Forord

Klimaråd 2025 gir en tverrfaglig vurdering av Norges klimainnsats på veien mot lavutslippssamfunnet, og presenterer konkrete anbefalinger til beslutningstakere i politikk, forvaltning og næringsliv.

«I 2050 skal Norge være et lavutslippssamfunn, og utslippene være kuttet med 90–95 prosent fra 1990-nivå.»

Slik strammet Stortinget i 2021 inn målet i klimaloven, fra en tidligere formulering om at utslippene i 2050 skal være kuttet med 80–95 prosent fra 1990. En tilsynelatende liten endring markerte en tydeligere kurs mot nullutslipp.

Selv om det har vært fremskritt de siste årene, er de nasjonale klimagassutslippene fortsatt for høye. Ved inngangen til 2024 var utslippene kun 9,1 prosent lavere enn i 1990 – en langt mindre reduksjon enn hos sammenlignbare land i Europa.

Det er behov for et taktskifte i norsk klimapolitikk om 2050-målet skal nås. Derfor etablerte Norsk klimastiftelse høsten 2024 en ekspertgruppe som fikk i oppgave å vurdere Norges klimaomstilling og komme med anbefalinger til veien videre. Medlemmene er noen av landets fremste eksperter på klima-, natur- og energispørsmål og de fleste sitter også i Klimastiftelsens permanente råd. Ekspertgruppen fikk navnet Klimaråd 2025.

Et klimaråd fungerer gjerne som bindeledd mellom politikk, vitenskap og offentlighet, med ansvar for å vurdere den løpende klimainnsatsen og gi anbefalinger til politiske beslutningstakere. Norge har i dag ikke et slik uavhengig klimaråd, i motsetning til blant andre Danmark, Sverige og Storbritannia. Klimaråd 2025 kan i så måte ses som et forsøk fra oss i Norsk klimastiftelse på å korrigere det vi anser som en mangel i det norske klimastyringssystemet.

Klimaråd 2025 publiseres på et tidspunkt der det internasjonale nyhetsbildet preges av krig, konflikt og stormaktrivalisering.

Vi håper rapporten tydelig viser at å kutte utslipp og ta vare på naturen ikke er noe vi kan utsette til alle andre kriser er håndtert. FNs klimapanel¹ understreker at klimaendringene truer både velferd og global sikkerhet. World Economic Forum peker på klimaendringer og naturtap som en av de største truslene mot verdensøkonomien.²

Uavhengige forskere bak rapportserien «World Scientists’ Warning of a Climate Emergency» støtter disse konklusjonene – med enda tydeligere ord. Den siste rapporten, som kom høsten 2024³, slår fast at:

• Dagens politikk leder mot ca. 2,7 graders oppvarming innen 2100.
• Utslippene fra fossile brensler er på et rekordhøyt nivå.
• De brå klimaendringene som nå skjer, setter oss i en situasjon som vi aldri før har støtt på i historien om menneskehetens eksistens.
• Eskaleringen av oppvarmingen kan gi uante katastrofer rundt om i verden, med påfølgende lidelser for mennesker og annet liv på jorden.
• Vi har ikke lenger mulighet til å unngå alvorlige konsekvenser av temperaturstigningen. Vi kan bare håpe på å begrense skadeomfanget.
• Mye av selve livsgrunnlaget på jorden er i fare.

Klimaendringene medfører store kostnader for mennesker og samfunn. Jo lengre vi venter med å handle, desto dyrere blir det.

For et lite land som Norge er det viktig å holde fast ved normer og regler for internasjonalt samarbeid. Det er i vår interesse at folkeretten respekteres og at internasjonale avtaler – slik som Parisavtalen⁴ og Naturavtalen⁵ – holdes.

Nå gjelder det å trappe opp innsatsen i tråd med Parisavtalens krav om «høyest mulige ambisjon». Fremtiden formes av beslutningene vi tar i dag.

Bergen, 31. mars 2025

Lars-Henrik Paarup Michelsen,
Daglig leder

Anders Bjartnes,
Ansvarlig redaktør

Medlemmer av Klimaråd 2025

Vigdis Vandvik | Professor, Universitetet i Bergen
Vigdis Vandvik er professor i biologi ved Universitetet i Bergen og leder for CeSAM senter for bærekraftig arealbruk. Hennes forskning er innen økologi, med fokus på hvordan klima og klimaendringer påvirker planter, vegetasjon og økosystemer. Vandvik var medlem av Naturrisikoutvalget og har bidratt som forfatter på en rekke synteser og rapporter fra blant annet det mellomstatlige Naturpanelet (IPBES), Artsdatabanken, og vitenskapskomiteen for mat og miljø.

Knut Einar Rosendahl | Professor, NMBU
Knut Einar Rosendahl er professor ved Handelshøyskolen ved NMBU. Hans forskning er innen miljø- og ressursøkonomi, med spesiell vekt på klimapolitikk. Rosendahl var leder for Teknisk beregningsutvalg for klima, og har vært leder for Norsk forening for energiøkonomi.

Magnus Korpås | Professor, NTNU
Magnus Korpås er professor ved NTNU Institutt for elektrisk energi. Han forsker på klimavennlige energisystemer med fokus på markeds- og systemintegrasjon av fornybar energi. Korpås deltar i flere av forskningssentrene for miljøvennlig energi og er tidligere forskningssjef ved SINTEF Energi.

Gro Sandkjær Hanssen | Professor II, NMBU
Gro Sandkjær Hanssen er samfunnsforsker ved By- og regionforskningsinstituttet, NIBR- OsloMet, og professor II i by- og regionplanlegging på NMBU. Hun ledet evalueringen av plan- og bygningsloven 2014–2018, og var medlem av Klimautvalget 2050.

Kikki Flesche Kleiven | Direktør ved Bjerknessenteret for klimaforskning
Kikki Flesche Kleiven er direktør ved Bjerknessenteret for Klimaforskning og førsteamanuensis ved Institutt for Geovitenskap på UiB. Kleiven er maringeolog (PhD) fra UIB med spesiell ekspertise innen havstrømmer, fortidsklima og klimavariasjon. Hun sitter i styret til Norsk Klimastiftelse, Grid Arendal, Norsk Jordobservasjon, SFI Climate Futures og Norsk Klimaservicesenter. Hun er en kjent offentlig foredragsholder som holder presentasjoner som fremhever viktigheten av klimabevissthet og har mottatt flere priser for sin forskningsformidling.

Vebjørn Bakken | Direktør, UiO:Energi og miljø ved Universitetet i Oslo
Vebjørn Bakken er direktør for den tverrfaglige, strategiske satsingen UiO:Energi og miljø ved Universitetet i Oslo. Bakken er opprinnelig kjemiker, men jobber nå tverrfaglig med bærekraftig energi og grønn omstilling. Han har vært og er involvert i flere av forskningssentrene for miljøvennlig energi (FME) og er dessuten opptatt av tverrfaglig utdanning.

Erlend A. T. Hermansen | Seniorforsker, CICERO
Erlend A. T. Hermansen er seniorforsker i forskergruppen for klimapolitikk ved CICERO Senter for klimaforskning. Han har doktorgrad fra TIK Senter for Teknologi, Innovasjon og Kultur ved Universitet i Oslo og forskningen hans fokuserer på forholdene mellom forskning, kunnskap og politikk på tvers av ulike styringsnivå. Spesielt har han forsket på forholdene mellom FNs klimapanel, FNs klimakonvensjon og Parisavtalen, EUs klimapolitikk og norsk klimapolitikk.

Lajla Tunaal White | Forskningssjef, NINA
Lajla Tunaal White er forskningssjef i Norsk institutt for naturforskning (NINA) i Oslo med ansvar for forskning på naturregnskap, skog og åpent lavland. Hun er økolog og har tidligere jobbet i departementer og direktorater for klima- og miljø og landbruk, både i Norge og England, før hun begynte i NINA i 2022.

Sekreteriat

Lars-Henrik Paarup Michelsen | Daglig leder, Norsk klimastiftelse
Lars-Henrik Paarup Michelsen er daglig leder i Norsk Klimastiftelse og har vært en del av stiftelsen siden 2012. Han er utdannet samfunnsviter og har tidligere jobbet i Datatilsynet, i tillegg til å ha hatt flere lederverv i politikk og organisasjonsliv. Michelsen er også styreleder i nettavisen Energi og Klima.

Anders Bjartnes | Ansvarlig redaktør, Norsk klimastiftelse
Anders Bjartnes er daglig leder og ansvarlig redaktør i Energi og Klima og redaktør for publikasjonene til Norsk klimastiftelse. Bjartnes har arbeidet i stiftelsen siden 2011 der han de første årene var daglig leder. Han har mer enn 25 år bak seg i pressen, blant annet fra VG, DN og Recharge. I 2015 ga han ut boken «Det grønne skiftet. Stans Norges veddemål mot klimapolitikken.»

Kirsten Å. Øystese | Prosjektleder, Norsk klimastiftelse
Kirsten Å. Øystese er prosjektleder i Norsk klimastiftelse med ansvar for klimaportalen tilnull. Hun er også podkastvert i Energi og Klima. Øystese er utdannet journalist med mellomfag i historie. Hun har ti års erfaring fra energibransjen.

KAPITTEL 1: Rammer og prinsipper for omstillingen

Dagens tilstand: Norge har høye klimautslipp og setter stort globalt fotavtrykk

Det norske klimagassregnskapet – slik det rapporteres i tråd med FNs regler – summerer opp utslip­pene som skjer innenlands.

Men dette er bare en liten del av fortellingen om hvordan Norge påvirker det globale klimaet. Forbruket vårt setter betydelige spor i andre deler av verden. Vår økonomiske aktivitet inngår i globale verdikjeder, som skaper utslipp, fører til naturtap og beslaglegger ressurser og arealer i andre land.

om stor produsent av olje og gass er Norge også et av de landene i verden som har høyest eksport av utslipp, målt per innbygger.

Figur 1, som er en «fornorsket» versjon av en fremstilling fra Klimarådet i Danmark, gir et bilde av det samlede norske klimafotavtrykket:

• Norges territorielle utslipp: Utslippene som Norge rapporterer til FN i tråd med Parisavtalen er utslippene som skjer innenfor landets grenser.
• Import til Norge: Både husholdningenes forbruk og forbruk gjennom offentlige innkjøp fører til utslipp i andre deler av verden. Det norske forbruket beslaglegger også areal og påvirker natur og miljø (på en måte som skaper klimagassutslipp) i andre land.
• Eksport fra Norge: Dette handler om klima­effekten av det Norge eksporterer ut av landet. Mens utslippene fra bruken av olje og gass er betydelige, kan annen eksport, for eksempel av fornybarteknologier, gi positiv klimaeffekt.
• Internasjonal transport og luftfart: Frakt av personer og gods mellom land fører til utslipp som ikke telles i de nasjonale klimaregnskapene.
• Klimafinansiering og støtte: Gjennom bistand og andre finansielle ordninger påvirker Norge utslippsnivået i andre land.

En helhetlig klimaomstilling kan ikke bare handle om hvordan vi kutter utslipp innenlands. Den må også favne hvordan vi gjennom hele vår økonomiske aktivitet – inkludert forbruk, investeringer, eksport og import – bidrar til en mer bærekraftig utvikling hjemme i Norge og globalt.

Omstillingen må ta hensyn til klima, natur og ressursbruk samtidig, og stå seg gjennom kriser – enten de er økonomiske eller politiske. Erfaringer fra pandemien, krigen i Ukraina og de økende klima- og naturskadene, viser at slike kriser henger tett sammen og forsterker hverandre.

Skal vi lykkes, må styringen av omstillingen bli tydeligere og mer samordnet enn i dag. Det trengs sterkere politisk lederskap, klare rammer for langsiktige investeringer, og beslutninger – store som små – som peker i samme retning.

Figur 1: Norges globale klimapåvirkning

Norges samlede klimaavtrykk omfatter langt mer enn de territorielle utslippene, slik de rapporteres til FN.  Både importen og eksporten setter spor. Det norske forbruket beslaglegger også areal i andre deler av verden. Figuren er en «fornorsket» variant av en tilsvarende illustrasjon fra Danmarks klimaråd.

Anbefalinger fra Klimaråd 2025 – Kapittel 1

Vurderinger fra Klimaråd 2025 – Kapittel 1

Samfunnet vårt skal gjennom en bred omstilling. Den må ta hensyn til både klima, ressursbruk og natur – og stå seg godt gjennom kriser.

Vi lever i en tid med kriser. Det kan virke fristende, ja nær nødvending, å utsette håndteringen av langsiktige utfordringer som klimaendringer, naturtap, og ressursknapphet til etter at vi har håndtert de mer presserende krisene verden står oppe i akkurat nå.

Dette er tanker som fremmes, også i Norge.

En slik tankegang bygger på manglende helhetlig forståelse for hva vi står overfor. De akutte politiske og økonomiske krisene er tett sammenvevde med klima-, natur- og ressurskrisene. Dette ser vi tydelig i hvordan krig og geopolitikk både påvirker og påvirkes av energimarkedene – og i hvordan økende klima- og naturskader rammer stadig flere mennesker. Disse skadene truer alt fra helse og matsikkerhet til økonomi, samfunnssikkerhet og global stabilitet. Fordi økonomi og verdikjeder er sterkt sammenvevd, kan det nasjonale politiske landskapet og folks hverdagsliv bli sterkt påvirket av hendelser langt utenfor våre grenser. Russlands angrep på Ukraina og konsekvensene for de europeiske energimarkedene er ett eksempel.

Koronapandemien er et annet. Liknende hendelser vil komme – men aldri på nøyaktig samme måte.

Omstillingen må stå seg gjennom kriser

Den store samfunnsmessige omstillingen som må til for å redusere klimagassutslipp og bremse tapet av natur vil foregå i en tid preget av tilbakevendende kriser. Politikken for omstilling må derfor tåle kriser, og samtidig styrke samfunnets evne til å møte dem.

Det viktige blir dermed å bygge sterke institusjoner og systemer som kan sikre langsiktig omstilling.

Klarer vi ikke å håndtere de underliggende krisene, vil vi rammes av nye samfunnskriser, som økte matvarepriser, økonomiske tilbakeslag, politisk uro og migrasjon.

Gitt de store usikkerhetene i klimasystemet, økosystemene og den globale samfunnsutviklingen, er det umulig å fastslå de eksakte kostnadene. Måten å angripe problemet på er likevel velkjent: risikoanalyse og risikohåndtering.

Akkurat som vi bruker forsikringer for å håndtere risikofaktorer i privat økonomi, må vi ta i bruk rammeverk for klimarisiko og naturrisiko til å håndtere samfunnets sårbarhet for klimaendringer og naturtap.

Å anerkjenne og forstå klima- og naturrisiko er avgjørende, slik Klimarisikoutvalget⁶ og Naturrisikoutvalget peker på⁷. Klimaendringer og klimapolitikk endrer rammene for all menneskelig aktivitet. Samtidig krever både klimatilpasning og reparasjon etter klima- og naturskader stadig mer av samfunnets ressurser. Dette vil forsterke seg fremover.

Klimaomstillingen må være bygd på kunnskap. Når kunnskapsinstitusjoner trues, slik vi nå ser i USA, må Norge og andre land styrke innsatsen på forskning og forskningssamarbeid.

Det er avgjørende at Norge opprettholder internasjonalt ledende forskningsmiljøer innen klima, energi og natur. Disse kunnskapsmiljøene må være solid forankret nasjonalt og delta aktivt i det globale forskningsfellesskapet. Uten sterke forsknings­miljøer er det ikke mulig å utvikle en kunnskapsbasert politikk på klima-, natur- og energifeltet.

Seks prioriteringer for en bred klimaomstilling

Utviklingen i norske utslipp – og vårt samlede fotavtrykk – tilsier at det trengs et taktskifte for å skape et mer ressurseffektivt samfunn. Utslippene kuttes ikke raskt nok og den bredere omstillingen går sakte. Styringen er for svak og for lite samordnet, slik blant annet Riksrevisjonen⁸ har pekt på.

Klimaråd 2025 vil fremheve seks prioriteringer for å sikre en vellykket klimaomstilling.

1. Klimaomstillingen må prioriteres høyere. Dette krever sterkere klimalederskap og mer treffsikker klimapolitikk som har effekt på kort og lang sikt.
2. Alle store samfunnsmessige beslutninger må være i samsvar med de langsiktige klima- og naturmålene. Politikken må også legge til rette for at summen av alle beslutninger peker i riktig retning.
3. Tiltak som unngår utslipp, må prioriteres langt høyere (se Figur 2).
4. Vi må redusere fotavtrykket Norge setter globalt.
5. Norge må bidra mer til internasjonal klimafinansiering.
6. Utslipp, energi og natur må koste og brede økonomiske virkemidler, som CO₂-avgift, må få virke etter hensikten. Fordelingshensyn må håndteres gjennom egne, målrettede tiltak.

Klimaomstillingen må prioriteres høyere

I Norge har det i mange år vært vanlig at politikere omtaler klimaendringene som «vår tids store utfordring» – uten at det gjenspeiles i politikken.
Når avstanden mellom kriseretorikk og kriserespons blir for stor, bidrar det til at klimaendringenes alvor og forståelsen for at vi må gjennom en omstilling blir mindre. Det kan også gjøre offentligheten mindre forståelsesfull den dagen det tas skikkelig politiske grep.

Inntrykket vårt er at forståelsen for at samfunnet skal omstilles til et lavutslippssamfunn innen 2050 står betydelig sterkere i land som Danmark, Tyskland og Storbritannia enn i Norge.

Men politikken opererer ikke i et vakuum. Også virksomheter, næringsliv og organisasjoner har ansvar for å vise kraft og retning. Når vi skal omstille hele samfunnet, trengs det lederskap på alle nivåer – ikke minst fra aktører som påvirker investeringer, arbeidsplasser og verdikjeder. De som går foran og viser at omstilling er mulig, gjør det lettere for andre å følge etter.

Jo mer vi lykkes i å begrense klimaendringene, desto lavere blir kostnadene til reparasjon. Det er en sterk sammenheng mellom utslippskutt i dag og fremtidige byrder og kostnader ved å rydde opp. Å forebygge klimaskade er vesentlig rimeligere⁹ enn å la være.

Samtidig kommer klimaendringene til å påføre samfunnet betydelige ulemper – blant annet gjennom mer ekstremvær. Vi ser allerede økende konsekvenser, og uansett utslippsnivå vil klimaet fortsette å endre seg.

Derfor må det gjøres gode vurderinger av fysisk klimarisiko – både i næringslivet og i politikken. Mange arbeidsplasser vil påvirkes – direkte av endret klima i Norge og indirekte gjennom globale verdikjeder.

Denne kunnskapen må gjøres tilgjengelig og anvendbar – særlig for regional og lokal forvaltning, som står i førstelinjen for klimatilpasning.

Men også her er ressursene begrenset, og det må gjøres prioriteringer: Hvor haster det mest? Hvor er risikoen for flom, styrtregn og skred størst? Selv innen én kommune – som Bergen – kan variasjonene være store.¹⁰

I arbeidet med klimatilpasning må det letes etter tiltak som gir positive bieffekter, som bedre lokalmiljø. Åpning av bekker er et enkelt og godt eksempel.

En intakt og mangfoldig natur er mer robust mot klimaendringer, og kan demme opp for klimarisiko som flom, tørke og brann.

Forskningen vil være helt sentral for gode klimatilpasningstiltak. Jo bedre vi forstår hvordan klimaendringene vil slå inn, desto bedre beslutninger kan tas.

Tiltak som unngår utslipp må prioriteres høyere

Det er for dårlig samsvar mellom målene som settes i klimapolitikken og tiltakene som iverksettes. Regjeringen og Stortinget vedtar ambisiøse mål, men oppfølgingen gjennom styringssignaler, tiltak og virkemidler uteblir – eller er for svake. Samordningen med sektormål er mangelfull, og behovet for en bred omstilling er i liten grad fulgt opp.

Uklare mål og svake styringssignaler har gitt for lite fokus på klimaomstilling i bredden av politikken, og for dårlig koordinering mellom departementer og andre offentlige etater. Dette har blant annet blitt påpekt av Riksrevisjonen.¹¹

Manglende klarhet rundt virkemidler – særlig knyttet til tilgang på kvotekjøp – har bidratt til ytterligere uklarhet. Forventning om at det alltid vil være kvoter tilgjengelig, har svekket presset for nasjonal handling.

Den langsiktige samfunnsplanleggingen – som Nasjonal Transportplan¹² – er fremdeles ikke i samsvar med målene i klimaloven. Verken klimamål eller naturmål legges til grunn i planleggingen av fremtidig transportinfrastruktur. Dette må endres.

Den samme mangelen på overordnet retning kommer til syne i Perspektivmeldingen.¹³ Den mangler en klar bevissthet om retning og nødvendige tiltak som er nødvendige for at de langsiktige målene i klimapolitikken faktisk kan bli nådd.

Sokkeldirektoratets scenarioarbeid er et ytterligere eksempel. Vi må kunne forvente at et statlig direktorat legger til grunn at Norge oppfyller sine klimaforpliktelser, og at verden når målene i Parisavtalen.¹⁴

I krisetider er det fristende for regjeringen og Stortinget å la seg presse til å lage nye særordninger og støttepakker – slik vi så da petroleumsnæringen ble rammet av lave olje- og gasspriser under koronapandemien. Våren 2020 ble det utøvd kraftig press for ekstraordinære skattelettelser. Resultatet ble en skattepakke som var unødig generøs.

Oljeskattepakken er et eksempel på en stor beslutning som svært mange politikere i ettertid har erkjent ikke var gunstig for samfunnet som helhet, og som bidro til en utvikling i feil retning.

Skulle en liknende krise oppstå, må eventuelle tiltak rettes inn mot å støtte omstillingen av norsk økonomi vekk fra olje og gass. Tiltak som forsinker eller svekker omstillingen bør unngås.

Norges rolle som investornasjon – gjennom Olje­fondet – er ikke behandlet i denne rapporten. Vi vil likevel påpeke at den norske staten også er stor direkte eier i en rekke selskaper, som Equinor, Statkraft, Norsk Hydro og Yara. Det er svært gode grunner til at Stortinget og regjeringen bør holde seg unna den daglige driften av disse selskapene, men det er likevel grunn til å drøfte om staten har organisert sitt eierskap på en hensiktsmessig måte.

At Equinor nå går tilbake på egne ambisjoner innen fornybar energi er en påminnelse om at langsiktige hensyn til omstilling og utslippskutt ikke nødvendigvis sammenfaller med kortsiktige behov for å tilfredsstille private aksjonærer.

Etter vårt syn er det naturlig at regjeringen – også i lys av den usikre geopolitiske situasjonen – gjør oppdaterte vurderinger av det statlige eierskapets rolle i klima- og energiomstillingen.

Både i Norge og resten av Europa ser vi nå et stort behov for å ruste opp Forsvaret. Dette vil kreve økte bevilgninger, men også mer arbeidskraft og kompetanse. Som følge av den truende internasjonale situasjonen vil Forsvaret oppleve betydelig vekst i tiden fremover. Det er viktig at det også i forsvarsinvesteringer tas hensyn til klima og natur – for eksempel ved investeringer i bygningsmasse og annen infrastruktur.

Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) har påpekt hvordan klimaendringene påvirker Forsvarets operasjonelle miljø, infrastruktur og utstyr.¹⁵ De anbefaler derfor at klimatilpasning og reduksjon av klima- og miljøavtrykk integreres i Forsvarets langtidsplanlegging, anskaffelsesprosesser og operasjonskonsepter. Dette er viktig for å styrke Forsvarets evne til å operere under endrede klimaforhold, bidra til å oppnå nasjonale klimamål, opprettholde tilliten fra befolkningen og sikre fremtidig rekruttering¹⁶.

Teknisk beregningsutvalg for klima¹⁷ har pekt på behovet for «backcasting»-scenarioer som tar utgangspunkt i de langsiktige klimamålene. Det betyr at man starter med et ønsket utslippsnivå i et fremtidig år (for eksempel i 2050), og så arbeide seg bakover for å identifisere tiltak og virkemidler.Dette er en nyttig metode for å synliggjøre omfanget av det som kreves.

Alle store samfunnsmessige beslutninger som tas må ha omstillingen mot nullutslipp som et grunnleggende premiss.

Men også summen av mindre beslutninger må peke i riktig retning, enten det handler om vår adferd som forbrukere, om arealplanlegging i kommunene, eller når bedrifter gjør sine vurderinger om hvilken hest det bør satses på.

Det trengs mer bruk av direkte reguleringer og krav, i tillegg til forsterkede økonomiske virkemidler.

Unngå, flytte og forbedre

Norsk klimapolitikk har hittil stort sett vært rettet mot teknologiske endringer, mens det har vært mindre oppmerksomhet mot behovet for mer grunnleggende forandringer i samfunnets ressursbruk og prioriteringer.

UFF-hierarkiet – unngå, flytte og forbedre – er en analytisk metode og tenkemåte som var hovedgrepet i Klimautvalget 2050s rapport¹⁸, men som i altfor liten grad preger klimapolitikken og øvrige deler av samfunnsplanleggingen i Norge.

Hvis norsk klimapolitikk legger mer vekt på tiltak som passer i unngå-boksen, kan vi unngå både utslipp og naturinngrep – og dermed redusere behovet for reparasjon og kostbare utslippsreduserende tiltak.

Unngår vi unødig transport, blir omstillingen enklere og rimeligere. Flytter vi aktiviteter over til mer klimavennlige løsninger, reduserer vi behovet for utslippsdrivende virksomhet. Å legge til rette for at transport skjer via gange, sykling og kollektivtrafikk istedenfor bil, er et godt eksempel.

Ved å redusere behovet for transport og bygge­aktivitet, slipper vi mange følgeproblemer: færre elektriske lastebiler og anleggsmaskiner, mindre behov for batterier og mineraler, mindre stål og betong, mindre hydrogen, og lavere etterspørsel etter ny fornybar strøm til å produsere og drifte alt dette.

Målene for 2030 og 2050 blir langt lettere å nå hvis vi samtidig reduserer behovet for å forbruke materialer, natur, energi og andre ressurser.

Vi må legge til grunn at alle ressurser er knappe – enten det gjelder natur, areal, utslipp, energi, materialer, arbeidskraft eller kapital. Dette gjelder ikke bare i Norge, men globalt, slik Det internasjonale ressurspanelet (IRP¹⁹) har dokumentert. Derfor må vi utnytte ressursene mye mer effektivt, og løse samfunnsoppgaver med mindre energi, materialer og andre innsatsfaktorer som bidrar til utslipp og annen miljøpåvirkning.

Målet må være å organisere samfunnet slik at vi unngår at det blir så mye å flytte og forbedre.

Når vi først bygger, bør det stilles krav til virksomheter som forringer eller ødelegger natur. Slike krav vil kunne gi økte kostnader og merarbeid – men nettopp derfor også insentiver til å unngå i første omgang. I dag er det ikke strenge nok krav til å restaurere ødelagt natur tilbake til opprinnelig kvalitet.

Teknologiske løsninger som erstatter fossil energibruk med utslippsfrie løsninger, er selvsagt nødvendige. Derfor må vi også flytte og forbedre, men vi må alltid først sjekke om vi kan unngå. Når vi snakker om å flytte, handler det om å sørge for at oppgaver og aktiviteter skjer på en mindre utslippsintensiv måte. Et eksempel er å bruke tog og skip til godstransport, heller enn lastebil.

Digitalisering og kunstig intelligens kan utvilsomt effektivisere både produksjon og bruk av energi, samt bidra til bedre ressurseffektivitet på en rekke andre samfunnsområder. Samtidig kan økt digitalisering bli en kilde til økt energiforbruk gjennom datasentre. Det er viktig at disse driftes og lokaliseres slik at ressursinnsatsen blir minst mulig.

Når det snakkes om sirkulærøkonomi er det lett å tenke på flaskepant og gjenvinning av elektronikk, mens de viktigste tiltakene egentlig handler om å unngå at det blir så mye å resirkulere eller reparere. Dette perspektivet må stå sentralt i arbeidet med det såkalte samfunnsoppdraget om sirkulær økonomi som regjeringen har lansert.²⁰

Mer sirkulære verdikjeder er nødvendig for å redusere klimagassutslippene både i Norge og gjennom vår globale påvirkning, for å begrense naturtap her hjemme og i andre land, og for å dempe klimarisikoen som vår økonomi og våre liv er eksponert for.

Det finnes mange gode eksempler på sirkulær økonomi²¹, men de må opp i skala og omfang.

Figur 2: UFF-modellen

Denne illustrasjonen er hentet fra Klimautvalget 2050 og viser hvordan UFF-hierarkiet (unngå, flytte, forbedre) kan anvendes på transportsektoren. En av anbefalingene fra Klimaråd 2025 er at UFF-rammeverket må brukes mer aktivt i all samfunnsplanlegging, og at tiltak for å unngå utslipp og naturinngrep må prioriteres høyere.

Norges globale fotavtrykk må reduseres

Når vi snakker om Norges internasjonale forpliktelser i klimapolitikken, er det utslippskutt i tråd med FN-regelverket for rapportering som er den formelle rammen. Norges klimagassutslipp har gått noe ned siden 1990 og er i en nedadgående trend, men utslippsreduksjonene i mange av våre naboland har vært større.²²

Miljødirektoratet har siden 2024²³ fått utarbeidet et forbruksbasert klimaregnskap som viser det totale avtrykket den norske økonomien setter globalt.

Gjennom import av varer og tjenester setter det norske forbruket spor over hele verden:

• De forbruksbaserte utslippene utgjorde i 2021 totalt 77 millioner tonn CO₂e eller 14 tonn per innbygger – sammenlignet med 9,1 tonn CO₂e i direkte utslipp per nordmann.²⁴
• To tredjedeler av utslippene fra norsk forbruk skjer i andre land.
• Transport, bygg og anlegg, og matforbruk er de største kildene.
• Den største «utslippsimporten» kommer fra Kina, men også mange utviklingsland er leverandører av varer med betydelige utslipp i verdikjedene.
• Husholdninger med høy inntekt har dobbelt så høye utslipp som husholdninger med lav inntekt.
• Mange næringer er knyttet til globale verdikjeder med høye utslipp, slik som havbruksnæringens avhengighet av fôrimport.²⁵

Biodrivstoffimporten er et eksempel på hvordan statlige reguleringer kan øke forbruket av en vare som setter store avtrykk der den produseres.

Når store byggeprosjekter planlegges og gjennomføres, må systemgrensen være slik at avtrykk og utslipp også utenfor Norges grenser blir vektlagt.

Når det gjelder privat forbruk, bør myndighetene bidra til å dempe overforbruk – som av billigmote og andre forbruksvarer med høyt miljøavtrykk.

ksempler på virkemidler er produktstandarder og utvidet produktansvar for tekstiler, som Miljødirektoratet nå arbeider med forslag til.²⁶ Mange av tiltakene her forutsetter samarbeidet med EU.

Hovedpoenget er at de forbruksbaserte utslippene viser at det er nødvendig med et bredere perspektiv enn «bare» de territorielle utslippene, dersom vi skal lykke med den nødvendige samfunnsomstillingen.

Norge må bidra mer til internasjonal klimafinansiering

Verken de territorielle eller forbruksbaserte norske klimagassutslippene tar hensyn til utslippene som oppstår når oljen og gassen Norge eksporterer blir brent. Dette utgjør omkring 500 millioner tonn CO₂ i året,²⁷ altså omkring ti ganger de territorielle utslippene.

Norges store inntekter fra olje og gass, og vår finansielle styrke, gir et særskilt ansvar for å bidra internasjonalt.

Det er den samlede globale innsatsen for utslippsreduksjoner som er avgjørende. Derfor må Norge støtte opp om det internasjonale klimasamarbeidet i FN-regi, inkludert gjennom økte økonomiske bidrag.

Ikke minst i lys av at USA trekker seg ut av Parisavtalen og annet internasjonalt samarbeid, er det viktig at Norge og likesinnede land trår til med økt klimafinansiering. Det foreligger mange forslag til hvordan dette kan gjøres, blant annet fra et utvalg²⁸ nedsatt av de store bistandsorganisasjonene og som ble ledet av tidligere klima- og miljøminister Vidar Helgesen.

På klimatoppmøtet i Glasgow i 2021 meldte Norge inn et mål om å doble klimafinansieringen til 14 milliarder kroner innen 2026. Dette målet ble nådd allerede i 2022, men har ikke vært skjerpet i ettertid.

Å justere opp klimafinansieringsmålet nå, som del av vår oppfølging av Parisavtalen, kan bidra substansielt til å dekke det enorme behovet for grønne investeringer i utviklingsland. Vi vet at jo lenger vi venter med å fremskaffe nødvendig investeringskapital, desto dyrere blir det. Samtidig kan investeringer av denne typen også gi god avkastning.²⁹

Det ligger også i Norge og Europas egeninteresse at vestlige land styrker sin innsats på dette feltet, for å opprettholde tillit til land som ellers lett vender seg mot Russland og/eller Kina.

Det finne ulike modeller for klimafinansiering. Etter vårt syn bør hovedstrategien være å bruke offentlige midler på en måte som utløser privat kapital. Her er erfaringene fra blant andre Norfund/Klimainvesteringsfondet svært gode.³⁰ En analyse fra Rystad Energy³¹ viser at fondet gjennom lønnsomme investeringer i fornybar energi i utviklingsland har potensial til store utslippsreduksjoner. I 2023 alene bidro investeringene til unngåtte utslipp tilsvarende 1/6 av Norges årlige utslipp.

Kvotekjøp mellom land, i tråd med Parisavtalens artikkel 6, er også en mulig vei. Så lenge kvotene har høy kvalitet, kan dette være et viktig bidrag. Men for Norges del er det viktig at slik kvotehandel ikke erstatter nasjonal klimainnsats, men kommer i tillegg.

Utslipp og energiforbruk må koste

Det har i mange år vært bred enighet i Norge om at generelle økonomiske virkemidler – slik som CO₂-avgift – er det viktigste sektorovergripende virkemiddelet og en bunnplanke i klimapolitikken.

Dette er uten tvil en strategi som har virkninger, men full effekt forutsetter at utslippskostnadene er tilstrekkelig høye, har et langsiktig perspektiv, og at det ikke er unntak og hull i systemet. Den forutsetter også at det faktisk er mulig å endre adferd for en bedrift som ønsker det. Hvis det ikke er tilgang på strøm – eller kraftnett – kan ikke produksjonen elektrifiseres. Da er valget nedleggelse, hvis CO₂-prisen gjør den nåværende virksomheten ulønnsom.

En viktig konsekvens av dette er at energiforbruk må koste. Bruk av fossil energi må ilegges høye og stigende utslippskostnader. Samtidig er heller ikke fornybar energi gratis. Å bygge ut ny fornybar energi krever både kapital og areal (mer om dette i kapittel 4).

Ettersom hele samfunnet skal omstilles, vil bruken av generelle økonomiske virkemidler være enda viktigere fremover. Prissignaler virker – fordi det påvirker adferd og fremmer ønskede utviklingstrekk.

CO₂-prising (CO₂-avgift og -kvoter) er spesielt viktig fordi det påvirker summen av små og store beslutninger som tas både i husholdningene, i næringslivet, og i offentlig sektor.

For virksomheter og næringer som står foran store og langsiktige investeringer, er mest mulig klarhet om fremtidige utslippskostnader en stor fordel.
Det er positivt at regjeringer etter 2021 har fulgt opp forslaget i Klimameldingen om at CO₂-avgiften gradvis skal økes til 2 000 kr/tonn i 2030 (2020-kroner) for ikke-kvotepliktige utslipp og til 2 000 kr/tonn samlet karbonpris (avgift + kvotepris) for kvotepliktige utslipp. Det gir et tydelig styringssignal. Men hva skjer etter 2030? Vi mener Stortinget ved første mulighet bør forlenge prisbanen for CO₂-avgiften, slik at næringslivet vet hva som venter.

Men CO₂-avgift og kvoter løser ikke alt. Det trengs supplerende virkemidler som fremmer omstilling og teknologiutvikling, og det trengs mer bruk av direkte reguleringer og krav. Det kan for eksempel gi gode resultater når det stilles strengere krav i offentlige anbud og anskaffelser.

Samtidig må ordninger og subsidier som fremmer overforbruk og klimaskadelig adferd fjernes. En rapport fra Menon, utarbeidet for WWF, tyder på at mye gjenstår på dette feltet.³²

Et sentralt prinsipp i norsk miljøpolitikk over flere tiår er at forurenser betaler, men så langt har ikke dette prinsippet omfattet naturødeleggelser. En avgift som kan bli viktig for både klimaet og naturen, er en naturavgift. En slik avgift er blitt anbefalt i en rekke utredninger de siste årene, deriblant Naturens goder (2013)³³, Grønn skattekommisjon (2015)³⁴, Pandemiutredningen (2021)³⁵, Skatteutvalget (2021)³⁶ og Klimautvalget 2050 (2023)³⁷.

En kritikk mot ideen om naturavgift har handlet om at man ikke skal kunne «kjøpe natur for å få retten til å ødelegge den». For å unngå dette må en naturavgift ikke komme i stedet for styrket vern og annen regulering, men i tillegg. Utgangspunktet må altså være at terskelen for å bygge ned natur skal bli mye høyere enn tidligere, gjennom vern og annen regulering. Naturavgiften kommer i tillegg, og bør gjelde for tiltak som besluttes gjennomført til tross for at natur vil gå tapt. Formålet med en naturavgift er å gi tiltakshavere et økonomisk insentiv til å redusere omfanget av nedbyggingen og avbøte skadevirkninger for naturen, i tråd med tiltakshierarkiet. Samtidig vil en slik avgift også skaffe inntekter som kan være med å finansiere restaurering, eksempelvis gjennom et restaureringsfond som administreres gjennom et ENOVA for natur – eller «NANOVA».

Klimapolitikken og energiomstillingen vil nødvendigvis påvirke fordelingen mellom ulike næringer og samfunnssektorer. Forståelsen av dette har gradvis vokst frem både i Norge og internasjonalt, men krever større oppmerksomhet og innsats. Å utvikle god politikk på dette feltet er dessuten nybrottsarbeid.

Økt oppmerksomhet om klimapolitikkens fordelingsvirkninger er nødvendig for å motvirke uheldige utslag og for å sikre oppslutning. Dette dreier seg om fordelingsvirkninger i bred forstand, mellom staten og husholdningene, mellom ulike næringer, og mellom ulike inntektsgrupper.

Tiltak som motvirker uønskede fordelingseffekter kan og bør iverksettes, men må samtidig unngå å svekke effekten av virkemidler som CO₂-avgift. Ett eksempel er å kombinere økte klimaavgifter med lavere skatt på arbeid, eller innføre ordninger inspirert av «karbonavgift til fordeling (KAF)».

KAPITTEL 2: Styring og organisering av norsk klimapolitikk

Dagens tilstand: Norsk klimapolitikk utformes på europeisk, nasjonalt og lokalt nivå

Den norske klimapolitikken er rammet inn av internasjonale folkerettslige forpliktelser og klimaloven som Stortinget vedtok enstemmig i 2017, og som senere ble skjerpet i 2021 og 2023. Grunnlovens § 112 gir også føringer.

De folkerettslige forpliktelsene er FNs klimakonvensjon fra 1992³⁸ og Konvensjonen om biologisk mangfold (CBD) fra 1993³⁹. Parisavtalen fra 2015 er i sin tur hjemlet i FNs klimakonvensjon, mens Naturavtalen som ble forhandlet i Montreal i 2022 er hjemlet i FN-konvensjonen om biologisk mangfold.

I tillegg er Norge medlem i Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK). I 1999 ble Menneskerettsloven vedtatt⁴⁰, og den gir menneskerettighetene forrang i norsk rett. Dette ble videreført og forsterket under grunnlovsrevisjonen i 2014⁴¹, da menneskerettighetene fikk en større plass. Det var også i denne forbindelse at miljøparagrafen i Grunnloven – §112 – fikk og ny og skjerpet ordlyd:

Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.

Borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen, slik at de kan ivareta den rett de har etter foregående ledd.

Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.

Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) er det juridiske grunnlaget for dommen der organisasjonen «Klimaseniorinnen» vant saken mot Sveits for Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) i Strasbourg. Norge er, i likhet med alle demokratiske land i Europa, omfattet av det samme regelverket.

I klimaloven er målet at Norge skal være et lavutslippssamfunn innen 2050 slått fast i § 4:

Målet skal være at Norge skal bli et lavutslippssamfunn i 2050. Med lavutslippssamfunn menes et samfunn hvor klimagassutslippene, ut fra beste vitenskapelige grunnlag, utslippsutviklingen globalt og nasjonale omstendigheter, er redusert for å motvirke skadelige virkninger av global oppvarming som beskrevet i Parisavtalen 12. desember 2015 artikkel 2 nr. 1 bokstav a.

Målet skal være at klimagassutslippene i 2050 reduseres i størrelsesorden 90 til 95 prosent fra utslippsnivået i referanseåret 1990. Ved vurdering av måloppnåelse skal det tas hensyn til effekten av norsk deltakelse i det europeiske klimakvotesystemet for virksomheter.

Klimaloven rammer inn regjeringens og Stortingets handlefrihet, men gir ikke borgeren rett til å saksøke staten. Det er altså en lov som er ment å binde politikerne til masten, i den forstand at langsiktige mål må følges opp løpende. For eksempel slår den fast at regjeringen hvert femte år skal legge frem oppdaterte klimamål, og at regjeringen «på egnet vis» hvert får skal gjøre rede for hvordan Norge ligger an.

Regjeringens Klimastatus og –plan (Grønn bok), er avledet av klimaloven, som stiller krav om en årlig redegjørelse for Stortinget.

I tillegg til de folkerettslige forpliktelsene gjennom FNs klimakonvensjon, Konvensjonen om biologisk mangfold og Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK), er rammeverket rundt den norske klimapolitikken i stor grad definert gjennom EØS-avtalen og øvrige avtaler med EU.

Norges klimaavtale med EU har blitt svært viktig. Den setter de øvrige rammene for at Norge skal nå klimamålene for 2030 i samarbeid med EU. Denne klimapolitiske samarbeidsavtalen mellom Norge og EU ble en del av EØS-avtalen i 2019, men er hjemlet i EØS-avtalens protokoll 31, som regulerer samarbeid utenfor de fire friheter. Norge har fortsatt egne forpliktelser under Parisavtalen, mens EU opererer som en enhet.

Norske virksomheters deltakelse i EUs kvotesystem følger av EØS-avtalen. EØS-avtalen er derfor en ytterst viktig rammebetingelse både for klimapolitikken og direkte for norske virksomheter. Omkring halvparten⁴² av norske klimagassutslipp er omfattet av EUs kvotesystem.

Eftas overvåkingsorgan Esa håndhever Norges oppfølging både av EØS-avtalen og av klimaavtalen med EU. Esa har så langt levert fire rapporter⁴³ om hvordan Norge følger opp sine forpliktelser i tråd med avtalen, og hovedkonklusjonen er at vi henger etter.

Ved siden av nasjonal politikk, utøves det i Norge også svært mye klimapolitikk på regionalt og lokalt nivå. Gjennomføringen av klimatiltakene skjer i svært stor grad lokalt – og berører regionale og lokale forvaltningsnivåer. 12 av 15 fylker har egne klimamål, og dette følges opp gjennom egne planer og årlige budsjetter. Svært mange kommuner har også satt egne klimamål som følges opp gjennom ulike tiltak. Om fylkene og kommunene har ambisiøse mål, råder de over få virkemidler. Svært mange kommuner har også satt egne klimamål som følges opp gjennom ulike tiltak. Det er også flere storbykommuner som ønsker handlingsrom til å stille økte krav, for eksempel om utslippsfrie anleggsplasser og nullutslippssoner.

Når det gjelder kommunenes rolle, er det også viktig å minne om kommunenes sterke posisjon i arealforvaltningen gjennom plan- og bygningsloven.

Oppsummert kan altså rammeverket rundt den norske klimapolitikken – og gjennomføringen av den – beskrives slik:

• Folkerettslige og internasjonale forpliktelser setter de overordnede rammene.
• Politikken – som skal sikre at klimamålene nås – besluttes på europeiske, nasjonale, regionale og lokale nivåer.
• For å vurdere gjennomføringen har både Stortinget og Esa viktige roller.

Anbefalinger fra Klimaråd 2025 – Kapittel 2

Vurderinger fra Klimaråd 2025 – Kapittel 2

Bedre samordning og mer effektiv styring er nødvendig for å nå målene i klimapolitikken.

Den norske klimapolitikken lider utvilsomt under mangel på samordning og styring, både på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer (horisontalt og vertikalt). Regjeringens klimastatus og –plan (Grønn bok) er et fremskritt, men det er likevel store mangler og hull – gitt skalaen på endringene vi skal igjennom og tempoet som er nødvendig for å nå målene.

Dette er en kritikk som har kommet fra mange hold, ikke bare i Riksrevisjonens rapport fra 2024. Liknende kritikk er presentert også fra Klimautvalget 2050, fra EØS-utvalget (når det handler om forholdet til EU), og fra Norges Institusjon for Menneskerettigheter (NIM) (når det handler om forholdet til EMK).

Samme type kritikk – for manglende helhetlig tenkning, mangel på samordning og styring – er også rettet mot Naturmeldingen⁴⁵, som Ap/Sp-regjeringen presenterte som oppfølging av Naturavtalen, og som ble behandlet i Stortinget vinteren 2025.

Klimautvalget 2050 kom med en rekke forslag til å etablere et bedre klimastyringssystem for Norge, og slo fast følgende:

Et klimastyringssystem må gjøre det troverdig at langsiktige målsetninger nås. Det må være fleksibelt nok til å møte fremtidige endringer i teknologiske, sosiale og økonomiske forhold.

Og:

Et forutsigbart styringssystem er ikke i seg selv nok for å sikre omstillingen til et lavutslippssamfunn, det er en rekke andre forutsetninger som må være på plass. Politisk vilje er en av de viktigste, men også evne, kompetanse og ressurser til å gjennomføre de nødvendige endringene og beslutningene er nødvendig.

Figur 3: Klimaårshjul anbefalt av Klimaråd 2025

Dersom anbefalingene fra Klimaråd 2025 legges til grunn – herunder etableringen av et uavhengig klimaråd og at Grønn bok behandles som en egen sak i Stortinget – kunne årshjulet for norsk klimapolitikk se slik ut. Klimaråd 2025 anbefaler også endringer i innholdet i Grønn bok, slik at den blir mer handlingsorientert og målrettet.

Klima og natur – en ramme rundt all politikk

Riksrevisjonens gjennomgang av den norske klimapolitikken viste at det mangler mye for å sikre etterlevelse av Støre-regjeringens løfte om at «klima og natur skal være ramme rundt all politikk», slik det er formulert i regjeringsplattformen⁴⁶ fra Hurdal.

At departementsrådene i de viktigste departementene brukte tiden helt fra høsten 2021 til våren 2024 for å drøfte seg frem til et system for bedre styring og samordning er et slående eksempel.

Det vil alltid være slik i et demokrati at det politiske lederskapet og de politiske prioriteringene vil være viktig for hva som faktisk besluttes og gjennomføres. Men strukturene er også viktige.

Norge er preget av stor grad av sektorstyring, mens klimaomstillingen stort sett er sektorovergripende.

Det er derfor nødvendig å få til et system der hele statsapparatet – fra statsministerens kontor på toppen og utover i alle departementer og underliggende etater – faktisk kjenner ansvar for at omstillingen finner sted.

Klima- og miljødepartementet har mindre makt enn sterke sektordepartementer og Finansdepartementet har gjerne avgjørende innflytelse i alt som har å gjøre med pengebruken⁴⁷.

Med Grønn bok og årlige gjennomganger fra Miljødirektoratet om status på omstillingen er man kommet et godt steg videre, men det er – slik Riksrevisjonen påpekte – ikke slik at omfanget og krav til tempo i omstillingen er godt nok forstått.

Det diskuteres til tider om en annen organisering av departementene kunne gitt større trykk på klimaomstillingen. Men mer enn omorganisering og flytting av arbeidsoppgaver, kan strengere krav til at departementene faktisk følger opp de klimapolitiske målsettingene gi resultater. Det fordrer at alle departementene har en langt større forståelse for sitt eget ansvar for at klima og natur skal bli rammen rundt all politikk. Et klimaråd vil kunne bidra til å økt trykk for å opprettholde at denne rammen holdes.

Et nasjonalt mål for bred omstilling

Det er ikke tvil om at uklarhet om målene i klimapolitikken har bidratt til å svekke evnen til både å utforme og gjennomføre en effektiv klimapolitikk i Norge. Den norske klimapolitikken er en «salat» av mål.⁴⁸

Et svært viktig forhold i denne sammenhengen er at kvotekjøp antas å kunne «redde Norge», både på kort og lengre sikt. Fordi kvoter – i en eller annen variant – forventes å være tilgjengelige, kan en del utslippskutt i Norge avlyses eller utsettes.

Dette påpekes av Riksrevisjonen som en viktig forklaring på «vegringen» mot å gjennomføre klimatiltak som ofte kommer til syne i forvaltningen.

Forventningen om at man uansett kan «sjonglere» med kvotekjøp for å nå mål har bidratt til å svekke evnen til å forme en kraftfull politikk – og har stått i veien for å utvikle virkemidler som står i samsvar med målene.

Kvotehandel er et viktig og kostnadseffektivt virkemiddel på veien mot nullutslipp. Men det er en viktig erkjennelse at tilgangen på kvoter med tiden ebber ut. Når alle skal til nullutslipp, blir det på et tidspunkt ikke kvoter igjen. I EUs kvotesystem kommer denne logikken til syne. Slik reglene nå er utformet, vil det ikke være igjen kvoter rundt 2040. Forbeholdet er at det antakelig åpnes for kvoter for negative utslipp og at kvoter fra «før» 2040 kan brukes «etter». Uansett blir det stramt, og sannsynligvis en svært høy kvotepris.

Vårt syn er derfor at det bør fastsettes et nasjonalt mål for klimakutt innen Norges grenser, i tråd med forslaget fra Miljødirektoratet, og at dette målet bør omfatte også sektorer av økonomien som er omfattet av EUs kvotesystem. Det er først og fremst hensynet til nødvendig omstilling i industrien og petroleumssektoren som taler for at også kvotesektoren bør inkluderes i et nasjonalt mål.

Utformingen av Norges klimamål for 2035 er en god anledning til å slå fast dette, og til å gi Norge klimamål som det er lettere å styre etter. Svært mange av høringsuttalelsene til 2035-målet gir støtte⁴⁹ til et slikt syn.

Målet for 2035 bør utformes slik at det meldes inn et høyere mål enn det som er ambisjonen for innenlandske kutt. Det gir en viss fleksibilitet, og synliggjør også at Norge bør bidra betydelig til kutt utenfor landets grenser. Miljødirektoratets forslag tar høyde for dette.

Et slikt nasjonalt mål vil gjøre det enklere å sørge for at klimapolitikkens ambisjoner gjenspeiles i årlige budsjetter, og ikke minst i langsiktige planer for samfunnsutviklingen, som Nasjonal transportplan. Det trengs også en tydeligere plan for hvordan vi kan skaffe nok fornybar energi til å nå klimamålene.

Klimautvalget 2050 foreslo at regjeringen hvert annet år burde legge frem en helhetlig klima- og energiplan for Stortinget, blant annet for å skape større samsvar mellom klima- og energipolitikken. En slik plan kunne bidratt i så måte.

Et nasjonalt mål legger også grunnlag for nødvendig omstilling i industrien og petroleumssektoren, og vil styrke norske virksomheters konkurranseevne i det europeiske markedet.

Det må bli vanskeligere å peke på noen andre, et annet sted, senere en gang.

Nettopp evnen til å la klimamålene være styrende for – og integrert i – all annen politikk vil være avgjørende for å få til den brede samfunnsmessige omstillingen som trengs, slik vi beskriver i kapittel 1.

Et nasjonalt karbonbudsjett og mål for hver sektor

I henhold til Parisavtalen skal den norske klimapolitikken speile «den høyeste mulige ambisjon».

Som et rikt i-land har Norge ansvar for å kutte egne utslipp samtidig som vi bidrar internasjonalt.

For styringen av den «innenlandske» klimapolitikken er det et viktig spørsmål om vi bør ha et eget nasjonalt karbonbudsjett, der det år for år vises hvor mye vi har igjen å bruke frem til 2050. Storbritannia har et styringssystem for klimapolitikken som bygger på dette prinsippet (se Figur 4).⁵⁰

Et slikt karbonbudsjett vil vise hvor mange tonn CO₂ som er til rådighet hvert år gitt at målene i klimaloven skal nås. Når politiske beslutninger tas, vil det måtte skje en testing mot karbonbudsjettet.

Klimautvalget 2050 foreslår at det innføres slike femårige karbonbudsjetter, med strammere mål for de to første periodene enn for de som ligger noe lenger frem tid.

Miljødirektoratet har nå i vinter fått i oppdrag⁵¹ å lage et karbonbudsjett for Norges gjenværende utslipp og se på hvordan dette konkret kan utformes.

I «Klimaseniorinnen»-dommen mot Sveits var mangelen på et karbonbudsjett som setter grenser for utslippene frem mot 2050 et sentralt punkt. Et karbonbudsjett for Norge må ifølge NIM derfor være basert på en beregning av Norges andel av det gjenværende globale karbonbudsjettet som følger av 1,5°C-målet i Parisavtalen.⁵²

NIM mener også at et slikt karbonbudsjett bør fordeles på de ulike sektorene i økonomien for å tvinge frem «forpliktende veikart» i hver sektor. Med en slik struktur, vil det bli vanskeligere for sektorinteresser å hevde at deres virksomhet skal slippe unna, og at det er noen andre som må gjøre jobben.

Argumentet mot sektorvise mål, er at kostnadene underveis kan bli høyere enn nødvendig. Samtidig kan den langsiktige omstillingen være tjent med at det tas beslutninger som på kort sikt fremstår som kostbare, men som legger grunnlag for at de langsiktige målene nås.

Det kan også anføres at klimaavtalen med EU i realiteten gir Norge et karbonbudsjett, i alle fall i sektorene under den såkalte innsatsfordelingen og arealbruksregelverket (LULUCF). Her er det slått fast hvor store utslipp Norge kan ha i sektorene som ikke er omfattet av kvotesystemet. Det er noe adgang til fleksibilitet, systemet gir likevel sterke føringer om at det må gjennomføres tiltak i hver sektor.

Dette forutsetter imidlertid at Norge viderefører klimasamarbeidet med EU også forbi 2030, og at det tidlig blir klarhet i hvilke forpliktelser dette innebærer for Norge.

Uten videreført og forsterket klimasamarbeid med EU, øker behovet for et nasjonalt karbonbudsjett og sektorvise mål. Det er derfor avgjørende å avklare så raskt som mulig om Norge skal ha et omfattende klimasamarbeid med EU også etter 2030. Vår vurdering er at det vil være fornuftig å videreføre og styrke samarbeidet med EU.

En «lang» og stigende CO₂-pris i alle analyser

Uavhengig av diskusjonen om et nasjonalt karbonbudsjett, er det viktig at det legges rammer for beslutninger gjennom forventninger om en langsiktig og stigende CO₂-pris i alle fremskrivinger og analyser.

Senere regjeringer har fulgt opp forslaget i Klimameldingen fra 2021 om at CO₂-avgiften skal stige til 2 000 (2020-kroner) tonnet i 2030 for ikke-kvotepliktige utslipp og til 2 000 kr/tonn samlet karbonpris (avgift + kvotepris) for kvotepliktige utslipp. Men verken Stortinget eller sittende regjeringer har sagt noe om den videre prisbanen etter 2030. Samtidig har erfaringen vist at CO₂-prisen ikke har fått virke fullt ut, fordi andre avgifter som påvirker adferd har blitt satt ned.

Jo sterkere forankret en opptrapping av CO₂-avgiften er i Stortinget, desto bedre er det. Et bredt og ambisiøst forlik, som er ment å stå seg forbi valg og ulike regjeringskonstellasjoner, er derfor å foretrekke.

Vår vurdering er at Stortinget bør fastsette et mål for CO₂-avgiften som i første omgang strekker seg frem til 2040, men som settes basert på Norges vedtatte klimamål for 2050.

Samtidig må CO₂-prisen få virke. Eventuelle kompensasjonsordninger må utformes slik at de ikke tillates å svekke effekten av CO₂-prisen.

En langsiktig prisbane på CO₂ må også brukes i alle slags samfunnsøkonomiske analyser, enten det gjelder infrastrukturutbygging eller petroleumsutvinning.

Finansdepartementet fastsetter årlig en CO₂-pris⁵³ til bruk i samfunnsøkonomiske analyser. Den «norske» CO₂-prisen er vesentlig lavere enn den som brukes i EU og av Den europeiske investeringsbanken (EIB)⁵⁴. Det er vår vurdering at Finansdepartementets anslag er for lave og at disse bør justeres opp i tråd med nivåene som brukes i EU⁵⁵.

Det er viktig å unngå beslutninger som skaper nye utslipp, stort ressursforbruk, og som også kan bli samfunnsøkonomisk ulønnsomme når CO₂-kostnaden stiger og energiomstillingen er kommet lengre. Dette er ikke minst viktig når det gjelder beslutninger om petroleumsutvinning.

En Grønn bok som er lett forståelig og gir mer retning

Regjeringens klimastatus og -plan⁵⁶ (Grønn bok) er et fremskritt. Den styrker rapportering og transparens. Grønn bok synliggjør hvordan utslippene har endret seg hittil og den synliggjør gapet mellom nåsituasjonen og Norges klimamål for 2030 og 2050.

Men Grønn bok gir for lite informasjon om tiltak og virkemidler som vil bli implementert og tiltak og virkemidler som vurderes implementert. Grønn bok drøfter i liten grad effekten av tiltak, fordeler og ulemper og politiske avveininger. Grønn bok setter heller ikke frister for når ny politikk må vedtas for å ha tilstrekkelig effekt, eller hvilke departement som har ansvar for gjennomføringen.

Miljødirektoratet leverer årlig en rapport med tiltak som kan bidra til utslippskutt innen 2030 og 2035. Direktoratets klimatiltaksrapport er en viktig del av styringssystemet.

Dette er et arbeid som i større grad bør kvitteres ut i Grønn bok. En omstilling av Norge til et lavutslippssamfunn innen 2050, krever rask implementering av en rekke tiltak og virkemidler. Miljødirektoratets tiltaksrapport er ikke en lenger en meny som politikere kan velge de enkleste og billigste løsningene fra. Alle tiltak, eller alternative tiltak med tilsvarende effekt, er nødvendig for å lykkes med omstillingen.

Fordi klimakutt og tilgang på fornybar energi henger tett sammen, anbefaler vi at Grønn bok ikke bare følger opp klimamål, men også ser klima- og energiomstilling i sammenheng og rapporterer om fremdrift og tiltak innen fornybar energiproduksjon og energieffektivisering.

I § 1. i klimalovens Formål står det at loven skal fremme åpenhet og offentlig debatt. Grønn bok kunne bidratt til dette, men språk og struktur gjør dokumentet lite tilgjengelig for allmennheten. Ved videreutvikling av Grønn bok, bør det være et mål at språk og presentasjon av innhold skal bidra til mer åpenhet og debatt om Norges klimaomstilling og klimapolitikk.

Grønn bok har potensial til å favne bredere enn å rapportere på Norges internasjonale forpliktelser, klimasamarbeidet med EU og lovfestede klimamål. Vår vurdering er at man etter hvert også bør inkludere rapportering om totalavtrykk fra import og eksport, jfr. omtalen av bred omstilling i kapittel 1. Dette vil styrke Grønn bok ytterligere som styringsdokument.

Grønn bok legges i dag frem som et særskilt vedlegg til Klima- og miljødepartementets budsjettproposisjon. Etter vår vurdering vil det være en fordel om Grønn bok behandles som en egen sak i Stortinget, slik at den får en styrket rolle og kan bidra til mer åpenhet og debatt om veien til klimamålene.
Vi mener også at et uavhengig klimaråd bør opprettes for å gi sine vurderinger i tillegg til det som er regjeringens egne vurderinger. Også utviklingen på energiområdet (fornybar energi/energieffektivisering) bør inngå i oppdraget. Slike klimaråd er som vi har vært inne på en del av klimastyringssystemet for eksempel i Danmark og Storbritannia.

En årlig vurdering fra et uavhengig klimaråd kunne blitt lagt frem i forkant av regjeringens fremleggelse av Grønn bok, og slik gitt faglige impulser til både regjeringen og den politiske behandlingen i Stortinget. Klimarådet burde gjøre opp status, være fremoverskuende, og gi anbefalinger til forbedring av klimapolitikken.

Norge bør være tettest mulig koblet til EU i klimapolitikken

Norge er politisk og økonomisk tett koblet sammen med våre naboland i Europa. Den usikre sikkerhetspolitiske situasjonen tilsier at samarbeidet i Europa blir enda viktigere fremover enn det har vært i tiden vi har bak oss.

Det er to argumentasjonsrekker som tilsier at det er fornuftig at Norge bør være tettest mulig koblet til EU i klimapolitikken.

• Den ene handler om at EU-markedet er hjemmemarkedet for svært store deler av norsk næringsliv. Eksporten til EU-land er avgjørende for verdiskaping og arbeidsplasser landet rundt. Regelverket i EU skaper rammene for næringslivet. Uten å henge med når EU blir grønnere, taper norske virksomheter i konkurransen.
• Den andre handler om at utviklingen av politikk og regelverk i EU ofte er mer ambisiøs enn i Norge. Derfor blir deltakelse i mest mulig av EUs politikk og regelverk også «drahjelp» for den norske klima- og miljøpolitikken.

EØS-avtalen har vært Norges tilknytningsform til EU i over 30 år og regulerer i første rekke det indre markedet, altså fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer. Dette er EØS-avtalens kjerne, med felles regelverk og håndhevelse. For Norges del er det Eftas overvåkingsorgan Esa som står for håndhevelsen.

Svært mye regelverk som griper inn på klima- og energifeltet er knyttet til det indre marked, og er dermed automatisk også en del av EØS-avtalen. De delene av samarbeidet som er en del av EØS-avtalens «kjerne», altså det indre markeds fire friheter, er uansett gjeldende for Norge. Her har Norge en rettslig forpliktelse som følger av EØS-avtalen. Denne forpliktelsen betyr at Norge også må innføre oppdatert regelverk.

Kvotehandelssystemet EU-ETS er automatisk en del av EØS-avtalen, mens ordningen med karbontoll (CBAM) ikke er det. EØS-avtalen innebærer ikke at Norge er en del av EUs felles handelspolitikk, altså tollunionen. Norge har likevel besluttet å delta i CBAM fordi det er i norsk interesse. CBAM er handelspolitikk, men berører også EU-ETS.

Andre spørsmål ligger i et grenseland. For eksempel er de delene av energiskattedirektivet som handler om statsstøtte en del av EØS, mens andre deler ikke er det. Skatter og avgifter er utenfor EØS-avtalen, mens regelverket for statsstøtte er en del av EØS.

Viktige deler av klimasamarbeidet med EU er hjemlet i EØS-avtalens «protokoll 31», som regulerer samarbeid utover det indre marked. Dette gjelder blant annet klimaavtalen som gjør Norge til deltaker i samarbeidet om utslippskutt under innsatsfordelingsforordningen (ikke-kvotepliktig sektor) og LULUCF (arealpolitikken). Samarbeidet under «protokoll 31» er «løsere» enn det som ligger i EØS-avtalens kjerne, i den forstand at regelendringer på EU-siden ikke automatisk blir en del av norsk lovverk. Det betyr for eksempel at en forlengelse av klimaavtalen utover 2030 må behandles på nytt av Stortinget, og at Norge står fritt til å avslutte dette samarbeidet.

Norge og EU har uansett separate mål under Parisavtalen. Det betyr at Norge og EU rapporterer hver for seg til FN, i tråd med Parisavtalens regler for dette.

De siste årene har EU som kjent utviklet svært mye ny politikk og regelverk – for å nå målene om 55 prosent utslippskutt i 2030 og nullutslipp i 2050.

Det er ikke tvil om at Norges tilknytningsform til EU gjennom EØS og øvrig avtaleverk skaper utfordringer, blant annet knyttet til informasjonsflyt og demokratisk deltakelse i utformingen av regelverket. Vår vurdering er at dette kan – og bør – forbedres, blant annet gjennom et så enkelt tiltak som at forslag til relevante direktiver oversettes til norsk når de foreligger fra EU-kommisjonen og at ansvarlige departementer på et tidlig tidspunkt skriver notater som forklarer hva forslag faktisk innebærer. På den måten kan misforståelser, og i noen tilfeller direkte feilinformasjon, unngås. Da blir det lettere å få til en debatt basert på fakta.

Det er også viktig at det tidligst mulig avklares om et nytt EU-regelverk skal inn i EØS-avtalen, altså om det er EØS-relevant. At det går år og dag før slike avgjørelser tas, svekker muligheten til reell demokratisk debatt om hvordan Norge kan tilpasse seg best mulig. I tillegg kommer debatten i Norge om direktivene mange år etter at de er vedtatt i EU, slik vi har sett med de tre direktivene fra ren energipakke fra 2018–19 som regjeringen nå vil slutte seg til.

Når det gjelder den videre utviklingen av Norges samarbeid med EU på klimaområdet, har EØS-utvalget, Klimautvalget 2050 og Miljødirektoratet anbefalt at klimaavtalen med EU oppdateres og videreføres etter den nåværende «utløpsdatoen» i 2030.

Vår vurdering er at dette er en riktig politikk, og behandlingen av Norges klimamål for 2035 er en god anledning til å slå fast dette i Stortinget. Det er en fordel for både næringslivet og styringen av den norske klimapolitikken at Norge er tettest mulig knyttet opp mot EU. Det gir større forutsigbarhet for næringslivet, og det gir politikken et trygt ankerfeste gjennom samarbeid med våre nærmeste handelspartnere og allierte. Den geopolitiske usikkerheten og USAs endrede linje når det gjelder alt multilateralt samarbeid, forsterker dette argumentet.

At Eftas overvåkingsorgan Esa følger med på Norges oppfølging av klimapolitikken styrker forpliktelsen til å etterleve beslutninger som er fattet.

Deltakelse i EUs klimasamarbeid gir også tilgang på «trygg» fleksibilitet og kvotehandel internt i Europa. Dette er viktig for å sikre en mest mulig kostnadseffektiv gjennomføring av klimapolitikken. Det er langt mer usikkert å lene seg på kvotekjøp utenfor Europa. Om kreditter og kvoter utenfor Europa faktisk representerer reelle utslippskutt, er ofte også mer usikkert.

I dette lyset er det også viktig at det såkalte etterslepet i EØS-avtalen reduseres, slik EØS-utvalget har påpekt. Svært ofte vil tilgang til EU-ordninger henge sammen med at det relevante regelverket er innført i Norge.

Ikke minst når det gjelder EU-direktiver som på ulike måter sikrer en styrket naturpolitikk, vil det være en fordel om Norge implementerer direktivene. Dette gjelder blant annet LULUCF-forordningen som stiller krav til økt opptak i skog og arealer⁵⁷, eller «Regelverk om bokføring av opptak og utslipp i sektoren skog og andre arealer»⁵⁸ som er forordningens fulle navn. Dette gjelder også Naturrestaureringsforordningen, som Støre/Vedum-regjeringen konkluderte med at ikke er EØS-relevant⁵⁹.

KAPITTEL 2: Utslippskutt i Norge

Dagens tilstand: Klimautslippene går ned, men FN-målene når vi gjennom samarbeid

Norge har satt seg flere klimamål. Det mest forpliktende målet er det som er lovfestet i klimaloven og meldt inn til FN: Utslippene skal reduseres med minst 55 prosent innen 2030 og med 90–95 prosent innen 2050.

Utslippene i Norge nådde toppen i 2007, men det er først de siste årene at vi har sett en klar nedadgående trend. I 2023 var klimagassutslippene 46,7 millioner tonn CO₂-ekvivalenter, 9,1 prosent lavere enn i 1990, se Figur 5.

Over 80 prosent av klimagassutslippene kommer fra tre sektorer: transport, industri og olje- og gassutvinning, se Figur 6. I 2023 gikk utslippene ned i alle tre. Fordi disse sektorene veier så tungt i utslippsregnskapet, er det også her det er mest å vinne i form av utslippskutt.

Norge vil etter all sannsynlighet oppnå sine FN-forpliktelser for 2030 ved hjelp av fleksible mekanismer gjennom samarbeidet med EU og kvotehandel.
Men målsettingen som innebærer 55 prosent reduksjon i innenlandske klimagassutslipp, slik Ap/Sp-regjeringen la opp til i Hurdalsplattformen, ligger ikke an til å bli nådd, slik Figur 7 viser.

Norge har også utslippsforpliktelser som del av klimasamarbeidet med EU. Dette samarbeidet består av tre pilarer: EUs kvotemarked (ETS), innsatsfordelingsforordningen (Effort Sharing Regulation – ESR) og skog- og arealbrukssektoren (LULUCF).

Norge og norske bedrifter har deltatt i EUs kvotemarked siden 2008. Dette markedet dekker utslipp fra industri, energiforsyning, petroleumssektoren, luftfart og deler av maritim transport. Det er opp til de regulerte bedriftene om de vil redusere egne utslipp eller skaffe seg en tilsvarende mengde ETS-kvoter.

Gjennom klimaavtalen med EU deltar Norge også i klimaregelverket for sektorene som ikke dekkes av kvotemarkedet, altså innsatsfordelingsforordningen og skog- og arealbrukssektoren. For utslippene som er omfattet av innsatsfordelingsforordningen og utslipp og opptak i skog- og arealbrukssektoren har Norge nasjonale mål. Under ESR har Norge både et utslippsmål vi skal nå i 2030 og et utslippsbudsjett per år for perioden 2021–2030. For årene 2021–23 var Norges ESR-utslipp til sammen 2,6 millioner tonn høyere enn utslippsbudsjettet. Dette er en gjeld Norge må kompensere for i årene som kommer. Kostnaden vil avgjøres av prisen på denne typen kvoter, og om EU-land har overskudd til å selge.

Figur 5: Klimagassutslipp i Norge 1990–2023

Kilde: tilnull.no (historiske data fra SSB, tabell 13931)

---

Figur 6: De største utslippskildene er transport, petroleum og industri

De tre sektorene transport, petroleum og industri står til sammen for 80 prosent av de norske klimagassutslippene.

---

Figur 7: Norge har mange klimamål

Norge har mange klimamål.⁶⁰ Norges forpliktelser under Parisavtalen kan vi nå i samarbeid med EU og ved kjøp av kvoter.

Kilde: tilnull.no

Anbefalinger fra Klimaråd 2025 –Kapittel 3

Vurderinger fra Klimaråd 2025 – Kapittel 3

Norges klimaomstilling er i gang, men tempoet er fremdeles for lavt.

Utslippsnedgangen vi har sett de siste årene er et resultat av en villet politikk, som oppjustering av CO₂-avgiften, elbilfordeler og krav om økt innblanding av biodrivstoff. Det er i veitrafikken og i petroleumsindustrien at tiltakene har bidratt til størst utslippskutt.

Regjeringens egne utregninger viser at en videreføring av dagens politikk vil redusere de norske klimagassutslippene i 2030 med 26 prosent sammenlignet med 1990. Politikk som vurderes, men som ennå ikke er implementert, kan føre til at utslippene i 2030 er 35 prosent under 1990-nivå. Skal vi klare å omstille Norge til et lavutslippssamfunn, vil vi være avhengige av å få på plass langt flere virkemidler, både generelle og mer målrettede.

Generelle klimatiltak

Det viktigste generelle tiltaket for å redusere klimagassutslipp er å sette en pris på utslipp. Stortinget fortjener ros for å ha varslet en gradvis opptrapping av CO₂-avgiften til 2 000 kroner (2000-verdi) per tonn CO₂ innen 2030. Dette gir et tydelig styringssignal, særlig med tanke på investeringer. Regjeringen bør senest i forbindelse med statsbudsjettet for 2026 legge frem en videre opptrapping av CO₂-avgiften frem mot 2040. Opptrappingen bør ta utgangspunkt i at Norge har lovfestet et klimamål om 90–95 prosent kutt i utslippene innen 2050.

Økt tilgang på fornybar energi er et annet sentralt tiltak som berører alle sektorer. Uten tilstrekkelig fornybar energi blir elektrifisering krevende. Derfor må strømpolitikk og klimapolitikk i større grad enn i dag sees i sammenheng.

For å lykkes med en kunnskapsbasert klimaomstilling og utvikle nye løsninger som kan ta oss til lavutslippssamfunnet, må også forskningsinnsatsen på klimafeltet trappes betydelig opp.

Mange målrettede klimatiltak venter på å bli gjennomført

Tre næringer står i dag for over 80 prosent av Norges samlede klimagassutslipp: transport, industri og olje- og gassutvinning. Legger vi til landbruk, utgjør andelen 90 prosent.

Eksisterende virkemidler, hvorav CO₂-prisingen (CO₂-avgift og -kvoter) er det viktigste, fører i mange tilfeller til at elektrifisering av olje- og gassinstallasjoner på sokkelen er lønnsomt. Den største barrieren er imidlertid tilgangen på utslippsfri kraft.

I industrien og transportsektoren er man avhengig av flere tiltak enn bare CO₂-prising for å realisere utslippskutt. Det samme er tilfellet for jordbruket.
Den gode nyheten er at man har god kunnskap om hva som skal til for å redusere utslippene.

I januar 2025 publiserte Miljødirektoratet⁶² for tredje år på rad en rapport der direktoratet, i samarbeid med andre etater og fagmiljøer, har utredet hvilke klimatiltak som kan gjennomføres i Norge innen 2030 og 2035, samt effekten av tiltakene og barrierene. I den nyeste rapporten, Klimatiltak i Norge: Kunnskapsgrunnlag 2025, presenteres over 70 tiltak. Disse inkluderer tiltak for å unngå utslipp, tiltak som flytter aktivitet og dermed reduserer utslipp, samt tiltak som kutter utslipp gjennom forbedringer (UFF-rammeverket). Analysen viser at dersom alle tiltakene gjennomføres, kan Norges utslipp reduseres med 64 prosent innen 2035. Noen tiltak har stor effekt, mens andre har mindre. Ved å gjennomføre de 15 største tiltakene, kan Norge oppnå en reduksjon i utslippene på 60 prosent innen 2035.⁶³

Blant disse tiltakene er:

• Karbonfangst og -lagring (CCS) på industri- og avfallsforbrenningsanlegg
• Redusert kjøttforbruk i tråd med kostrådene
• Elektrifisering av flere felt på sokkelen
• Økt bruk av biomasse i industrien
• Alle nye lastebiler er nullutslipp
• Fangst og lagring av CO₂ fra omgivelsesluft
• Grønt hydrogen i industriprosesser
• Konvertering fra fossil fyring i industrien
• Hydrogenbaserte drivstoff i sjøfarten

Mange av disse tiltakene er allerede til vurdering, men prosessene går for sakte. På samme måte som Norge henger etter med å ta inn miljø- og energi­lovgivning i EØS-avtalen, ligger vi også bak i arbeidet med å iverksette klimapolitikk. Fremover trengs langt sterkere gjennomføringskraft i klimapolitikken.

Vi savner også en tydelig erkjennelse av at klimapolitikken må dekke alle samfunnsområder. Det betyr ikke at regjeringen skal godta alle forslag som fremmes, men dersom man avviser et tiltak, må det erstattes av en alternativ løsning.

Siste års budsjettvedtak om å øke innblandingskravet for biodrivstoff, og kompensere økt CO₂-avgift med lavere veibruksavgift, er dessuten eksempler på politikk som går direkte imot faglige anbefalinger.

Petroleum

En fjerdedel av klimagassutslippene i Norge kommer fra produksjon av olje og gass. Utslippene har økt med over 40 prosent siden 1990, men de siste årene har vi sett en nedadgående trend. Det skyldes at mange olje- og gassinstallasjoner til havs har erstattet gasskraft med strøm fra land. Driveren for denne utviklingen er økningen i CO₂-avgiften og kvoteprisen.

Det ble i 2024 brukt 11,5 TWh strøm fra land i petroleumsproduksjonen, mens det er tatt beslutninger om å elektrifisere ytterligere anlegg slik at strømforbruket vil øke til nesten 17 TWh. Det tallet inkluderer elektrifisering av Melkøya-anlegget i Hammerfest.

Begrenset tilgang på fornybar kraft har gjort elektrifisering av sokkelen med strøm fra land til et kontroversielt tema.

Det er verken mulig eller ønskelig å stoppe allerede godkjente elektrifiseringsprosjekter. I helt nye prosjekter bør imidlertid oljeselskapene kutte utslipp gjennom andre virkemidler.

Vår vurdering er at oljeselskapene bør betale hele kostnaden for den utslippsfrie kraftproduksjonen de trenger på plattformene, enten det handler om å bygge ut havvind eller etablere løsninger for karbonfangst.

Å bruke landarealer for å bygge vindkraft som skal brukes til å hente opp mer olje og gass en dårlig idé i et ressurs- og klimaperspektiv.

Det er foreløpig heller ikke satt full stopp for nye olje- og gassprosjekter uten elektrifisering. Det største nye prosjektet de siste årene er Johan Castberg-feltet i Barentshavet. Dette feltet settes i drift våren 2025, etter en rekke utsettelser. Dette feltet vil øke utslippene fra norsk olje- og gassproduksjon med nærmere 300 000 tonn CO₂ årlig fordi energiproduksjonen skjer ved hjelp av gassturbiner.

Nye utslippskilder av denne typen bør unngås, enten det handler om petroleumsaktivitet eller annen industri. Dersom nye petroleumsprosjekter av en viss størrelse settes i produksjon, bør det være et krav at produksjonen skjer utslippsfritt.

Figur 8: De ti største utslippene

Utslippene fra produksjon av olje og gass var på 11,6 millioner tonn i 2023. Over halvparten av utslippene kommer fra ti anlegg.

Blant de ti anleggene med størst CO₂-utslipp er to anlegg på land, Hammerfest LNG på Melkøya i Hammerfest og prosesseringsanlegget til Gassco på Kårstø i Rogaland.

De andre åtte er olje- og gassfelt på norsk sokkel.

Kilde: tilnull.no (data fra Miljødirektoratet/norskeutslipp.no)

Industri

Industrien er Norges tredje største kilde til klima­gassutslipp. I 2023 slapp industribedriftene ut 10,8 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. Nedgangen siden 1990 har vært på hele 43,5 prosent, i hovedsak grunnet teknologiske forbedringer, men etter 2009 har utslippene lagt nokså stabilt.

Prosjekter for utslippskutt i industrien vil ofte ha en mye høyere kostnad enn det dagens CO₂-pris representerer. Samtidig vil tilgangen på CO₂-kvoter over tid gå mye ned, slik at det kan bli dyrt å vente med utslippskutt. EU strammer gradvis inn på tildelingen av kvoter og gratiskvotene som nå tildeles industrien vil bortfalle etter hvert som ordningen med karbontoll (CBAM) fases inn. Usikkerhet om fremtidig CO₂-prising gjør at industrien kan være nølende til å gjøre dyre investeringer som kutter utslipp.

Den kraftforedlende industrien er også mottaker av CO₂-kompensasjon. Det er positivt at det nå stilles krav om gjennomføring av klimatiltak i virksomhetene. CO₂-kompensasjonen er imidlertid en kostbar ordning som bør strammes ytterligere inn. Det er viktig at summen av virkemidler stimulerer til energieffektivisering og utslippsreduksjoner.

Alternativet til utslippskutt gjennom ny teknologi vil for industrien handle om nedleggelse eller reduserte produksjonsvolumer. Den aller største kilden til enkeltutslipp i Norge er Mongstad-raffineriet, som i 2023 hadde utslipp på 1,7 millioner tonn CO₂.

Behovet for å raffinere råolje til ulike petroleumsprodukter er en forretning som kommer til å bli redusert i omfang etter hvert som forbruket av oljeprodukter går ned i Europa. Det vil derfor oppstå overkapasitet, slik at anlegg kan bli stengt ned. Slik omstilling vil kunne påvirke også deler av norsk industri.

Et alternativ til kostbar ombygging eller CO₂-rensing kan i enkelte tilfeller også bety nedleggelse.

Over halvparten at utslippskuttene som er mulige å gjennomføre i industrien innen 2035, handler ifølge Miljødirektoratet om karbonfangst. Dette favner både ulike industriprosesser og avfallsforbrenning. Flere prosjekter må settes i gang samtidig.

Økt bruk av biomasse og hydrogen, i tillegg til elektrifisering, kan også bidra til store kutt i utslipp fra industrien.

Når det gjelder virkemiddelbruk i industrien, har ulike former for differansekontrakter ofte vært pekt på som løsningen. Dette plasserer risiko og kostnader hos staten, inntil CO₂-prisen eventuelt blir så høy at kostnaden oppveier investeringen i utslippsreduksjoner.

Vår vurdering er at industrien, sammen med andre aktører, må se etter modeller som innebærer at kostnadene ved utslippsreduserende tiltak fordeles utover i verdikjedene. Da vil kostnadene belastes sluttbrukeren, og ikke skattebetaleren. Et eksempel på dette er «grønn» kunstgjødsel, basert på utslippsfri produksjon av ammoniakk. Det øker kostnadene, men sluttkunden – forbrukeren som kjøper et brød – vil ikke oppleve så stor forskjell.
Myndighetene bør fremme slike modeller, der kostnadene fordeles gjennom verdikjedene. Innblandingskrav, for eksempel av grønn eller blå (CO₂-renset) ammoniakk, kan stimulere produksjon. I prinsippet er dette samme modell som har vært brukt for innblanding av biodrivstoff.

Større forskningsinnsats og tidlig spredning av ny teknologi, for eksempel ved at staten stiller krav ved innkjøp, er tiltak som kan bidra til å få kostnadene ned.

Når det gjelder virkemiddelbruk knyttet til CO₂-fangst, vil det være riktig å innføre en betaling for fangst og -lagring av biogene utslipp.
Lagring av negative utslipp vil antakelig etter hvert bli en integrert del av EUs kvotesystem.

Dette er i første omgang særlig relevant for avfallsanlegg som brenner biogent avfall. Verdien av at dette fanges og lagres premieres ikke i dagens system, og det er nødvendig å endre dette for å hjelpe frem forretningsmodeller for negative utslipp.

Slik betaling for lagring av CO₂ er nødvendig også for å videreutvikle teknologier som gir CO₂-fangst fra luft.

Transport

En tredel av norske klimagassutslipp kommer fra transportsektoren. Utslippene har falt siden toppåret 2014 – mye takket være innblandingskrav for biodrivstoff, som har en uviss global klimaeffekt, og stigende elbilandel.

Fremover må en langt større innsats settes inn for å unngå selve transportbehovet, altså tiltak som reduserer eller fjerner behovene for person- og særlig varetransport.

Dette peker igjen mot behovet for å sørge for en overordnet samfunnsplanlegging i tråd med klimamålene, slik vi har vært innom i kapittel 1 og 2. Hvis en stor offentlig investering – som et sykehus – plasseres i stor distanse fra befolkningssentra, i et område med dårlig kollektivtrafikk, så øker trafikkbelastningen. Det blir behov for å investere mer i veier man kanskje ellers kunne unngått.

Smartere arealplanlegging vil også bidra til å ta ned transportbehovene i byer og tettsteder, for eksempel gjennom konsentrasjon av boliger, tjenestetilbud og arbeidsplasser tett på kollektivknutepunkter, og med et godt sykkelveinett. Samtidig unngås nedbygging av natur.

På samme måte vil mer sirkularitet, for eksempel gjennom mer gjenbruk av eksisterende bygningskropper, redusere behovet for transport av masse. Det samme gjelder for veibygging, der mer nøkterne standarder reduserer volumene stein og jord som må flyttes på, og dermed utslippene – samtidig som naturinngrepene går ned.

Dette tilsier at overordnede tiltak, som kobler klimamålene til den øvrige samfunnsutviklingen, vil ha stor virkning på sikt og slik legge til rette for den brede omstillingen vi trenger.

Økt oppmerksomhet på UFF-regelverket tilsier imidlertid ikke at tempoet i teknologiskiftet i transportsektoren kan trappes ned. Snarere tvert imot. I 2030 bør alle nyregistrerte varebiler og lastebiler være utslippsfrie. Det krever virkemiddelpakker som inneholder både pisk og gulrot, slik man har hatt for elektriske personbiler. I tillegg må utbyggingen av ladenettverk over hele landet fortsette.

Når det kommer til biodrivstoff, mener vi det trengs en ny tilnærming. Biomasse må ses som en knapp ressurs. Bruken bør forbeholdes transportsegmenter som er krevende å elektrifisere, slik som deler av sjøtransporten og luftfarten. Innblanding av biodrivstoff i bensin og diesel for alminnelig veitrafikk bør derfor avvikles.

Tross behovet for å være restriktiv, er det likevel ressursmessig grunnlag for å bruke en del flytende biodrivstoff basert på avfall. Svært strenge bærekraftkriterier er nødvendig for å hindre negative utslag. Samtidig bør det stimuleres til bruk av biogass som drivstoff i deler av transportsektoren som er vanskelig å elektrifisere. Biogass er som kjent basert på avfall og restprodukter og bør benyttes i nærheten av der produksjonen skjer.

I 2023 passerte utslippskategorien «sjøfart og fiske» personbiltrafikken som den største utslippskilden i transportsektoren, se Figur 9.

SSBs klimagassregnskap er for grovmasket til å gi et godt bilde av utslippsutviklingen innen ulike fartøyssegmenter. Kystverkets utslippsmodell MarU, som er basert på AIS-data koblet mot skipsdata, gir bedre innsikt i utslipp fra skipsfarten. Disse dataene viser at passasjerskip, til tross for at denne fartøyskategorien kan vise til størst nedgang i utslipp, fremdeles er den største utslippskilden. Det er også høye utslipp fra offshorefartøy, cruiseskip og fiskefartøy.

For å omstille skipsfarten må en rekke virkemidler tas i bruk samtidig. Noe av det som har vært til utredning i flere år er forslaget om å stille krav til nullutslipp for offshore supply-skip innen 2030. Skal dette bli noe av, må vedtaket fattes snarest mulig slik at næringen kan omstilles.
Samtidig trengs virkemidler for å støtte til både investeringer og bruk av grønne drivstoffer.

Innenlandsk luftfart utgjør en ganske liten del av transportutslippene, men andelen vil øke etter hvert som andre deler av transportsektoren – som er lettere å elektrifisere – kutter sine utslipp.

I Norge er det flytrafikken mellom de største byene som står for sektorens største utslipp. Å oppgradere togtilbudet mellom de store byene, Oslo–Trondheim, Oslo–Bergen og Oslo–Kristiansand–Stavanger, er ikke gjort i en håndvending, men er på sikt trolig det viktigste tiltaket for å unngå utslipp fra denne sektoren. Samtidig kan både næringsliv og offentlig forvaltning ganske sikkert spare både tid, utslipp og penger ved å unngå unødvendig reising mellom disse byene.

Luftfarten er en av sektorene der det gir mening å øke innblandingskrav for bærekraftig biodrivstoff.

Figur 9: Transportsektorens klimagassutslipp

Varetransport, bygg og anlegg, samt fiske og sjøfart utgjør en svært stor andel av transportutslippene.

Kilde: tilnull.no (data fra SSB, tabell 13931)

Jordbruk

Matsystemene er globalt en stor kilde både til klimagassutslipp og overforbruk av andre naturressurser. En bred omstilling av samfunnet fordrer at også matsystemene omstilles betydelig.

Data fra det forbruksbaserte klimagassregnskapet viser at matvarer er en viktig del av avtrykket norske forbrukere setter i andre deler av verden.

Når det handler om utslippene som bokføres i det norske klimagassregnskapet, og som er viktigste fokus i dette kapittlet, skiller landbruksutslippene seg fra de øvrige utslippene fordi de i hovedsak er biogene – altså at de oppstår som følge av naturlige prosesser. Omkring halvparten av jordbruksutslippene er metanutslipp fra drøvtyggere, mens ti prosent er metan fra gjødsellagring. Det meste av de resterende utslippene er lystgass.

CO₂-utslippene fra drift av landbruksmaskiner telles for eksempel under transportkapitlet, mens utslipp knyttet til produksjon av mineralgjødsel bokføres i industrien.

Utslippene fra landbruk er umulig å redusere helt til null, men både endringer i etterspørselen mot jordbruksprodukter med lavere utslipp og en del driftsendringer kan gi betydelige reduksjoner.

Omlegging av forbruket

Utslipp fra matsystemet kan unngås både gjennom tiltak som endrer forbruket, og tiltak som forandrer produksjonsmetodene.

Ved redusert matsvinn, og gjennom omlegging av kostholdet (mindre kjøtt), kan utslippsintensiv produksjon unngås.

I Miljødirektoratets oversikt over mulige utslippsreduksjoner i Norge, fremkommer det at «kostholdstiltaket» er et stort og rimelig klimatiltak. De siste tallene tilsier at «kostholdstiltaket», som innebærer at konsumet av rødt kjøtt i gjennomsnitt holdes på samme nivå som i kostholdsrådene, kan gi en utslippsreduksjon på 1,2 millioner tonn i 2030 og 2,2 millioner tonn i 2035⁶⁵.

Dette er det største enkelttiltaket i Miljødirektoratets liste. Det er i realiteten antallet drøvtyggere og kjøttproduksjonen som avgjør avtrykket.

Endringer i forbruket må følges av at det skjer en endring på tilbudssiden, altså at antall drøvtyggere reduseres. Bruk av såkalte metanhemmere i fôret er løftet frem som et alternativ til redusert antall dyr, men har hittil vist seg mindre effektivt enn antatt.

Reduksjon av forbruket av storfekjøtt ned til nivået som kan leveres som et «biprodukt» i melkeproduksjon gir store utslag når det gjelder utslipp. For landbrukspolitikken betyr dette at produksjon av kjøtt fra ammeku bør vike når forbruket går ned, forutsatt god etterspørsel etter melkeprodukter.

Vår vurdering er at myndighetene bør bruke sterkere virkemidler enn nå for å påvirke forbrukeradferden, både gjennom informasjonstiltak og økonomiske virkemidler. Det gjelder å unngå matsvinn, og unngå høyt kjøttkonsum.

Forbud mot salg av bearbeidet og rødt kjøtt med tap er et godt tiltak. Andre tiltak på avgiftssiden kan være å innføre full moms på kjøtt, eventuelt også innføre en kjøttavgift.

Alternativt kan innføring av kjøttavgift ligge som et «ris bak speilet» noen år frem i tid, dersom ikke utslippsreduksjonene skjer uten slike tiltak.
Samtidig kan avgiftene reduseres på matvarer med mindre utslipp.

Omlegging av produksjonen

Landbrukspolitikken henger sammen med matberedskapen og behovet for en fornuftig utnyttelse av arealene over hele landet.

Mens kylling og svin i hovedsak spiser korn, er kua og sauen i stand til å utnytte grasressurser over hele landet. Det er heller ikke tvil om at produksjon av kjøtt, i et intensivt landbruk, ofte medfører store miljøbelastninger, for eksempel i form av nitrogenutslipp. Alle husdyrproduksjonene krever spredeareal til gjødsel med utslipp til luft og vann. Også planteproduksjon med intensiv bruk av mineralgjødsel, kan ha samme negative miljøeffekt.

En betydelig andel av den nasjonale kornproduksjonen benyttes til kraftfôr og det er et potensial for å benytte slike kornarealer til andre matproduksjoner som matkorn, grønt- og proteinvekster. Samtidig kan sterkere prioritering av klimatiltak i sektoren redusere utslipp og øke opptak av karbon eksempelvis gjennom jordhelsetiltak. Dette kan også være fordelaktig for biologisk mangfold og produktivitet.

Produksjon og bruk av mineralgjødsel utgjør også en utslippskilde. Den bokføres i andre sektorer, men det er landbrukets etterspørsel som er driveren. Dette kan i større grad adresseres gjennom å redusere avhengigheten av mineralgjødsel gjennom en mer sirkulær bruk av næringsstoffer (nitrogen og fosforgjenvinning) fra husdyrsektoren, avløpsslam og andre kilder som for eksempel fiskeslam. Redusert bruk av mineralgjødsel kan derfor gjøre at utslipp unngås.

Ved siden av nitrogrenoverskuddet er det et fosforoverskudd i store deler av norsk jordbruksareal. En ujevn fordeling av husdyrgjødsel, på grunn av kanaliseringspolitikken, gjør at det er lite tilgjengelig spredeareal i mange husdyrområder. Samtidig benytter korn- og grønnsaksområder seg av mineralgjødsel. En bedre ressursutnyttelse av husdyrgjødsel og andre biologiske gjødselproduksjoner bør i større grad prioriteres for å redusere utslipp og bidra til mer sirkulær økonomi i landbruket. Det er viktig at man tenker helhetlig når man skal prioritere tiltak for å redusere tverrsektorielle utslippsdrivere både til luft, vann og jord.

Dette tilsier at det er fornuftig med et mer variert landbruk over hele landet, med husdyrproduksjon og dyrking av matvekster i tråd med lokale forutsetninger. Dette kan også gi styrket selvforsyningsgrad av en del produkter, samt spredning av risiko i tilfelle ekstremvær rammer avlingene i enkelte deler av landet.

Ved tilskudd til areal⁶⁶ eller miljøgoder kan produksjonen dreies til mer effektiv bruk av arealer og ressurser for å produsere færre dyr med lavere kraftfôrandel, samt andre miljøgoder som kulturlandskap og ressursutnyttelse⁶⁷.

Klimaavtalen med jordbruket

Staten og landbruksorganisasjonene inngikk i 2019 en avtale om klimagassreduksjon i jordbruket i perioden fra 2021–2030. Den første hovedrapporten om gjennomføringen kom vinteren 2024⁶⁸ og tyder på at det går svært sakte med utslippsreduksjonene. Det heter at det er «lagt til grunn at utslippene vil kuttes mest mot slutten av avtaleperioden».

Neste gjennomgang skal etter planen skje i 2026. Hvis ikke denne gjennomgangen viser at det er betydelig fremgang når det gjelder utslippsreduksjoner, bør staten ta initiativ til reforhandling av avtalen og skjerpe virkemiddelbruken.

Slik Norges avtale med EU er utformet, gjør manglende utslippsreduksjoner i landbruket at andre sektorer må øke sin innsats.

Kapittel 4: Energiomstilling i Norge

Dagens tilstand: Vi trenger mer fornybar energi – men det er en knapp og verdifull ressurs

Nesten halvparten av energibruken i Norge er fossil. I 2023 brukte vi til sammen 284 TWh. Fornybarandelen var 53,1 prosent, slik Figur 10 viser.
Norges totale energibruk økte jevnt fra 1990 til 2010. Etter 2010 har forbruket flatet ut før vi de siste årene har sett en liten nedgang.

Elektrisitet utgjør i underkant av halvparten av Norges totale energibruk mens en fjerdedel av energien vi bruker er olje og oljeprodukter. Gass utgjør i overkant av 16 prosent, mens kull, bioenergi, fjernvarme og avfall utgjør resten – ca. 11 prosent.

Figur 10: Vi produserer ikke nok strøm til å erstatte all fossil energi

Brutto forbruk av strøm, samlet brutto forbruk av fossil energi og årlig middelproduksjon, 1990–2023, i TWh.

Kilde: SSB, tabell 11561 (forbruk) NVE (middelproduksjon)

Grønt energiskifte er kjernen i klimaomstillingen

Å fase ut den fossile energibruken er kjernen i klimaomstillingen. For Norges del innebærer det å sørge for at vi bruker energiressursene så effektivt som mulig og erstatter kull, olje og gass med fornybare og fossilfrie energikilder.

Mye av den fossile energibruken kan erstattes med strøm. Elektrifisering av samfunnet bidrar ikke bare til utslippskutt. Det bidrar også til mer effektiv energibruk. Elektrifisering av veitrafikken er et godt eksempel på det. I en bensinbil går mye av drivstoffet tapt som varme. I en elbil utnyttes det aller meste av energien til å drive bilen frem. I veitransport bruker vi i dag totalt 37 TWh energi. Dette inkluderer all energibruk som bensin, diesel, biodrivstoff og strøm. Hvis hele veitransporten elektrifiseres, vil det kreve i underkant av 13 TWh strøm, viser beregninger fra SSB.⁶⁹

All overgang fra fossil til utslippsfri energi bidrar imidlertid ikke til like store energibesparelser. For eksempel går mye energi tapt når strøm brukes til å produsere grønt hydrogen. Å bruke strøm direkte, eller lagret i batterier, er derfor mer energieffektivt enn å bruke hydrogen. Likevel kan hydrogen, eller hydrogenbaserte løsninger, være nødvendig i deler av transportsektoren og industrien, der direkte bruk av strøm ikke er mulig.

Produksjon av fornybar kraft i Norge

Norge produserer årlig omkring 150 TWh strøm. Omtrent 90 prosent av strømmen produseres fra vannkraft og mesteparten av den resterende produksjonen kommer fra vindkraft. Solkraft står foreløpig for rundt en halv TWh i året.

Produksjonen av vannkraft kan variere mye, avhengig av tilsig og nedbør. Forskjellen på Norges kraftproduksjon i et tørrår og et våtår er stor – nesten 40 TWh skiller det våteste og tørreste året i tidsrommet 1990–2024.⁷⁰ Den store magasinkapasiteten gjør likevel det norske vannkraftsystemet svært robust. Selv om nedbøren i Norge øker på grunn av klimaendringene, vil også variasjonen i tilsig og nedbør antakelig øke. Dette kan gi sårbarhet i tørrår.

Norges samlede kraftproduksjon har stort sett vært høyere enn strømforbruket. I normalår er Norge derfor nettoeksportør av fornybar strøm. I 2024 var nettoeksporten over 18 TWh⁷¹.

Norge tjener svært godt på den økte handelen – fordi vi importerer når strømmen i nabolandene er billig, og eksporterer når den er dyr⁷².

Utbygging av ny produksjonskapasitet

Fra 1990 og frem til 2020 økte strømforbruket i Norge med omtrent 30 TWh. På samme tid økte også produksjonskapasiteten med 30 TWh.

Ordningen med grønne sertifikater bidro til at det ble satt i drift i overkant av 13 TWh vindkraft i perioden fra 2018 til 2022. Etter 2022 er det nesten ikke bygd ut ny produksjonskapasitet i Norge – kun 0,85 TWh i 2023 og mindre enn en halv TWh i 2024. Det lave utbyggingsnivået de siste årene er vist i Figur 11.

Motstand mot vindkraft på land har vært en viktig faktor. Stortinget satte i 2019 stopp for alle nye konsesjoner. I 2022 ble det på nytt gitt åpning for at vindkraftkonsesjoner kunne behandles, men ingen ny vindkraft er satt i produksjon.

Mens utbyggingen av solenergi har vært betydelig både i Sverige og Danmark, produserer Norge kun 0,6 TWh solkraft i dag, selv om Stortinget har satt et mål om at Norge skal ha 8 TWh solkraft innen 2030.

De nærmeste årene er det ventet lite ny fornybar kraft i drift i Norge. Ved årsskiftet 2024/2025 var 1,1 TWh ny kraftproduksjon under bygging. Dette er i all hovedsak vannkraft som vil komme i drift i løpet av 2025 og 2026.⁷³ Det kommer neppe ny vindkraft på land i noe omfang før 2030 og utbyggingen av solenergi går også sakte.

Det første havvindprosjektet på Sørlige Nordsjø II vil kunne levere den første strømmen til land rundt 2031. Det vil da gi et bidrag på 6–7 TWh per år.
Klima- og miljødepartementet har gitt Enova i oppdrag å sørge for energieffektivisering og ny energiproduksjon i størrelsesorden 4,5 TWh frem til utgangen av 2027.

Både når det gjelder energieffektivisering og bygging av ny fornybar energi er tempoet betydelig lavere enn det for eksempel Energikommisjonen⁷⁴ anbefalte i sin rapport som kom vinteren 2023, hvor flertallet mente at målet måtte være minst 40 TWh ny fornybar kraft og 20 TWh energieffektivisering innen 2030.

Det er nettopp tempoet som er kjernen i kritikken Riksrevisjonen kommer med i rapporten om kapasiteten i strømnettet fra mars 2025⁷⁵. Energidepartementet kritiseres fordi det ikke er gjort nok for å bygge nett og sikre bedre utnyttelse av nettet. Prosessene går for sakte og for lite er gjort for å skape forståelse for at Norge trenger mer kraft og mer nett, ifølge Riksrevisjonen.

Energidepartementet må ifølge Riksrevisjonen sørge for at reguleringen og kontrollen av Statnett og nettselskapene sikrer at nettutviklingen i større grad planlegges ut fra prognoser og langsiktige behov.

Økt etterspørsel etter fornybar strøm

Det publiseres jevnlig analyser av hvordan kraftetterspørselen i Norge kan komme til å utvikle seg mot 2030 og 2050. Ser vi på analysene fra Statnett, NVE og DNV er det et stort utfallsrom mellom de ulike etterspørselsbanene, slik det fremgår av Figur 12.

Miljødirektoratet har beregnet⁷⁶ at kraftbehovet i 2035 vil være 33,5 TWh høyere enn i 2023, dersom Norge gjennomfører alle tiltakene i direktoratets oppdaterte tiltaksanalyse fra januar 2025. En analyse NVE gjorde høsten 2024⁷⁷, viser at Norges kraftforbruk vil være 164 TWh i 2030 i det direktoratet anser som et basisscenario, men at forbruket øker til 172 TWh i 2030 i et scenario kalt «Klimatiltak» der mer strøm brukes til klimakutt utenfor EUs kvotesystem. I scenarioet NVE kaller «Elektrifisering», som innebærer større grad av elektrifisering også innenfor kvotemarkedet, øker kraftforbruket til 178 TWh i 2030 og 198 TWh i 2035.

NVEs analyser samsvarer godt med Miljødirektoratets beregninger. Store og raske kutt i Norges utslipp vil føre til at behovet for kraft øker betydelig det neste tiåret.

Statnett opererer med et medium, et høyt og et lavt scenario i sin langsiktige markedsanalyse mot 2050 fra februar 2025. I det lave scenariet øker kraftforbruket i Norge fra 139 TWh i dag til 180 TWh i 2050. I det høye scenariet øker forbruket til 260 TWh. Statnetts høye scenario er omtrent på samme nivå som DNV forventer av forbruksutvikling i deres Energy Transition Outlook Norway fra november 2024.

Det er særlig usikkerhet om forventet etterspørsel etter kraft til kraftintensiv industri, ny næringsvirksomhet, hydrogenproduksjon og datasentre som er årsaken til det store utfallsrommet mellom de høye og lave scenariene.

Felles for alle scenariene er imidlertid at det er ventet at kraftforbruket i Norge vil øke fremover.

Tilgangen på ny, rimelig energi uten negative konsekvenser for naturen er begrenset

Det er flere grunner til at det bygges lite fornybar energi i Norge nå. En grunn er at vi ønsker å unngå naturinngrep. Norge har signert Naturavtalen der vi forplikter oss til å stoppe og reversere tapet av natur. Naturen har stor verdi i seg selv og for oss. Samtidig legges det i stortingsmeldingen Bærekraftig bruk og bevaring av natur: Norsk handlingsplan for naturmangfold⁷⁸ vekt på at fornybar kraftproduksjon og kraftledninger sammen med samfunnskritisk digital infrastruktur og forsvar skal behandles som særlig samfunnsnyttige formål som skal vektes tungt ved konflikter mellom utbyggingsformål.

En annen årsak er kostnadene. Det er mulig i Norge å bygge vindkraft på land til en lav kostnad, i størrelsesorden 30–40 øre/kWh. Det forutsetter imidlertid at utbyggingen skjer i områder med svært gode vindforhold og med de største og mest effektive turbinene. Slike vindkraftanlegg vil ofte kreve betydelige naturinngrep. Både den folkelige motstanden mot vindkraft i uberørt natur og naturhensyn tilsier at slik utbygging neppe kommer til å finne sted i stort omfang.

Det finnes også vannkraftprosjekter som kan la seg realisere til svært lave kostnader, men også her setter hensynet til naturinngrep begrensninger. I februar 2025 vedtok Stortinget å åpne for vannkraftverk i vernede vassdrag der samfunnsnytten anses som betydelig. Til Bergens Tidende uttalte vassdrags- og energidirektør Kjetil Lund at dette vedtaket neppe bidrar til at det realiseres mange kraftprosjekter – med mindre man tar den aller mest verdifulle naturen i bruk.⁷⁹

For solenergi er kostnadsspennet stort (bolighus, forretnings-/lagerbygg, bakkemonterte anlegg). Solenergi kan realiseres raskt, men med norske kraftpriser er det begrenset hva som er lønnsomt på rene markedsvilkår.

Havvind, særlig flytende, er mye dyrere enn vind på land, slik prosjektene som er underveis viser.

Kjernekraft er også kostbart, og avhengig av statlig regulering.

Også energieffektivisering og solenergi på eget tak strever med lønnsomheten. Lang tilbakebetalingstid hindrer investeringer.

Realiteten er at Norge har et stort teknisk kraftpotensial som ikke er bygd ut, men dette potensialet krympes betraktelig når vi både ønsker rimelig kraft og kraft uten store inngrep i naturen.

Figur 11: Vindstille i Norge

I 2024 ble det satt i drift mindre enn en halv TWh ny fornybar kraft i Norge.

Kilde: tilnull.no (data fra NVE)

---

Figur 12: Forventninger til forbruk i Norge

Det er stort utfallsrom i prognosene for kraftforbruk i Norge frem til 2040, men alle forventer økt forbruk.

Anbefalinger fra Klimaråd 2025 – Kapittel 4

Vurderinger fra Klimaråd 2025 – Kapittel 4

Norge trenger mye mer fornybar kraft. Den må bygges ut uten store tap av urørt natur.

Det grønne energiskiftet i Norge går for sakte. Tempoet må opp. I realiteten har vi tre valg, eller kombinasjoner av disse:

• Vi kan øke innsatsen for energieffektivisering.
• Vi kan øke produksjonen av fornybar energi.
• Vi kan akseptere mer krafthandel og økt import, som i perioder vil bety at vi får høyere priser enn våre naboland.

Mer energieffektivisering

All energi må betraktes som en verdifull og knapp ressurs som må brukes så effektivt som mulig.

Mer effektiv bruk av eksisterende energiressurser vil dempe behovet for ny produksjon. En energitjeneste som oppvarming krever for eksempel mindre strøm når bygninger er godt isolert, og betyr derfor at vi unngår energiforbruk. Bruk av bergvarme, fjernvarme, overskuddsvarme og fjernkjøling kan både dempe behovet for elektrisitet og gjøre energisystemet mer robust. Det samme kan bruk av bærekraftige bioressurser som biogass. God arealplanlegging kan legge til rette for et samfunn med mindre transport- og trafikkbehov.

Mer fornybar energi

Norge trenger mye mer fornybar kraft om vi skal nå klimamålene. Den kraften må bygges ut uten store tap av urørt natur.

Gode nettforbindelser internt i Norge er også nødvendig for at kraftressursene utnyttes best mulig, og at prisforskjellene internt i Norge går ned.

For å holde de samlede kostnadene og naturinngrepene lavest mulig, vil mer samarbeid med nabolandene om å utvikle energiproduksjon, være gunstig. Dette gjelder uten tvil for havvind, men kan også gjelde annen fornybar energi og kanskje også for kjernekraft.

Det er økende støtte til kjernekraft i Norge i mange partier, og det pågår et offentlig utredningsarbeid.Resultatet av det arbeidet vil kunne kaste lys på hvilken rolle kjernekraftproduksjon kan spille i et fremtidig norsk kraftsystem. På kort og mellomlang sikt må kraftbehovet imidlertid uansett løses uten kjernekraft, da det tar svært lang tid å realisere kjernekraftutbygging.

Mer krafthandel

Norge er – i likhet med våre naboland – sterkt tjent med at det legges til rette for mer handel med kraft over landegrenser. Det sikrer mest mulig effektiv utnyttelse av knappe energiressurser. Det er viktig at Norge er en medspiller når EU og Storbritannia ønsker å utvide samarbeidet om et kraftnett rundt Nordsjøen⁸⁰.

Økt handel – og perioder med betydelig nettoimport – kan være et bidrag til å dekke Norges behov for kraften vi trenger i den grønne omstillingen.

Det er derfor uklokt å stenge for planer om fornyelse av eksisterende kabler eller si nei til nye utenlandsforbindelser til våre naboland på prinsipielt grunnlag. Særlig i forbindelse med utbygging av havvind, vil kobling mot flere markeder kunne være gunstig for å sikre best mulig utnyttelse av ressursene. Norge kan ved sin fleksible vannkraft importere når det er overskudd i andre land, enten det skyldes vindkraft (med størst energitilgang på vinteren) eller solkraft (med best ressurstilgang på sommeren).

Økt kraftimport i hele eller i perioder over året kan derfor vise seg å bli et gunstig alternativ, dersom det bygges ut mye fornybar energi i nabolandene våre og adgangen til handel ikke stoppes av mangel på fysisk kapasitet eller politiske begrensninger.

En konkret strategi for realisering av et vellykket grønt energiskifte, bør inkludere alle disse tre valgene: Mer energieffektivisering, mer fornybar energi og mer krafthandel.

Politisk mål om «billig strøm» svekker insentivene til å bruke energien effektivt

Det er et viktig politisk spørsmål om «billig strøm» skal være et mål for energipolitikken. Dersom «billig strøm» opprettholdes som et politiske mål som følges opp i praksis, vil forbruket og dermed prisene bli høyere enn ellers – dersom andre tiltak ikke iverksettes for å dempe forbruket.

Norge havner fort i en situasjon med trippel subsidiering:

• Vi subsidierer strømprisen til husholdningene.
• Vi subsidierer tiltak for energieffektivisering.
• Vi subsidierer kraftproduksjon for å dekke det fysiske forbruket og for å gi industrien rimelig strøm.

Klimaråd 2025 mener at prisene fremover må gjenspeile de reelle kostnadene ved å bygge ut ny kraftproduksjon og nytt kraftnett.

Våren 2025 skal Stortinget ta stilling til Støre-regjeringens forslag om innføring av fastpris på strøm – den såkalte Norgesprisen.

Forslaget innebærer en fastpris på 40 øre/kWh pluss avgifter, moms og nettleie. Målet er å gi forbrukerne trygghet mot høye og svingende priser. Ordningen vil innebære en betydelig prissubsidiering, gitt forventningene om relativt høye strømpriser. Forslag om å sette tak på hvor mye strøm som kan kjøpes til subsidiert pris, slik regjeringens høringsnotat⁸¹ legger opp til, demper de negative virkningene ved forslaget noe.

Vår vurdering er likevel at Norgespris bryter med prinsippet om at fornybar energi er en knapp og verdifull ressurs. Den gjør det vanskeligere å unngå unødvendig forbruk. I tillegg reduseres insentivene til fleksibelt strømforbruk, noe som ville gjort det mulig å unngå investeringer i nettet.

Vi forstår det politiske hensynet bak forslaget. Det er behov for å skape mer trygghet for forbrukerne – og større ro om energipolitikken. Det er viktig at folk har tillit til en så vital del av samfunnets infrastruktur som kraft- og energisystemet.

Men vi mener permanent subsidiering av husholdningenes kraftforbruk er uheldig:

• Energieffektiviseringstiltak blir mindre lønnsomme, og vil i sin tur kreve mer subsidier for å kunne gjennomføres, både for borettslag, sameier og enkelthusholdninger.
• Det vil gi et høyere strømforbruk enn vi ellers ville hatt, og økt behov for ny kraft- og nettutbygging.
• Billig strøm reduserer forståelsen av at det trengs energisparing, og at ny kraftutbygging sannsynligvis blir dyrere enn tidligere. I tillegg økes altså behovet for subsidier og statlig inngripen.
• Ordningen skaper også en rekke uoversiktlige virkninger for kraftmarkedet. Blant annet ved at næringslivet eksponeres for større svingninger i spotprisene når husholdningene ikke har sterkere insentiver til å redusere forbruket, verken over tid eller i perioder med knapphet.

Det finnes bedre løsninger enn Norgespris

En alternativ ordning enn Norgespris, der statens gevinster ved høye strømpriser tilbakeføres til befolkningen som en flat sum, vil ha en mye bedre fordelingsprofil og gjøre at andre negative effekter unngås.

Professorene Diderik Lund og Knut Einar Rosendahl har foreslått⁸⁴ en slik modell som ivaretar flere viktige hensyn. De peker på at både dagens strømstøtteordning og forslaget fra regjeringen om Norgespris har to viktige svakheter: De oppmuntrer ikke til strømsparing og egenproduksjon av energi, og de gir mest støtte til dem som har høyest inntekt og formue.

Utgangspunktet for forslaget til Lund og Rosendahl er at alle har like rettigheter til overskuddet fra norske naturressurser. Deres alternative forslag innebærer at alle voksne i et prisområde skal motta et likt støttebeløp per person, uavhengig av egen strømbruk. Barn telles som en andel av en voksen (for eksempel 0,5). Dette støttebeløpet trekkes direkte fra strømregningen.

Støttebeløpet vil variere med strømprisen og beregnes ut fra hva en gjennomsnittlig husholdning ville betalt dersom strømprisen var satt til et forhåndsbestemt nivå, for eksempel 50 øre/kWh. De som bruker mindre enn gjennomsnittet, vil ende opp med en lavere nettoutgift, mens de som bruker mer enn snittet, må betale en større andel av strømprisen selv. Ordningen vil dermed gi sterkere insentiver til å redusere forbruket, samtidig som den sikrer en mer rettferdig fordeling av inntektene fra norske kraftressurser.

Vår vurdering er at Stortinget bør velge en slik modell når detaljene i den nye strømstøtteordningen skal utformes.

Mest mulig marked – men statlig inngripen når det trengs

Det fremtidige kraftforbruket i Norge henger tett sammen med industriutviklingen, samtidig som det avhenger av prisbildet.

I dag har Norge i gjennomsnitt over året vesentlig billigere strøm enn landene på kontinentet. Denne prisforskjellen kan bli borte hvis Norge blir en nettoimportør av kraft i store deler av årets timer. Skal strømmen flyte til Norge, må prisene være høyere her enn i nabolandene.

Selv om strømprisene i Europa varig er forventet å forbli på et høyere nivå enn før Russlands angrep på Ukraina, er det også i Europa langt mellom nye utbyggingsprosjekter som kan realiseres på markedsvilkår alene. De fleste fornybarprosjekter krever former for garanterte priser eller støtteordninger, både i EU og Storbritannia. Unntaket er i noen grad landbasert vind, men også der dempes finansieringskostnadene ofte gjennom ulike inntektsgarantier. EU-kommisjonen vil nå gi Den europeiske investeringsbanken (EIB) en rolle i å sikre industrien gunstige kraftpriser gjennom slike ordninger.

Det er begrenset hvor mye ny fornybar energi som kan bygges ut til en veldig lav pris per kWh. Naturinngrep er en ikke-prissatt kostnad som i mye større grad må med i det samfunnsmessige regnestykket og hensyntas tidlig i planprosesser. Ny kraftutbygging bør ikke finne sted i urørt natur. Når natur- og arealinngrep prises inn, blir regnestykkene annerledes. Eksempelvis kan det bli mer lønnsomt å utnytte grå arealer til vindkraft eller å legge solceller på låvetak.

Men at ny fornybar kraftproduksjon – og energieffektivisering – ofte ikke kan oppnå lønnsomhet ved markedspriser alene, er også en realitet. De politiske virkemidlene må forholde seg til denne motsetningen. Mest mulig marked, men statlig inngripen når det virkelig trengs, må være rettesnoren.
Det som ikke finansieres av markedet, altså kundene, må på en eller annen måte finansieres av skattebetalerne.

At staten – over statsbudsjettet – skal bruke inntil 23 milliarder for å subsidiere bunnfast havvind på Sørlige Nordsjø II, er et eksempel. Et annet er at det foreløpig er avsatt 35 milliarder kroner til å realisere flytende havvind ved Utsira.

Ordninger med en viss statlig støtte eller garanti kan være nødvendig for å realisere både vind på land (på grå arealer og der naturinngrepene er små), solenergi (på tak og der naturinngrepene er små) og mer energieffektivisering. Dette er ikke nytt, grønne sertifikater for utbygging av vindkraft var et slikt tiltak.

Solenergi kan også fremmes gjennom krav om solceller på tak, særlig på nye offentlige bygg og næringsbygg over en viss størrelse. EUs nye bygningsenergidirektiv⁸⁵, vedtatt i april 2024, pålegger alle nye offentlige og private yrkesbygg over 250 m2 å ha solcellepaneler før 2027 (under visse forutsetninger). Eksisterende bygg får tilsvarende krav innen 2030, med tidligere frister for større bygg (innen 2028 ved flate på 2 000 m2, innen 2029 ved 750 m2). En tilsvarende ordning i Norge vil kreve støtteordninger.

Også energieffektivisering krever ofte investeringer som er større enn det som kan utløses av markedet alene. Usikkerheten om den faktiske innsparingen kan være stor, rentenivået vil også ha stor betydning.

Utbygging av solenergi og vind på land vil være langt rimeligere enn støtte til storstilt utbygging av flytende havvind, i hvert fall med dagens teknologi. Det kan dessuten komme raskere, mer desentralt og kreve mindre nettutbygging. De virkelig store volumene ny kraft må likevel komme fra havvind, eller på lengre sikt fra kjernekraft.

Teknologiutvikling er et godt argument for å støtte utbygging av havvind, men vår vurdering er at det som hovedregel bør være slik at den langsiktige prisen på ny kraft reflekteres i markedet, altså for kundene og samfunnet.

Økt satsing på forskning og radikal innovasjon kan være med på å ta kostnadene innen havvind kraftig ned, og bør stimuleres.

Omstart for kraftutbygging i Norge

I lys av at det bygges ut for lite ny kraft i Norge nå, er det vår vurdering at det trengs en omstart for utbygging av ny fornybar energi. Dette er et politisk ansvar – både nasjonalt, regionalt og lokalt.

Derfor mener vi staten bør gi fylkene i oppdrag å koordinere identifisering av arealer som egner seg for ny fornybar energiproduksjon, først og fremst vind- og solenergi, fordi det kan realiseres på kort sikt. Arbeidet må gjøres av kommunene, og nettilgang, kraftproduksjon, forbruk, og miljøkonsekvenser må sees i sammenheng. Hensikten med å gi fylkene et koordinerende ansvar er å se energiutvikling på tvers av kommunegrenser for best mulig ressursutnyttelse.

Målet bør være at alle fylker innen utgangen av 2026 utvikler en oversikt over områder hvor det er lokal vilje til å åpne opp for fornybarproduksjon, og hvor miljøkonsekvensene er akseptable. Hensyn til samiske interesser må også ivaretas, i de deler av landet der det er relevant. Staten bør dekke kostnadene fylkene og kommunene får i dette arbeidet.

Gode demokratiske prosesser vil være avgjørende for om dette kan lykkes. Reell medvirkning fra alle berørte parter er en forutsetning. I tillegg til å koordinere arbeide med lokale kraftplaner, bør fylkene også få i oppgave å veilede kommuner som ønsker det om kraft- og energispørsmål.

I dag er det utbyggere som går til grunneiere og kommuner med sine utbyggingsplaner. Modellen vi foreslår gir kommunene en mer proaktiv rolle i kraftutbygging. En slik tilnærming vil samtidig kunne gi mer demokratisk kontroll. Lokale og regionale behov og hensyn vil komme tydeligere til syne.

Antakelig vil det i første rekke være grå arealer og andre områder der påvirkningen på verdifull natur er liten som blir prioritert. Men det er viktig at kommuner også ser etter områder som egner seg for storskala produksjon. Ifølge Miljødirektoratet⁸⁶ kan det bygges mer vindkraft på land med akseptable konsekvenser for naturmangfold og karbonrike arealer.

Mer ansvar på det regionale og lokale nivået kan også bidra til å redusere antallet prosjekter som fremmes og som uansett stoppes i kommunene eller gjennom konsesjonsprosesser, og slik være med på å unngå unødig ressursbruk.

Samtidig som fylkene og kommunene utarbeider områdeplaner for fornybar energi, bør staten utarbeide en «kraftpakke» som kan utløse nødvendige investeringer lokalt. Det kan både handle om å endre tidspunktet for når kommuner mottar inntekter fra større vindkraftprosjekter⁸⁷ og å etablere ny modell for støtte til kraftprosjekter der markedsprisen ikke er høy nok til å dekke investeringene (f.eks. statlig garanterte priser gjennom differansekontrakter).

Dersom denne runden med fylkene og kommunen avslører liten vilje lokalt til ny kraftutbygging, er det også en viktig beskjed. Da må den nasjonale politikken endres. Å ikke bygge ut mer kraft kan uansett ikke være et alternativ så lenge vi ønsker å nå klimamålene.

Kapittel 5: Kampen om arealene

Dagens tilstand: Vi bygger ned og forringer mye natur i Norge – hvert eneste år

I Norge bygges det ned omkring 50 km2 natur hvert år⁸⁹. Dette tallet er beregnet av SSB og Nibio, som har brukt ulike metoder for å anslå nedbyggingstakten.

Tall Miljødirektoratet presenterte høsten 2024⁹⁰, viser at utslippene fra nedbygging var høyere i perioden 2016–2020 enn i den foregående femårsperioden 2011–2015.

Samtidig er svært mye areal planlagt for utbygging i årene som kommer. Miljødirektoratet anslår at i underkant av 4 000 km2 er planlagt utbygd⁹¹, noe som tilsvarer arealet av Norges 100 største innsjøer eller over 700 kvadratmeter per person i Norge. Til sammenlikning ble 1 500 km2 bygd ned i perioden 1990–2019⁹².

Kommunene gir i tillegg dispensasjoner i stort omfang, der konsekvensene for miljøet ofte ikke blir tilstrekkelig vurdert. Dette er dokumentert både av NINA og NRK i analyser på prosjektnivå⁹³, og i utredninger Holth og Winge har gjort for KS⁹⁴.

Både FNs Naturpanel⁹⁵ og FNs Klimapanel slår fast at vi må stoppe naturtapet og i tillegg restaurere 30 prosent av forringet natur for å sikre naturmangfold og tilgang til naturgoder, inkludert karbonopptak og karbonlagre.

Tapet av natur gjennom arealbruksendringer i Norge fører hvert år til klimagassutslipp på rundt to millioner tonn CO₂.⁹⁶ Dette tilsvarer omtrent fire prosent av de totale norske utslippene, slik de rapporteres til FN.

Naturens verdier

All natur lagrer karbon, men noen naturtyper lagrer mer karbon enn andre. Myr lagrer mest karbon, man også skog og kystlynghei har store karbonlagre. Vi har stort skogareal i Norge, og derfor binder norsk skog mye karbon, men de siste årene har netto karbonlagring falt kraftig⁹⁷. Årsakene er sammensatte, men omfatter økt hogst og faktorer som klimarelaterte skader, tørke og barkbilleangrep, se Figur 13.

I tillegg til de direkte utslippene fra nedbygging av natur fører naturtapet til redusert artsmangfold, at økosystemfunksjoner forringes, og at muligheten for fremtidig karbonbinding på arealene reduseres. Naturen skades i tillegg av klimaendringer, fremmede arter, forurensning og andre arealbruksendringer. Det at våre aktiviteter skader naturen, og samtidig er avhengige av den, utsetter oss mennesker for en naturrisiko.

Mens vern først og fremst sikrer villmarkspreget natur og områder med høyt biologisk mangfold, må de andre naturverdiene ivaretas gjennom en mer naturvennlig arealbruk og restaureringstiltak utenfor verneområdene, i hverdagsnaturen. Dette reflekteres i Naturavtalens tre første mål, om mer naturhensyn i all arealforvaltning for å oppnå «nær null tap» av natur, restaurering av 30 prosent av forringet natur, og vern av 30 prosent av arealene. Disse målene skal bidra til Naturavtalens visjon om å «stanse og reversere tap av natur til beste for menneskene og planeten gjennom bevaring og bærekraftig bruk».

Arbeidet med naturregnskap er et viktig verktøy i dette arbeidet.

Reduksjon av inngrepsfri natur

Det er stadig mindre av Norges landareal som klassifiseres som inngrepsfri eller villmarkspreget natur. Inngrepsfri natur er områder som ligger minst én kilometer i luftlinje fra større naturinngrep som veier, jernbanelinjer, vassdragsinngrep, større kraftlinjer, vindkraftanlegg og steinbrudd. Villmarkspreget natur er inngrepsfri natur som ligger minst fem kilometer fra slike inngrep.

Tall fra Miljødirektoratet⁹⁸ viser en tydelig nedgang: Tidligere var veibygging den største driveren bak tapet av inngrepsfri natur. De siste 10–15 årene har derimot 50–60 prosent av dette tapet vært knyttet til energiformål, spesielt vindkraft, vannkraft og kraftledninger.

«Klima og natur som ramme for all politikk»

På samme måte som Norge tar del i Parisavtalen for klima, har Norge sluttet seg til den internasjonale naturavtalen under FNs konvensjon om biologisk mangfold. Begge avtalene forutsetter at nasjonale myndigheter omsetter målene i praktisk politikk, gjennom tiltak som både reduserer utslipp og sikrer at mer natur bevares og restaureres.

Norge har også forpliktelser knyttet til klimaavtalen med EU. Arealbruksendringer er en av de tre pilarene i klimaavtalen, sammen med utslippsreduksjoner i og utenfor kvotesystemet.

Klimapanelet (IPCC), som samler den beste kunnskapen om klimaendringer, og Naturpanelet (IPBES), som gjør det samme for natur og biologisk mangfold, har sammenstilt kunnskap som sier at klima- og naturutfordringene (krisene) henger tett sammen. I Hurdalsplattformen er dette oversatt til at «Klima og natur skal ses i sammenheng og være en ramme for all politikk».

Naturmeldingen⁹⁹, som ble behandlet i Stortinget vinteren 2025, er den nasjonale oppfølgingen av Naturavtalen.

Anbefalinger fra Klimaråd 2025 – Kapittel 5

Vurderinger fra Klimaråd 2025 – Kapittel 5

Politikken må styrke den langsiktige karbonlagringen. Det betyr at vi må ta vare på karbonrik natur.

Norge har forpliktet seg til både internasjonale og europeiske mål om mindre utslipp og mer natur, men vår vurdering er at dagens politikk ikke er innrettet godt nok til å sikre at disse målene nås. Uklare styringssignaler, manglende sammenheng mellom klima- og naturpolitikk, og svak oppfølging på tvers av forvaltningsnivåer er blant årsakene.

Naturmeldingen, som ble behandlet i Stortinget vinteren 2025, gir en god beskrivelse av naturens tilstand og utvikling i Norge, men tiltakene svarer i liten grad på utfordringene som tegnes opp og er ikke tilpasset alvoret som meldingen selv beskriver.

Basert på fagrådene til naturmeldingen kan det imidlertid avledes en nødvendig forsterking av politikken. Det er behov for skjerping, på mange områder.

Forholdet mellom staten og private eiere er også en utfordring. Mens det er staten Norge som har forpliktelser i avtalen med EU, er 85 prosent av produktivt skogareal i privat eie. Å oppfylle avtalen vil altså raskt kunne komme i konflikt med skogeiernes ønske om råderett over sin eiendom.

Samtidig er avtalen Norge har med EU om arealbruk og opptak i skog – LULUCF – juridisk bindende.

Det er derfor et viktig spørsmål hvordan politikken – med alle dens instrumenter – kan forbedres slik at det faktisk blir mulig å nå målene. Mer konkret:

• Hvordan kan vi unngå fortsatte tap av natur og karbonlagre som fører til utslipp fra arealendringer?
• Hva gjør vi for å øke opptak i skog og andre økosystemer?
• Hva gjør vi for å hindre nedbygging og overdreven hogst?
• Hvordan kan vi sikre at EUs regelverk og forpliktelser under FN-konvensjonene oversettes til tydelige og forpliktende krav i norsk rett?

Samtidig må vi forholde oss til at mange av de nødvendige tiltakene berører sterke næringsinteresser og griper inn i kommunal og regional arealforvaltning. Både folkeretten og samarbeidet med EU legger rammer rundt norsk natur- og klimapolitikk. Det er for eksempel flere EU-direktiver og forordninger som ville ha skapt skjerpede rammer rundt den norske politikken, dersom de ble innført i norsk lov. Når man delvis innfører nye EØS-regler, uten de delene som gjelder natur, skapes det ubalanse mellom Norge og våre naboland som er med i EU. (Dette er nærmere beskrevet i kapittel 3.)

Selv om både samarbeidet i EU og våre FN-forpliktelser setter rammer, er det i all hovedsak likevel opp til norske politikere å utforme og iverksette virkemidlene og tiltakene som trengs. Derfor er det nødvendig å se nærmere på hvordan politiske mål formuleres, hvordan ansvar fordeles, finansiering sikres, og hvordan forvaltningen kan styres mer effektivt mot både utslippskutt og naturvern.

Tydeligere mål for karbonopptak og arealbruk i klimaarbeidet

Hvis vi starter på øverste nivå, er det vår vurdering at bedre utformede mål for klimapolitikken kan bidra til å ta vare på mer natur og sørge for mer karbonlagring. Dette handler om målene som meldes inn til FN under Parisavtalen.

Norge bør ha separate mål for økt opptak og for mindre nedbygging, altså både «over» og «under» streken, se Figur 13.

Over streken vises utslipp som skyldes arealendringer, mens det under streken fremgår hvor stort opptaket er, i hovedsak skog.

Målet for skog- og arealbrukssektoren bør meldes inn til FN som et eget mål under Parisavtalen, separat fra målet om globale og nasjonale utslippsreduksjoner.

Dette vil gi en struktur på klimamålene som gir klarere styringssignaler både når det gjelder utslippsreduksjoner og i klima- og naturpolitikken.

Det vil også bidra til å stilne den tilbakevendende diskusjonen om at en annen tellemåte for opptak i skog kan redusere eller fjerne behovet for å gjennomføre utslippsreduksjoner. Formulert på denne måten blir målene også lettere å forstå og lettere å styre etter.

Et viktig argument for å holde skog- og arealsektoren atskilt fra de energirelaterte utslippene, er at det er stor og økende usikkerhet om opptakets størrelse. Dette er blant annet knyttet til klimaskader som stormer, skogbranner og barkbilleangrep. Svekket opptak av CO₂ er målt i skog i mange land og dette skaper større usikkerhet rundt økosystemfunksjonene fremover i tid. Også i Norge reduseres opptaket i skog.

Arealnøytralitet som prinsipp for samfunnsutviklingen

Arealnøytralitet¹⁰⁰ bør fastsettes som prinsipp for samfunnsutviklingen.

Et slikt mål vil bidra til å bremse forbruk av areal og fremme gjenbruk av (grå) arealer og fortetting i allerede utbygde områder, heller enn at nye arealer tas i bruk. Arealnøytralitet kan også oppnås ved at nedbygde arealer eller natur i dårlig tilstand restaureres, for å kompensere for tapt natur ved utbygging andre steder. Et mål om arealnøytralitet kan utformes på samme måte som jordvernmålet for jordbruket, det vil si at man setter et tak for hvor mye areal som kan bygges ned. Det har vist seg å være effektivt og lett å formidle.

Målet med arealnøytralitet kan være et steg på veien mot naturnøytralitet, altså å oppnå netto null tap av natur, i tråd med Naturavtalens mål. Et slik mål vil ikke bare telle arealer, men også økologisk tilstand og naturgoder.

Mer langsiktig karbonlagring – unngå forringelse og nedbygging av myr, våtmarker og annen særlig karbonrik natur

Når det skal utvikles en skjerpet klimapolitikk for skog- og arealsektoren, er det absolutt viktigste å fremme en politikk som styrker den langsiktige karbonlagringen. Det betyr at vi må ta vare på karbonrik natur og fremme naturrestaurering.

Opptak av CO₂ i naturen skjer her og nå – gjennom fotosyntesen. Dette opptaket er i stor grad avhengig av areal og tilstand. Ekstremvær, særlig tørke, kan redusere opptaket. Natur i god økologisk tilstand er mer motstandsdyktig, og kan ha jevnere opptak over tid, selv om det kan variere i enkeltsesonger.

Utslipp fra naturen skjer når karbonlagrene går tapt, først og fremst fra myr og jordsmonn. Disse utslippene skyldes i hovedsak nedbygging og andre påvirkninger som drenering og ekstremvær.

Karbonlagring i jord og i robuste, mangfoldige økosystemer og landskaper er den sikreste veien til langsiktig og trygg karbonlagring i naturen. Særlig viktig er det å ta vare på myrer og våtmark, som både lagrer store mengder karbon og bidrar til klimatilpasning. Myrer og våtmarker kan blant annet dempe flom ved å holde tilbake store mengder vann. De lagrer også vann i tørre perioder.

Å ta vare på myr og annen våtmark er derfor et av de viktigste klimatiltakene i arealpolitikken. Også annen særlig karbonrik jord, som gammelskog og kystlynghei, må sikres mot nedbygging og forringelse. Når myr og andre våtmarker bygges ned eller dreneres for skog- eller jordbruk, oppstår det store utslipp som det tar svært lang tid å kompensere for.

Karbonlagring i jord er også mer stabil og varig enn i skog, som i større grad er utsatt for tap gjennom stormer, branner og angrep fra skadedyr.
For å øke og sikre karbonlagringen er det generelt best at mest mulig intakt natur får stå i fred.

Det er derfor avgjørende å unngå nedbygging og forringelse av myr og andre karbonrike arealer, særlig i forbindelse med veiutbygging og annen infrastruktur. Forbudet mot nedbygging av myr som er på trappene må være strengt og ikke åpne for mange unntak eller vide dispensasjonsmuligheter.

I marine økosystemer er det viktig å ta vare på bunnsedimenter, tareskog og ålegrasenger, som binder mye karbon og representerer store naturverdier.

Mer restaurering av natur

Ved siden av å ta vare på arealer som fortsatt er urørte og derfor representerer store karbonlagre, vil økt restaurering av natur være et svært viktig virkemiddel.

Naturrestaurering kan gjøres på mange måter. Det er mange gode eksempler, som også fremmer artsmangfold og gjør lokalmiljøet bedre å bo og ferdes i. Dagens restaureringstakt er langt unna målet i Naturavtalen om restaurering av 30 prosent av degradert areal, og veier ikke opp verken for den nedbyggingen og forringelsen vi har vært gjennom, eller den som er planlagt.

Tiltakshierarkiet, som skal sikre at vi unngår skader på natur, blir i liten grad brukt til å unngå eller minimere inngrep. Bevilgningene til restaurering av natur er dessuten små sammenlignet med insentivene som gis til utbygging og annen virksomhet som påvirker naturen negativt.

Det er derfor behov for en helhetlig restaureringsplan og et taktskifte for finansiering og gjennomføring av dette. Det må brukes mer penger på naturrestaurering.

Gjenskaping av naturlige økosystemer på lite produktive landbruksarealer, for eksempel tidligere myr/våtmark, kan kartlegges og inngå i en restaureringsplan for prioriterte områder for både natur- og klimatiltak.

Skogen – og skogpolitikken

Den norske skogen tar opp mye CO₂ slik det fremgår av Figur 13, men opptaket er på vei ned. Det skyldes mye hogst og at skogen blir eldre. Klimaendringer og ekstremvær er også en sannsynlig årsak til at mer skog dør.

Det er en del tiltak som kan øke opptaket i skog på kort sikt, men som virker negativt på lengre sikt. Dette gjelder for eksempel gjødsling av skog. Dette øker tilveksten, men tilfører samtidig nitrogen, noe som kan redusere mengden røtter og sopp i jorda. Dette kan igjen gjøre trærne mer utsatt for tørke, og kan i neste omgang medføre mindre karbonlagring i naturlige økosystemer. Resultatet kan bli at den samlede karbonlagringen og karbonopptaket går ned på lang sikt, selv om det på kort sikt øker mengden karbon lagret i stående skog.

Skogplanting på nye arealer bør unngås dersom det erstatter naturtyper med høy karbonlagring og/eller høy naturverdi, som myr, kystlynghei og artsrike slåtteenger. Per kvadratkilometer kan slike naturtyper lagre mer karbon enn i skog. Å erstatte karbonrike arealer med skog vil derfor ikke nødvendigvis øke karbonopptaket i tråd med målsettingene.

Aktivt skogbruk

Mest mulig naturskog bør få stå i fred. Norge bør, i likhet med EU, forby at naturskog forringes. Norge bør også implementere relevant EU-lovgivning. Dette bør følge som en konsekvens av at Norge er den del av LULUCF-samarbeidet med EU.

Også fremover vil det være et aktivt skogbruk i plantede arealer. Men virkemidlene bør innrettes slik at den stående skogen lagrer mest mulig CO₂. Det innebærer blant annet å sørge for lengre omløpstid, slik at skogen er eldre når den hogges – og dermed har lagret mer karbon.

Det er i dag statlige subsidier til bygging av skogsbilveier og hogst i bratt terreng. Dette gir insentiver til å hogge skog som det ellers ikke ville vært lønnsomt å ta ut. Dette er dårlig bruk av skattebetalernes midler med tanke på både lønnsomhet, naturmangfold og karbonbinding.

Nye og fornyede skogsbilveier bygges ofte med dimensjoner tilpasset større hogstmaskiner og fraktbiler. Dette legger beslag på store arealer og medfører behov for drenering og massedeponi. Dette har negative konsekvenser for naturen, ikke bare på de arealene som beslaglegges, men også for livet i områdene rundt, og i vassdrag, innsjøer, og fjorder.

Dagens ønske om stordriftsfordeler kombinert med både tilskudd og skattelette fører til at skogsbilveier gjerne bygges i områder der det ikke har vært flatehogst tidligere. Bygging av skogsbilveier bør omfattes av plan- og bygningsloven, med de samme krav til konsekvensutredning som annen infrastruktur.

Markedskreftene virker nå i retning mer hogst, drevet av høye tømmerprisene. De høye prisene skyldes blant annet krigen i Ukraina og barkbilleangrep i Europa. Avvirkningen i Norge er nå på et rekordhøyt nivå.

Høyere tømmerpriser gjør det også mer lønnsomt å hogge i vanskelig tilgjengelige områder.

Det er særlig etterspørsel etter massevirke som «drar» på etterspørselssiden. Dette er trevirke med kort omløpstid, i motsetning til trevirke som brukes i bygninger, og som lagrer karbon i lengre tid.

En dreining fra flatehogst til lukket hogst kan ha positive effekter. Med lavere avvirkningsvolum og økt satsing på kvalitetsvirke, kan lukket hogst og bledningshogst være gunstigere for både klima og natur.

Hvordan skape endring?

Både skogpolitikken og innsatsen for å sikre økt karbonlagring i jord kan gi økt lagring og mindre utslipp. Lagring i tømmer og jord bør prioriteres fremfor tiltak som øker hurtig tilvekst i tømmeret, som gjødsling og skogplanting på arealer der det ikke har vært flatehogst tidligere.

For å få til de endringene vi mener er nødvendige, kreves det sterkere bevissthet hos beslutningstakere i politikk og forvaltning om helhetlige effekter av tiltak. I tillegg må vi velge de tiltakene som fremmer både natur og klima i et mer langsiktig og helhetlig perspektiv. Det trengs også et strengere regelverk, og en strengere forvaltning av regelverket for å sikre en god gjennomføring og riktige prioriteringer.

Dette gjelder ikke bare skogpolitikken: Samme behov for tydelige rammer, sammenheng i virkemiddelbruken og klarere fordeling av ansvar gjelder også i den brede natur- og arealforvaltningen.

Store naturverdier går tapt og store klimagassutslipp skjer ved store infrastrukturprosjekter som veibygging. Mye kan oppnås ved å redusere byggingen i omfang, og være mer restriktiv og nøye når det bygges nytt. For eksempel vil motorveier med fartsgrense 90 km/t, fremfor 110 km/t, være både billigere og spare natur.

Også ved lokalisering av store offentlige institusjoner som sykehus er det viktig at hensynet til arealbruk veier tungt. Lite hensiktsmessig plassering øker transportbehov som igjen øker behovet for mer veibygging – som igjen krever mer areal og nye investeringer man kanskje ellers kunne unngått.

Kommunenes rolle

Kommunene spiller en svært sentral rolle i arealforvaltningen. Forventningene til denne rollen må være tydelig fra statens side, og bli tydeligere enn i dag. Det trengs klarere styringssignaler, og gjøre det mulig å kontrollere om kommunene gjør sin del av jobben. Da må «bør»-normer erstattes med «skal»-regler og oppfordringer om å «unngå» bli erstattet med forbud, som for eksempel byggeforbudet på myr.

Slik vil det bli enklere å lykkes med en enhetlig og konsistent naturforvaltning over hele landet, og samtidig gjøre det lettere for statsforvalterne å gripe inn når kommunene ikke har gjort jobben sin.

Svært mye av arealpolitikken styres indirekte gjennom private planprosesser der ulike utbyggerinteresser tar initiativ til å bruke naturarealer. Det gjelder alt fra hytte-, bolig- og veiutbygging til vindkraftverk og nye skianlegg.

Det er ofte store kommersielle interesser involvert, og det krever store ressurser til saksbehandling både i kommunene og i private virksomheter. Kommunene kan si nei – og ofte vil det være mye å hente i å stoppe ting tidlig i prosessene. Det kan spare både ressurser og natur.

Det er også behov for sterkere regional samordning når det gjelder tilrettelegging for industri og annen næringsvirksomhet.

Kommunene trenger gode verktøy

Lokale naturregnskap og beslutninger om arealnøytralitet kan være gode redskaper for kommunene. Det handler om å svare på spørsmål som:

• Hva bør vi ta vare på?
• Hva kan vi restaurere?

Å bygge på allerede utbygde arealer (såkalt «grå arealer») er bedre enn å bruke natur. Samtidig kan mange grå arealer også egne seg for naturrestaurering. Dette understreker behovet for en helhetlig nasjonal restaureringsplan for natur.

Det bør også gjennomføres en systematisk gjennomgang av eldre arealplaner (såkalt «planvask»). Dette for å rydde opp og fjerne gamle utbyggingsplaner på arealer hvor det er store klima- og naturverdier (for eksempel myr, hei og vassdrag), eller der gamle planer kommer i konflikt med andre samfunnshensyn.

Kilder

1. IPCC, 2023: Climate Change 2023: Synthesis Report. IPCC. doi: 10.59327/IPCC/AR6-9789291691647. ↩︎
2. World Economic Forum. (2025). Global Risks Report 2025. World Economic Forum. https://www.weforum.org/publications/global-risks-report-2025/in-full/ ↩︎
3. Ripple, W. J., et al. (2024). The 2024 state of the climate report: Perilous times on planet Earth. BioScience, 74(12), 812–824. https://doi.org/10.1093/biosci/biae087 ↩︎
4. Store norske leksikon. (2025). Parisavtalen. Hentet 27. mars 2025, fra https://snl.no/Parisavtalen ↩︎
5. Naturavtalen (2022) Norsk oversettelse av vedlegg til beslutning CBD COP15/4 Kummin- Montreal Global Biodiversity Framework. Hentet 27. mars 2025, fra https://fn.no/assets/images/FN-kunnskap/Avtaler/FN-konvensjoner-filer/Naturavtalen-p%C3%A5-norsk.pdf ↩︎
6. Finansdepartementet. (2018). Klimarisiko og norsk økonomi. NOU 2018: 17. Hentet 27. mars 2025, fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2018-17/id2622043/ ↩︎
7. Klima- og miljødepartementet. (2024). I samspill med naturen: Naturrisiko for næringer, sektorer og samfunn i Norge. NOU 2024: 2. Hentet 27. mars 2025, fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2024-2/id3024887/ ↩︎
8. Riksrevisjonen. (2024). Riksrevisjonens undersøkelse av myndighetenes styring og samordning for å nå Stortingets vedtatte klimamål. Dokument 3:15 (2023−2024). Hentet 27. mars 2025, fra https://www.riksrevisjonen.no/rapporter-mappe/no-2023-2024/myndighetenes-styring-og-samordning-for-a-na-stortingets-vedtatte-klimamal/ ↩︎
9. Finansdepartementet. (2018). Klimarisiko og norsk økonomi. NOU 2018: 17. Hentet 27. mars 2025, fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2018-17/id2622043/ ↩︎
10. Andersson, A. (2025, 7. mars). Våt, våtere, våtest. Bergens Tidende. Hentet 27. mars 2025, fra https://www.bt.no/btmagasinet/i/73M5RB/bergen-er-vaatest-i-norge-men-forskjellene-i-nedboer-er-store-mellom-bydelene ↩︎
11. Riksrevisjonen. (2024). Riksrevisjonens undersøkelse av myndighetenes styring og samordning for å nå Stortingets vedtatte klimamål. Dokument 3:15 (2023−2024). Hentet 27. mars 2025, fra https://www.riksrevisjonen.no/rapporter-mappe/no-2023-2024/myndighetenes-styring-og-samordning-for-a-na-stortingets-vedtatte-klimamal/ ↩︎
12. Ursin, L. (2023, 2. oktober). TØI-sjefen: – NTP leder oss bort fra klimamålene. Energi og Klima. Hentet 27. mars 2025, fra https://www.energiogklima.no/to-grader/ekspertintervju/toi-sjefen-ntp-leder-oss-bort-fra-klimamalene ↩︎
13. Finansdepartementet. (2024). Perspektivmeldingen 2024. Meld. St. 31 (2023–2024). Hentet 27. mars 2025, fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-31-20232024/id3049290/ ↩︎
14. Sæther, A. K. (2024, 30. april). Byråkrater som forkjempere for olje. Energi og Klima. Hentet 27. mars 2025, fra https://www.energiogklima.no/meninger-og-analyse/debatt/byrakrater-som-forkjempere-for-olje ↩︎
15. Pedersen, M. N., Lausund, K. B., & Voie, Ø. A. (2025). Klimaendringenes konsekvenser for Forsvarets plattformer, infrastruktur og personell. FFI-rapport 25/010. Forsvarets forskningsinstitutt. Hentet 27. mars 2025, fra https://www.ffi.no/publikasjoner/ffi-rapporter/klimaendringenes-konsekvenser-for-forsvarets-plattformer-infrastruktur-og-personell ↩︎
16. Pedersen, M. N., et al. (2022). Konsekvenser av klimaendringer og klimatilpasninger for Forsvaret fram mot 2040 – rapport til Forsvarskommisjonen. FFI-rapport 22/02438. Forsvarets forskningsinstitutt. Hentet 27. mars 2025, fra https://www.ffi.no/publikasjoner/arkiv/konsekvenser-av-klimaendringer-og-klimatilpasninger-for-forsvaret-fram-mot-2040 ↩︎
17. Teknisk beregningsutvalg for klima. (2023). Metoder til bruk i klimaanalyser: Vurderinger og anbefalinger fra Teknisk beregningsutvalg for klima (M-2669). Hentet 27. mars 2025, fra https://tbuklima.no/2024/01/04/vurderinger-og-anbefalinger-fra-teknisk-beregningsutvalg-for-klima/ ↩︎
18. Klima- og miljødepartementet. (2023). Omstilling til lavutslipp – veivalg for klimapolitikken mot 2050. NOU 2023: 25. Hentet 27. mars 2025, fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2023-25/id3005247/ ↩︎
19. International Resource Panel. (2024). Global Resources Outlook 2024: Resilience, equity, and circularity for a sustainable future. FNs miljøprogram. Hentet 27. mars 2025, fra https://www.resourcepanel.org/reports/global-resources-outlook-2024 ↩︎
20. Regjeringen. (2025, 7. februar). Inviterer til dugnad for mer ombruk, reparasjon og deling. Hentet 27. mars 2025, fra https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/samfunnsoppdrag/id3086975/ ↩︎
21. Askvik, K. (2024, 2. oktober). Opptartsselskap leverer gjenbrukt skipsstål til nye bygg. Shifter. Hentet 27. mars 2025, fra https://www.shifter.no/nyheter/opptartsselskap-leverer-gjenbrukt-skipsstal-til-nye-bygg/353426 ↩︎
22. Ritchie, H., Rosado, P., & Roser, M. (2023, 26. september). Per capita, national, historical: how do countries compare on CO₂ metrics? Our World in Data. Hentet 27. mars 2025, fra https://ourworldindata.org/co2-emissions-metrics ↩︎
23. Miljødirektoratet. (2024, 28. november). To tredelar av utsleppa frå forbruket vårt skjer i andre land. Hentet 27. mars 2025, fra https://www.miljodirektoratet.no/aktuelt/nyheter/2024/november-2024/to-tredelar-av-utsleppa-fra-forbruket-vart-skjer-i-andre-land/ ↩︎
24. Statistisk sentralbyrå. (2025). Utslipp til luft, etter næring og utslippskomponent (SSB-tabell 13931) og Befolkning, etter kjønn og alder (SSB-tabell 01222). Hentet 27. mars 2025, fra https://www.ssb.no/statbank/table/13931/ og https://www.ssb.no/statbank/table/01222/ ↩︎
25. Almås, K. A., & Sletta, H. (2025, 18. mars). Bærekraftig laks? Da må fôrbransjen få mer strøm. Dagens Næringsliv. Hentet 27. mars 2025, fra https://www.dn.no/innlegg/laksefor/oppdrett/barekraft/barekraftig-laks-da-ma-forbransjen-fa-mer-strom/2-1-1792124 ↩︎
26. Miljødirektoratet. (2025, 21. februar). Reduksjon av matavfall og produsentansvar for tekstiler. Hentet 27. mars 2025, fra https://www.miljodirektoratet.no/aktuelt/fagmeldinger/2025/februar-2025/reduksjon-av-matavfall-og-produsentansvar-for-tekstiler/ ↩︎
27. Holden, S., & Hoel, M. (2024). Klima og olje – finansiering av grønne investeringer i utviklingsland med en klimakostnad på olje. Samfunnsøkonomen, nr. 4, 5–11. Hentet 27. mars 2025, fra https://www.samfunnsokonomen.no/wp-content/uploads/2024/09/Samfunnsokonomen-nr-4.pdf ↩︎
28. Kirkens Nødhjelp. (2023). Hvis ikke Norge, hvem? Rapport fra klimafinansieringsutvalget. Hentet 27. mars 2025, fra https://www.kirkensnodhjelp.no/sites/default/files/news/m/inline-images/7e3a4a5f7bf14cbea5ae29578e76a672-hvis-ikke-norge-hvem.pdf ↩︎
29. Barstad, S. (2024, 21. november). Her tjener Norge penger på å hindre utslipp. Aftenposten. Hentet 27. mars 2025, fra https://www.aftenposten.no/norge/i/xm9npX/her-tjener-norge-penger-paa-aa-hindre-utslipp ↩︎
30. KPMG. (2024). Evaluation of Norfund’s investments in renewable energy (Report 9/2024). Utarbeidet for Norads evalueringsavdeling. Hentet 27. mars 2025, fra https://www.norfund.no/wp-content/uploads/2025/02/Norad-KPMG-evaluering-til-nettside.pdf ↩︎
31. Rystad Energy. (2024). Norfund investment analysis: Final report. Utarbeidet for Norfund. Hentet 27. mars 2025, fra https://www.norfund.no/wp-content/uploads/2024/11/20240821-Norfund-Investment-Analysis.pdf ↩︎
32. Bruvoll, A., et al. (2024). Subsidier som er skadelige for naturmangfold (Menon-publikasjon nr. 113/2024). Menon Economics. Hentet 27. mars 2025, fra https://menon.no/prosjekter/subsidier-som-er-skadelige-for-naturmangfold/ ↩︎
33. Miljøverndepartementet. (2013). Naturens goder – om verdier av økosystemtjenester. NOU 2013: 10. Hentet 27. mars 2025, fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2013-10/id734440/ ↩︎
34. Finansdepartementet. (2015). Sett pris på miljøet – rapport fra grønn skattekommisjon. NOU 2015: 15. Hentet 27. mars 2025, fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2015-15/id2465882/ ↩︎
35. Finansdepartementet. (2021). Norge mot 2025: Om grunnlaget for verdiskaping, produksjon, sysselsetting og velferd etter pandemien (NOU 2021: 4). Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2021-4/id2841052/ ↩︎
36. NOU 2022: 20. (2022). Et helhetlig skattesystem. Finansdepartementet. Hentet 27. mars 2025, fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2022-20/id2951826/ ↩︎
37. Klima- og miljødepartementet. (2023). Omstilling til lavutslipp – veivalg for klimapolitikken mot 2050. NOU 2023: 25. Hentet 27. mars 2025, fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2023-25/id3005247/ ↩︎
38. De forente nasjoner. (1992). United Nations Framework Convention on Climate Change (UNFCCC). Hentet 27. mars 2025, fra https://unfccc.int/resource/docs/convkp/conveng.pdf ↩︎
39. De forente nasjoner. (1992). Convention on Biological Diversity (CBD). Hentet 27. mars 2025, fra https://www.cbd.int/doc/legal/cbd-en.pdf ↩︎
40. Store norske leksikon. (2023). Menneskerettsloven. Hentet 27. mars 2025, fra https://snl.no/menneskerettsloven ↩︎
41. Tverberg, A. (2014, 12. juni). Ny vår for menneskerettighetene i Grunnloven? Lovdata. Hentet 27. mars 2025, fra https://lovdata.no/artikkel/ny_var_for_menneskerettighetene_i_grunnloven_/1437 ↩︎
42. Miljødirektoratet. (2024). Klimagassutslipp fra innsatsfordeling og EU ETS. Hentet 27. mars 2025, fra https://www.miljodirektoratet.no/ansvarsomrader/klima/klimagasser-utslippstall-regnskap/norske-utslipp-og-opptak-av-klimagasser/Klimagassutslipp-fra-innsatsfordeling-og-eu-ets/ ↩︎
43. EFTA Surveillance Authority. (2024). Climate Progress Report: Assessment of Norway and Iceland’s implementation of the Effort Sharing Regulation and LULUCF Regulation. Hentet 27. mars 2025, fra https://www.eftasurv.int/cms/sites/default/files/documents/gopro/Final%20Climate%20Progress%20report.pdf ↩︎
44. Riksrevisjonen. (2024). Riksrevisjonens undersøkelse av myndighetenes styring og samordning for å nå Stortingets vedtatte klimamål. Dokument 3:15 (2023−2024). Hentet 27. mars 2025, fra https://www.riksrevisjonen.no/rapporter-mappe/no-2023-2024/myndighetenes-styring-og-samordning-for-a-na-stortingets-vedtatte-klimamal/ ↩︎
45. Ursin, L. (2024, 6. desember). Forskeropprop kritiserer naturmeldingen. Energi og Klima. Hentet 27. mars 2025, fra https://www.energiogklima.no/to-grader/ekspertintervju/forskeropprop-kritiserer-naturmeldingen ↩︎
46. Regjeringen. (2021). Hurdalsplattformen: Politisk plattform for en regjering utgått fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Hentet 27. mars 2025, fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/hurdalsplattformen/id2877252/ ↩︎
47. Gulbrandsen, L. H., & Handberg, Ø. N. (Red.). (2023). Hvem har makt i norsk klimapolitikk? 15 bidrag og en analyse på tvers (FNI-rapport 2/2023). Fridtjof Nansens Institutt. Hentet 27. mars 2025, fra https://www.regjeringen.no/contentassets/20944f0c5bf14bd5b5112ae8aa08e853/no/sved/08.pdf ↩︎
48. Øystese, K. Å. (2024, 22. juli). Spørsmål og svar om Norges klimamål. Energi og Klima. Hentet 27. mars 2025, fra https://www.energiogklima.no/nyhet/sporsmal-og-svar-om-norges-klimamal ↩︎
49. Øvrebø, O. A. (2025, 7. januar). Bred støtte til ambisiøst 2035-mål. Energi og Klima. Hentet 27. mars 2025, fra https://www.energiogklima.no/nyhet/bred-stotte-til-ambisiost-2035-mal ↩︎
50. Climate Change Committee (2025). The Seventh Carbon Budget. Hentet 27. mars 2025, fra https://www.theccc.org.uk/publication/the-seventh-carbon-budget/ ↩︎
51. Øvrebø, O. A. (2025, 10. mars). Skal lage budsjett for Norges gjenværende utslipp. Energi og Klima. Hentet 27. mars 2025, fra https://www.energiogklima.no/nyhet/skal-lage-budsjett-for-norges-gjenvaerende-utslipp ↩︎
52. Norges institusjon for menneskerettigheter. (2024). Norges rettslige rammeverk på klimaområdet i lys av EMK artikkel 8. Hentet 27. mars 2025, fra https://www.nhri.no/2024/norges-rettslige-rammeverk-pa-klimaomradet-i-lys-av-emk-artikkel-8/ ↩︎
53. Finansdepartementet. (2024). Karbonprisbaner for bruk i samfunnsøkonomiske analyser i 2025. Hentet 27. mars 2025, fra https://www.regjeringen.no/no/tema/okonomi-og-budsjett/statlig-okonomistyring/karbonprisbaner-for-bruk-i-samfunnsokonomiske-analyser-i-2025/id3080821/ ↩︎
54. Rosendahl, K. E., & Wangsness, P. B. (2024). Review of the shadow price of carbon in the EU (TØI-rapport 2037/2024). Transportøkonomisk institutt. Hentet 27. mars 2025, fra https://www.toi.no/publikasjoner/gjennomgang-av-karbonpriser-til-bruk-i-analyser-i-eu ↩︎
55. Rosendahl, K. E., & Wangsness, P. B. (2023, 14. juli). Karbonpriser til bruk i nyttekostnadsanalyser i Norge. Samfunnsøkonomen. Hentet 27. mars 2025, fra https://www.samfunnsokonomen.no/aktuell-analyse/karbonpriser-til-bruk-i-nyttekostnadsanalyser-i-norge/ ↩︎
56. Klima- og miljødepartementet. (2024). Regjeringens klimastatus og -plan. Hentet 27. mars 2025, fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/regjeringens-klimastatus-og-plan/id3056241/ ↩︎
57. Bjartnes, J. (2025, 5. mars). Norskog bommer om skog og klima. Energi og Klima. Hentet 27. mars 2025, fra https://www.energiogklima.no/meninger-og-analyse/debatt/norskog-bommer-om-skog-og-klima ↩︎
58. Klima- og miljødepartementet. (2016). LULUCF-forordningen [EØS-notat]. Hentet 27. mars 2025, fra https://www.regjeringen.no/no/sub/eos-notatbasen/notatene/2016/okt/lulucf-forordningen/id2525483/ ↩︎
59. Klima- og miljødepartementet. (2023). Naturrestaureringsforordningen [EØS-notat]. Hentet 27. mars 2025, fra https://www.regjeringen.no/no/sub/eos-notatbasen/notatene/2023/juli/naturrestaureringsforordningen/id3047456/ ↩︎
60. Øystese, K. Å. (2024, 22. juli). Spørsmål og svar om Norges klimamål. Energi og Klima. Hentet 27. mars 2025, fra https://www.energiogklima.no/nyhet/sporsmal-og-svar-om-norges-klimamal ↩︎
61. Miljødirektoratet. (2025). Klimatiltak i Norge: Kunnskapsgrunnlag 2025. Hentet 27. mars 2025, fra https://www.miljodirektoratet.no/publikasjoner/2025/januar-2025/klimatiltak-i-norge-kunnskapsgrunnlag-2025 ↩︎
62. Miljødirektoratet. (2025, 22. januar). Behov for taktskifte i klimaomstillinga. Hentet 27. mars 2025, fra https://www.miljodirektoratet.no/aktuelt/nyheter/2025/januar-2025/behov-for-taktskifte-i-klimaomstillinga/ ↩︎
63. Miljødirektoratet. (2025). Klimatiltak i Norge: Kunnskapsgrunnlag 2025. Hentet 27. mars 2025, fra https://www.miljodirektoratet.no/publikasjoner/2025/januar-2025/klimatiltak-i-norge-kunnskapsgrunnlag-2025 ↩︎
64. Ursin, L. (2025, 18. mars). Hva skal Norge gjøre når stormaktene brisker seg? Energi og Klima. Hentet 27. mars 2025, fra https://www.energiogklima.no/to-grader/ekspertintervju/hva-skal-norge-gjore-nar-stormaktene-brisker-seg ↩︎
65. Miljødirektoratet. (2025). Kosthold i tråd med nasjonale kostholdsråd [Tiltaksark]. Hentet 27. mars 2025, fra https://www.miljodirektoratet.no/tjenester/klimatiltak/tiltaksark-2025/jordbruk/kosthodl-i-trad-med-nasjonale-kostholdsrad/ ↩︎
66. Mittenzwei, K. (2021). Økonomiske virkemidler i norsk jordbruk for å oppnå lavere utslipp av klimagasser, redusert kjøttforbruk, stabil matproduksjon og jordbruk over hele landet (Ruralis Notat 1/21). Ruralis – Institutt for rural- og regionalforskning. Hentet 27. mars 2025, fra https://ruralis.no/wp-content/uploads/2021/05/notat-1_21-jordbruk-kjott-og-klima.pdf ↩︎
67. van Oort, B., Daloz, A. S., Andrew, R., et al. (2024). Ruminating on sustainable food systems in a net-zero world. Nature Sustainability, 7, 1225–1234. https://doi.org/10.1038/s41893-024-01404-9 ↩︎
68. Landbruks- og matdepartementet. (2024, 1. februar). Første hovedrapport for intensjonsavtalen om klima mellom staten og organisasjonene i jordbruket. Hentet 27. mars 2025, fra https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/forste-hovedrapport-for-intensjonsavtalen-om-klima-mellom-staten-og-organisasjonene-i-jordbruket/id3028543/ ↩︎
69. Bøeng, A. C. (2024, 26. november). Full fart mot elektrisk transport. Statistisk sentralbyrå. Hentet 27. mars 2025, fra https://www.ssb.no/transport-og-reiseliv/landtransport/artikler/full-fart-mot-elektrisk-transport ↩︎
70. Statistisk sentralbyrå. (2025). Produksjon, import, eksport og forbruk av elektrisk kraft (GWh) 1950–2023 (SSB-tabell 08307). Hentet 27. mars 2025, fra https://www.ssb.no/statbank/table/08307/ ↩︎
71. Pedersen, O. P. (2025, 2. januar). Slik var kraftåret: Høy produksjon – tjener langt mindre enn før. Europower. Hentet 27. mars 2025, fra https://www.europower.no/produksjon/slik-var-kraftaret-hoy-produksjon-tjener-langt-mindre-enn-for/2-1-1759216 ↩︎
72. Erikstad, T. (2025, 13. januar). Rekordhøy krafteksport – er det bare å juble for? Dagens Næringsliv. Hentet 27. mars 2025, fra https://www.dn.no/kommentar/kraft/kraftutveksling/strom/rekordhoy-krafteksport-er-det-bare-a-juble-for/2-1-1761843 ↩︎
73. Norges vassdrags- og energidirektorat. (2025). Ny kraft: Endelige tillatelser og utbygging – Fjerde kvartal 2024. Hentet 27. mars 2025, fra https://webfileservice.nve.no/API/PublishedFiles/Download/056d768f-9cb2-447b-8384-e955832137dd/201202014/3442993 ↩︎
74. Energidepartementet. (2023). Mer av alt – raskere: Energikommisjonens rapport. NOU 2023: 3. Hentet 27. mars 2025, fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2023-3/id2961311/ ↩︎
75. Riksrevisjonen. (2025). Kapasiteten i strømnettet (Dokument 3:7 (2024–2025)). Hentet 27. mars 2025, fra https://www.riksrevisjonen.no/rapporter-mappe/no-2024-2025/kapasiteten-i-stromnettet/ ↩︎
76. Miljødirektoratet. (2025). Klimatiltak i Norge: Kunnskapsgrunnlag 2025 (M-2870). Hentet 27. mars 2025, fra https://www.miljodirektoratet.no/publikasjoner/2025/januar-2025/klimatiltak-i-norge-kunnskapsgrunnlag-2025/ ↩︎
77. Norges vassdrags- og energidirektorat. (2024). Scenarioer for kraftmarkedet 2024: En forenklet analyse av økt kraftforbruk i 2030 og 2035 (Rapport nr. 18/2024). Hentet 27. mars 2025, fra https://publikasjoner.nve.no/rapport/2024/rapport2024_18.pdf ↩︎
78. Klima- og miljødepartementet. (2024). Bærekraftig bruk og bevaring av natur: Norsk handlingsplan for naturmangfold (Meld. St. 35 (2023–2024)). Hentet 27. mars 2025, fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-35-20232024/id3054780/ ↩︎
79. NTB. (2025, 11. februar). NVE-topp: – Neppe stort potensial for kraftutbygging i vernede vassdrag. Bergens Tidende. Hentet 27. mars 2025, fra https://www.bt.no/politikk/i/8qVrVG/nve-topp-neppe-stort-potensial-for-kraftutbygging-i-vernede-vassdrag ↩︎
80. Ask, A. O. (2025, 20. februar). Forslag til EUs nye energiplan: Vil ha flere strømkabler i Nordsjøen. Energi og Klima. Hentet 27. mars 2025, fra https://www.energiogklima.no/nyhet/brussel/forslag-til-eus-nye-energiplan-vil-ha-flere-stromkabler-i-nordsjoen ↩︎
81. Energidepartementet. (2025). Høring av forslag til ny lov om Norgespris og strømstønad til husholdninger. Hentet 27. mars 2025, fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing-av-forslag-til-ny-lov-om-norgespris-og-stromstonad-til-husholdninger/id3090841/ ↩︎
82. Bjartnes, A. (2024, 11. desember). Staten skor seg på høye strømpriser – folk flest må få mer tilbake. Energi og Klima. Hentet 27. mars 2025, fra https://www.energiogklima.no/meninger-og-analyse/klimavalg21/staten-skor-seg-pa-hoye-strompriser-folk-flest-ma-fa-mer-tilbake ↩︎
83. Norges vassdrags- og energidirektorat. (2024). Utviklingen i kraftmarkedet mot 2050: En utvidelse av Langsiktig kraftmarkedsanalyse 2023. Hentet 27. mars 2025, fra https://www.nve.no/media/17623/utviklingen-i-kraftmarkedet-mot-2050.pdf ↩︎
84. Lund, D., & Rosendahl, K. E. (2025). Strømstøtte som fordeling av grunnrente: Et forslag til en mer klimavennlig og rettferdig strømstøtteordning (Notat 1/2025). Norsk klimastiftelse. Hentet 27. mars 2025, fra https://www.klimastiftelsen.no/publikasjoner/stromstotte-som-fordeling-av-grunnrente ↩︎
85. Energidepartementet. (2024). Spørsmål og svar om bygningsenergidirektivet [Nettside]. Hentet 27. mars 2025, fra https://www.regjeringen.no/no/tema/energi/eueos_og_energi/Sporsmal-og-svar-om-bygningsenergidirektivet/id3084515/?expand=factbox3085236 ↩︎
86. Miljødirektoratet. (2024, 10. april). Klimatiltaka som kan kutte norske utslepp. Hentet 27. mars 2025, fra https://www.miljodirektoratet.no/aktuelt/nyheter/2024/april-2024/klimatiltaka-som-kan-kutte-norske-utslepp/ ↩︎
87. ZERO. (2025, 11. mars). ZERO foreslår kommunal kraftpakke. Hentet 27. mars 2025, fra https://zero.no/zero-foreslar-kommunal-kraftpakke/ ↩︎
88. Riksrevisjonen. (2025). Riksrevisjonens undersøkelse av kapasiteten i strømnettet. Dokument 3:7 (2024–2025). Hentet 27. mars 2025, fra https://www.riksrevisjonen.no/rapporter-mappe/no-2024-2025/kapasiteten-i-stromnettet/ ↩︎
89. Miljødirektoratet. (2021). Faktagrunnlag for vurdering av avgift på klimagassutslipp fra nedbygging av arealer (M-2179). Hentet 27. mars 2025, fra https://www.miljodirektoratet.no/publikasjoner/2021/desember-2021/faktagrunnlag-for-vurdering-av–avgift-pa-klimagassutslipp–fra-nedbygging-av-arealer/ ↩︎
90. Miljødirektoratet. (2024, 24. oktober). Nye tal for opptak og utslepp frå areal i kommunar. Hentet 27. mars 2025, fra https://www.miljodirektoratet.no/aktuelt/nyheter/2024/oktober-2024/nye-tal-for-opptak-og-utslepp-fra-areal-i-kommunar/ ↩︎
91. Miljødirektoratet. (2024, 6. mai). Planlegger utbygging av 4000 km². Hentet 27. mars 2025, fra https://www.miljodirektoratet.no/aktuelt/nyheter/2024/mai-2024/planlegger-utbygging-av-4000-km/ ↩︎
92. Søgaard, G., et al. (2021). Arealbruksendring til utbygd areal: Faktagrunnlag for vurdering av avgift på utslipp fra arealbruksendring – rapporterte utslipp og mulige kartgrunnlag (NIBIO Rapport 7(164)). Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO). Hentet 27. mars 2025, fra https://nibio.brage.unit.no/nibio-xmlui/handle/11250/2825197 ↩︎
93. Støstad, M. N., Mon, S. T., & Solvang, R. (2024, 6. januar). Norge i rødt, hvitt og GRÅTT. NRK. Hentet 27. mars 2025, fra https://www.nrk.no/dokumentar/xl/nrk-avslorer_-44.000-inngrep-i-norsk-natur-pa-fem-ar-1.16573560 ↩︎
94. Holth, F., & Winge, N. G. (2023). Dispensasjon etter plan- og bygningsloven: En analyse av mulige lovendringer. FoU-rapport for KS. Hentet 27. mars 2025, fra https://www.ks.no/contentassets/d10a35911dc44b139c7bf207412dde90/Utredning-med-forslag-til-nye-bestemmelser-om-dispensasjoner-Holth-Winge-1-.pdf ↩︎
95. Pörtner, H. O., et al. (2021). IPBES-IPCC co-sponsored workshop report on biodiversity and climate change. IPBES og IPCC. https://doi.org/10.5281/zenodo.4782538 ↩︎
96. Miljødirektoratet. (2023). Tiltaksanalyse for skog- og arealbrukssektoren (LULUCF) (M-2493). Hentet 27. mars 2025, fra https://www.miljodirektoratet.no/publikasjoner/2023/april-2023/tiltaksanalyse-for-skog-og-arealbrukssektoren/ ↩︎
97. Dalen, L. S. (2024, 8. november). Skogens netto CO₂-opptak fortsetter å falle. Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO). Hentet 27. mars 2025, fra https://nibio.no/nyheter/skogens-netto-co2-opptak-fortsetter-a-falle ↩︎
98. Miljødirektoratet. (2024, 29. april). Inngrepsfri natur krympa med 116 500 fotballbanar. Hentet 27. mars 2025, fra https://www.miljodirektoratet.no/aktuelt/nyheter/2024/april-2024/inngrepsfri-natur-krympa-med-116-500-fotballbanar/ ↩︎
99. Klima- og miljødepartementet. (2024). Bærekraftig bruk og bevaring av natur: Norsk handlingsplan for naturmangfold (Meld. St. 35 (2023–2024)). Hentet 27. mars 2025, fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-35-20232024/id3054780/ ↩︎
100. Halleraker, J. H. (2024). Arealnøytralitet. Store norske leksikon. Hentet 27. mars 2025, fra https://snl.no/arealn%C3%B8ytralitet ↩︎