Man må i større grad lære av tidligere hendelser gjennom systematisk innhenting og bruk av skadedata. På dette området ligger Norge foran gjennom en aktiv forsikringsbransje som har invitert til samarbeid med kommuner og nasjonale myndigheter i ulike privat‐offentlige prosjekter.

Gjennom deltakelse i Framtidens Byer, i ekspertgrupper under EU, og som partner i det tverrsektorielle innovasjonsprosjektet Klima2050 har Finans Norge vært en aktiv privat part for synliggjøring av klimarisiko og samarbeid mellom privat og offentlig sektor.

Ansvar for skadene – en viktig driver

Alle kommuner, næringsliv og private, kjøper forsikring for overvann og naturskader. Kommunen kjøper også forsikring for ansvaret de kan komme i. Forurenser betaler‐prinsippet sier at de som forårsaker skader skal betale. Men ansvaret skiller mellom skader som skyldes naturulykker (Act of God) og skader som skyldes menneskeskapte forhold.

Flertallet i NOU2015:16 om overvann anbefalte som den mest samfunnsøkonomiske optimale løsningen at kommunen tar ansvaret for overvannskader selv om årsaken til skadene kan komme fra ulike hold, og mulig ikke bare forhold kommunene har årsak i. Å la huseier fortsatt ha ansvaret, med en økende forsikringspremie, gir liten forebyggende effekt.


«Antall meldte skader knyttet til overvann og tilbakeslag var i 2008 på 18.000, mens tallet for samme type skader i 2016 viste hele 28.000»

Hvis huseier blir værende med ansvaret vil kommunen verken måtte betale eller kjenne til hvor skadene er. Det store spørsmålet da blir om denne ansvarsfordelingen gir store nok insentiver for kommunene til å bruke betydelige midler til forebygging av svært kostbare skader de neste tiårene.

Referanser

G20/OECD methodological framework on disaster risk assessment and risk financing
VASK — Vannskadestatistikk
NASK — Naturskadestatistikk
EEA: Klimaendringene utgjør en stadig alvorligere risiko for økosystemer, menneskers helse og økonomien i Europa
Miljødirektoratet: Klima i Norge 2100
Regjeringen.no: Høring — NOU 2015:16 Overvann i byer og tettsteder
UNFCCC: The Paris Agreement
UNISDR: Sendai Framework for Disaster Risk Reduction


Regress – hvem har skyld og betalingsplikt

Etter ekstremregnet i 2016 har gjensidige gått til såkalt regress mot kommunene Asker og Bærum med et samlet krav på 1,9 millioner kroner. Finans Norge anslår at forsikringsselskapene samlet har søkt regress for om lag 200 millioner kroner for overvann og tilbakeslag i perioden 2012 – 2015. Tallene er usikre, men kommer til å stige i takt med klimaendringene.

Av Mia Ebeltoft ass.dir. i Finans Norge

Regress er en ordning som innebærer at man har rett til å få dekket et pengebeløp man har betalt på vegne av en annen.

Når vi snakker om regress i forsikringsbransjen mener vi den rettslige adgangen forsikringsselskapene har til å kreve at den som har skyld i skaden må betale tilbake pengene forsikringsselskapene har betalt ut til forsikringskunden sin.

I forsikringsbransjen handler dette dermed om den endelige fordelingen av plikt til å betale penger etter en skade har inntruffet. Formålet med regress er at den som har skyld i en skade – det vil si den såkalte skadevolderen — også skal reparere skaden. Dette vil påvirke mulig skadevolder til å forebygge skader.

Regress har en positiv effekt for skadelidde – det vil si forsikringstaker. Ved regress slipper denne å betale egenandelen og unngår å bli belastet med en høyere egenandel om ny skade skulle inntreffe. I tillegg unngår forsikringskunden økning i premien ved fornyelse av forsikringen.

Ofte kan regresskravene komme mot kommunene fordi forsikringsselskapene mener at kommunene ikke har tatt høyde for store nedbørsmengder og overvann, men tvert imot sliter med enorme vedlikeholdsetterslep og lite tilpasset planlegging ved for eksempel asfaltering og bebyggelse. Dermed synker for lite av nedbørsvannet ned i jorden og avløpsrør og havner dermed i folks kjellere med de dyre ødeleggelsene dette medfører. Det var dette vi så i Asker og Bærum i 2016.

Forsikringsselskapene vil alltid gjøre en helhetsvurdering både bevismessig og juridisk før de fremmer regresskrav. Prosessen kan være både krevende, langsiktig og også dyr.

Det har frem til i dag vært fremmet ytterst få regressaker i forbindelse med naturskadeskader, dette fordi det skal ganske mye til for å bevise at kommunene har skyld. Når det gjelder overvann og tilbakeslag i byer — hvor skadene i større grad skyldes dårlig vedlikehold eller dårlig planlegging – kan det imidlertid stille seg litt annerledes.

Forsikringsbransjen sitter på mye geografisk kunnskap her som kommunene kunne hatt stor nytte av. Hvis en samlet forsikringsbransje deler denne kunnskapen vil kommunen lettere identifisere hvor risikoområdene befinner seg og kunne iverksette forebyggende tiltak.


– Mer og dyrere ekstremvær, sier professor

– Vi ser en økning i det som kan kalles ekstremnedbør over hele landet, sier Asgeir Sorteberg, professor i meteorologi ved UiB og Bjerknessenteret for klimaforskning.




Tekst: Anne Jortveit
Prosjektleder i Norsk klimastiftelse


– Det er viktig å diskutere hvilke regler som skal ligge til grunn når det investeres i infrastruktur og hvordan den økonomiske byrdefordelingen bør være når kommuner nå må forebygge fremtidige skader som følge av klimaendringer og mer ekstremvær, sier Asgeir Sorteberg, professor i meteorologi ved Universitetet i Bergen og Bjerknessenteret for klimaforskning.

– Vi har observasjoner 100 år tilbake i tid og kan slå fast at vi har en økning i antall hendelser av denne typen nedbør på 25–35 prosent, sier Sorteberg.

Ekstremnedbør er uvanlig sterk nedbør over en gitt periode. I Norge har vi lite data for kortere perioder enn én dag, så forskerne bruker som regel ekstremvær som sterk nedbør som varer «en dag».

– Som samfunn må vi forberede oss på enda mer ekstremregnvær, styrken i framtidens regnvær vil blant annet avhenge av hvor store mengder fossile brensler vi slipper ut de neste tiårene, sier Sorteberg.

Professoren forklarer at man tidligere antok at det var et system i styrken av nedbøren som gjentok seg over tid og som ikke forandret seg nevneverdig.

Dette gjorde at man brukte historiske observasjoner og beregnet såkalt «50‐års flom» eller «200‐års flom», og planla infrastruktur og bebyggelse ut fra tanken om at ekstremnedbøren som var observert ville gjenta seg de neste 100 årene uten systematiske endringer.

– Tankegangen om at man ikke kan få systematiske endringer i nedbøren over tid stemmer nok ikke. Antagelsene tok ikke høyde for at nedbøren kan påvirkes slik vi ser at det gjøres av klimaendringene. Ekstremvær opptrer hyppigere nå, sier Sorteberg.

– Et lavtrykk i dag bringer med seg mer fuktighet enn et helt tilsvarende lavtrykk i 1960 fordi lufta er blitt varmere og derfor kan holde på mer fuktighet.

Store verdier på spill for samfunnet

– Dagens infrastruktur i kommunene er mange steder derfor ikke dimensjonert for dagens nedbøromfang og det som kommer fremover. Bygninger og infrastruktur som vei, jernbane, avløp og tilpasning av elveleie i kommunene ble bygget basert på den kunnskapen og antagelsene man hadde før.

– I beregningene ble det ikke lagt vekt på at klimaet kunne komme til å endre seg, derfor er mye infrastruktur og mye bebyggelse i faresonen når det gjelder regn og overvannsproblematikk som følge av klimaendringene, sier Sorteberg.

– I alle år har snøen i fjellene virket som en svamp når det har regnet, snøen har trukket til seg så mye av regnet at mengden som har flommet ned til tettstedene stort sett har vært håndterbare. Snøen har med andre ord fungert som en buffer. Når mengden snø i fjellene nå minsker betraktelig på grunn av temperaturøkningene, blir denne viktige bufferen delvis borte.

– Dette bidrar til å forsterke den negative effekten ekstremregnvær og nedbør har på infrastruktur og bygningsmasse i mange kommuner. Vi ser derfor at forandringen i fremtidig flom antageligvis vil bli størst i de områdene som i dag er plaget av høst og vinterflommer. Mengden vann blir for stor og kostnadene knyttet til reparasjoner blir dyre.

– Store verdier står på spill for samfunnet. Det er viktig å diskutere hvilke regler som skal ligge til grunn når det investeres i infrastruktur og hvordan den økonomiske byrdefordelingen bør være når kommuner nå må forebygge fremtidige skader som følge av klimaendringer og mer ekstremvær, sier Asgeir Sorteberg.


Klimatrusselen mot alpin skiturisme

Slik påvirker klimarisiko alpin skiturisme: Varmere vintre, mindre snø, regn i høyfjellet, færre skidager, inntektstap og konkurstrussel – men nye markeder oppstår for energieffektive snøkanoner.

Tekst: Anders Bjartnes
Ansvarlig redaktør for nettmagasinet Energi og Klima og Norsk klimastiftelses publikasjoner




Når klimarisiko beskrives, er det to hovedkategorier som brukes. Overgangsrisiko betegner mulige endringer i lys av skjerpet klimapolitikk og teknologisk endring, mens fysisk risiko handler om effekter av klimaendringene. Fysisk risiko deles igjen i to grupper – akutt og kronisk.

MINDRE SNØ, TØFFERE TIDER. Økonomien i alpinanlegg trues når snøen forsvinner på grunn av klimaendringer. Kostnadene øker og inntektene faller. Faksimile fra DN 23. februar 2017.

Den akutte refererer for eksempel til stormer og uvær som ødelegger bygninger og infrastruktur, mens den kroniske beskriver forandringer som varig endrer betingelsene for menneskelig aktivitet: Effektene for alpin skiturisme er et godt eksempel. Dette er en næring som må leve med kronisk klimarisiko.

Både i alpelandene og i Norge er det økende oppmerksomhet om klimaendringenes virkninger for alpin skiturisme. Et prosjekt i regi av Vestlandsforskning har vist hvordan skisteder i Norge kan bli rammet. Mange av de lavtliggende skistedene på Vestlandet vil få antallet skidager drastisk redusert.

Utsiktene i Alpene er beskrevet i en rapport der sveitsiske forskere beskriver hvordan snøforholdene kan ventes å utvikle seg i ulike klimascenarioer. Mange turiststeder i alpelandene går en grå fremtid i møte. Avhengig av scenario, vil snøgrensen trekke seg 500–800 eller 700‑1000 meter opp i terrenget. Mot slutten av århundret kan 70 prosent av dagens snødekke være borte. De økonomiske konsekvensene vil være store i mange regioner der skiturismen skaper store ringvirkninger.

Høyere temperaturer gir varmere vintre og færre dager med snødekke. Snøgrensen trekker oppover, lavereliggende områder plages med regn når nedbøren først kommer. Snøforholdene blir vesentlig dårligere allerede med klimaendringene vi nå ser, i tiårene fremover vil graden av oppvarming avgjøre.


«Mange av de lavtliggende skistedene på Vestlandet vil få antallet skidager drastisk redusert»

Skianleggene kan kompensere gjennom investeringer i snøkanoner, og i Norge er det ifølge Dagens Næringsliv 23. februar investert 800 millioner kroner i kunstsnøanlegg. Professor Robert Steiger ved Universitetet i Innsbruck sier til DN at det i Alpene ikke lenger gis lån til skiheiser som ikke har kunstsnøanlegg.

I Sveits er to‐tredeler av heisanleggene avhengige av offentlige subsidier, ifølge Christophe Clivaz, forsker ved Universitetet i Lausanne og medforfatter til en bok om vinterturisme i lys av klimaendringer: «Tourisme d’Hiver: le défi climatique». I et intervju med Swissinfo.ch beskriver han en utvikling der rekrutteringen til skisporten svikter på grunn av snømangel i lavereliggende områder, mens kostnadene ved heiskort og opphold i de gjenværende områdene øker – slik at alpin skisport bare blir en eksklusiv aktivitet for de velstående.

For skisentrene er de økonomiske effektene av snømangelen økte kostnader og svekkede inntekter. Færre skidager betyr lavere inntekter fordi det selges færre heiskort. Samtidig går kostnadene opp på grunn av behovet for å produsere kunstsnø. Som en tommelfingerregel trengs det 100 skidager for å levere brukbar økonomi. I intervjuet med DN sier Robert Steiger at skistedene må tiltrekke seg flere turister eller øke prisen på heiskortene for å kompensere for de økte kostnadene.

Mens klimaendringene truer snøen, oppstår det også en mulighet. I Trondheim er forskere ved NTNU og Sintef i gang med prosjektet «Snow for the Future» der målet er å utvikle kunstsnøproduksjon som er mindre energikrevende enn dagens utstyr, samtidig som maskinene skal kunne lage snø i plussgrader.

Referanser

Expatica.com: What future for winter tourism under global warming?
Dn.no: Forsker venter konkurser og dyrere heiskort
Sintef: Skal redde skisporten – i plussgrader
The Guardian: Alpine ski resorts could lose up to 70% of snow cover by 2100 – experts


Økonomisk ansvar for klimaendringene

Hvem skal betale for klimaendringene? Oljeselskaper kan bli stilt til ansvar. Ledende ansatte og styremedlemmer vil være i faresonen.

Pål W. Lorentzen

Pål W. Lorentzen er høyesterettsadvokat med bred og lang erfaring fra norske domstoler og også Den europeiske menneskerettighetsdomstol. Han har vært formann i Den Norske Advokatforenings Rettssikkerhetsutvalg, dessuten styreleder i en lang rekke virksomheter og institusjoner innenfor næringslivet og kulturlivet. Pål W. Lorentzen er styreleder i Norsk Klimastiftelse.

Klima får gradvis sitt eget juridiske gravitasjonsfelt, der ulike typer handlinger og unnlatelser vil kunne utløse rettslig ansvar, kanskje ikke i forhold til hendelser som inntrer i dag eller i morgen, men om en del år.

En kraftig advarsel kom i september 2015 i talen britenes sentralbanksjef, Mark Carney, holdt hos Lloyd’s i London, der han beskriver den klimarelaterte risiko mange ledere dessverre overser. Dermed vil tiltak kunne bli truffet for sent. Tapene kan bli store.

Carney opererer med tre risikoområder for forsikringsbransjen i klimasammenheng: fysisk risiko, ansvarsrisiko og overgangsrisiko. Jeg skal her utdype – og utvide – noen av de problemstillinger som reiser seg rundt temaet ansvarsrisiko. Dette er mindre belyst enn spørsmålene om skader knyttet til ekstremvær eller risiko knyttet til «stranded assets».

Når vi nå vet at klimaendringer skyldes våre utslipp av klimagasser, vil bidrag (av en viss størrelsesorden) til slike utslipp kunne betraktes som en medvirkende årsak, ikke bare til de globale endringer og skader vi kan konstatere i dag, men også til de atskillig mer alvorlige konsekvenser som ligger frem i tid.

«Oljeselskaper som vårt eget Statoil, må være forberedt på å bli saksøkt, i land som kanskje allerede er eksponert for klimaendringer, og der nasjonal rett og domstolspraksis gjør slike søksmål mulige.»

Dette reiser naturlig et spørsmål om ansvar, både for de myndigheter som – med viten om vitenskapens advarsler – likevel tillater ny utslippsintensiv virksomhet, og for selskaper som direkte og indirekte står for utslippene. Alle disse aktørene må finne seg i å bli identifisert med den kunnskapen FNs klimapanel formidler.


Oljeselskaper som Statoil kan bli stilt økonomisk til ansvar for følgene av klimaendringer, skriver artikkelforfatteren.

Selv om disse ansvarsspørsmålene ikke på noen måte er avklart, er de ikke lenger rene teoretiske problemstillinger. Søksmål mot stater pågår en rekke steder i verden.

Staten Norge er med utgangspunkt i miljøbestemmelsen i Grunnloven § 112 saksøkt av Greenpeace og Natur og Ungdom som mener at utvinningstillatelser i 23. konsesjonsrunde og eventuelle tillatelser til oljeboring i Lofoten strider mot Grunnloven. Saken skal opp i retten 13. november 2017.

«Ikke bare selskapene, men også styremedlemmer og ledende ansatte vil kunne være i faresonen.»

Søksmål mot oljeselskaper pågår

Også søksmål mot oljeselskaper pågår – eller er på trappene. Oljeselskaper som vårt eget Statoil, må være forberedt på å bli saksøkt, i land som kanskje allerede er eksponert for klimaendringer, og der nasjonal rett og domstolspraksis gjør slike søksmål mulige. Eksempler kan være Brasil, Israel, Sør‐Afrika, Japan og Filippinene; – også USA blir nevnt av noen som mulighetenes land på dette området.

Det vil være oljeselskapenes hodepine om man skal la seg representere i søksmål i fremmede jurisdiksjoner. Risikoen ved å ikke å stille opp, er at det ikke er skrevet i stein at ikke en rettskraftig dom deretter vil kunne inndrives i oljeselskapets hjemland. Som i tobakksakene for noen år tilbake er det advokatfirma som spesialiserer seg på slike saker; de prosederes gjerne på «no cure, no pay»-vilkår.

Ikke bare selskapene, men også styremedlemmer og ledende ansatte vil kunne være i faresonen. Det grunnleggende spørsmål vil hele tiden være: Når man kjenner konsekvensene av fortsatte utslipp av klimagasser – vil det ikke da være i strid med kravet til forsvarlig opptreden å fortsette dem?

Kan skjerpes i takt med utviklingen

Oljeselskapenes opptreden vil bli ettergått. Høsten 2015 ble det rettet søkelys på hvordan Exxon var tidlig ute med egen forskning om sammenhengen mellom CO2-utslipp og klimaendringer. Men istedenfor å bruke kunnskapen til å endre selskapets forretningsmodell, ble den dysset ned og Exxon brukte isteden kreftene på å motarbeide politikk som kunne gi reduserte utslipp.

«Når tapet er et faktum, vil spørsmålet være: Har de som forvalter verdiene vært tilstrekkelig oppmerksomme på risikoen for verdifall?»

Man kan ikke utelukke at synet på selskapenes ansvar vil skjerpes i takt med utviklingen, og at de erstatningsrettslige perspektivene derfor blir så påtrengende at oljeselskapene vil sette seg ved forhandlingsbordet – for øvrig slik resultatet ble i sakene mot tobakkselskapene.

En annen problemstilling er denne: Pensjonsfond og andre som forvalter andres penger, må være oppmerksomme på det dramatiske fall i verdier som vil kunne bli resultatet av klimaendringene og samfunnets overgang til et fornybart samfunn, enten ny politikk, ny teknologi, eller endringer i det ytre miljø er årsaken.

«Det grunnleggende spørsmål vil hele tiden være: Når man kjenner konsekvensene av fortsatte utslipp av klimagasser – vil det ikke da være i strid med kravet til forsvarlig
opptreden å fortsette dem?»

Også her kan man snakke om ansvarsrisiko. Når tapet er et faktum, vil spørsmålet være: Har de som forvalter verdiene vært tilstrekkelig oppmerksomme på risikoen for verdifall? Har de tatt hensyn til den kunnskap som forelå? Har de utvist en tilstrekkelig aktsomhet? Lytter finanssektoren til Carneys advarsler – hvilket den forhåpentlig vil – vil noe være vunnet.

Men det grunnleggende spørsmålet er dette: Handlinger og unnlatelser fra myndighetenes og næringslivslederes side som ignorerer klimavitenskapens budskap om konsekvensene ved å fortsette utslipp, som er ansvarsbetingende, vil representere brudd på kravet til forsvarlig adferd og således være rettsstridige og uønsket fra samfunnets side.

(Dette er en oppdatert versjon av en artikkel som tidligere har vært publisert i Dagens Næringsliv og Energi og Klima.)


Ansvarsrisiko og krav til forsvarlig adferd

For alle medlemmer i samfunnet gjelder i utgangspunktet et krav til forsvarlig adferd. Dette utgangspunkt vil også kunne gjelde ansvar i klimarelaterte søksmål.

Tekst: Pål W. Lorentzen
Høyesterettsadvokat

Følgende rettslige resonnement ville kunne bli anvendt i forbindelse med fremtidige klimarelaterte søksmål — også i forbindelse med søksmål i andre land enn Norge.

For alle medlemmer i samfunnet gjelder i utgangspunktet et krav til forsvarlig adferd. Innholdet i selve forsvarlighetsnormen, vil kunne variere fra samfunnsområde til samfunnsområde, men konsekvensene av at normen anses overskredet, vil være at den eller de som har utvist uaktsomhet holdes ansvarlig for følgene. Reaksjonen kan være erstatning og/eller straff.

Dette utgangspunkt vil også kunne gjelde ansvar i klimarelaterte spørsmål.
Når det har inntrådt en fysisk skade eller et økonomisk tap, vil den eller de som rammes, kunne stille spørsmål om skaden eller tapet kunne vært unngått – om noen burde ha handlet annerledes.

«Handlinger eller unnlatelser hos enkeltpersoner eller beslutningsorganer vil med andre ord kunne bli underkastet en vurdering i ettertid…»

Handlinger eller unnlatelser hos enkeltpersoner eller beslutningsorganer vil med andre ord kunne bli underkastet en vurdering i ettertid, der oppstått skade eller tap blir sett i sammenheng med tidligere utvist adferd som utløsende årsak. Kjernespørsmålet vil være om det foreligger årsakssammenheng, og om den eller de som kan sies å ha forårsaket skaden har overtrådt normen for forsvarlig adferd. Innebygget i denne normen ligger to grunnleggende problemstillinger:

  • Hvor stor var risikoen — hvor påregnelig var det at skade eller tap kunne inntre som følge av adferden?
  • Hvilken oppfordring forelå til å velge alternative løsninger, evt. å forebygge risikoen for skade?

«Ved risikovurderingen inngår også et krav om kunnskap – man kan ikke unngå ansvaret ved å stikke hodet i sanden og si man ikke forstod konsekvensene.»

Forsvarlighetsvurderingen vil etter dette bero på et sammensatt skjønn, der grunnvilkåret vil være rettsordenens krav til aktsom adferd på vedkommendes livsområde.

Ved risikovurderingen inngår også et krav om kunnskap – man kan ikke unngå ansvaret ved å stikke hodet i sanden og si man ikke forstod konsekvensene. I klimasammenheng betyr det at folk flest vil bli identifisert med de advarsler som ligger i rapporter fra FNs klimapanel og andre vitenskapelige institusjoner.

Det vil trolig komme mange saker, der kravet til forsvarlig adferd – aktsomhetsnormen – vil bli tatt i bruk som grunnlag for å etablere ansvar for dagens beslutningstakere.

KLIMARELATERTE SAKER, TENKTE EKSEMPLER:

«Et industriselskap, notert på Oslo Børs, valgte i 2014 å inngå en stor lisensavtale med tysk bilindustri om produksjon av patenterte komponenter til dieselmotorer i biler. På grunn av sviktende etterspørsel, som igjen skyldtes restriksjoner/avgifter på bruk av dieselkjøretøyer i mange markeder, ble kontrakten sagt opp fra tysk side allerede i 2017. Det norske industriselskapet, som hadde investert betydelig for leveransene til Tyskland, klarte ikke å innfri sine forpliktelser. Det gikk konkurs. A, som var mangeårig aksjonær i selskapet, fremmet søksmål mot selskapets styre, idet han mente det var forretningsmessig klandreverdig og klart uaktsomt å satse så ensidig på denne del av bilindustrien. Det hadde i mange år vært klart at dieselbiler utgjør et utslippsproblem, og at myndighetene før eller siden ville måtte nedlegge restriksjoner på bruk av slike kjøretøy.»

«Et norsk offshorerederi klarer ikke å betjene gjelden og går konkurs. En av aksjonærene som har tapt penger mener rederiet burde visst at olje‐ og gassmarkedet ikke ville vokse inn i himmelen, og at rederen må ta ansvar for at selskapet ikke var eksponert mot andre næringer. Han går til domstolene med krav om erstatning.»


Klimarelaterte søksmål

Klimaendringene kan danne grunnlag for i alle fall tre typer søksmål: Erstatningssøksmål, ugyldighetssøksmål og abstrakte klimasøksmål.

Magne Strandberg

Magne Strandberg er professor i rettsvitenskap ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen.

Et varmere klima kan føre til mange forskjellige søksmål. Noen kan være varianter av allerede velkjente søksmål, andre kan være mer kreative og nyskapende. Man kan i hvert fall se for seg tre søksmålstyper som klimaendringene kan bringe med seg:

  • Det kan tas ut erstatningssøksmål der en eller flere skadelidende krever erstatning for et tap de direkte eller indirekte har blitt påført som følge av et endret klima.
  • Det kan tas ut ugyldighetssøksmål der en eller flere organisasjoner eller privatpersoner krever dom for at et forvaltningsvedtak blir kjent ugyldig.
  • Og man kan tenke seg at det tas ut abstrakte klimasøksmål hvor enkeltpersoner eller organisasjoner krever å få dom for at et vedtak er ulovlig, at dagens utslipp av klimagasser er ulovlige eller at staten har plikt til å gjøre mer for å holde utslippene nede.

Alle slike søksmål vil det kunne være vanskelig å få medhold i. Og før domstolen kan ta stilling til om saksøkeren får medhold, må man ta stilling til om saken i det hele tatt skal fremmes. At en sak fremmes betyr at domstolen tar saken til realitetsbehandling. Hvis saken ikke fremmes, sier man at saken avvises.

Tvisteloven (lov 200590) inneholder de fleste reglene om hvilke saker som skal fremmes. Man finner her regler om hvem som kan gå til søksmål, når man kan gå til søksmål og hva man kan gå til søksmål om. Slike regler hadde man også før tvisteloven ble vedtatt i 2005, men reglene har utviklet seg over tid. Endringene har i noen tilfeller skjedd ved formelle lovvedtak, men i hovedsak er det gjennom rettspraksis – i første rekke Høyesterettspraksis – at reglene har endret seg. Utviklingen har stort sett gått i mer liberal retning, det vil si at man fremmer stadig flere søksmålstyper fra stadig flere aktører.

Reglene om hvilke saker som skal fremmes for domstolene er i utgangspunktet felles for alle sivile saker, altså i alle saker bortsett fra straffesaker. I praksis skaper likevel hver søksmålstype litt ulike utfordringer og muligheter, og jeg vil derfor behandle de mest typiske spørsmålene for erstatningssøksmål, ugyldighetssøksmål og abstrakte søksmål separat.

Erstatningssøksmål

De klimarelaterte erstatningssøksmålene er altså saker der noen har lidt et tap som en direkte eller indirekte følge av klimaendringer. Hvis en bolig må fraflyttes på grunn av økende flomfare i et varmere og våtere klima, kan det hende at eieren krever erstatning fra sitt forsikringsselskap. Deretter kan det hende at selskapet krever erstatning fra den kommunen som i sin tid ga tillatelse til å bygge boligen.

Den som krever erstatning fra en annen vil normalt få søksmålet fremmet for domstolene. Man vil da enten kunne kreve dom for at saksøkte betaler en viss sum i erstatning eller man kan kreve dom for at saksøkte er erstatningsansvarlig for en bestemt hendelse uten at det utmåles en ansvarssum.

«Utviklingen har stort sett gått i mer liberal retning, det vil si at man fremmer stadig flere søksmålstyper fra stadig flere aktører.»

Men søksmålet vil normalt bare fremmes dersom den som hevder å ha et erstatningskrav selv går til søksmål. Dermed er det den skadelidte som må dekke kostnadene ved å kjøre søksmålet, og hvis han taper saken vil han også risikere å måtte dekke motpartens sakskostnader. I noen tilfeller vil den skadelidte kunne få fri rettshjelp etter rettshjelploven (lov 198035), og i en del tilfeller vil egne sakskostnader kunne dekkes av ulike forsikringer. Et annet alternativ er at saksøker får partshjelp etter tvisteloven § 15–7 eller får finansiell eller annen støtte fra en fagforening eller andre med interesse i saken.

Spesielle problemer oppstår hvis mange enkeltpersoner er rammet av samme hendelse.

En kommune har kanskje etablert et boligfelt med et par hundre boliger langs bredden av en elv. Så tenker vi at elven stadig oftere går over sine bredder og også går stadig høyere. Etter hvert er problemene så store at det ikke lenger er forsvarlig å bo i husene, forsikringsselskapene vil ikke lenger gi forsikring og innbyggerne ønsker å flytte. Boligeierne vil da gjerne ønske å gå til ett felles søksmål, og det åpner også loven for.

«De klimarelaterte erstatningssøksmålene er altså saker der noen har lidt et tap som en direkte eller indirekte følge av klimaendringer.»

Søksmål med flere parter som saksøkere har lenge vært akseptert i norsk rett, og slike søksmål vil fremmes så lenge «ingen av partene har innsigelser, eller det er så nær sammenheng mellom at de bør behandles i samme sak», jf. tvisteloven § 15–2. Dessuten kan man forsøke å ta ut et gruppesøksmål etter tvisteloven kapittel 35. Adgangen til gruppesøksmål er inspirert av engelsk og amerikansk rett, og ble innført med tvisteloven av 2005. Kjennetegnet for et gruppesøksmål er at saksøkerne opptrer som en samlet gruppe ledet av en grupperepresentant, og at det rettslige og faktiske grunnlaget er likt for de ulike deltakerne.

Gruppesøksmål brukes gjerne i saker der en mengde forbrukere lider tap som følge av feil ved et bestemt produkt, men de kan komme til anvendelse også i andre tilfeller – muligens også hvis mange har blitt påført skade som følge av den samme oversvømmelsen. I praksis har reglene om gruppesøksmål likevel vært ganske lite brukt i Norge. Det skyldes blant annet at man har funnet andre mekanismer for å behandle saker med veldig mange mulige saksøkere, slik som for eksempel å trekke ut pilotsaker som kan brukes som en test for om ansvar foreligger.

Ugyldighetssøksmål

Et ugyldighetssøksmål vil som sagt være en sak der noen krever dom for at et forvaltningsvedtak kjennes ugyldig. Vi kan for eksempel se for oss at staten har gitt en oljeutvinningstillatelse som noen hevder er ugyldig fordi vedtaket har vært for dårlig utredet. I norsk rett er der en vid adgang til å få fremmet slike søksmål. Hovedvilkåret er at saksøkeren har et «reelt behov» for å få dom for at vedtaket er ugyldig, jf. tvisteloven § 1–3.

«Vi kan for eksempel se for oss at staten har gitt en oljeutvinningstillatelse som noen hevder er ugyldig fordi vedtaket har vært for dårlig utredet.»

For at et reelt behov skal foreligge, må saksøker ha en aktuell interesse i å få vedtaket kjent ugyldig. Det vil si at det må ha en reell betydning å få en slik dom på det tidspunktet saken fremmes, noe som normalt vil foreligge i hvert fall så lenge et vedtak har blitt fattet og ikke alle virkninger av vedtaket har inntrådt.

For at et reelt behov skal foreligge, må saksøker dessuten ha sterk nok tilknytning til vedtaket. En slik tilknytning vil normalt foreligge så fremt saksøker er påvirket av vedtaket. Hvis staten har gitt en oljeutvinningstillatelse, vil for eksempel en gruppe yrkesfiskere kunne gå til søksmål for å få kjent tillatelsen ugyldig dersom det er en viss risiko for at oljeboring vil gå utover fisket i området.

I tillegg vil foreninger eller stiftelser kunne gå til søksmål for å kjenne et vedtak ugyldig så fremt vedtaket angår «forhold som det ligger innenfor organisasjonens formål og naturlige virkeområde å ivareta», jf. tvisteloven § 1–4. En mulighet for at foreninger kan gå til søksmål er spesielt viktig i saker om natur‐ og miljøverninteresser. Slike interesser er ofte ideelle eller kollektive interesser som det ikke nødvendigvis er noen enkeltperson som har noe bestemt å vinne på å få realisert. Det er også et slikt søksmål som nå står for domstolen i Oslo tingrett der Foreningen Greenpeace Norden og Natur og Ungdom har saksøkt staten ved Olje‐ og energidepartementet med krav om at to utvinningstillatelser kjennes ugyldig.

En forening vil bare kunne gå til søksmål dersom den har partsevne, det vil si at den i det hele tatt kan være part i en rettssak. Alle mennesker har selvsagt partsevne, og det samme har staten, kommuner og fylkeskommuner, aksjeselskaper, ansvarlige selskaper, banker og en rekke andre. Også foreninger vil ha partsevne dersom de er store nok, er fast nok organisert og søksmålet angår et forhold som ligger innenfor foreningens formål. Organisasjoner som Bellona og Naturvernforbundet har klart partsevne, men også mindre lokale eller nasjonale organisasjoner – for eksempel en lokal naturvernorganisasjon – kan ha partsevne. Også foreninger som er stiftet bare for å ivareta en bestemt interesse i en enkeltsak kan ha partsevne, slik for eksempel Høyesterett i 2003 kom til at Folkeaksjonen Stopp Regionfelt Østlandet kunne være part i en sak om opprettelse av et militært skyte‐ og øvingsfelt i Hedmark.

Abstrakte klimasøksmål

De abstrakte søksmålene er gjerne mer vage og uklare enn erstatningssøksmålene og ugyldighetssøksmålene. Det typiske for abstrakte søksmål er at man ikke krever at domstolene skal gi dom for en konkret rettslig virkning, men at man krever at en beslutning er ulovlig, at et offentlig organ har eller ikke har kompetanse til å fatte en bestemt type vedtak eller lignende.

Noen slike abstrakte søksmål er velkjente i praksis. For eksempel kom Høyesterett allerede i 1957 til at norske reindriftssamer kunne gå til et søksmål der de krevde dom for at Landbruksdepartementet ikke hadde kompetanse til å gi svenske reindriftssamer rett til vinterbeite. Det er likevel langt fra kurant å få fremmet slike søksmål. Domstolene vil gjøre en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle der det veiledende kriteriet er om saksøker har «reelt behov» for å få en slik dom som han krever overfor saksøkte, jf. den nevnte tvisteloven § 1–3. Vurderingen vil påvirkes av de verdier saken angår, og hvis saken dreier seg om svært viktige natureller miljøverninteresser så kan det hende at man stiller noe mildere krav enn det man ville ha gjort i andre søksmål. Den konkrete vurderingen vil likevel avhenge av en rekke forhold, og jeg får nøye meg med å vise noen eksempler på abstrakte klimasøksmål og gjøre noen betraktninger knyttet til hver av dem:

I noen tilfeller vil man få anledning til å ta ut et abstrakt søksmål dersom det er den eneste praktiske måten å få prøvd et rettslig spørsmål for domstolene. Man kan tenke seg at det vedtas å skyte en jervefamilie som ligger i hi utenfor jervesonene, og at jervene blir skutt allerede samme dag som vedtaket er truffet. I en slik sak vil det ha liten betydning å få dom for at det konkrete vedtaket var ugyldig – jervene er jo allerede døde. Men med tanke på fremtidige vedtak kan det ha stor betydning å få avklart om hi‐uttak av jerv er lovlig. Da kan det hende at en forening kan få fremmet et søksmål hvor man rett og slett krever dom for at «hi‐uttak av jerv er ulovlig». Eller det kan hende at man får fremmet et søksmål om gyldigheten av et tidligere vedtak som da brukes som en slags test for å avklare lignende fremtidige saker.

I klimarelaterte saker er det kanskje ikke så lett å tenke seg at et vedtak effektueres så hurtig som i jerv‐eksemplet, men man kan lett tenke seg andre varianter av abstrakte søksmål: Det kan hende at en forening eller stiftelse går til søksmål hvor man krever dom for at et vedtak er i strid med vernet av miljøet etter grunnloven § 112. I søksmålet som Greenpeace og Natur og Ungdom nå har anlagt for domstolene, kunne man tenkt seg at det også ble krevd en slik dom:

«Staten v/Olje‐ og energidepartementets vedtak om tildeling av utvinningstillatelser i 23. konsesjonsrunde … er i strid med grunnloven § 112».

«Det er også et slikt søksmål som nå står for domstolen i Oslo tingrett der Foreningen Greenpeace Norden og Natur og Ungdom har saksøkt staten ved Olje‐ og energidepartementet med krav om at to utvinningstillatelser kjennes ugyldig.»

I menneskerettighetsjussen er det blitt vanlig å avsi dommer som konstaterer at staten har brutt en bestemt artikkel i EMK, også i saker der den private har fått dom for erstatning eller fått dom for at et vedtak er ugyldig. Men det er uklart om man kan kreve at domstolene konstaterer at staten har brutt en grunnlovsbestemmelse. Tradisjonelt har oppfatningen vært at grunnloven bare kan brukes som en grunn til å kjenne et vedtak ugyldig, og at man ikke får dom direkte på at grunnloven er brutt.

«På den annen side kan man hevde at miljø og klima etter hvert har blitt så viktige rettslig verdier at man bør kunne likestille brudd på grunnlovens miljøparagraf med brudd på enkelte artikler i EMK.»

Hvis saken legges opp på den rette måten, bør det også i de fleste tilfeller være mulig å få prøvd grunnlovsmessigheten av et vedtak ved å bruke grunnloven som ugyldighetsgrunn. Og det kan dessuten innvendes at en egen dom for brudd på grunnloven ikke gir noen konkrete virkninger – i hvert fall ikke i tillegg til en ugyldighetsdom. På den annen side kan man hevde at miljø og klima etter hvert har blitt så viktige rettslig verdier at man bør kunne likestille brudd på grunnlovens miljøparagraf med brudd på enkelte artikler i EMK. Og bruddet på grunnloven blir tydeligere dersom det står eksplisitt i domsslutningen at et vedtak er i strid med en bestemt grunnlovsbestemmelse.

Det kan også hende at grunnloven pålegger staten plikter som det er umulig å få prøvd for domstolene dersom grunnloven bare kan prøves som en ugyldighetsgrunn. Grunnloven § 112 tredje ledd pålegger staten plikt til aktivt å iverksette tiltak for å få et «miljø som sikrer helsen» og «en natur der produksjonsevne og mangfold bevares». Det er langt fra sikkert at alle sider ved denne plikten kan håndheves ved å angripe konkrete vedtak, tvert om kan jo plikten lettest bli brutt dersom vedtak ikke fattes.

Klimarisiko: Shell advarte mot virkningen av alvorlige klimaendringer allerede rundt 1990, men fortsatte som før. Dette bildet er fra protester mot Shells Alaska‐boring i Seattle. At Shell nå tar klima mer på alvor, vises ved det nylige nedsalget i tjæresand i Canada. (Foto: Backbone Campaign/Karen Ducey/Getty Images)

Hvordan sikre at klimarisiko er tatt med i vurderingen når investeringer besluttes?

Ifølge den siste rapporten fra Asset Owners Disclosure Project gjør halvparten av verdens største forvaltere ingenting for å minimere klimarisiko. En ny rapport fra CICERO viser hvilke klimarisikoer som krever umiddelbar oppmerksomhet fra investorer.

Christa Clapp er seniorrådgiver og leder arbeidet med finans og klima i CICERO Senter for klimaforskning. Det innebærer blant annet å informere investorer om klimarisiko og koordinere CICEROs arbeid med grønne obligasjoner, klimarisiko og finansiering av klimaforskning. Hun har mer enn 15 års erfaring med klimapolitikk og økonomisk analyse. Clapp har tidligere jobbet i OECD og US Environmental Protection Agency. Hun har en master i internasjonal økonomi og relasjoner fra SAIS John Hopkins.

Klimarisikoer for investorer kan inndeles i to hovedkategorier:

  • Omstillingsrisikoer er klimapolitiske, juridiske og teknologiske endringer i overgangen til lavkarbonsamfunnet. Forandringene kan resultere i en eksplisitt eller implisitt pris på karbon. Infrastruktur for fossilt brennsto kan miste verdi og må avskrives som følge av omstillingen, såkalte «stranded assets». Omstillingen åpner også for investeringsmuligheter i lavutslippsteknologi og energieffektive løsninger.
  • Fysiske risikoer er enderinger i temperatur, nedbør, og ekstremvær. De fysiske virkningene av klimaendringene kan føre til uforutsette og plutselige problemer for selskaper. Eksempler inkluderer redusert produksjonskapasitet, redusert kapitaltilgang, økte råvare– eller driftskostnader og avbrytelser i viktige leveranser grunnet ødeleggelser hos leverandører eller i transportinfrastrukturen. Men det ligger også muligheter for de som er tidlig ute og forbereder seg på klimaendringene.

Klimarisikoer kan ha innvirkning på investorers porteføljer ved at aksje‐, obligasjons‐, og eiendomsmarkedet påvirkes.

Hva er de største klimarisikoene investorer står overfor i dag og fremover?

Harald Francke Lund er seniorrådgiver og spesialist på klimafinansiering. Han er ansvarlig for CICEROs arbeid med second opinions for grønne obligasjoner. Harald Francke Lund var prosjektleder for bakgrunnsrapporten om klimafinansiering for det tyske formannskapet i G‐7, en viktig del av forberedelsene til klimatoppmøtet i Paris i 2015. Han ledet klimakvoteseksjonen i Miljødirektoratet i to år og har vært rådgiver for FNs generalsekretærs spesialutsending for klimaendringer, Jens Stoltenberg. Han var også nestleder i den norske forhandlingsdelegasjonen under klimaforhandlingene i København i 2009. Han har jobbet i Miljø og klimadepartementet og Finansdepartmentet, Han er utdannet jurist ved Universitetet i Oslo.

Fysiske konsekvenser av klimaendringer blir allerede observert i dag i alle regioner. Det forventes at effektene vil fortsette eller forverres gitt økende konsentrasjoner av klimagasser. Vi opplever også at noen konsekvenser, for eksempel havnivåstigning som var forventet lenger frem i tid, kan observeres allerede i dag.

Dette kan få uventede følger særlig sammen med ekstremvær. Et økende antall ekstremværhendelser har ført til skyhøye kostnader på tvers av globale forsyningslinjer. Flom i Thailand skapte for eksempel store utfordringer i leveransene for elektroniske komponenter og førte til tap for flere multinasjonale selskaper.

Framover forventer klimaforskere at hyppigheten og/eller alvorlighetsgraden av flere naturskader vil øke. Tørre regioner vil trolig bli tørrere, mens historisk våte områder forventes å bli enda våtere (med noen unntak) – med påfølgende konsekvenser for den globale og regionale matproduksjonen.

FIGUR 1. Klimarisikoer og potensielle finansielle risikoer. Kilde: CICERO.

I CICERO klimafinans’ nye rapport er fysiske risikoer som krever umiddelbar oppmerksomhet fra investorer flagget. Disse inkluderer hendelser som allerede observeres i dag og de som forventes å forekomme med økt hyppighet ved midten av århundret.

Omstillingsrisikoer kan ha betydelige konsekvenser over tid, men har ofte innebygd ledetid for bedrifter til å planlegge og tilpasse seg nye regler.

Parisavtalen har tydeliggjort ambisjonsnivået for globale klimatiltak. Avtalen har som mål å begrense den globale oppvarmingen til «godt under» 2°C og samtidig forfølge arbeidet med å begrense oppvarmingen til 1,5 °C. Hvorvidt ambisjonsnivået i Parisavtalen kan nås er avhengig av innenrikspolitisk implementering og utbredt bruk av negative utslippsteknologier, for eksempel energiproduksjon fra biomasse kombinert med lagring (BECCS).

Forpliktelsene spilt inn fra enkeltland i Parisavtalen, om de gjennomføres fullt ut, vil føre til nærmere 3°C oppvarming innen 2100. Dagens politikk vil føre til enda høyere oppvarming.

FIGUR 2. De viktigste fysiske klimarisikoer. Kilde: CICERO

Hvordan lukke informasjonskløften?

Investorer forvalter risiko daglig, men ifølge den siste rapporten fra Asset Owners Disclosure Project (AODP), gjør halvparten av verdens største forvaltere ingenting for å minimere klimarisiko. Dette skyldes delvis mangel på konsistent, pålitelig og kvantifiserbare klimadata for finansielle beslutningstagere.

Ifølge sentralbanksjef Mark Carney i England vet ikke bedrifter hvordan klimarisiko bør rapporteres. Det finnes ikke ensartet informasjon på selskapsnivå om klimarisiko som viser koblingen til selskapets økonomi.

CO2-avtrykk er den vanligste formen for klimainformasjon fra bedrifter. Denne informasjonen reflektere ikke hvor godt forberedt en organisasjon er på forandringer i klima eller hvordan den håndterer omstillingsrisikoene forbundet med overgangen til en lavkarbon‐fremtid.

Shades of Climate Risk
En ny rapport fra CICERO viser hvilke klimarisikoer som krever umiddelbar oppmerksomhet fra investorer og sammenstiller den siste forskningen på feltet. Shades of Climate Risk‐rapporten beskriver fysiske, politiske, juridiske og teknologiske risikoer og kategoriserer disse etter region, tidshorisont og sannsynlighet. Rapporten gir også veiledning for bruk av scenarioer og stresstesting i lys av anbefalingene fra Financial Stability Board Task Force om rapportering av klimarelatert finansiell risiko. Videre peker den til nyttige informasjonskilder.

Nåværende klimarapportering på selskapsnivå blir raskt utdatert og utelukker i stor grad organisasjonens eksponering mot fysisk klimaskade. Vannforbruk, i den grad det er tilgjengelig, gir heller ikke et fullstendig bilde av klimarisiko.

Utfordringen ligger i å skifte tankesettet fra hvordan et selskap påvirker klimautslipp, til å inkludere hvordan klimaforandringer og samfunnets omstilling, kan påvirke selskapet.

Veiledning på scenario stress‐testing

For å bidra til dette skiftet, har Task Force on Climate‐Related Financial Disclosure nylig anbefalt rapportering av klimarelatert risiko og muligheter under forskjellige scenarioer. Det er viktig å forstå når scenarioer kan være et nyttig verktøy, og hvilke scenarioer som bør benyttes. Task Force‐anbefalingen er å bruke flere scenarioer, inkludert ett 2°C scenario. Det er verdt å merke seg at dette ikke er det mest sannsynlige scenarioet.

Videre er ikke de fysiske konsekvensene av klimaendringene de neste 10–20 årene avhengige av scenario‐valg ettersom de endringene vi ser nå skyldes historiske utslipp. For å forstå de mer kortsiktige risikoene trenger vi andre verktøy enn scenario‐stresstesting.

Før Parisavtalen var antagelsen at utslippsnivået ville fortsette å øke, og at den globale temperaturøkningen ville stige til 4–5°C over førindustrielt nivå. I tiden som ledet opp til Paris, var det imidlertid mye som forandret seg. Globale utslipp har vært flate de siste tre årene, riktignok hovedsakelig drevet av en svakere kinesisk økonomi. Nesten alle land har i Parisavtalen forpliktet seg til å gjennomføre nasjonale tiltak.


«Utfordringen ligger i å skifte tankesettet fra hvordan et selskap påvirker klimautslipp, til å inkludere hvordan klimaforandringer og samfunnets omstilling, kan påvirke selskapet.»

I tiden etter Paris har fremgangen idet globale klimaarbeidet fortsatt, med en luftfartsavtale, en avtale som omhandler kjølemiddel (HFCs) og en stadfestelse av Parisavtalen på klimatoppmøte i Marrakech – rett etter at Donald Trump ble valgt som USAs president.

Parisavtalen forplikter land til å overholde sine frivillige utslippsforpliktelser. De fleste studier viser at disse samlet sett vil føre til en 3°Cs økning innen 2100, i forhold til pre‐industrielt nivå. Den gode nyheten er at dette tilsier at de tidligere fryktede virkningene av en temperaturøkning på 4–5°C er mindre sannsynlige. Den dårlige nyheten er at det fortsatt er et betydelig gap mellom dagens ambisjonsnivå og det som kreves for å begrense den globale oppvarmingen til 2°C.

Politikken som leder til en 3°Cs verden fører til en betydelig omstillingsrisiko globalt. Kullindustrien i USA er i ferd med å dø ut, og det med svak klimapolitikk. Den tradisjonelle forretningsmodellen for strøm sliter blant annet i Tysland og noen amerikanske stater, på grunn av en rask økning i bruken av fornybare teknologier som er både små i skala og fleksible i bruken. Elektriske og selvkjørende biler har potensiale til å revolusjonere dagens mobilitetsmodell. I tillegg har det vært tatt en rekke rettslige skritt mot oljeindustrien.

Uavhengig av scenario, vil de fysiske konsekvensene av klimaendringene stort sett være de samme de neste 10–20 årene. Fysiske virkninger er allerede observert i dag, og vil fortsette eller forverres gitt økende utslippsnivå. Det er her CICEROs Shades of Risk er mest nyttig. Vår gradering flagger høyrisikohendelser for investorer og firmaer, som basert på denne graderingen bør søke mer spisset informasjon og dyptgående analyser.

De fysiske virkningene av klimaendringene som vil oppleves mot midten av århundret og senere, avhenger mer av politiske veivalg. For å forstå disse er det nyttige å stressteste med ulike scenarioer, inkludert et ekstremscenario. Den øvre halen av sannsynlighetsfordeling basert på dagens politikk (4–5°C) er også nyttig å vurdere som ett ytterliggående scenario for fysiske konsekvenser. Ytterliggående scenarioer kan være særlig interessante med tanke på at disse potensielle katastrofale følgene av klimaendringer ikke er godt forstått.

Omfanget av omstillingsrisikoer avhenger av politiske og teknologiske veivalg. For å forstå disse bedre bør scenarioer brukes til å utforske fremtidige usikkerheter, og for å stressteste investeringer for hendelser med lav sannsynlighet, men som kan ha store konsekvenser. For eksempel, hva skjer med klimapolitikken og oljemarkedet om nøkkelteknologier, som karbon fangst og lagring (CCS), ikke fungerer som planlagt?

«Det ligger også muligheter for de som er tidlig ute og forbereder seg på klimaendringene.»

Scenarioer faller grovt i tre kategorier: lavutslipp med målsetning om 2°C, utvikling i tråd med forpliktelsene under Paris‐avtalen og høyutslippsscenarioer som følger dagens praksis. Paris‐avtale‐scenarioet (i området rundt 3°C) er det mest sannsynlige gitt hva vi vet i dag. En stammere klimapolitikk over tid eller en svekkelse av ambisjonsnivået, kan forandre denne distribusjonen.

  • Et 2°C scenario viser den nedre hale av sannsynlighetsdistribusjonen. Det er knyttet stor usikkerhet til om dette ambisiøse målet kan nås, særlig fordi det er avhengig av storskalabruk av negative utslippsteknologier. Å bare stressteste med ett 2°C scenario kan vise implikasjonene av ett lavkarbonsamfunn, men overser mer sannsynlige fysiske hendelser mot midten av århundre. (Scenarioer i denne kategorien inkluderer IEAs WEO 450 og IPCCs RCP 2.6)
  • Et mer sannsynlig scenario bygger på nåværende utslippsforpliktelser under Parisavtalen og leder mot 3°Cs oppvarming innen 2100. Mellomsjiktet av scenarioer reflekterer den mest sannsynlige fremtiden, men gitt usikkerheten i politisk såvel som fysiske endringer er vurdering av mer ekstreme scenarioer også anbefalt. (Scenarioer i denne kategorien inkluderer IEAs WEO New Policies og et sted mellom IPCCs RCP 4.5 og RCP 6.0.)
  • Et høyere utslippsscenario per dagens praksis er mindre sannsynlig etter Paris, men fortsatt innenfor hva som er mulig. Dette scenarioet kan være nyttig for å utforske ekstreme fysiske hendelser mot midten av århundret og senere. (Scenario i denne kategorien inkluderer IEAs WEO BAU og IPCCs RCP 8.5.)
FIGUR 3. Sannsynlighetsdistribusjon av scenarioer. Kilde: CICERO

Hvor ligger mulighetene i å bedre forvalte klimarisiko?

Grønne obligasjoner er ett godt eksempel på finansielle produkter som øremerker midler til grønne tiltak og dermed reduserer investorers eksponering mot klimarisiko. En grønn obligasjon skiller seg fra en konvensjonell obligasjon kun ved at midlene investeres i grønne prosjekter og aktiviteter. Det grønne obligasjonsmarkedet har doblet seg det siste året, det viser at det er økende appetitt for grønne investeringsproduker. Markedet har stort vekstpotensial, av det totale obligasjonsmarkedet utgjør grønne obligasjoner kun omtrent 0,25 prosent.

Fra oppstarten av det grønne obligasjonsmarkedet i 2007, har CICERO vært en ledende utsteder av second opinions. Disse gir investorer en uavhengig, vitenskapsbasert vurdering av investeringsrammeverket til den grønne obligasjonen. CICERO graderer klima‐ og miljøambisjonene til grønne obligasjoner etter vår Shades of Green‐metodikk.

De som får karakteren mørkegrønn, implementerer fremtidens klimaløsninger allerede i dag. Er man på vei til å implementere fremtidens løsninger kvalifiserer obligasjonen til mellomgrønn, mens lysegrønn indikerer at man har gode løsninger på kortere sikt, men ikke nødvendigvis bidrar til å finne de gode langsiktige løsningene.

Graderingen gir muligheter for sammenligning på tvers av obligasjoner og gir investorer grunnlag for kvantitative rangeringer i deres investeringsbeslutninger. Ifølge Climate Bonds Initiative (CBI) mangler omtrent en tredjedel av grønne obligasjoner en uavhengig gjennomgang av miljøpåvirkninger, som betyr at det også er et informasjonsgap å fylle når det gjelder klimarisiko og grønne obligasjoner.

Bevisstgjøring og bedring av informasjonsflyten rundt klimarisiko og finansielle konsekvenser kan hjelpe å styre bedrifter, forbrukere og investorer mot en grønnere fremtid. Investorer etterspør rapportering på effekter og konsekvenser av sine investeringer i grønne obligasjoner. Flere utstedere har derfor forpliktet seg til å publisere tallfestet utslippsreduksjon og annen relevant informasjon om miljøpåvirkning.

Flere har erfaring med å utvikle metodikk og velge gode indikatorer for å forstå og kommunisere bidraget en grønn obligasjon har til lavutslippssamfunnet. Denne lærdommen kan nyttes til å kommunisere med investorer om klimarisiko i en bredere sammenheng.

Flom i Thailand forstyrrer globale leveranser

I 2011 opplevde Thailand den verste flommen på 70 år. Flere industriparker, flyplassen, samt store deler av hovedstaden Bangkok ble oversvømt. Flommen var et resultat av kraftig regn og tropiske stormer, i kombinasjon med dårlig drenering. Industriparkene huset tilsammen 804 bedrifter, hvorav mer enn halvparten av disse var eid eller drevet av japanske selskaper. Rundt en fjerdedel av den globale monteringen av harddisker foregår i Thailand, i tillegg til at viktige produsenter av bil‐ og elektronikkomponenter holder til der.

Det tok en til to måneder før dreneringen av de industrielle områdene var fullført. Dette førte til svikti leveranser og produksjonsavbrudd for store globale it‐selskap som Acer, Samsung, Lenovo, Apple og bilprodusenter som Toyota og Honda. De totale økonomiske tapene fra 2011‐flommen i Thailand har blitt anslått til nærmere 44 milliarder USD.

En kombinasjon av fysiske forhold, dårlig planlegging og manglende tiltak skapte flomkonsekvensene. Drenering eller senkning av vannmagasinene i påvente av flommen kunne ha minket skadeomfanget. Nøyaktige klimaprognoser kunne ha avverget situasjonen eller redusert skadene. Etter flommen annonserte den thailandske regjeringen tiltak for å hindre fremtidige oversvømmelser.

Blant dem var flomtunneler under Bangkok for å slippe ut overskuddsvann. Ifølge det thailandske innenriksdepartementet, har disse tiltakene fortsatt ikke blitt gjennomført. Det advares om at landet kan stå overfor en gjentakelse av 2011‐flommen. I begynnelsen av 2017 ble Sør‐Thailand igjen rammet av uvanlig kraftig regn og flom som forårsaket dusinvis av ofre, skader på infrastruktur og tap for gummiproduksjonen.

Undersøkelser viser at de fleste berørte selskapene i Thailand ønsker å fortsette å operere i samme område. Å operere i en flomsone har konsekvenser for næringslivet. For eksempel vil kostnadene øke om produsenter må betale mer for å sikre viktige leveranser i tilfeller når ekstremvær‐hendelsene skjer.


Bloomberg‐rapporten: Bedre rapportering av klimarisiko

En gradvis og omfattende omlegging av verdens energisystem er nødvendig for å løse klimaproblemet. Dette vil gi både risiko og muligheter for investorer.

Martin Skancke er medlem av FSB Task Force on Climate‐related financial disclosures, som høsten 2016 ga ut rapporten som omtales i denne artikkelen. Skancke er uavhengig konsulent som særlig gir råd innen ansvarlige investeringer og prinsipper for eierstyring og selskapsledelse. Han er styreleder i Principles for Responsible Investment og styremedlem i Storebrand ASA, Kommunalbanken AS og Norfund. Skancke var ekspedisjonssjef i Finansdepartementets avdeling for formuesforvaltning i årene 2006–2011 og hadde bl.a. ansvar for investeringsstrategi og ut‐ formingen av etiske retningslinjer for Oljefondet. Skancke er siviløkonom fra Norges Handelshøyskole (NHH) og Stockholm School of Economics og har også en mastergrad fra London School ofEconomics (LSE).

Omstillingen vil ikke bare påvirke produsentene av fossil energi, men ha viktige ringvirkninger i alle sektorer som direkte eller indirekte er knyttet til produksjon, transport og forbruk av energi — og dermed påvirke store deler av porteføljen til en typisk investor.

Klimaendringene kan i seg selv også ha direkte effekter på investeringer — for eksempel verdien av fast eiendom og infrastruktur.

Dette er bakgrunnen for at Financial Stability Board (FSB) under ledelse av den britiske sentralbanksjefen Mark Carney for et år siden etablerte “Task Force for Climate‐related Financial Disclosures” (TCFD), en arbeidsgruppe under ledelse av Michael Bloomberg som fikk i oppgave å utrede hvordan selskaper på en bedre og mer systematisk måte kan rapportere om klimarelatert risiko.

Bedre, mer tilgjengelig og mer sammenliknbar informasjon vil gjøre det lettere for investorer å forstå og styre klimarisikoen ved sine investeringer. Samtidig kan det redusere risikoen for finansiell ustabilitet knyttet til brå omvurderinger av verdiene til selskaper som er utsatt for klimarisiko.

Investorperspektiv

Arbeidsgruppen la frem et utkast til rammeverk for slik rapportering i midten av desember 2016. Gjennom arbeidet vårt har vi identifisert rundt 400 eksisterende rapporteringsstandarder av ulikt slag som er relatert til klima på verdensbasis. Men rapporteringen fremstår som uensartet og fragmentert og er derfor vanskelig å bruke i praksis av investorer som ofte har investeringene spredd på mange forskjellige selskaper i ulike land.

Utgangspunktet for mange av de eksisterende standardene er et ønske om å synliggjøre hvordan selskaper påvirker klimaet gjennom sine utslipp.

Vi har lagt hovedvekten på å få frem informasjon om hvordan klimaendringer og klimapolitikk potensielt kan påvirke selskapene – det er jo dette som er det interessante i et investorperspektiv.

Vi har derfor lagt opp til rapportering om hvordan selskaper og investorer tar hensyn til klimarisiko i sin strategiprosess, og hvordan denne risikoen identifiseres, måles og styres. Sentralt i dette er en anbefaling om stresstesting av selskapenes forretningsmodell mot rimelige scenarier for klimapolitikken, og spesielt testing mot et scenario der temperaturøkningen begrenses i tråd med ambisjonene i Paris‐avtalen. Dette innebærer at selskapene må vise hvordan de skal kunne tjene penger dersom ambisjonene for klimapolitikken oppfylles.

Eierskapsutøvelse investorenes beste bidrag

Vi vet at vi må legge om energisystemet. Det vi ikke vet, er i hvilken grad denne omleggingen kan skje gjennom omstilling av eksisterende virksomheter eller ved at disse bygges ned og nye bygges opp.

Olje‐ og gasselskapene har for eksempel en rekke fortrinn de kunne utnytte for å bli ledende aktører i et nytt energisystem – noen av verdens beste ingeniører og prosjektledere, dyp innsikt i energimarkedene og god adgang til kapitalmarkedene. Men vi vet også at det finnes få eksempler på vellykket omstilling av så store virksomheter – kreftene som forsvarer det bestående internt er ofte for sterke.

Anbefalingene i Bloomberg‐rapporten – en «håndbok i klimarisiko»
Bloomberg‐rapporten presenterer en rekke råd og anbefalinger selskaper bør vurdere i lys av overgangen til lavutslippssamfunnet. I et vedlegg til Norsk klimastiftelses rapport om klimarisiko kan du lese en bearbeidet gjennomgang av anbefalingene i Bloomberg‐rapporten – en slags «håndbok i klimarisiko» – ført i pennen av redaktør i Energi og Klima, Anders Bjartnes.

Rapporten inndeler selskaper i ulike kategorier, slik at det skal være enkelt å bruke anbefalingene som en manual eller sjekkliste på hvor man står i egen virksomhet, i virksomheter man investerer i – eller som offentligheten har interesse av å følge. Selskapenes rapportering er nøkkelen til å få frem relevant informasjon. Bloomberg‐rapportens anbefalinger er derfor formulert som råd om hvordan selskaper bør informere offentligheten om klimarelatert risiko.

Her har investorene en nøkkelrolle. Dersom de er overbevist om at et selskap vil makte å omstille seg og fortsatt tjene penger med et nytt energisystem, kan de la selskapene beholde de pengene de tjener for å reinvestere innenfor selskapet. Men dersom de ikke tror at et selskap vil makte denne omstillingen, er svaret å kreve at penger som tjenes i dag betales ut som utbytte slik at investorene kan investere i mer fremtidsrettet virksomhet.

Eierskapsutøvelse knyttet til investeringsnivå og utbyttebetalinger vil derfor være investorenes beste bidrag til disiplin i selskapenes kapitalbruk og en raskere omstilling til et lavutslippssamfunn, samtidig som investorene da ivaretar sine egne finansielle interesser. Rapporteringsrammeverket som arbeidsgruppen har foreslått vil gi relevant informasjon for å foreta nettopp denne typen vurderinger.

Et første skritt for investorene er å være pådrivere for bedret rapportering fra selskapene de har investert i. Parallelt må det bygges kompetanse på å tolke og bruke den informasjonen selskapene rapporterer, spesielt kompetanse for kritisk å kunne vurdere de stresstestene selskapene vil bli bedt om å utarbeide. Norske institusjonelle investorer – både statlige og private – bør delta i dette viktige arbeidet.


Gassens rolle i lys av klimarisiko: Stor usikkerhet og mange spørsmål

Kullet må bort, og vi må bruke vesentlig mindre olje. Det er konklusjonen i alle scenarioer som peker mot en fremtid i tråd med togradersmålet. Gassens rolle er mer usikker. For Norge er gassens fremtid en stor sak. I 2016 eksporterte vi gass for omkring 160 milliarder kroner.

Anders Bjartnes

Ansvarlig redaktør for nettmagasinet Energi og Klima og Norsk klimastiftelses publikasjoner

Norge er en stor gassnasjon. Vi er den den tredje største eksportøren, etter Russland og Qatar. Målt i kroner, var gasseksporten i 2016 på 160 milliarder kroner, mens oljeeksporten innbragte snaut 200 milliarder kroner, alt ifølge Oljedirektoratets tall. I toppåret 2008 var eksportverdien av norsk olje og gass omkring dobbelt så stor som i 2016, snaut 700 milliarder kroner.

Ifølge Oljedirektoratet vil gassproduksjonen kunne fortsette omtrent på dagens nivå til litt utpå tyvetallet, mens den deretter vil falle – hvis det ikke gjøres betydelige nye funn.

Barentshavet betraktes som en potensiell ny gassregion. Men selv om det skulle finnes store mengder gass i nord, er det ikke «rett frem» å bringe den til markedet på lønnsomt vis. Store investeringer må gjøres, og tidshorisontene er lange.

Hvordan ser gassens rolle ut i lys av overgangen til et lavutslippssamfunn? Hva slags markedsutsikter er i vente? Hvordan er overgangsrisikoen, på kort og lengre sikt?

  • Ingenting tilsier noen kollaps i gassetterspørselen de nærmeste ti‐femten årene.
  • I perioden etter 2030 er bildet mer uklart.
  • Styrken i klimapolitikken og farten på energiomstillingen vil ha stor betydning for gassetterspørselen og for prisene.
  • Beslutningstakere i norsk politikk og næringsliv må være klar over – og ta stilling til – overgangsrisikoen når store avgjørelser med lang tidshorisont skal fattes.

Denne artikkelen belyser gassens fremtid i lys av klimarisiko, med utgangspunkt i offentlig tilgjengelige scenarioer og utredninger fra ulike kilder; IEA, Carbon Tracker Initiative, National Grid (UK), The Oxford Institute for Energy Studies, The UK Energy Research Centre og Barclays.

Innledningsvis skal vi se på globale utsikter, så snevrer vi inn til Europa og til sist Storbritannia – som er den viktigste importøren av norsk gass etter Tyskland. Det er mange spørsmål knyttet til gassens fremtidige rolle som hører med når politikken utformes i ulike land. Sikkerhetspolitikk og avhengighet av bestemte eksportører (som Russland) er et viktig bakteppe artikkelen ikke går inn på. Likeledes går den ikke veldig dypt i spørsmål knyttet til gassprisene, annet enn å vise til trenden i retning av at de globale markedene bindes sammen og at prisene derfor blir mer like over hele verden enn tilfellet tidligere har vært.

Vårt fokus er relasjonen mellom klimapolitikk og teknologisk endring på den ene siden – og utsiktene for gass på den andre. Sammenhengen er ubestridt. Som det vil fremgå av scenarioene det refereres til, er det en sterk relasjon mellom graden av energiomstilling (avkarbonisering) og tempoet den gjennomføres i, og etterspørselen etter gass i ulike tidshorisonter. Dette representerer overgangsrisikoen aktører i gassens verdikjeder må forholde seg til, enten de vil eller ikke.

Et kjapt tilbakeblikk: Norsk petroleumspolitikk styres fortsatt etter daværende olje‐ og energiminister Ola Borten Moes stortingsmelding fra 2011, «En næring for framtida: om petroleumsvirksomheten».

Her fremstilles utsiktene for den norske olje‐ og gassnæringen som rosenrød. Etterspørselen skal øke, både etter olje og gass. Prisene forblir høye. Meldingen overså fullstendig at klimapolitikk kunne være en faktor. Det vises derimot til analysemiljøer som spår «en gradvis stigende realpris på olje til om lag 125 USD i 2025, tilsvarende en nominell markedspris på ca 175 USD pr fat».

Konklusjonen som trekkes er at: «De fleste prisprognoser peker mot at oljeprisen vil holde seg på nivåer som vil gjøre det lønnsomt å lete etter, bygge ut og produsere de gjenværende oljeressursene på norsk sokkel, hvis kostnadsveksten holdes under kontroll».

Når det gjelder gass er fremtidstroen enda større: «Norsk gass vil være med å dekke den europeiske gassetterspørselen og vil være en attraktivt og verdsatt energikilde i mange tiår fremover. Det gjør at det vil være grunnlag for lønnsom leting, utbygging og produksjon av gassressursene  på  norsk kontintentalsokkel».

Ola Borten Moe og hans embetsverk ignorerte klimapolitikk som moment når den langsiktige utviklingen i energimarkedene beskrives.

Det har gått noen år siden meldingen kom. I mellomtiden har klimarisiko blitt et begrep som stadig flere forholder seg til.

Hva sier IEA om gassens fremtid?

I 2016‐utgaven av World Energy Outlook, gir Det internasjonale energibyrået — IEA — et blandet bilde for de langsiktige utsiktene for gass.

På den ene siden er gass den minst karbonintensive av de fossile energikildene, og kan gjøre det enklere å integrere ny fornybar energi i kraftsystemene. På den andre siden kan ikke gass lede an i en langsiktig avkarbonisering av energisektoren. Metanlekkasjer i produksjonen er også en faktor som påvirker oppfatningen av gassens fremtidige rolle.

IEA viser også hvordan gass kommer i klemme mellom fornybar energi på den ene siden og kull på den andre. I land hvor gass må importeres over lange distanser – som LNG – er kull som oftest billigere. Samtidig har fornybar energi normalt sterkere politisk støtte enn gass.

Men denne usikkerheten hindrer ikke IEA i å presentere en forventning om relativ stødig vekst frem til 2040, gjennomsnittlig 1,5 prosent årlig i IEAs hovedscenario – New Policies Scenario – som altså ikke er et fremtidsbilde som innebærer at togradersmålet nås. Dette er litt lavere enn de 2,3 prosentene i gjennomsnittlig årlig vekst som er observert gjennom de siste 25 årene. I lys av det økte forbruket, ventes det også at prisene øker vesentlig fremover mot 2040. Forventninger om bra etterspørsel og høyere priser, legger grunnlaget for betydelige investeringer, 9.400 milliarder dollar over perioden frem til 2040.

Gassforbruket utvikles forskjellig i de ulike scenarioene fra IEA. Den grønne streken viser gassetterspørselen i IEAs tograderscenario. (Kilde IEA, WEO 2016, side 166)

IEAs 450 Scenario legger til grunn at klimagassutslippene reduseres så mye at det er 50 prosent sjanse til å begrense oppvarmingen til to grader. Her er utsiktene for gass langt svakere. Gassetterspørselen vokser frem til midten av tyveårene, for så å flate ut. Dette gir en årlig vekstrate på gjennomsnittlig 0,5% frem til 2040. Gass gjør det også her vesentlig bedre enn kull og olje, men er altså for karbonintensiv til å oppleve høye vekstrater i en verden som klarer togradersmålet. Det heter:

Gass kan støtte overgangen til et lavkarbon energisystem, men dette må ikke bli forstått som en bærekraftig vekstmulighet i en togradersverden.

I tograderscenarioet understøtter gasskraftverk fornybar energi i kraftsektoren i begynnelsen av perioden, men kraftverkene brukes gradvis mindre etter hvert som mer fornybar energi bygges ut. Som kilde til oppvarming flater gassforbruket ut på trettitallet, mens forbruket fortsetter å vokse i industri og til transportformål.

Regionalt er det også store forskjeller. I tograderscenarioet når gassforbruket i USA og Europa toppen omkring 2025, og faller deretter akselererende gjennom trettitallet. I Kina, India og Midtøsten er bildet annerledes. Der holder gassforbruket stand. Karbonfangst gjør igjen gasskraft mer attraktivt mot slutten av perioden scenarioet dekker. Om gasskraftverk med karbonfangst og –lagring blir en kommersielt attraktiv teknologi, vil gassetterspørselen påvirkes positivt.

Denne illustrasjonen viser utviklingen i gassforbruk i ulike regioner i IEAs tograderscenario. Med norske øyne er det særlig interessant å merke seg fallet i Europa
og Russland, særlig i perioden fra 2030–40. (Kilde: IEA WEO 2016, side 168)

Gassprisene er lavere i 450 scenarioet enn i New Policies Scenario, men utslagene er ikke veldig store. Likeledes er investeringsbehovet frem mot 2040 mindre. Det trengs investeringer for 7.500 milliarder dollar, altså 2.500 milliarder dollar mindre enn i New Policies Scenario.

Det er verdt å merke seg at IEA forventer vesentlig høyere gasspriser også i 450‐scenarioet enn markedsprisene var i 2016.

Det er lenge til 2040, men IEAs tall sier at prisen i USA da vil være $5,4/MBtu, og henholdsvis snaut $10 og $11 i Europa og Japan. Til sammenlikning var Statoils oppnådde gasspris i 2016 (average invoiced gas price) $2,13 i USA og $5,17 i Europa.

IEAs World Energy Outlook beskriver også trender på tilbudssiden, men å gå nøye inn på dette går utenfor denne artikkelens ramme. Et viktig forhold er imidlertid nødvendig å ha med seg. Sterk vekst i produksjonen av LNG – flytende naturgass – gjør at det går i retning av et globalt marked for gass. Dette betyr at produksjonskostnaden for gass (for eksempel i USA), pluss kostnader ved å «pakke om» gassen til LNG og å «pakke den» ut igjen, pluss transportkostnader, danner et slags tak for gassprisene som produsenter av rørgass (som Norge og Russland) må konkurrere mot. Når det handler om gassens CO2-avtrykk, er rørgass (fra Norge) opplagt bedre enn LNG, ettersom det er betydelige utslipp knyttet til LNG‐produksjon. Metanutslippene i produksjonen er også en viktig faktor når det handler om gassens CO2-avtrykk.

I New Policy Scenario forventer IEA betydelig vekst i gassetterspørselen frem mot 2040
– i alle sektorer. Mer bruk av gass i industri og kraftsektor er de viktigste driverne. (Kilde: IEA WEO 2016, side 172)

Gassforbruket inndeles ofte i tre grupper; kraftproduksjon, oppvarming/husholdninger og industri. 40 prosent av gassetterspørselen går i dag til kraftproduksjon. I diskusjonen om gassens rolle har kraftproduksjon en tendens til å komme i forgrunnen, men det meste av gassen brukes altså til andre formål.

I IEAs New Policies Scenario, forventes gassforbruket, som allerede nevnt, å øke ganske mye frem mot 2040. Det legges til grunn at etterspørselen vil vokse fra alle sektorer, både kraftsektor, industri, bygninger, og transport. 35 prosent av veksten fra 2014–2040 forventes å komme i kraftsektoren, men IEA understreker at det er der usikkerheten er størst – fordi konkurransen er så stor fra både kull og fornybar energi.

 Gassens markedsandel i kraftsektoren varierer veldig fra land til land, ofte avhengig av tilgangen på (billig) gass. Der gass er lett tilgjengelig og billig, er gass en attraktiv kilde til kraftproduksjon.

I markeder der det er rikelig med kraftverk, som i USA og Europa, velger kraftselskapene den billigste råvaren når de avgjør hvordan etterspørselen skal dekkes. Hvis det er mest gunstig å brenne kull, og la gasskraftverket stå stille, så velges kull. Og hvis det er billigere med gass, så velges gass fremfor kull.

Kullforbruket i Storbritannia har falt dramatisk de siste årene. Så sent som i 2013 var kullet den største kilden til kraftproduksjon i Storbritannia, mens både gass, kjerne‐ kraft og vindkraft leverte mer kraft enn kull i 2016. (Kilde Carbon Brief)

Dette betyr at det på svært kort sikt kan skje store skifter mellom kull og gass i markeder der det finnes både gass‐ og kullkraftverk med ledig kapasitet. For kraftverkene er råvarepris + CO2-kostnader det avgjørende.

Både i USA og Europa har man de siste årene sett at forandringer kan skje veldig fort, basert på prisrelasjonen mellom gass og kull. I USA har ikke CO2-utslipp noen kostnad, så der er det prisen på henholdsvis kull og gass som avgjør.

I Europa er dette annerledes. Der har CO2-utslippene en kostnad. Endringene i Storbritannia de siste par årene er kanskje det beste eksempelet. Britene opererer med et «carbon price floor» på 18 pund pr tonn som gjør at kullkraften får en høyere utslippskostnad enn gass. Denne utslippskostnaden er vesentlig høyere enn ellers i Europa, hvor det er CO2-prisen i det europeiske kvotesystemet som slår inn. Den ligger på omkring €5 pr tonn. Sammen med lave gasspriser, rask utbygging av fornybar energi, og politiske signaler om at kullet på litt sikt skal vekk, har den «ekstra» CO2-prisen ført til en dramatisk reduksjon av kullkraft i Storbritannia.

På lengre sikt spiller selvsagt investeringer i ny kraftproduksjonskapasitet en viktig rolle. Dersom det i et land bygges mange nye kullkraftverk, og ingen gasskraftverk, vil det forme etterspørselen etter drivstoff. Samtidig påvirkes gassetterspørselen av investeringsnivået i fornybar energi, sol og vind.

Ut fra IEAs analyser kan man slå fast at overgangsrisikoen er betydelig i mange deler av gassens verdikjede. På kort sikt er «fuelshift» –konkurranseforholdet mellom kull og gass – i kraftsektoren viktig. På lengre sikt kommer effektene for gassprodusenter og eksportører av ulike etterspørselsbaner tydeligere til syne.

Hva skjer når konkurransen med vind og sol blir tøffere?

Den London‐baserte tankesmien Carbon Tracker Initiative har i flere år levert rapporter som alle har til felles at de «oversetter» klimapolitikk til et språk som er relevant for beslutningstakere i næringsliv, finans og politikk. I februar 2016 ble en ny rapport lansert – «Expect the Unexpected – The disruptive power of Low‐carbon Technology». Den følges også av et interaktivt verktøy der det vises frem hvordan ulike scenarier for klimapolitikk og energiomstilling slår ut for etterspørselen etter fossil energi.

Rapporten beskriver hvordan rask utrulling av elbiler og solenergi vil kunne påvirke etterspørselen. I vår sammenheng er solenergiens mulige effekter for gassetterspørselen det interessante. På tyvetallet er det neppe noen fare på ferde, men litt lenger frem mot midten av århundret kan det se veldig annerledes ut enn i dag for Norge og andre store gasseksportører.

Rapporten er laget i samarbeid med Grantham Institute at Imperial College London og benytter anerkjente modellverktøy for å vise hvordan solenergi og elbiler vil kunne snu opp ned på energimarkedene – og bringe verden nærmere et togradersmål. Variablene som brukes i scenarioene er teknologikostnader, ulik styrke på klimapolitikken, og forventninger om vekst i energietterspørselen.

Et av hovedpoengene i rapporten er at mange scenarioer og analyser som lages av oljeselskaper og myndighetsorganer tar utgangspunkt i utdaterte vurderinger om kostnadene for ny teknologi. Solceller er vesentlig billigere nå enn i 2012, likeledes kostnadene til batteripakker i elbiler. Hvis man putter gamle data inn i modellene, blir derfor resultatet helt annerledes enn om mer oppdaterte data og mer aggressive forventninger om fortsatte kostnadsreduksjoner legges til grunn.

Hva betyr dette i praksis?

Analysene viser at solenergi kan tenkes å dekke en mye høyere andel av verdens kraftbehov i tiårene fremover enn beregninger fra for eksempel BP, Exxon eller IEA legger til grunn.

I de mest optimistiske beregningene kan solenergi alene dekke 28 prosent av verdens kraftbehov i 2040 og 29 prosent (av et vesentlig større samlet marked) i 2050, mens kull er faset ut og gass også tilnærmet borte som energikilde i kraftproduksjon.

Det har i mange år vært påpekt at IEA og de store oljeselskapene har sterk tendens til å undervurdere vekstkraften i fornybar energi – og særlig sol – i sine scenarioer. Alt annet likt vil raskere utbygging av solenergi påvirke etterspørselen etter kull og gass. Hvis vi holder etterspørselen konstant, vil hver ny terrawattime solenergi erstatte det volum kull eller gass som kreves for å produsere den tilsvarende mengde elektrisitet.

Billigere solenergi vil kunne medføre store endringer i den globale kraftproduksjonen. Solenergi alene kan i 2040 og videre fremover dekke nesten 30 prosent av verdens kraftforbruk. (Kilde: Carbon Tracker Initiative)

Utbyggingstakten innen fornybar energi er derfor en svært viktig faktor når fremtidig gassetterspørsel skal beskrives.

Det er et viktig poeng i rapporten at relativt små endringer i markedsandelen en teknologi har, kan få store finansielle virkninger. Verdifallet i den europeiske kraftsektoren – der de fem største selskapenes markedsverdi falt med 100 milliarder euro fra 2008–2013 brukes som eksempel. Selskaper som E.On, Vattenfall og RWE har opplevd store tap. At de store selskapene i den europeiske kraftsektoren undervurderte den fornybare energiens rolle beskrives som en av årsakene til det store verdifallet.

Her er det et viktig poeng at fornybar energi uten marginale produksjonskostnader påvirker prisdannelsen i kraftmarkedene. Jo mer sol og vind, jo større tendens har kraftprisene til å falle. Antallet timer i året der etterspørselen kan dekkes med lite eller ingen fossil kraftproduksjon, øker med utbredelsen av vind og solenergi.

Med fortsatte prisreduksjoner i solenergi viser modellkjøringene i Carbon Tracker‐rapporten at solenergi kan presse ut både kull og gass fra kraftmarkedene utover på tyve‐ og trettitallet – og enda mer mot 2050. En konsekvens av dette er risiko for at fossile kraftverk ender som «stranded assets» og påfører sine eiere tap. I norsk sammenheng er gasskraftverkene på Kårstø og Mongstad eksempler på at kraftverk stenges ned lenge før den naturlige levetiden er omme.

Den installerte kapasiteten av solenergi verden over som fremkommer i Carbon Tracker‐rapporten er mye høyere enn for eksempel i IEAs 450 scenario. Mens dette IEA‐scenarioet legger til grunn at det i 2040 vil være omkring 2000 GW solenergi installert verden over, ligger det mest aggressive scenarioet fra Carbon Tracker til grunn at det vil være 8000 GW solenergi installert. Bloomberg New Energy Finance, som presenterte en analyse i 2016, regner med 4000 GW solenergi 2040.

I scenarioene fra Carbon Tracker Initiative (de gule strekene) bygges solenergi ut i mye større omfang enn i andre scenarioer – for eksempel fra Bloomberg New Energy Finance (lyseblå) og i tre IEA‐scenarioer. (Kilde: Carbon Tracker Initiative)

Etterspørselen etter kull og gass fra kraftsektoren vil påvirkes sterkt om solenergien opplever en så kraftig vekst som Carbon Tracker‐rapporten indikerer. Med norske øyne er det særlig interessant hvordan gassetterspørselen varierer. I 2040 viser Carbon Tracker‐rapporten et gassbehov fra kraftsektoren på bare omkring 2000 TWh. Det er under halvparten av IEAs 450 ppm (tograderscenario) og bare en drøy fjerdedel av etterspørselen i IEAs New Policies Scenario.

I scenarioene fra Carbon Tracker Initiative (de gule strekene) bygges solenergi ut i mye større omfang enn i andre scenarioer – for eksempel fra Bloomberg New Energy Finance (lyseblå) og i tre IEA‐scenarioer. (Kilde: Carbon Tracker Initiative)

Både IEAs scenarioer og rapporten fra Carbon Tracker bygger på modellkjøringer der forutsetningene i stor grad påvirker utfallet. Teknologikostnader og utslippskostnader er viktige faktorer, sammen med forutsetningene som legges inn når det gjelder økonomisk vekst og befolkningsutvikling. Samtidig virker modellen som er brukt av Carbon Tracker/Grantham slik at mindre gassforbruk i kraftsektoren gjør det langt mer attraktivt å bruke gass til oppvarming eller til industriformål. Så selv om gassforbruket i kraftsektoren faller kraftig, viser modellen at det totale gassforbruket tenderer til å øke og ligge høyere i 2040 enn for eksempel IEAs 450 scenario.

En av konklusjonene er derfor at politikken må adressere hele spekteret av sektorer som forbruker fossil energi, og ikke bare de lavthengende fruktene; om forbruket av gass vokser eller ikke til 2050 kan være en av nøkkelfaktorene som bestemmer om vi når togradersmålet.

Denne illustrasjonen viser gassforbruket i Europa side 1990. Tyskland og Storbritannia
er store gassforbrukere, og de viktigste mottakerne av norsk gass. (Kilde: Honoré/Oxford Institute for Energy Studies)

Hva kan vi vente oss i Europa?

Gassinteressene i Europa – både land og selskaper – har i mange år hevdet at gass kan spille en viktig rolle i avkarboniseringen av energisystemene. Gass kan erstatte kull og dermed gi lavere CO2-utslipp. Samtidig kan gasskraft være den fornybare energiens bestevenn, fordi den kan levere strøm når det ikke blåser.

Denne argumentasjonsrekken er kjent stoff for alle som har fulgt den norske klima‐ og energidebatten, men det har likevel ikke gjort gass til en vinner.

I en rapport utgitt i januar 2017 drøfter Jonathan Stern, forsker ved Oxford Institute for Energy Studies og anerkjent gassekspert, gassens rolle i Europa i årene fremover; «The Future of Gas in Decarbonising European Energy Markeds; the need for a new approach».

Jonathan Stern går gjennom en rekke fak‐ torer som påvirker gassens rolle og tegner et ganske dystert bilde av situasjonen ved inngangen til 2017. Hans utgangspunkt er på ingen måte «fiendtlig» overfor gass og gassinteresser – tvert imot. Men han gir klare råd til gassindustrien som er vel verdt å ta med seg inn i en norsk diskusjon.

Stern mener gassen – og gassinteressene må forholde seg til at det skjer en avkarbonisering av de europeiske energimarkedene, og at variablene som vil avgjøre gassens langsiktige i fremtid i Europa blir en kombinasjon av teknologi, politikk og økonomi – det siste definert som prisen på gass i relasjon til andre energikilder, påvirket av politiske tiltak slik som karbonprising.

Gassen – og gassinteressene – må ifølge Stern finne ut hva slags rolle den kan spille i et energisystem der utslippene gradvis skal mot null.

Ifølge Stern har gassindustrien gjort en rekke feilgrep.

  • Tatt det for gitt at bytte fra kull til gass er det opplagte svaret for kostnadseffektiv utslippsreduksjon.
  • Unnlatt å akseptere at gass medfører miljøproblemer.
  • Ikke akseptert at gassinteressenes budskap har lite støtte utenfor egen sektor.

For å snu dette, og skape en fremtid for gass, må gassinteressenes budskap endres fra å handle om «fuel shift» fra kull til gass, til å handle om avkarbonisering.

Uten dette, mener Stern at det kan være et vindu på bare 15 år før klimakrav dikterer en rask og ustoppelig nedgang for naturgass. En akselerert politikk for avkarbonisering (uten CCS) kan medføre en nedgang i bruken av gass i kraftsektoren på 50 prosent til mindre enn 70 Bcm til 2040.

I rapporten beskriver Stern omgivelsene den europeiske gassektoren nå står overfor, både teknologisk, politisk, økonomisk og miljømessig.

Bakteppet

Det europeiske gassforbruket økte jevnt og trutt frem til omkring 2005. Finanskrisen innebar en nedgang, men den underliggende veksten kom ikke tilbake. Nedgangen mellom 2010 og 2014 var betydelig, mens 2015 og 2016 har gitt et oppsving. Dette reflekterer den sterke nedgangen i gassprisene de siste par årene. I perioden fra 2010 til 2014 var gassprisene høye, og drev mange europeiske land inn i det Stern kaller «kull og fornybar‐paradigmet», der regjeringer på den ene siden subsidierte fornybar energi, og på den andre siden aksepterte kull. Den økte kullbruken utliknet mye av CO2-gevinsten den økte satsingen på fornybar energi innebar.

Samtidig har ikke kvotesystemet og CO2-prising gitt gasskraft noen vesentlig drahjelp, bortsett fra i Storbritannia der et prisgulv for CO2 ble introdusert. Dessuten har sol og vind falt i pris, og den politiske støtten for fornybar energi har vært sterkere enn mange av gassindustriens talsmenn har trodd og ønsket.

I tillegg har det krevende forholdet til Russland gjort at det stilles spørsmål ved fornuften i å la så stor del av energisystemet være avhengig av russisk gassimport.

Oppsummert betyr dette ifølge Stern at argumentet fra rundt 2010 om gass som en «abundant, acceptable and affordable» energikilde har møtt stor motstand, både fra miljøvernere og politikere.

Med i bildet når omgivelsene tegnes, hører også Paris‐avtalen. Uten å gå i detaljer om den, konkluderer Stern med at europeiske land – for å nå sine mål – i grove trekk må ha oppnådd en avkarbonisert kraftsektor i 2030 og en avkarbonisert varmeforsyning i 2050. Den fossile energibruken må kraftig ned.

Utsiktene fremover

Når det gjelder utsiktene fremover, lister Stern opp en rekke forhold som virker inn.

Teknologi: Forandringene som skjer i kraftsektoren, kostnadsreduksjoner i fornybar energi og utvikling av nye lagringsteknologier (batterier), påvirker gassen negativt. Behovet for å bruke gass til back‐up dempes når andre teknologier blir mer tilgjengelige og billigere.

I varmesektoren kan elektriske varmepumper og fjernvarmeanlegg fjerne etterspørsel, mens hydrogenproduksjon representerer en potensiell mulighet. Her kan eksisterende gassnettverk benyttes.

Svak lønnsomhet: Den europeiske gassproduksjonen avtar. Ved siden av Storbritannia og Norge, er Nederland den store gassprodusenten i Europa. Stern peker på at de lave gassprisene gjennom 2016 kan gjøre det svært vanskelig å få lønnsomhet i nye felt, og også føre til nedstenging av eksisterende produksjon «før tiden». Med gasspriser under €20/MWh eller $6.50 MMBtu kan lønnsomheten være truet.

I 2016 lå prisene i spennet €12–18/MWh eller $4–6 MMBtu. Gasspriser måles i ulike «valutaer» og det kan være vanskelig å sammenlikne. I norske dokumenter brukes gjerne NOK/Sm3. Statoil har en kalkulator på sine hjemmesider som man kan bruke til å «oversette».

Skifergass og biogass: Når det gjelder ukonvensjonell gass – skifergass – tror ikke Stern at Europa vil produsere betydelige volum. Årsaken handler både om økonomi og miljømessig motstand.

Biogass er avhengig av støtteordninger i en eller annen forstand, men kan ifølge Stern i 2030 bli større enn både britisk og nederlandsk konvensjonell gassproduksjon. Det er 12000 biogassanlegg i 12 europeiske land. I 2014 var produksjonen 18 BCM, som tilsvarer under 5 prosent av EUs samlede gassforbruk.

Import: Gassimporten til Europa skjer enten som rørgass eller som LNG. Diskusjonen om gassimport kommer veldig fort inn på forholdet til Russland, som vi skal la ligge her. (De sikkerhetspolitiske aspektene knyttet til gassens rolle er imidlertid et felt som beslutningstakere absolutt må ha i mente.)

Miljøproblemer: Ifølge Stern regner gassindustrien seg selv som «ren», mens mange i omverdenen betrakter gass som «just another fossil fuel». I produksjonen er metanutslipp en utfordring. Når gassen brennes, er utslippene lavere enn for kull, men likevel betydelige. Karbonfangst og –lagring, eventuelt hydrogenproduksjon, kan fjerne klimautslippene i bruken av gass.

Forretningsmodellen: Gassindustrien har trøbbel med forretningsmodellen, lavere energiforbruk, forsterket konkurranse, avvikling av oljeindekserte priser, storskala innfasing av fornybar energi, mindre kapasitetsutnyttelse i gasskraftverk – alt dette virker negativt inn.

Fragmentering: Gassektoren er splittet opp mellom mange aktører som har ulike interesser og også ser tidshorisontene med ulikt perspektiv. Produsenter (som Norge) ønsker å selge gass over lange perioder, helst på lange kon‐ trakter. Andre steder i verdikjeden er interessene annerledes.

Mismatch mellom tidshorisontene: Politikerne skal levere klimautslipp mot 2030 og 2050 gjennom lovgivning og regulering. Selskapene skal på sin side levere avkastning på kort sikt.

I en slike omgivelser konkluderer Stern med at det er blitt umulig for selskaper å vurdere en tidshorisont som strekker seg så langt frem som 2030, og enda vanskeligere når den strekkes til 2050.

De store europeiske energiselskapene har måttet gjøre store nedskrivninger de siste årene. (Kilde: Oxford Institute for Energy Studies)

Bra til 2030 – Hva så?

Det er laget en rekke scenarioer for det fremtidige gassforbruket i Europa. Stern konkluderer at man ved utgangen av 2016 kan oppsummere disse med at gassetterspørselen vil være relativt robust frem til 2030, men at mer aggressive avkarboniseringsstrategier deretter vil kunne understøtte sterke krefter som presser gassetterspørselen ned, særlig i kraftsektoren. Politikk og strategier for ytterligere avkarbonisering må på plass relativt raskt.

For å sikre sin plass i den europeiske energibalansen på lang sikt, mener Stern at gassindustrien selv må sørge for å gjøre vesentlige steg retning avkarbonisering.

Med avkarbonisering, enten gjennom CCS, som hydrogen, eller biogass, kan gass ha en mye større rolle ellers.

Uansett må avkarbonisert naturgass som kilde til kraft eller varmeproduksjon vise at den kan være konkurransedyktig med andre lav/nullutslippsløsninger.

Et mulig utviklingstrekk Stern peker på, er at gassprodusenter og eksportører kan bli skjøvet ut av distribusjonsleddet hvis de ikke avkarboniserer. Eiere av gassdistribusjon kan nekte å transportere gassen frem til forbruker hvis den ikke er avkarbonisert.

Hva betyr alt dette for Norge som råvareleverandør?

Hvis Jonathan Stern har rett i sine analyser og antakelser, er det ingen tvil om at Norge som stor gasseksportør står overfor en betydelig overgangsrisiko – knyttet til klimapolitikk og teknologisk endring.

For de som ønsker å sikre norsk gassutvinning lengst mulig liv, blir det spørsmål om hydrogenproduksjon med karbonfangst kan være en vei å gå.

Hva skjer i Storbritannia – et viktig eksportmarked for norsk gass?

Ved siden av Tyskland er Storbritannia er det viktigste eksportmarkedet for norsk gass. Omkring 25 prosent av den norske gasseksporten ble i 2016 landet i Storbritannia.

Britene bruker mye gass, både i kraftproduksjon og til oppvarming. Landets egenproduksjon av gass faller. Det tilsier økt importbehov, etter hvert som egne reserver tømmes. Samtidig har britene en solid klimapolitikk. Klimaloven sier at landets utslipp i 2050 skal være 80 prosent redusert i forhold til 1990.

På den ene siden tilsier altså fallet i egenproduksjonen av gass at importbehovet vil øke. På den andre siden innebærer klimapolitikken at det totale forbruket av fossil energi, herunder gass, skal kraftig ned.

Det er laget mange scenarioer om hvordan det britiske gassmarkedet kan tenkes å utvikle seg i de kommende tiårene. National Grid, som har ansvar for det britiske gass‐ og kraftnettet, presenterer hvert år beregninger som peker noen tiår fremover.

I følge National Grid er avkarbonisering av kraftforsyningen nøkkelen når klimamålene skal nås. Karbonfri strøm kan så brukes til å oppnå utslippsreduksjoner i transport‐ og varmesektoren. Også i gassforsyningen ser National Grid for seg at fornybare kilder kan spille en rolle, gjennom bruk av biogass.

En avkarbonisering blir billigst – endringene skjer mest kostnadseffektivt – om både fornybar energi, kjernekraft og karbonfangst‐ og lagring blir benyttet.

Om gassens rolle skriver National Grid at den vil spille en nøkkelrolle i avkarboniseringen, ved å tilby fleksibilitet i kraftproduksjonen og som såkalt spisslast i varmesektoren på lengre sikt. (Det kalles spisslast når det for eksempel brennes gass eller olje i fjernvarmeanlegg som vanligvis fyres med avfall de kaldeste dagene om vinteren.)

Mens gass nå brukes som «baseload» i kraftproduksjonen vil rollen etter hvert endres til å bli en viktig kilde til fleksibel elektrisitetsproduksjon og fungere sammen med fornybar energi. («Baseload» er kraftproduksjon som går døgnet rundt, året rundt. I kraftsystemer uten mye fornybar energi, er dette nødvendig, enten det brukes kjernekraft, kull eller gass. Med mye fornybar energi tilgjengelig, reduseres behovet for «baseload» og de fossile kraftverkene må bli mer fleksible.)

Her vises sammensetningen i den britiske kraftproduksjonen og gjennomsnittlig CO2-utslipp pr KwH i scenarioene «Gone Green» og «Slow Progression» frem mot 2050. Den rosa fargen markerer kullet, mens gassen er grønn. (Kilde: National Grid)

National Grid presenterer fire scenarioer:«Consumer Power», «No Progression», «Slow Progression» og «Gone Green». Bare «Gone Green» sikrer at klimamålene nås. I de øvrige scenarioene nås ikke målet om 80 prosent utslippsreduksjon. Men alle scenarioer gir lavere gassforbruk i 2030 enn i 2014.

Vi skal se litt nærmere på «Gone Green»-scenarioet. Det viser tydelig hvordan en avkarbonisert kraftproduksjon er nøkkelen til at utslippene kan kuttes tvers igjennom økonomien.

CO2-intensiteten i kraftproduksjonen faller kraftig mot 2030 og videre fremover. Kullet forsvinner helt litt innpå tyvetallet, mens fornybar energi, kjernekraft og kraftimport sikrer at britene har strøm nok til å møte forbruksveksten elektrifisering av oppvarmings‐ og transportsektoren representerer. Mot slutten av perioden (til 2040) kommer gasskraftverk med karbonfangst inn som en komponent.

Denne illustrasjonen viser gassforbruket i «Gone Green» i tiårene fremover. Utflatingen i gassforbruket på trettitallet skyldes at karbonfangst‐ og lagring tas i bruk på gasskraftverk. (Kilde: National Grid)

Gassforbruket i «Gone Green» faller jevnt og trutt frem til 2030, både som resultat av mindre bruk av gass i kraftverk og ikke minst som resultat av mindre bruk av gass til oppvarmingsformål i husholdningene. Utflatingen på trettitallet og veksten frem mot 2040 er knyttet til at karbonfangst på gasskraftverk tas i bruk.

Mens National Grids analyser viser at det i 2030 fortsatt vil være et betydelig gassforbruk i Storbritannia, riktignok lavere enn i 2010, peker scenarioer som strekker seg mot 2050 på en betydelig nedgang.

I rapporten «The future role of natural gas in the UK» fra UKERC (The UK Energy Reserach Centre), finansiert av det britiske forskningsrådets energiprogram, vises det til beregninger som indikerer at gassforbruket i 2050 bare vil være omkring 10–12 prosent av nivået i 2010.

Her er forutsetningen at britene skal nå sitt mål om 80 prosent utslippsreduksjon.

I sin rapport opererer UKERC med tre scenarioer.

  • Abandon‐scenarioet innebærer at klimapolitikken nedbygges og klimaloven avvikles, delvis på grunn av høye kostnader og delvis fordi den internasjonale oppfølgingen av Paris‐avtalen uteblir.
  • Maintain‐scenarioet holder fast ved målet om 80 prosent utslippsreduksjon til 2050 og skjer i et internasjonalt klima der Paris‐avtalen gjennomføres og mange land gjør store fremskritt. Her drives kostnadene ved mange lavkarbon‐teknologier ned – også CCS.
  • Maintain (techfail) skiller seg fra Maintain ved at CCS ikke kommersialiseres, og at vekten derfor legges på andre utslippsreduserende teknologier, som kjernekraft, fornybar energi og energieffektivitet. En svært viktig variabel i scenarioene fra UKERC er spørsmålet om karbonfangst og –lagring (CCS), basert på gass, blir tatt i bruk. Gasskraft med CCS, eventuelt også med hydrogenproduksjon som en del av løsningen, gir et ganske annerledes bilde enn om CCS ikke materialiserer seg i noe omfang.

UKERC trekker fire konklusjoner fra sin studie.

  • Den første er at gass ikke vil være noen kostnadseffektiv «bro» til et avkarbonisert kraftsystem i Storbritannia på lengre sikt. Gass vil ha den rollen i perioden frem til 2025, men ikke deretter. Med «bro» menes det her at gassforbruket vil øke i scenarioer der utslippsmålene nås.
  • Den andre konklusjonen er at uten CCS, er omfanget for gassforbruk i Storbriannia i 2050 bare litt i overkant av 10 prosent av forbruket i 2010. UKERC‐studien er derfor kritisk til at britiske myndigheter har tatt ned støtten til CCS‐prosjekter samtidig som myndighetene fortsatt legger til grunn at gass vil ha en langsiktig rolle i energibildet.
  • Den tredje konklusjonen er at det, med eller uten CCS, vil være begrenset plass for gass i kraftproduksjon etter 2030. Dette er til tross for at CCS er nyttig for å hjelpe Storbritannia til å nå utslippsmålene. Dette betyr i sin tur at gasskraftverk som bygges i årene fremover vil måtte operere på relativt lave kapasitetsfaktorer, noe investorer vil måtte ta i betraktning når de avgjør om de skal investere i nye kraftverk eller ikke.
  • Den fjerde konklusjonen er at klimamålene, enten CCS utvikles eller ikke, vil begrense gassens rolle i det britiske energisystemet fra 2020‐tallet og fremover. Gassens rolle avhenger av utviklingen i energisystemet som helhet – slik som ny kjernekraft, graden av energieffektivisering, omfanget av fornybar energi – og tilgangen på nøkkelteknologier. Uten CCS vil gass måtte fases ut over de neste 35 årene og nærmest være totalt fjernet i 2050. Dette betyr en stor utfordring med tanke på avkarbonisering av varmesektoren og kan potensielt undergrave den økonomiske logikken bak investeringer i ny gasskraftproduksjon.

Oppsummert er altså overgangsrisikoen betydelig. Et av de største markedene for norsk gass vil endres dramatisk de nærmeste tiårene.

Denne grafen viser gassforbruket i Storbritannia mot 2050 i de tre scenarioene Abandon, Maintain og Maintain (techfail). Det laveste gassforbruket fremkommer i et scenario der de klimapolitiske målene lykkes, men uten at karbonfangst og –lagring realiseres.
(Kilde: UKERC)

Hva er de finansielle implikasjonene?

Den store overgangen til et lavkarbon energisystem har naturligvis betydelige finansielle implikasjoner. Barclays lagde i august 2016 analysen #energyrevolution som tar for seg overgangen Storbritannia står overfor. Barclays retter oppmerksomheten mot kraftsektoren, og bruker et gjennomsnitt av National Grids scenarioer for å lage sitt fremtidsbilde.

Her presenteres overgangen først og fremst som en investeringsmulighet.

Investeringer i størrelsesorden 215 milliarder pund er nødvendig frem til 2030 for å erstatte gamle kraftverk samtidig som avkarboniseringen skjer i tilstrekkelig rask takt. Kullet skal vekk, likeledes aldrende gasskraftverk.

Vind, sol, annen lokal energiproduksjon og mellomlandsforbindelser (kabler) er sektorer hvor investeringsbehovet er stort. Den største sektoren for nyinvesteringer vil være offshore vindkraft.

Kullkraftverk er den første taperen, mens gasskraftverkene vil bli mindre brukt. Risikoen for finansielle tap på selskapenes hånd kan dempes ved at ulønnsomme kraftverk stenges ned, samtidig som britiske myndigheter sørger for at deler av inntektene garanteres – for eksempel gjennom såkalte «capacity payments» der kraftverk får betalt for å være tilgjengelige når det trengs.

I Barclays analyse bygges det ut mye fornybar energi og importkapasitet gjennom kabler, mens gasskraftverkene i realiteten blir en reserve som brukes når etterspørselen er spesielt høy eller den øvrige forsyningen svikter. Dette reduserer det gjennomsnittlige CO2-avtrykket fra 290gCO2/kWh i 2015 til 85gCO2/kWh i 2030. Det skjer altså en avkarbonisering av kraftforsyningen. Elbiler og økt bruk av elektrisitet i varmesektoren gjør at det totale elektrisitetsforbruket går noe opp, og kompenserer for den løpende effektiviseringen knyttet for eksempel til bruk av LED‐lys.

Disse grafene viser hvordan Barclays ser for seg at utviklingen av fornybar energi, mellomlandsforbindelser og energilagring skyver gass og kull ut av markedet frem til 2030. (Kilde: Barclays)
Disse grafene viser at kullet blir helt borte fra den britiske kraftforsyningen mens gassen stadig spiller en mindre rolle frem mot 2030. (Kilde: Barclays)

Et veldig interessant moment i Barclays analyse er vekten på politiske beslutninger og rammer. Barclays mener at det tradisjonelle systemet for prisdannelse i kraftmarkedet er permanent ødelagt som signal for å utløse nye investeringer i kraftproduksjon. Systemet er underminert av betydelige innslag subsidiert kraftproduksjon uten marginalkostnad (sol og vind). Dette reduserer kraftprisene når det produseres, og det reduserer også driftstiden (og dermed lønnsomheten) i fossile kraftverk.

Barclays konkluderer med at denne usikkerheten betyr at ny kraftproduksjon i Storbritannia ikke vil bli bygd ut dersom myndighetene ikke betaler subsidier eller sikrer inntektsstrømmen på en eller annen måte. Kapasitetsmarkeder for gasskraftverk er et eksempel på en slik ordning, likeledes garanterte priser for fornybar energi eller kjernekraft. Dette må til for å fjerne markedsrisikoen.

Designet på de politiske bestemte ordningene blir derfor viktig, og endringer av rammebetingelser må skje på en måte som ikke ødelegger investorer og utbyggeres tillit til systemet.

Hvordan det går med kjernekraftplanene er selvsagt også en stor usikkerhetsfaktor.

Barclays tror vinnerne i det avkarboniserte energisystemet vil være selskaper som leverer nettjenester og fornybar energi, mens det også er store muligheter for selskaper innen solenergi, batterilagring, energitjenester og så videre.

Men det er også tapere, og her kommer overgangsrisikoen til syne. Ifølge Barclays betyr overgangen knyttet til avkarboniseringen at verdiskapingen forskyves – fra fossil energi (først kull, olje, og så gass) til produsenter av fornybar energi.

Hvilke konklusjoner kan trekkes?

  • I det korte og mellomlange bildet er det uten tvil slik at Norge vil få solgt gassen som kan produseres. Ingenting tyder på noen kollaps i etterspørselen de neste ti‐femten årene.
  • Men inntektene til staten vil påvirkes sterkt av prisleiet på gass i de internasjonale markedene, både i Europa og ellers.
  • I det lengre bildet – altså for perioden etter 2030 – er det mer usikkert. Men det er en rimelig trygg konklusjon at styrken i klimapolitikken og farten på energiomstillingen – både i Europa og ellers – vil ha stor betydning for gassetterspørselen og dermed på prisene man kan oppnå i markedet.
  • En fremtid i tråd med IEAs hovedscenario og store tilbakeslag i den britiske klimapolitikken gir helt andre utsikter enn et scenario der vi opplever en solenergidreven etterspørselskollaps.
  • Dette synliggjør risikoen knyttet for eksempel til utvikling av eventuelle gassressurser i Barentshavet og bygging av et gassrør som kan stå klart til produksjon litt ut på trettitallet, og tjene sine penger frem mot midten av århundret og enda lengre.
  • Et viktig spørsmål – hvis det blir aktuelt med nye store utbygginger – er fordelingen av risiko mellom staten og private aktører. Et stikkord her er oljeskattesystemet.
  • Beslutningstakere i norsk politikk og næringsliv må være klar over – og ta stilling til – overgangsrisikoen når store avgjørelser med lang tidshorisont skal fattes.

Kilder:

IEA – World Energy Outlook 2016

Carbon Tracker Initiative – Expect the Unexpected http://www.carbontracker.org/wp-content/uploads/2017/02/Expect-the-Unexpected_CTI_Imperial.pdf

Oxford Institute for Energy Studies – The future of gas in decarbonizing European Energy Markets https://www.oxfordenergy.org/wpcms/wp-content/uploads/2017/01/The-Future-of-Gas-in-Decarbonising-European-Energy-Markets-the-need-for-a-new-approach-NG-116.pdf

National Grid – Future Energy Scenarios http://digioh.com/emp/23917/89324/tz7qvjm9bm

UKERC – The future role of natural gas in the UK http://www.ukerc.ac.uk/publications/the-future-role-of-natural-gas-in-the-uk.html

Barclays — #energyrevolution