Operasjon nullutslipp

Utgitt:

5. desember 2017

Utgiver:

Norsk klimastiftelse (2017)

Rapportnummer:

2°C NR. 01/2017

Redaksjon:

  • Anders Bjartnes, ansvarlig redaktør
  • Lars-Henrik Paarup Michelsen
  • Lars Ursin
  • Anne Jortveit

Design:

Haltenbanken

Innhold

Kunnskap som kan redde verden

Det du holder i hånden er 2°C – et magasin som skal gi deg som leser kunnskap om hvorfor klimaet endres, hvordan endringene merkes allerede, og hva som skal til for å begrense oppvarmingen som er i gang.

Årets utgave av 2°C retter seg spesielt mot elever i videregående skole. Skolene kan bestille magasinet på tograder.no og få klassesett gratis tilsendt. å denne måten ønsker vi i Norsk klimastiftelse – sammen med våre støttespillere – å bidra til at norske skoleelever får oppdatert kunnskap om klimaendringene og klimaløsningene.

De som er elever og studenter i dag står foran større oppgaver og utfordringer enn generasjonene før dem. De neste 30 årene må verden gjennomføre en gigantisk omstilling. I 2050 må vi bruke langt mindre fossil energi enn nå. Det skal produseres mye mer fornybar energi, og energien må brukes smartere og mer effektivt. Omstillingen skal skje på samme tid som antallet mennesker i verden øker og fattigdommen skal utryddes.

I tillegg skal de hanskes med stadig mer alvorlige følger av klimaendringene, både her til lands og rundt om på kloden.

Nesten uansett hvor dagens unge havner eller hva de kommer til å gjøre – både på fritiden og på jobb – vil de fremover støte på mange problemstillinger knyttet til klimaendringer og energiomstilling. De skal inn i et yrkesliv der mange jobber vil dreie seg om å «redde verden», som å finne ut av hvordan man kan sørge for nok mat, tilgang til elektrisitet, gode bygninger, effektiv transport og lønnsom industri, uten å ødelegge livsgrunnlaget med klimagassutslipp.

Når vi skal gjøre så store og viktige samfunnsendringer er det ekstra viktig å ha kunnskap nok til å fatte de riktige beslutningene. I Norge har vi heldigvis mange anerkjente fagmiljø der forskerne hver dag arbeider med å skaffe oss oppdatert og pålitelig informasjon og kunnskap om klimaendringer og klimaløsninger.

Noen av disse forskerne jobber ved Bjerknessenteret for klimaforskning, Universitetet i Bergen og ved NTNU i Trondheim. I Norsk klimastiftelse har vi helt fra starten samarbeidet tett med disse fagmiljøene for å bidra til å formidle forskningen deres.

Klimastiftelsen er glad for å kunne tilrettelegge og dele denne solide kunnskapen med dere.

Lars‐Henrik Paarup Michelsen
Daglig leder

Anders Bjartnes
Redaktør

Dette bør du vite om klimatrusselen

Kloden blir varmere og følgene er alvorlige. Økt CO2 i atmosfæren er årsaken, men vi kan bremse utviklingen hvis vi handler. Kunnskapen vår om klimaet øker for hver dag. Tore Furevik er direktør ved Bjerknessenteret for klimaforskning. Vi har spurt ham hva den siste forskningen forteller oss.

Tekst: Lars Ursin

– Først av alt: Hva viser værstatistikken? Blir kloden varmere?

Ekspertintervju

Tore Furevik  Professor ved Geofysisk institutt ved Universitetet i Bergen og direktør ved Bjerknessenteret for klimaforskning

Furevik følger utviklingen i den norske og internasjonale klimavitenskapen svært tett og går her igjennom de viktigste funnene i forskningen.

– Svaret er et klart ja: Målinger og statistikk de siste årene viser at klima‐ endringene fortsetter med uforminsket styrke. Temperaturene øker, både i atmosfæren og på landjorden og i havet, og vi ser hyppigere ekstremvær, både ekstremnedbør, hetebølger og tørkebølger. Sommerens hetebølge i Sør‐Europa og ekstremnedbøren som skapte flommen i Utvik føyer seg inn i dette bildet. Og disse observasjonene passer godt inn i det klimamodellene har forutsett over tid. Alt viser at vi har et klima i ubalanse. Og det er ingen tvil om at det er økt innhold av CO2 i atmosfæren som er årsaken.

– For noen år siden var det snakk om at endringene vi hadde sett bare var naturlige variasjoner. Hva har skjedd?

– Vi har fått mer forståelse nå for hva som er naturlige variasjoner, og hva som virkelig er global oppvarming. Blant annet forstår vi bedre hvordan variasjoner i havet – og da spesielt Stillehavet – påvirker temperaturene globalt og de store vindsystemene i atmosfæren. Disse naturlige svingning‐ ene kan bremse oppvarmingen i perioder, og det var det som skjedde fra slutten av nittitallet frem til rundt 2012. Så kan det i neste omgang akselerere oppvarmingen, og det ser vi nå. Vi fikk nye varmerekorder i 2014, 2015 og 2016, og 2017 ser også ut til å bli blant de varmeste årene vi har observert.

– Og når det blir varmere, stiger havet. Hva sier ny forskning om det?

– Det stiger raskere enn vi har antatt. Nå ligger raten på 3,5 mm per år – det høres nok ikke mye ut, men det uro‐ vekkende er at det går stadig fortere. Det har så langt først og fremst vært på grunn av termisk ekspansjon – når vann blir varmere, tar det større plass og fra smelting av mindre isbreer på land, men nå ser vi at smeltevann fra Grønland og Antarktis bidrar stadig mer. Dette har ført til mye diskusjon om fremtiden til verdens kystnære strøk, spesielt byene ved kysten.

– Hva med klimapolitikken?

– Det er forsket mye på halvannengraders‐ og togradersmålene de siste årene, spesielt om Paris‐avtalen, og om hvor realistisk eller fysisk mulig det er å nå målene som ligger til grunn for avtalen. Jo lenger vi venter med å kutte utslippene, jo mer drastisk må vi kutte på kortere tid. Ifølge en artikkel i Nature, for eksempel, kan vi ikke vente lenger enn til senest 2020 med å begynne å kutte. Vi må begynne nå, og vi må kutte dramatisk, hvis ikke togradersmålet skal bli helt umulig å nå. En annen, fersk artikkel slår rett og slett fast at togradersmålet er uoppnåelig – det krever en teknisk og økonomisk utvikling som er usannsynlig, hevder disse forskerne.

– Norge har forpliktet seg til å kutte 40 prosent av CO2-utslippene innen 2030. Er det godt nok?

– Nei, ikke dersom togradersmålet skal nås. For at det skal skje, må verden raskere ned mot nullutslipp. Samtidig er selv det kuttet vi har forpliktet oss til ekstremt utfordrende – husk at 2030 bare er 12 år unna. Og ikke bare vil det få alvorlige konsekvenser for klimaet om vi ikke når målene – nå vil det også koste i kroner og øre. Norges mål er knyttet opp mot EØS‐avtalen, og vi vil kunne bli straffet økonomisk av EU om vi ikke gjør nok.

– Det er med andre ord håpløst?

– Jeg vil heller snu på det: Togradersmålet virker urealistisk, men vi styrer trolig ikke mot katastrofen. Det skjer veldig mye positivt nå: Paris‐avtalen var god, særlig om den gradvis strammes inn slik hensikten er. Den teknologiske utviklingen går raskt og i riktig retning. I sum betyr det at det er mindre sannsynlig at vi ender med fire til seks graders oppvarming i 2100 slik mange har fryktet. Det ville vært katastrofalt. Jeg tror vi ender et sted mellom to og tre grader. Fortsatt vil skadevirkningene være store, og det vil bli tøft for mange, men det er vesentlig bedre enn både fire, fem og seks grader.

Derfor blir klimaet varmere

2°C_2017-6

2°C_2017-7

Slik jobber klimaforskerne

Når politikere vedtar at vi skal jobbe for å begrense den globale oppvarmingen, gjør de det etter råd fra klimaforskerne. Men hvordan vet forskerne at jorden varmes opp?

Tekst: Gudrun Sylte og Lars Ursin

Ekspertintervju

Ingjald Pilskog  Postdoktor, Uni Research Klima

Pilskog jobber med klimamodeller, og forklarer her hvordan disse er bygd opp.

Det er først og fremst komplekse klimamodeller som ligger bak rådene fra FNs klimapanel, IPCC. Disse modellene bygger på kunnskap fra mange forskningsgrener, forteller Ingjald Pilskog:

– Fra fysikken vet vi for eksempel hvordan gasser og væsker påvirkes av ulike prosesser, hva som skjer når de tilføres energi. Fra kjemien vet vi mer om hvordan gasser oppfører seg, og hvordan stoffer reagerer med hverandre og blir til nye forbindelser. Fra biologien vet vi hvordan alger og andre organismer bruker kjemien i havet, atmosfæren og landjorden, og hvordan de bruker energi fra solen til å vokse, forklarer han. Alt dette setter klimaforskere så sammen, så godt de kan, og lager en jordsystemmodell.

– Denne beskriver karbonsystemet og økosystemer i tillegg til de rene klimaprosessene som vær og havstrømmer, og hvordan alt dette henger sammen, sier Pilskog.

Modellen kan sammenliknes med en enormt kompleks likning med mange ukjente. For at den skal brukes til eksperimenter, må den først kjøres til den er i likevekt. Det betyr at man mater inn kjente betingelser, for eksempel hvor mye CO2 det var i atmosfæren i 1870. Man kjører så modellen til den gjenskaper et stabilt klima for hvert nytt år man regner ut med de samme startbetingelsene. Om modellen er riktig, skal klimaet i 1870 da ha blitt gjenskapt i modellen.

Jo bedre modellen gir resultater som stemmer med virkeligheten, dess bedre kan vi anta at den vil treffe på fremtiden.

– Om modellens klima og virkelighetens klima stemmer godt overens, så kan vi starte våre forsøk som å øke mengden med CO2 og se hvordan det påvirker havstrømmer, temperatur og biologien, sier Pilskog.

Enten man bruker komplekse jordsystemmodeller eller tester enklere hypoteser med data fra observasjoner, må all forskning publiseres. Det betyr at den skal trykkes i et vitenskapelig tidsskrift. Og da må den gjennom flere nåløyer.

Forskerne sjekker og dobbeltsjekker data, metoder, utregninger og resultater. De jobber med språket, med å forklare så presist som mulig hva de har gjort og hva de har funnet. Så sender de det til et tidsskrift, for fagfellevurdering.

– Tidsskriftet finner andre forskere med dette som spesialfelt. De vurderer om de forstår hva du har gjort, om det er god forskning. De vil påpeke unøyaktig‐ heter, feil eller mangler i forklaringen, alt skal kunne gjenskapes av andre forskere. Andre skal kunne forstå hva du har gjort, og få samme resultat med samme metode, sier Pilskog.

– Å publisere en artikkel kan ta år dersom man ikke har beskrevet hva man har gjort godt nok. Dersom man ikke har gjort god nok forskning får man ikke publisere i det hele tatt, fortsetter han.

Blir forskningen publisert, vil andre som jobber innen samme området lese arbeidet og sjekke mot egne funn. Finner de noe som ikke stemmer, blir dette gjerne debattert i nye artikler, diskutert på konferanser, og testet på nytt for å finne ut hva som er årsaken til forskjellene. Det er sjeldent at alle er enige i alle detaljene, men vi forskere er enige i hovedtrekkene.

– Det mest spennende er når noen finner noe som snur opp ned på hvordan vi forstår et fenomen eller en observasjon – og som samtidig er god forskning. At en finner ut noe nytt, det er det gøyeste vi kan oppleve som forskere, sier Pilskog.

FNs klimapanel driver ikke egen forskning, men samler og gjennomgår enorme mengder materiale fra universiteter og forskningsinstitusjoner over hele verden. Arbeidet presenteres til sist i en oppsummerende rapport som er det vitenskapelige grunnlaget for den politiske innsatsen for å begrense klimaendringene.

Over 800 eksperter fra 80 land var hovedforfattere av klima‐ panelets femte hovedrapport, som ble publisert i 2013 og 2014. Arbeidet som ble presen‐ tert i femte hovedrapport var grunnlaget som ble lagt frem foran Paris‐toppmøtet i 2015.

Tusenvis av forskere over hele verden arbeider nå med grunn‐ laget for det som skal bli den sjette hovedrapporten. Den skal publiseres i 2021 og 2022.

Slik merker vi klimaendringene i dag …

Jorden er blitt én grad varmere allerede. Klimaforsker Kikki Kleiven viser oss hvordan vi opplever at klimaet endrer seg nå.

Tekst: Lars Ursin

– Hvordan merker vi klimaendringene i dag?

Ekspertintervju

Kikki Kleiven  Førsteamanuensis ved Institutt for geovitenskap og tilknyttet Bjerknessenteret for klimaforskning ved Universitetet i Bergen

Kleivens fagfelt er fortidsklima. Hun har vunnet flere priser for sin innsats som forskningsformidler og er også styremedlem i Norsk Klimastiftelse.

– Det er bare å se seg rundt: Vi har mer nedbør, hyppigere ekstremregn, mer langvarige hetebølger, sterkere stormer, mer ødeleggende flommer og mer skogbrann enn før. Alt skyldes ikke den globale oppvarmingen, men det skjer oftere og mer voldsomt nå.

– Havet, da? Har ikke det også steget?

– Jo, i snitt rundt fem centimeter siden årtusenskiftet. Det høres ikke mye ut, men hastigheten øker.

– Hvorfor blir stormene sterkere?

– Fordi varmere vær gir mer energi i atmosfæren. Sammen med varmere hav bidrar det til sterkere stormer og tropiske orkaner. Vi har ikke fått flere tropiske stormer enn før, men de vi ser er ofte kraftigere. Det som før var skadelig blir i dag dødelig. Flere forskere mener at alle de sterke orkanene vi så i Karibia i sommer, og den kraftige monsunen i India og Bangladesh, kan være tegn på dette.

– Regnet har også økt på, det merker vi her hjemme. Hvorfor skjer det, og hva gjør det?

– Forklaringen er enkel: Varmere klima gir en fuktigere atmosfære som kan inneholde mer fuktighet til å lage regn av. Derfor regner det nesten 20 prosent mer i Norge nå enn det gjorde i 1900. Dette fører i neste omgang til flom, men regnet kan også ødelegge avlinger, som vi har sett på Vestlandet i år. Hadde vi levd i middelalderen, ville 2017 vært et katastrofalt uår.

– Hva med hetebølgene?

– 20 prosent av jordens befolkning opplever farlige hetebølger minst 20 dager i året. I rike land kan vi holde oss innendørs med klimaanlegg. Slike finnes ikke alltid på landsbygda i land som Irak eller India. Blir det varmere enn 50°C flere dager på rad der, kan mange dø. Men selv i Vest‐Europa kan hetebølger være dødelige.

– Og så kommer skogbrannene …

– Skogbranner går ofte hånd i hånd med hetebølger og tørke. Tørke dreper også avlinger. Men det hjelper ikke bøndene om det kommer kraftige regnskyll etter en lang periode med tørke. Da kan matjorden bli skylt vekk av regnet. Jorderosjon er også en utfordring for matforsyningen vår.

– Vi hører også om havforsuring. Hva er det?

– Havet tar opp mye av CO2-overskuddet i atmosfæren. Det bremser på den ene siden oppvarmingen, på den annen side blir havet surere jo mer CO2 det tar opp. Surt vann kan skade mange organismer, blant annet foraminiferer, små encellede dyr med skall som består av mye kalk. Eksperimenter viser at slike organismer har vanskelig for å danne skall når havet surner. De bruker mye energi på å beskytte seg og mindre på å vokse og formere seg. Det kan få konsekvenser for hele næringskjeden de er del av. Dette kaller jeg «Det skjulte CO2-problemet»: Vi vet at 30 prosent av utslippene er tatt opp av havet, som har gjort det 0,1 pH surere. Og det er på høyere breddegrader, i Arktis der vannet er kaldt, at CO2 løses lettest opp. Det er her vi ser sterkest forsuring. Vi vet ikke hvilke konsekvenser dette vil få, men vi vet at det er dramatisk. Skal vi høste av havet også i fremtiden, må vi ikke la klimagassutslippene våre ødelegge livsgrunnlaget.

… og slik blir klimaet i 2100

Hvis vi merker klimaendringene så sterkt på kroppen alt nå, tåler vi da én grad til? Hva med flere? Klimaforsker Kikki Kleiven forteller hva som vil skje om vi ikke gjør noe, og hva som skjer hvis vi begrenser oppvarmingen til 2°C.

Tekst: Lars Ursin

Først: Hvor mye varmere kan det bli?

– I de verste scenariene klimaforskere bruker, ender vi med mellom 3,2 og 5,4 graders oppvarming. Ideelt sett håper vi at planeten varmes minst mulig, men politikerne har som mål å i alle fall begrense det til to grader. Men dette er gjennomsnittsverdier. Hvis jorden blir 5°C varmere i snitt, vil enkelte av verdens storbyer bli enda varmere. Da kan for eksempel Madrid bli rundt 8°C varmere i snitt om sommeren. I Kuwait by, kan det bli enda verre: Der kan vi få snittemperatur på 49,9°C om sommeren. Ingen steder på jorden er så varme i dag, vi vet ikke om mennesker vil kunne leve i en slik varme.

– Hva skjer med havet?

– I de varmeste scenariene, vil store deler av mange av verdens storbyer  være under vann når smeltingen av innlandsisen går sin gang. I Norge vil vi se opptil 80 cm havstigning på Vestlandet i dette århundret. Med to graders oppvarming vil havet stige mindre: mellom 10 og 30 cm i Norge. Men stormflo vil bli mer vanlig og mer ødeleggende.

– Stormene vil bli sterkere, men hvor mye?

– For hver grad vi øker temperaturen med, kan luften holde på seks prosent mer fuktighet. Forskjellen på to eller fem grader vil bli stor, og i verste fall få dramatiske konsekvenser. Oppvarmet vann gir kraftigere stormsentre, og varmere luft gir mer regn i stormene som skaper mer flom og ødeleggelser.

– Hva med tørker og hetebølger?

– De vil vare lengre, og skogbrannfaren øker. Med tre til fem graders oppvarming vil vi kanskje se at et tre ganger så stort skogsareal brenner årlig i forhold til i dag. Selv med bare to grader oppvarming vil vi kunne se 50 prosent økning i brent areal årlig. I slike scenarier med tre til fem graders oppvarming vil tre fjerdedeler av jordens befolkning utsettes for dødelige hetebølger i mer enn 20 dager i året. Men selv med bare to graders oppvarming, vil nesten halvparten av befolkningen utsettes for det samme.

– Havforsuringen da?

– Her vet vi for lite til å fastslå hva som vil skje. Men nettopp det skremmer oss forskere.

– Er det for sent for oss å gjøre noe?

– Nei, tvert om! To graders oppvarming gjør riktignok livet vanskeligere. Men fem graders oppvarming kan gjøre deler av planeten ulevelig for mennesker. Begrenser vi oppvarmingen, kan vi redde hundrevis av millioner av menneskeliv, inkludert mange av barna våre. Gjør vi ingenting, blir mange drept fordi vi forsømte oss. Vi må gjøre alt vi kan for å bremse klimaendringene, og vi må gjøre det nå.

Havet stiger raskere enn vi har trodd

I 2013 anslo FNs klimapanel at havet neppe ville stige med mer enn 98 cm innen 2100. Ny forskning viser at havet kan stige raskere og høyere. Vi har nemlig undervurdert hastigheten på smeltingen i Antarktis og på Grønland.

Tekst: Lars Ursin

Det er først og fremst to grunner til at havnivået stiger: Den første er issmelting, den andre er det fagfolkene kaller termisk ekspansjon – at vann tar større plass når det varmes opp. Og havet blir varmere: Hele 90 prosent av den samlede energien fra den globale oppvarmingen i perioden fra 1971 til 2010 har samlet seg i havet.

Hva sier FNs klimapanel?

Hvor mye havet vil stige, avhenger av hvor store utslippene av klimagasser blir i fremtiden, og det vet vi ikke nøyaktig. Derfor har FNs klimapanel skissert fire ulike utviklingsbaner – der de forsøker å anslå hva som vil skje i fire ulike scenarier – avhengig av om vi får lave, middels eller høye CO2-utslipp.

I den mest skånsomme utviklingsbanen holder vi oss under 2°C temperaturøkning siden den førindustrielle perioden. Høyutslippsscenarioet skisserer en fremtid der klimagassutslippene fortsetter å øke i dagens takt fram til 2100. Da vil temperaturen øke mye mer.I et slikt scenario er det anslått at havet vil stige 0,52–0,98 meter innen 2100. Dette kan imidlertid være altfor forsiktig, fordi modellene som er brukt for Antarktis og Grønland trolig undervurderer hvor raskt isen smelter. Deter spesielt forskning på isbremmer – de flytende endene av de landfaste ismassene – som skaper bekymring. Dersom disse kollapser kan dette få havet til å stige mye raskere enn det forskerne har trodd så langt.

Usikkerhet i sør

En del forskning som har kommet ut etter den siste rapporten fra FNs klimapanel om Antarktis fra 2014, advarer mot nettopp dette. Denne forskningen har gitt ny viten om hvordan de sårbare isbremmene smelter: For det første at vann sildrer gjennom ismassene og «smører» undersiden av isen så den beveger seg raskere ut i havet. For det andre at mer overflatesmelting bidrar til økte sprekkdannelser og kalving, det vil si at isblokker løsner og havner i havet. Det bidrar også til at isbremmer beveger seg raskere. Dette tar ikke klimamodellene høyde for.

Enkelte av publikasjonene advarer om at en full kollaps av isbremmene kan akselerere havstigningen kraftig. Skrekkscenariet er at havet kan stige flere meter innen 50 år.

Andre publikasjoner mener en full kollaps er urealistisk, fordi smeltevannet ser ut til å ledes unna på en måte tidligere teori heller ikke har tatt høyde for. Konklusjonen må bli at vi ikke vet nok til å fastslå hva som skjer med Antarktisisen. Det vi imidlertid kan si, er at hvis en slik kollaps finner sted, vil havstigningen som følger komme relativt raskt.

Selv begrenset havstigning er alvorlig

Havstigningen er en av de mest alvorlige konsekvensene av global oppvarming. Syv hundre millioner mennesker, altså rundt ti prosent av verdens befolkning, bor i lavtliggende kyststrøk. Altså innen ti meter fra dagens havnivå. Selv beskjeden havstigning får derfor store konsekvenser og bærer med seg store kostnader. Det blir mer vanlig med oversvømmelser og skader på bygninger og annen infrastruktur, og det må gjøres stor innsats for å holde vannet ute.

Med stigende havnivå øker risikoen for stormflo, som her i Bergen i 2007.
Bergen og andre byer som ligger ved kysten vil oftere oppleve at vannet siger
inn på land. 700 millioner mennesker bor mindre enn 10 meter fra havet. (Foto: Jan M. Lillebø –  Bergens Tidende)

Så mye karbon kan vi slippe ut

Jo mer karbon vi slipper ut, dess varmere blir det. 1,5 grader varmere kan vi takle, mer enn 2 grader blir vanskeligere. Forskere har beregnet hvor mye karbon vi kan slippe ut før vi kommer over disse grensene. Glen Peters, seniorforsker ved CICERO senter for klimaforskning, forklarer.

Tekst: Lars Ursin

2°C: – Forklar oss først: Hva er 1,5-graders og togradersmålene?

Ekspertintervju

Glen Peters  Seniorforsker ved CICERO Senter for klimaforskning

Forsker blant annet på menneskeskapte klimaendringer, og har vært med på utviklingen av det globale karbonbudsjettet.

Glen Peters: – De har sitt utspring i FNs klimakonvensjon fra 1992, der målet var å unngå menneskeskapte klimaendringer. Spørsmålet har vært hvor mye global oppvarming vi kan tåle. I årene som fulgte ble det gradvis etablert en slags konsensus om at to grader var noe vi kunne leve med. Først på klimakonferansen i København i 2009 ble det nevnt som et potensial, mens Paris‐avtalen i 2015 fastslo det konkret – og der kom også 1,5-gradersmålet inn. Akkurat det kom litt overraskende på mange: Det ble drevet frem av Høyambisjonskoalisjonen, spesielt små øystater og utviklingsland presset på.

– Har vi mulighet til å nå disse målene?

– Jeg har lenge vært pessimist, men mye har skjedd i det siste. Kyoto‐avtalen (1997) satte tak på utslipp i industriland, men ikke utviklingsland – det skapte trøbbel. På 2000‐tallet kunne Kinas utslipp vokse med 10 prosent årlig, samtidig som den globale oppvarmingen fortsatte, og togradersmålet virket urealistisk.

– Så endret det seg: Klimakonferansen i København bygget mer støtte til togradersmålet. Og etter Paris‐avtalen skjedde noe uventet: Utslippene flatet ut – det ble mer optimisme, togradersmålet virket plutselig oppnåelig igjen. Det var mange årsaker til dette: Kina tok grep om egne utslipp, og sol‐ og vindenergi raste i pris, blant annet. Samtidig er ikke utflating nok: Utslippene må ned mot null for at vi skal lykkes. Det vi ser i dag er kanskje museskritt i riktig retning.

– Ofte hører vi om «karbonbudsjettet» når det snakkes om disse målene. Hva er det?

– Tenk deg at det er en noenlunde direkte sammenheng mellom menneskeskapte karbonutslipp og temperaturøkning. Hvis vi skal stabilisere klimaet på to graders oppvarming, kan vi da i teorien regne ut hvor mye klimagasser vi kan slippe ut totalt for å stanse oppvarmingen der. Trekker vi fra hvor mye vi allerede har sluppet ut, har vi et budsjett for hvor mye vi har igjen å bruke før målet ryker. Det er en elegant måte å illustrere hvorfor vi må slutte å bruke fossile energikilder.

– Som praktisk verktøy er det mer begrenset. Det er for mange usikkerhetsmomenter, justerer vi modellene eller scenariene litt kan det få drastiske konsekvenser for budsjettet, spesielt når det gjelder andre klimagasser enn CO2. Slike ulike forutsetninger er litt av grunnen til oppstandelsen da forskere i en studie som ble publisert høsten 2017 regnet karbonbudsjettet på nytt og fant at 1,5-gradersmålet kan være innen rekkevidde igjen.

– Noe annet vi hører mye om, er negative utslipp. Hva er det, og hvordan kan vi få det?

– Det dreier seg om å fjerne CO2 fra atmosfæren, altså karbonfangst, som egentlig er et bedre begrep. Det kan gjøres på mange måter – planter binder karbon, så planting av skog kan i noen tilfeller fungere bra, så lenge man ikke driver kommersiell skogdrift og skaper nye utslipp. Da kan man heller brenne planter i lukkete systemer, og fange karbon fra avgassene. Dette er litt tilsvarende hva man kan gjøre med fossile brennstoff ved karbonfangst for eksempel i et kullkraftverk. Det utvikles også andre fancy teknologier, som innebærer at man rett og slett suger karbon ut av atmosfæren. Det er energikrevende, men kan bli et alternativ i atmosfæren.

– Hensikten er å senke konsentrasjonen av CO2 til et lavere nivå, men det vil også påvirke karbonbudsjettet: Med tilstrekkelig effektiv karbonfangst, tåler vi mer utslipp før 1,5- og togradersmålene ryker. Vi kan til og med forestille oss at vi kan opparbeide «karbongjeld» i en overgangsfase, og så betale ved å fange karbon senere. Hvis vi får karbonfangst i stor skala til å virke, kan det bli et viktig verktøy.

Vil du vite mer? Se Klimavaktens sider om karbonbudsjettet

Den nåværende utslippskurven må brytes raskt om vi skal komme på en kurs som begrenser den globale oppvarmingen til 2 eller ned mot 1,5 grader. Grafen viser ulike utslipps‐ og temperaturbaner frem mot neste århundreskifte. Legg merke til at en utvikling langs de blå strekene forutsetter negative utslipp, altså at CO2 fanges, mot slutten av århundret.
Kilde: Global Carbon Budget

Når er karbonbudsjettet oppbrukt?

I Paris‐avtalen ble verdens land enige om å begrense global oppvarming til «godt under» 2 grader celsius sammenlignet med temperaturen i førindustriell tid. Landene skal videre anstrenge seg for å begrense oppvarmingen til 1,5 grader.

Tekst: Lars‐Henrik Paarup Michelsen

Disse målsettingene krever at klimagassutslippene reduseres hurtig. I karbonbudsjetter beregner klimaforskerne hvor mye CO2 (justert for utslipp av andre gasser som bidrar til oppvarming) som kan slippes ut hvis klimamålene skal nås.

CO2 blir værende i atmosfæren i flere hundre år etter at utslippet er skjedd. Derfor opererer en med kumulative utslipp, altså historiske utslipp lagt sammen. Hvis kumulative menneskeskapte utslipp holdes under 2900 gigatonn CO2, er det over 66 prosents sannsynlighet for å lykkes med å holde oppvarmingen under 2 ̊C.

I den industrialiserte epoken fra 1870 til utgangen av 2016 vil det være sluppet ut ca. 2100 gigatonn CO2, ifølge estimater fra seniorforsker Glen Peters ved Cicero og prosjektet Global Carbon Budget. Da gjenstår det 800 gigatonn CO2 på 2°C-budsjettet. I 2016 var de globale utslippene på ca. 40 gigatonn. Hvis utslippene fortsetter på dette nivået, er det altså bare 20 år igjen til budsjettet er oppbrukt.

Hvis en legger 1,5 grader til grunn, ser det enda verre ut: Da er det faktisk bare fire – 4 – år igjen til budsjettet er tomt med dagens utslippsnivå. Denne beregningen tar utgangspunkt i at det skal være 66 prosent sannsynlighet for å lykkes. Hvis sannsynligheten reduseres til 50 prosent, så øker størrelsen på karbonbudsjettet noe.

Kompleksiteten i klimasystemet er bakgrunnen for at forskerne opererer med ulike grader av sannsynlighet for å begrense den globale oppvarmingen. Blant annet gir ikke forskningen entydige svar om klimafølsomheten – hvor raskt utslipp fører til temperaturøkning.

Usikkerheten gjør at forskerne også angir et øvre og nedre nivå på karbonbudsjettet. Et nedre nivå gir et budsjett for 2°C ved 66 prosents sannsynlighet på bare 466 gigatonn

CO2, mens et budsjett for det øvre nivået er på 1066 gigatonn. Dette viser spennet i usikkerheten. Estimatene fra Global Carbon Budget legger som nevnt til grunn at 800 gigatonn står igjen.

Men uansett hvilken av disse budsjettvariantene en baserer seg på, har verden svært liten tid på å redusere klimagass‐ utslippene. Utslippene må ned til null snarest mulig, slik at man slutter å tære på karbonbudsjettet.

Kilde:
Global Carbon Budget 2016. Anderson og Peters (2016): The trouble with negative emissions, Science 14. oktober 2016 (http://science.sciencemag.org/content/354/6309/182). Peters et al (2015): Measuring a fair and ambitious climate agreement using cumulative emissions, Environmental Research Letters Vol. 10, Number 10, 2015

Sider-fra-2°C_2017-19

Klimarisiko kort forklart

Både klimaendringer og klimapolitikk kan føre til økonomiske rystelser. Klimarisiko er begrepet som favner både klimaendringer og tiltakene som bekjemper dem.

Tekst: Anders Bjartnes

Økonomisk klimarisiko har de siste par årene blitt gjenstand for stadig mer oppmerksomhet, ikke minst i finans og næringsliv. Men også for stater blir klimarisiko viktigere. Et eget ekspertutvalg skal for eksempel vurdere hvordan Norge og norsk økonomi er utsatt for klimarisiko.

Den britiske sentralbanksjefen Mark Carney har vært svært sentral i arbeidet med å definere hva økonomisk klimarisiko betyr. Han identifiserte i 2015 tre områder der klimaspørsmålet medfører risiko.

  • Fysisk risiko: Kostnader knyttet til fysisk skade som følge av klimaendringer.
  • Overgangsrisiko: Økonomisk risiko knyttet til overgangen til lavutslippssamfunnet.
  • Ansvarsrisiko: Erstatningskrav fra rammede land og samfunn mot land og selskaper som har bidratt til klimaendringer.

Fysisk risiko inndeles i to grupper: akutt og kronisk.

Den akutte er knyttet til stormer og uvær. Nå er hverken stormer eller uvær noe nytt, men klimaendringene gjør at ekstremværet forsterkes. Utbetalinger etter skader kan for eksempel bli kostbart for forsikringsselskaper, og samfunn må planlegge og bygge slik at bygninger og annen infrastruktur bedre tåler mer ekstremvær.

Den kroniske risikoen kan for eksempel innebære at områder blir uegnet for matproduksjon på grunn av mer tørke, eller at mangel på tilgang på ferskvann skaper store vansker for vannforsyningen i storbyer. Et annet eksempel er at snømangel kan gjøre at skiturisme bortfaller som næringsvei for eksempel i deler av Alpene.

Overgangsrisiko handler om politiske, teknologiske og markedsmessige endringer som forandrer rammene for næringsvirksomhet. Dette kan være reguleringer på globalt nivå som Paris‐avtalen, det kan være nasjonale beslutninger om eksempelvis en CO2-skatt, eller lokale politiske vedtak. Dieselforbud i byer er et eksempel.

Ny teknologi skaper også risiko. Billig solenergi utkonkurrerer fossil energi i mange deler av verden. Forbrukernes ønsker endres.

Ofte vil det være en kombinasjon av reguleringer og ny teknologi som skaper endringene. At elbiler blir mer konkurransedyktige gjør det lettere å innføre regler som fremmer rask utrulling.

Ansvarsrisiko handler om at selskaper eller land som har tjent store penger på for eksempel fossil energi holdes ansvarlig for skade som har oppstått. Erstatningssøksmål mot selskaper er fremmet flere steder i verden, for eksempel har en rekke kommuner i California saksøkt en gruppe oljeselskaper. Kravet er at oljeselskapeneskal betale for kostnader knyttet til havstigning.

Et annet eksempel på ansvarsrisiko er at ledere i selskaper saksøkes fordi de ikke forutså økonomiske tap knyttet til innføring av strengere klimakrav. Dersom aksjonærer taper fordi ledelsen eller styret ikke fulgte med i timen, kan erstatningskrav bli reist.

Operasjon nullutslipp

Etter tiår med sterk vekst flatet CO2-utslippene ut fra 2014–2016. Men utslippstoppen var trolig ikke nådd. Global Carbon Budgets estimat for 2017 viser igjen en utslippsøkning.

Tekst: Lars‐Henrik Paarup Michelsen

CO2 er ikke den eneste, men den viktigste, kilden til global oppvarming. Det er utslippene knyttet til bruk av fossil energi som er hovedproblemet. Produksjonen og forbruket av energi må legges dramatisk om. Hvordan dette kan skje, forteller vi om på de neste sidene. Forbruk av kull sto i 2016 for 40 prosent av de globale CO2-slippene, mens olje og gass representerte henholdsvis 34 og 19 prosent. Utslipp fra sementproduksjon stod for 6 prosent og fakling 1 prosent. Klimamål diskuteres ofte i tonn og prosenter. Det er komplisert og gir lite mening for de fleste av oss. Å redusere klimagassutslippene i tråd med klimamålene handler egentlig om noen tydelige oppdrag – å få de globale utslippene raskest mulig ned fra elektrisitetsproduksjon, transport, industri og bygg. Vi kaller det operasjon nullutslipp.

2°C_2017-25

Veien til det utslippsfrie samfunnet

Skal vi bremse klimaendringene, må utslippene ned mot null. Hvordan skal vi få det til? Vi spør Asgeir Tomasgard, NTNU‐professor og direktør for Senter for studier av bærekraftig energi (CenSES).

Tekst: Lars Ursin

2°C: – Hva mener vi med nullutslippssamfunnet, og hvorfor snakker vi om det?

Ekspertintervju

Asgeir Tomasgard  Professor, Institutt for industriell økonomi og teknologiledelse, NTNU

Tomasgard er senterleder for CenSES, senter for bærekraftige energistudier, og forsker på nullutslippsteknologi.

Asgeir Tomasgard: – Det er en visjon om at vi i fremtiden skal ha null netto utslipp av klimagasser. Det er en forutsetning for å sikre både klimaet og velferden vår

– Hvordan kommer vi dit?

– Det vi snakker om er rett og slett å omstille alle sektorer til å slippe ut minst mulig klimagasser. Det har gunstige effekter også på andre felt: Mindre miljøbelastninger, energiøkonomisering som gir mer effektiv og lønnsom industri, lavere kostnader for husholdninger på sikt, og i forlengelsen av alt dette: Økt konkurransekraft for norsk økonomi og næringsliv. Resten av EU og verden kommer uansett til å ta denne omstillingen, da er det viktig at Norge ikke blir hengende etter. Vår velferd, konkurransekraft og miljø generelt vil tjene på det.

– Hvordan gjør vi det konkret?

– Globalt er det helt avgjørende å gjøre strømproduksjonen utslippsfri. Noe av det viktigste i første omgang i Norge er å fokusere på transportsektoren. For det første fordi det er en av de største utslippssektorene her i landet, men også fordi det her ikke er noen karbonlekkasje. (Karbonlekkasje betyr at utslipp flyttes fra ett land til et annet.) Hvis vi kutter i utslippene her, vil de ikke dukke opp andre steder i verden. Alle utslippskutt vi gjør på transport i Norge nå, gir umiddelbart effekt globalt. Det er også fornuftig å starte med energieffektivisering i bygg og industri – fordi det vil føre til en varig omstilling, og fordi det kan gå ut over konkurransekraften hvis vi havner på etterskudd.

– Hvem er det som driver utviklingen i riktig retning?

– Det er flere, og det viktige her er kanskje samspillet mellom private og offentlige aktører. Stor omstilling krever store investeringer. Offentlige investeringer kan bidra, men ikke gjøre alt. Vi trenger også å vri den private kapitalen i mer klimavennlig retning. Det må myndighetene legge til rette for, både i Norge og globalt, ved å fjerne barrierer og være med å stimulere markeder og teknologier.

– Hva fungerer best – gulrot eller pisk?

– Det kommer an på. Vi ønsker tiltak som gir gevinst i konkurransekraft, som stimulerer til omlegging og svekker uønsket adferd. Gulrot, for eksempel subsidier og andre rammevilkår som gjør det gunstig å investere i klimavennlig teknologi, kan være best for å få til varig omstilling. Pisk – som skatter og reguleringer – kan være best for å bremse de verste synderne. Samtidig må man ta hensyn til omstendighetene. For eksempel må CO2-skatt og kvotepriser ikke innføres ensidig. Det kan gi svekket konkurransekraft og karbonlekkasje – fordi virksomheter kan flyttes til steder der de ikke skattlegges eller må kjøpe kvoter. Ren skatt egner seg kanskje best der man ikke har fare for slik lekkasje. Tiltakene må ellers være målrettet og treffe presist, og spesielt subsidier og støtte til omstilling bør gis over begrenset tid før løsningene er kommersielle.

– Hva er de største barrierene?

– Det viktigste, og kanskje vanskeligste – er å gjøre noe med de store utslippene fra prosessindustrien, som sement og stål, som er blant de verste industrisynderne i europeisk sammenheng. Utfordringen er at om EU ensidig straffer sektorene, svekkes konkurransekraften til EUs industri, og det vil få liten effekt globalt. Innen matproduksjon vil nok mye utslipp som har med dyrehold å gjøre være vanskelig å bli kvitt. Gjødselproduksjon og maskiner er enklere å gjøre noe med. Når det gjelder landbruk, tror jeg man bør satse i første omgang på tiltak på systemsiden – senke utslipp i gjødselproduksjonen, for eksempel – og så heller jobbe på sikt med å endre adferd hos konsumenter.

Fornybar strøm — nøkkelen til utslippskutt

Kraftproduksjon er en stor kilde til CO2-utslipp. Kullkraft er «verstingen», men gasskraft er heller ikke uten utslipp. Når strømmen blir fornybar og ren, kan fossil energibruk erstattes i andre sektorer med store utslippskutt som resultat.

Tekst: Anders Bjartnes

I 2016 representerte produksjon av elektrisitet 39 prosent av de globale CO2-utslippene. Utslippene fra denne sektoren har økt jevnt og trutt i mange tiår, men trenden de siste årene er at det flater ut. Årsaken er i første rekke at kullet har tapt andeler både i Europa, USA og Kina. Når fornybar energi og gasskraft erstatter kullkraft, faller det gjennomsnittlige CO2-avtrykket per kilowattime (kWh) som produseres og forbrukes.

Når stadig renere elektrisitet i neste omgang tas i bruk til erstatning for fossil energi i transportsektoren eller til oppvarming, reduseres de samlede CO2-utslippene mye. Fornybar strøm blir derfor nøkkelen til utslippskutt også i andre sektorer.

Ser vi på det globale bildet, utgjør fornybar energi snaut 25 prosent av den samlede strømproduksjonen, mens fossil energi representerer cirka 65 prosent, og kjernekraft drøyt 10 prosent.

Den gode nyheten er at det nå bygges ut mer fornybar elektrisitet enn fossil. I 2016 kom over 60 prosent av all nybygd kraft fra fornybare energikilder. Går man tilbake til 2010, var tallet under 50 prosent.

Både sol og vind har opplevd sterk vekst de siste 10–15 årene, samtidig som kostnadene har falt dramatisk. Prisen på solenergi har stupt og vind‐ kraft har også blitt mye billigere. De to store «nye» fornybarteknologiene blir stadig mer konkurransedyktige mot fossile kilder. Vannkraft er fortsatt den største kilden til fornybar kraftproduk‐ sjon, men vokser ikke på langt nær så mye som sol og vind.

Flere fattige får strøm

Antallet mennesker uten tilgang på strøm har falt fra 1,7 milliarder i år 2000 til 1,1 milliarder i 2016. Det fremkommer i en rapport Det internasjonale energi‐ byrået (IEA) la frem høsten 2017.

Kampen mot energifattigdom bærer frukter og farten i den positive utviklingen er økende. Mens 62 millioner fikk tilgang til strøm i gjennomsnitt hvert år i perioden fra 2000–2012, er dette økt til 103 millioner i gjennomsnitt fra 2012–2015.

Snaut halvparten av den drøyt halve milliarden som har fått strøm installert de siste 15 årene får energien fra kull, men denne andelen vil falle raskt fremover, mener IEA. Billigere fornybar energi – særlig sol – og denne teknologiens egnethet i områder uten utbygd strømnett gjør at kullet skvises som kilde.

Det er i Asia – og særlig India – at fremgangen har vært størst. Tallene viser at nær 500 millioner indere har fått tilgang på elektrisitet de siste 15 årene. Afrika sør for Sahara henger igjen, men også der viser utviklingen nå positive trekk.

Britene kutter kull og CO2-utslipp

Storbritannia har kuttet utslipp i sin kraftsektor i raskere takt enn noe annet land. På få år er kullet nesten borte som kilde til elektrisitetsproduksjon.

Tekst: Anders Bjartnes

For fire‐fem år siden sto kullkraft for omkring 40 prosent av kraftproduksjonen i Storbritannia, mens kullet i 2016 utgjorde under ti prosent av den britiske kraftproduksjonen. Innen 2025 skal kullet være helt borte, ifølge vedtak som er gjort i Parlamentet.

Den positive utviklingen de siste årene har fortsatt inn i 2017 – strømmen britene bruker blir stadig renere.

Det gjennomsnittlige CO2-utslippet per kWh lå sommeren 2017 ned mot 200g CO2/kWh mens det i 2013 var på nesten 500g CO2/kWh. Innholdet av CO2/karbon i strømproduksjonen er altså halvert på noen få år. Til sammenlikning vil et moderne gasskraftverk ha utslipp på ca 400g CO2/kWh, mens de verste kullkraftverkene har utslipp på over 1000g CO2/kWh.

Årsaken til den markante endringen i den britiske kraftmiksen er at gass og fornybar energi overtar for kull. Særlig gjør nye store havvind‐prosjekter betydelige innhogg fra den fornybare siden, mens gass vinner i konkurransen mot kull. I Storbritannia er prisen for å slippe ut CO2 høyere enn ellers i Europa. Det er fordi politikerne har innført et «gulv» for CO2-prisen. Det gjør at kull blir dyrere enn gass.

Det er verdt å merke seg at kullet og gassens samlede andel også går ned – fordi det stadig kommer mer ny fornybar strøm på markedet.

Fra 1990–2016 har Storbritannias CO2-utslipp falt med 37 prosent, og bare fra 2015 til 2016 falt utslippene med 7 prosent.

Strømmen blir renere

Utslippsfri kraftproduksjon er avgjørende for det grønne skiftet, forteller Nils Røkke, direktør for bærekraft i SINTEF.

Tekst: Lars Ursin

2°C: – Hvorfor er det viktig å gjøre strømproduksjonen utslippsfri?

Ekspertintervju

Nils Røkke  Direktør for bærekraft i SINTEF

Røkke er en ledende ekspert på energiproduksjon og klimateknologi, og er nyvalgt leder for Den Europeiske energiforskningsalliansen EERA.

Nils Røkke: – Forbrenning av kull og naturgass til energiformål står for omtrent 60 prosent av CO2-utslippene i verden. Skal vi nå klimamålene våre, må vi avkarbonisere fossilbasert kraft‐ og varmeproduksjon.

– Hva er de største karbonutslippskildene innen strømproduksjon i dag?

– Kullkraftverk står for 40 prosent av utslippene, men er gledelig nok på vei ned. Gass er på andreplass og på vei opp, mye som erstatning for kullkraft. Gasskraft gir normalt rundt halvparten av CO2-utslippet av kullkraft.

– Hvor ligger de tekniske utfordringene i å gjøre strømproduksjonen utslippsfri?

– Skala er viktig. Vannkraft utgjør om lag 17 prosent av kraftproduksjonen i verden i dag, og det vil neppe endre seg dramatisk. Da må man tenke på hva det vil bety å skalere sol‐ og vindkraft fra dagens 4 prosent til over 40 prosent i begge produksjoner, i en verden der kraftbehovet er enda større enn i dag.

– Og selv om en helt avkarbonisert kraftforsyning «bare» vil legge på beslag på snaut én prosent av verdens areal, er det mye sammenlignet med hvor lite som i dag er belagt av fornybart og hvor kontroversielt dette er mange steder. Jeg mener også CCS, altså karbonfangst og -lagring, bør bli raskere utbredt. Kan man produsere kraft fra fossile kilder med lavt klimagassutslipp og til konkurransedyktig pris, må man ha et pragmatisk syn på dette.

– Hva står i veien for at utviklingen kan gå fortere?

– Veksten går ikke raskt nok. I dag er det i stor grad markedet som styrer utviklingen, skal vi få i gang endringsprosesser, må det tas modige politiske skritt. Tenk på Tysklands beslutning om kjernekraftverk og solkraftsatsingen, Sveriges mål om bærekraftig og selvforsynt energi, Danmarks satsing på vindkraft og Storbritannia som har redusert kullbruken med to tredeler siden 2000.

Vår hjemlige paradegren er lavutslippsbiler. Lovgivning og insentiver virker, spesielt når de kan samvirke. Klimalovgivning må blir mer bindende og eksplisitt, slik miljølovgivningen ellers er.

– Hva har skjedd med teknologien på dette feltet de siste årene?

– På sol og vind har utviklingen vært ekstrem: kostnadene har falt med 15–25 prosent hver gang installert kapasitet er doblet de siste 20 årene, mye det samme har vi sett på batterier. Brenselceller er også blitt drevet ned i pris. I England og Skottland er nå offshore vindprosjekter uten subsidier konkurransedyktige på pris med kraft fra naturgass, ingen ville trodd det for ti år siden. Solcellene fikk en opptur da Tyskland startet sin energirevolusjon, som ble opptakten til en enorm produksjonsøkning med fallende priser. Nå er produksjonskjedene godt fungerende på solceller og sol og vind utkonkurrerer normal fossil kraftproduksjon på steder med gode sol‐ og vindressurser.

– Hvilke andre gjennombrudd kan vi vente?

– Endringene som kommer vil kreve smartere og mer robuste nettsystemer for transport og lagring av kraft mellom et stort antall produsenter og konsumenter som kan respondere raskt. Vi trenger storskala batterier og systemer for mellomlagring på lengre tidsskala, for eksempel hydrogen. Norge må ta del i denne utviklingen og få til verdiskaping basert på våre egne ressurser og kunnskap. Vi har maritim og offshore kunnskap for offshore vind, avanserte materialer for solkraft, nye løsninger for storskala produksjon av hydrogen – også fra fossile kilder med CCS og verdiskaping basert på vannkraften vår. Jeg har store forventninger til Forskningssentrene for Miljøvennlig Energi (FME) som er etablert i Norge. Dette er gode utgangspunkt for verdiskaping. Forskning nytter!

Bratt vei til utslippsfri transport

Utslipp fra transportsektoren sto i 2016 for 21 prosent av de globale CO2-utslippene. USA er verstingen når det kommer til karbonutslipp fra transportsektoren. Bilglade amerikanere slipper ut like mye CO2 som Kina og EU til sammen.

Tekst: Lars‐Henrik Paarup Michelsen

Selv om veksten i transportutslippene ser ut til å dempes, er befolkningsvekst og velstandsøkning sterke drivere for økt transport: flere varer skal transporteres og flere mennesker gjør flere arbeids‐ og fritidsreiser. Raske utslippskutt krever at vi både erstatter fossilt drivstoff med nullutslippsteknologi, og reduserer selve transportbehovet. Elektrifisering seiler som opp en nøkkelteknologi. Utvalget av elbiler øker år for år, og for hver modell som lanse‐ res blir batteriene både kraftigere og billigere. Det gjør elbilen attraktiv for stadig flere forbrukere. Også i maritim sektor ser vi en utvikling med økt grad av hel‐ eller hybridelektrisk fremdrift. Busser og lastebiler drevet på elektrisitet eller hydrogen er også på vei. Batteridrevne fly utvikles også — om 15 år kan elfly kanskje overta på korte strekninger.

Økt elektrifisering kobler transportsektoren tett opp til kraftsektoren. Når transportmidlene går på strøm, vil klimagevinsten langt på vei være avhengig av om strømmen er fossil eller fornybar. Land med mye fornybar strøm har renere elbiler og elbusser enn land med mye fossil strøm.

Biodrivstoff er også et alternativ til fossil energi i transportsektoren. Skal biodrivstoff være et alternativ til olje, må strenge krav til bærekraft ivaretas. Det betyr for eksempel at biodrivstoff fra avfall er bra, mens biodrivstoff som går på bekostning av matproduksjon bør unngåes.

Mye tyder på at det har skjedd et viktig mentalt skifte i synet på utviklingen i transportsektoren de siste årene. Store oljeselskaper og bilfabrikanter tar det for gitt at elbiler vil overta for diesel og bensin, det åpne spørsmålet er tempoet i overgangen. Også bildeling i ulike former og utvikling av førerløse kjøretøyer er faktorer som kan tenkes å bidra sterkt til store endringer i transportsektoren i årene fremover.

Usa Slipper ut mest

Utslipp fra transportsektoren i landene som slipper ut mest CO2, inkludert internasjonal flytrafikk og skipsfart, i 2012–2016.

Lastebiler har drevet utslippene opp

Om lag tre fjerdedeler av transportsektorens CO2-utslipp skyldes veitrafikk. Personbilene får ofte mest oppmerksomhet, men 40 prosent av veitrafikkens utslipp kommer fra godstrafikk. Det vil si varebiler og lastebiler.

Fra 2000–2015 økte utslippene fra den veibaserte godstrafikken fra 1,7 til 2,6 milliarder tonn CO2 i året – en økning på over 50 prosent. Dette henger tett sammen med den kraftige økningen i oljeforbruk i samme periode. Varetransportsektoren sluker bensin og diesel.

Selv om det meste av utslippsveksten kan tilskrives fremvoksende økonomier – og da med Kina i spissen – har utslippene fra den veibaserte godstrafikken gått opp i nesten alle land siden 2000. I USA har effekten av en mer energieffektiv personbilflåte blitt mer enn «spist opp» av godstrafikkens utslippsøkning.

Utslippsutviklingen fremover vil være avhengig av at det kommer klimavennlige alternativer til fossildrevne varebiler og lastebiler som kan konkurrere med disse på pris.

Fossilfri tungtransport
Amerikanske Nikola Motor Company har åpnet for forhåndsbestilling av den hydrogendrevne lastebilen Nikola One. Produksjon skal etter planen starte i 2021. Samtidig utvikler Tesla en batteridrevet lastebil. (Foto: Nikola Motor Company)

Det norske elbileventyret

Ingen andre land kan vise til en like høy markedsandel for elbiler som Norge.

Bak den nasjonale statistikken skjuler det seg store regionale forskjeller. I Hordaland hadde rene elektriske biler en markedsandel på 26,1 prosent i 2016, foran Oslo med 24,4 prosent. I andre enden av skalaen ligger Troms og Finnmark der elbiler sto for henholdsvis 9,3 og 3,1 prosent av nybilsalget. Trenden fortsetter i 2017.

På verdensbasis er det langt frem før elbilene synes på statistikken. Av ca. 70 millioner solgte nybiler i 2016, var i overkant av 450 000 helelektriske. 55 prosent av disse ble solgt i Kina, 19 prosent i USA og 6 prosent i Norge.

Batteriene som brukes i elbiler blir kraftigere og rimeligere for hvert år som går. I 2010 lå batterikost‐ naden på 700–800 USD per kWh, mens den i 2016 hadde sunket til 200–300 USD/kWh. Mot 2020 er det forventet at prisene vil nærme seg 100 USD/kWh.

Kilde:
Norsk elbilforening, Global EV Outlook 2017 (IEA), The International Organization of Motor Vehicle Manufacturers

På vei mot ren transport

På forskningssenteret Mobility Zero Emission Energy Systems (MoZEES) jobber de for å gjøre all transport utslippsfri. Og mye av teknologien finnes allerede, sier forskningsdirektør Øystein Ulleberg.

Tekst: Lars Ursin

2°C: – Hvorfor trenger vi å gjøre transportsektoren utslippsfri?

Ekspertintervju

Øystein Ulleberg  Forskningsleder for energiteknikk

Ulleberg jobber med å finne nullutslippsløsninger for trafikken på vei, vann og bane.

Øystein Ulleberg: – Fordi ca. 30 prosent av CO2-utslippene i Norge kommer fra transportsektoren. Rundt 20 prosent av totalen er fra landbasert transport, personbiler, tungtransport, anleggsmaskiner, og så videre. Derfor er dette viktig.

– Kan du si noe om de tekniske utfordringene her?

– For å ta hydrogendrevne brenselsceller først: Her må levetiden økes for at de skal kunne tas i bruk i tungtransport, jernbane, og skip. Det jobbes også med å få ned kostnadene, både på hydrogenproduksjon og på å bytte til brenselscellesystemer. I tillegg krever mange av metodene for å produsere hydrogen stor skala for å være kostnadseffektive. Da må hydrogenet transporteres ut til sluttbrukeren. Tradisjonelt gjøres det i ståltanker, men det begynner å bli mer vanlig å bruke lettere tanker av komposittmaterialer. Disse er også best for lagring av hydrogen under trykk om bord kjøretøyer. På sikt bør alle slike hydrogentanker bygges av miljøvennlige råstoffer.

– En fordel med biodrivstoff er at vi kan bruke eksisterende infrastruktur til distribusjonen. Utfordringen her er å produsere drivstoffet bærekraftig, og forbedre forbrenningsmotorene.

– Ser vi på elmotorer og batterier går utviklingen sin gang – der flyttes grenser hele tiden. De tekniske barrierene her er først og fremst knyttet til utvikling av nye og mer miljøvennlige materialer for litium‐ionebatterier.

– Hvilke politiske og økonomiske barrierer bremser eller hindrer at utviklingen går fortere?

– Vi har ikke tallfestede, nasjonale mål for å utvikle løsninger for nullutslipp i transport. Vi har heller ikke insentivordninger for å bygge ny infrastruktur for de ulike transportsektorene. Det er en barriere. Her må det tas noen vanskelige beslutninger om hvilken infrastruktur vi skal satse på. Skal det bli hydrogen eller biodrivstoff? Dersom vi skal bygge ut et nett med ladestasjoner trenger vi også klare mål. Og vi trenger at staten tar risikoen ved å bygge ut en infrastruktur som vi kanskje ikke vil se fullt utnyttet på 10–20 år.

Da vil de private aktørene komme etter. Hvis ikke, skjer det ingenting. Til slutt er det viktig med regionale, nasjonale og internasjonale insentiver for å skifte til utslippsfritt. Da går produksjonen og teknologiutviklingen opp, og kostnadene ned.

– Hva har skjedd med teknologien på dette feltet de siste årene?

– Noe av det viktigste, er at batteriteknologien er blitt såpass moden at den kan gå i skala i de tyngre delene av transporten, som ferger. Batteriene er blitt mindre i volum, de veier mindre og krever mindre materialer, da går kostnadene ned. Vi ser også at det er kommet nye og bedre hybridløsninger, diesel‐el‐hybrider og gass‐el‐hybrider, for eksempel i busser, og de vil bli enda bedre.

– Hva slags nye teknologiske gjennombrudd kan vi vente de neste årene?

– Jeg tror vi vil få se en tilsvarende utvikling på brenselcellene som vi har sett på batterier – mer effektive, lavere kostnader, lengre levetid. Både brenselsceller og batterier har det til felles at teknologien er godt kjent, og det gjøres hele tiden inkrementelle forbedringer gjennom masseproduksjon. Økt kvalitet, lavere kostnader. Her er det grunn til å være teknologioptimist.

Bygg for mindre utslipp

Bygninger er en stor kilde til utslipp: Når det er kaldt trengs det oppvarming – når det er varmt trengs det kjøling. Og gjennom hele året trenger vi oppvarmet vann og varme til å lage mat.

Tekst: Anders Bjartnes

Energiforbruket i bygninger sto i 2016 for 9 prosent av de globale CO2-utslippene. Da er ikke indirekte utslipp fra strømmen vi bruker til blant annet lys og elektriske apparater tatt med (se egen seksjon om CO2-utslipp fra elektrisitetsproduksjon).

I bygg brukes alle slags energikilder. Forskjellene er store mellom land. I Storbritannia brukes stort sett gass til oppvarming, i Kina er det kull. I Danmark dekkes over halvparten av varmeforbruket av fjernvarmeanlegg, i Japan er markedsandelen for fjernvarme under en prosent.

Forbruket av kull og olje i bygg har vært nokså stabilt siden 2010, mens gassforbruket har økt. Skal klimamålene nås må byggene bli mer energieffektive og energien som brukes må være fossilfri. De konkrete løsningene – som er både teknologiske og politiske – vil variere både mellom land til land og internt i land. I byer kan etablering av sentrale løsninger for varme og kjøling være et godt alternativ, mens det ikke gir mening på bygdene. Mer bruk av strøm til oppvarming kutter utslipp på en effektiv måte – så lenge den er fossilfri og ovnene eller varmepumpene er moderne.

Når bygninger skal bli fossilfrie, finnes løsningen ofte lokalt, gjerne i bygget selv. Solceller og varmepumper/berg‐ varme er eksempler.

I utviklingsland er utfordringene andre enn i rike land. 2,5 milliarder mennesker er i dag avhengig av fast biomasse (ved) for å kunne lage mat, rundt 120 millioner bruker parafin og 170 millioner kull. Dette er like mye et helseproblem som klimaproblem. Når solceller og LED‐lamper overtar for parafin, så økes både energieffektiviteten og velferden.

Kilde:
Renewable Energy in District Heating and Cooling: A Sector Roadmap for REmap (IRENA, 2017). Energy Technology Perspectives 2017 (IEA). Tracking Clean Energy Progress 2017 (IE). World Energy Outlook 2017 (IEA)

Hvor kommer det varme vannet fra?

Oppvarming og nedkjøling av rom og oppvarming av vann står for 80 prosent av de direkte CO2-utslippene fra bygg.

Dette gjør energikrav i bygg til et viktig politisk instrument for å få ned utslippene. I dag har cirka 60 land etablert energikrav for både private boliger og næringsbygg. I halvparten av disse landene er kravene obligatoriske.

I noen land setter kravene spesifikke energimål for byggene – i tillegg til krav om bruk av fornybar energi. Sør‐Afrika har for eksempel satt krav om at 50 prosent av varmtvannet må varmes fra fornybare kilder.

Over halvparten av boligarealet for husholdninger i 2040 er ennå ikke bygget, ifølge Det Internasjonale energibyrået (IEA). Det forventes særlig vekst i land med varmt klima, som India, Indonesia og land i Afrika. Det vil øke behovet for kjøling.

Kilde:
World Energy Outlook 2017 (IEA)

Huset på bildet er ikke et hvilket som helst hus. Det ble bygget på stedet ved hjelp av
en mobil 3D‐printer i løpet av 24 timer. Byggherren er det amerikansk‐russiske
oppstartsselskapet Apis Cor. Huset er på 38 kvadratmeter og kostet i underkant
av 90 000 norske kroner. (Foto: Apis Cor)

Vil ha gassfrie hjem

Tekst: Lars‐Henrik Paarup Michelsen

Nederland har mål om å kutte CO2-utslippene med 80–95 pro‐ sent innen 2050. Et av grepene er å lokke husholdningene over fra gass til fornybar energi.

Gass er en viktig del av Nederlands energibruk. Hele 98 prosent av husholdningene bruker gass til oppvarming og matlaging. I energiplanen fra desember 2016 foreslår myndighetene en rekke endringer som skal få husholdningene over på renere energiløsninger. Blant annet skal det ikke bygges ny gass‐infrastruktur og den lovfestede plikten til å levere gasstilkobling til husholdningen skal erstattes av en bredere plikt til å levere tilkobling til varmeinfrastruktur.

Utslippene knyttet til oppvarming kan variere ganske mye fra år til år. Milde vintre betyr mindre behov for fyring enn når det er kaldt. Det gjelder i Nederland som over alt ellers.

Amsterdam har mål om å bli helt gassfri i 2050. For å få hus‐ holdningene til å koble seg av gassnettet frivillig, har de lokale myndighetene innført subsidier som kan brukes på å finansiere alternative energiløsninger til gass.

Kilde:
Energy Technology Perspectives 2017 (IEA), Energy Agenda: Towards a low‐carbon energy supply (Ministry of Economic Affairs and Climate Policy, 2017) og Iamsterdam.com.

Gassforbruk og CO2-utslipp

CO2-utslipp og gassforbruk fra oppvarming og nedkjøling i bygg i Nederland, 2000–2016.

Veien mot CO2-fri oppvarming

CO2-utslipp fra oppvarming i bygg i Nederland. Sort linje viser historiske utslipp, blå og rød linjer er fremskrivinger.

Godt inneklima uten utslipp

Mye av verdens energi brukes til å varme opp bygninger i kalde strøk, og å kjøle dem ned i varme strøk. Bygger vi smart, kan vi senke energiforbruket, produsere mer energi og gjøre strømnettet bedre, sier førsteamanuensis Karen Byskov Lindberg fra NTNU.

Tekst: Lars Ursin

2°C: – Hvorfor vil man ha utslippsfrie bygninger?

Ekspertintervju

Karen Byskov Lindberg —  Førsteamanuensis ved Institutt for
elkraftteknikk, NTNU, og senioringeniør ved NVE

Forsker på hvordan nullutslippsbygninger – hus som produserer energi – vil påvirke strømnettet.

Karen Byskov Lindberg: – Fordi det er karbonutslipp både fra konstruksjon og drift av bygninger. Men bygninger kan også være en del av løsningen: Bygninger bruker energi, men de kan også produsere fornybar energi, for eksempel med solceller på utsiden av bygget. Slik kan man kompensere for i alle fall noe av utslippene.

– Hva er de største karbonutslippskildene på dette området i dag?

– Globalt kommer det meste først og fremst fra strøm til oppvarming og nedkjøling. I Norge bidrar energibruk i bygg bare med 1–2 prosent av våre CO2-utslipp, fordi strømproduksjon i Norge er hundre prosent fornybar. Det lille som er igjen er knyttet til fyringsolje. Det har gått ned de siste årene og blir totalforbudt i 2020. Men vi har fremdeles utslipp knyttet til bygningsmaterialer som betong og stål. Derfor må vi se utslippene for dagens bygninger i et livsløpsperspektiv.

– Hvor ligger de tekniske utfordringene i å gjøre bygninger utslippsfrie?

– Bygninger trenger strøm, som bør brukes mest mulig effektivt. For å få gode, energieffektive bygg er det viktig at utformingen av bygget spiller sammen med de tekniske systemene. Det er også mye å hente i selve byggeprosessen. Rehabilitering av gamle bygg er den virkelig store bøygen, både material‐ og energimessig. Vi må finne flere gode løsninger for tekniske installasjoner og materialer som kan benyttes på en praktisk og god måte, til lave kostnader. Det forskes blant annet på nye materialer som gjør etterisolering lettere å gjennomføre og som også er fuktsikre. Det siste er spesielt viktig for Norge, i en fremtid med villere og våtere vær.

– Hvilke politiske og økonomiske barrierer bremser eller hindrer utviklingen?

– Tilgang på kapital er en barriere. Problemet med både fornybar energi og energiøkonomisering er at kostnadene kommer i forkant, mens gevinsten hentes ut over lang tid etterpå. Det kan lønne seg å velge energieffektive løsninger hvis du regner inn hele byggets levetid, men private aktører har ikke alltid så lang tidshorisont. Hva hvis du selger bygningen? Dersom du ikke får igjen for investeringen, blir det en stor barriere å gjøre kostbare tiltak som monner på lang sikt.

– Hva har skjedd med teknologien på dette feltet de siste årene?

– Det skjer mye hele tiden: Varmepumper og klimaanlegg blir bedre, og nå har vi fått varmepumper med bedre virkningsgrad. Solceller er blitt billigere, og integreres i fasadematerialer, for eksempel takstein. Smarte styringssystemer for privatpersoner kommer også, selv om det ikke er helt hyllevare ennå.

– Hva slags nye teknologiske gjennombrudd kan vi vente de neste årene?

– Jeg tror nettopp det siste, styringssystemer for byggene våre, å få varmepumpen eller klimaanlegget til å kjøre når solen skinner og du har tilgang til egenprodusert strøm. At man får mer fleksible bygg, der forbruket er på topp når produksjonen er på topp, og at man har en form for lagring som kan ta av for variasjonen. Her tror jeg vi vil se mye spennende fremover.

Renere industri når kraften blir grønn

Industriproduksjon som stål, jern, sement, petrokjemi, papir og aluminium er en stor kilde til klimautslipp. I energikrevende industrier er tilgang til ren og fornybar kraft en svært viktig faktor. Men også utslippene knyttet til selve produksjonen kan ofte kuttes. 

Tekst: Anders Bjartnes

Utslippene ved industriproduksjon utgjør 31 prosent av de totale globale klimautslippene (det inkluderer energirelaterte utslipp fra landbruk og avfall). Materialer som jern og stål, aluminium og sement, er nødvendige innsatsfaktorer i en verden der befolkningen øker og økonomien vokser. Å bryte forbindelsen mellom utslippsvekst og økt industriproduksjon er nødvendig hvis utslippene skal gå ned.

Det er i fremstillingen av viktige råvarer at industriutslippene er størst. Ifølge Det internasjonale energibyrået (IEA) er stål, jern, sement, petrokjemi, papir og aluminium til sammen ansvarlige for 75 prosent av de direkte CO2- utslippene fra industri.

Alle slike industriprosesser krever mye strøm, og utslippene knyttet til energiforsyningen blir derfor en svært viktig faktor. Klimaavtrykket fra et tonn aluminium som produseres med kullkraft representerer i de verste tilfellene nesten ti ganger så store avtrykk som når aluminiumen produseres med vannkraft, viser beregninger fra analyseselskapet CRU. Klimaavtrykket fra aluminium basert på gasskraft, som i gulfstatene, ligger mellom fornybar og kull.

Når kraftmiksen i land som Kina og USA gradvis blir renere, vil dette påvirke karbonavtrykket fra energikrevende produksjon i positiv retning. Dette gjelder enten vi snakker om sement, stål eller annen industri.

Ved siden av utslippene knyttet til energiforsyningen, er det ofte store CO2-utslipp knyttet til prosessene. Varme, som trengs i prosessene, er en viktig kilde til utslipp. Mye kan oppnås gjennom forskjellige forbedringstiltak, som å bytte ut kull med biomasse eller andre metoder som kutter utslippene.

Ifølge Det internasjonale energibyrået (IEA) går utviklingen i retning lavere utslipp i industriproduksjon altfor sakte til å være i takt med reduksjonene som er nødvendig for å nå togradersmålet. Mer bruk av resirkulert materiale beskrives som et tiltak som kan få ned utslippene på kort sikt, mens dypere kutt forutsetter innovasjon i nye prosesser og produkter.

Industriens utslippsutvikling

Globale CO2-utslipp fra industrien (inkludert landbruk og avfall), både forbrennings‐ og prosessutslipp, 1990–2016

Kinesisk industri har høyest utslipp

CO2-utslipp fra industrien (inkludert landbruk og avfall), både forbrennings‐ og prosesssutslipp, 2012–2016

Hva er så spesielt med sement?

Sement – den viktigste bestanddelen i betong – sto for cirka seks prosent av de globale CO2-utslippene i 2016. Hva er det som gjør sementproduksjon så spesiell i klimasammenheng?

Den viktigste ingrediensen i sement er kalkstein – en bergart som opprinnelig er dannet fra rester etter skall fra organismer som levde i havet. Når kalksteinen knuses og varmes opp (kalsinering), frigjøres store mengder CO2 som har vært bundet i millioner av år. Etter kalsineringen sitter man igjen med noe som heter klinker. Det er små«klumper» som males opp og blandes med gips før det blir til sement.

Sementproduksjon har også store utslipp knyttet til høyt energiforbruk, som kommer i tillegg til utslippene fra de kjemiske reaksjonene i prosessen. Produksjonen krever temperaturer på cirka 1400 grader celsius, og det er vanlig å bruke kull som brensel i ovnene.

Ny type sement
Fysikkforskerne Yi Jing og Anja Røyne
ved Universitetet i Oslo jobber med
prosjektet BioZEment 2.0. Målet er å gjøre
sement utslippsfri.
(Foto: Hilde Lynnebakken – UiO)

Kina er verdens fabrikk

Sement, stål, aluminium, gjødsel og petrokjemi. Sterk vekst i energikrevende industri har preget Kina de siste tiårene. Kullfyrt ekspansjon har medført store CO2-utslipp.

Mellom 2000 og 2010 økte energiforbruket i Kina med i gjennomsnitt 8,4
prosent i året. Energirelaterte CO2-utslipp økte i samme periode med over
7 prosent årlig. Industrien sto for betydelig del av økningen.

Kina troner øverst på de fleste industristatistikker. Landet står blant annet for halvparten av verdens stålfabrikasjon og mer enn halvparten av sementproduksjonen i verden. Dette er energiintensive prosesser som krever store mengder elektrisitet. Når den kommer fra kullkraft, blir CO2-avtrykket mye større enn om fornybar energi benyttes.

I mange industriprosesser benyttes fossile brensler også i selve produksjonen. Stål‐ og sementproduksjon står for cirka 25 prosent av Kinas samlede kullforbruk i dag.

Den kraftige veksten i energiforbruk og utslipp fra begynnelsen av 2000‐tallet har avtatt. Kina er i ferd med å legge om økonomien – fra en produksjonsbasert økonomi til en mer service‐ og tjenesteinnrettet økonomi. Det offisielle målet er at de samlede CO2-utslippene skal nå en topp før 2030. Andelen av ikke‐fossil energi skal økes, samtidig som utslippsintensiteten (CO2-utslipp målt mot brutto nasjonalprodukt) i økonomien skal gå ned.

Et viktig verktøy i den transformasjonen Kina nå står oppi er beslutningen fra 2011 om å etablere et nasjonalt karbonmarked, slik man har i Europa. Det vil si et system hvor bedrifter og virksomheter må betale en pris for CO2-en som slippes ut. Sement og aluminium er de første industriene som forventes å bli med i det kinesiske karbonmarkedet. Øvrig industri vil bli inkludert etter hvert.

Kamp mot lokal luftforurensning er en annen viktig driver for omlegging til en mer klimavennlig industri i Kina.

Kina i endring

Illustrasjonen viser årlig vekstrate for utvalgte indikatorer i Kina, 2000–2013 og 2014–2016. Mens økonomien har fortsatt å vokse, dreies utviklingen i retning av mindre energi‐ og utslippsintensive virksomheter.

Kina på kulltoppen

Kina har svært stor betydning for energimarkedene, CO2-utslippene og veien mot en økonomi der klimaavtrykket blir lavere.

Karbonfangst kan bli nøkkelen

Selv om all industri i verden brukte fornybare energikilder, er det fortsatt prosesser som avgir klimagasser. Hvis vi kan fange disse gassene effektivt, er mye gjort, sier forskningsdirektør Mona Mølnvik ved SINTEF.

Tekst: Lars Ursin

Ekspertintervju

Mona Mølnvik — Forskningsdirektør, SINTEF

Mølnvik er ekspert på karbonfangst og -lagring (CCS), og leder for det norske forskningssenteret på karbonfangst, NCCS.

2°C: – Hvorfor er det viktig å gjøre industrien utslippsfri?
Mona Mølnvik: – Først og fremst fordi alle må bidra til å bygge et utslippsfritt samfunn. Men vi må også unngå at vi lager produkter markedet ikke vil ha, fordi de har for høye klimautslipp. I Tyskland pågår det nå en diskusjon om hva som skjer hvis forbrukerne slutter å kjøpe dieselbiler. Da må man tenke nytt, og i dag er det mange aktører som ønsker å utvikle utslippsfrie produkter først.

– Hva er de største karbonutslippskildene på dette området i dag?
– Globalt er sementindustrien størst, den står for 5–7 prosent av menneskeskapte klimagassutslipp. Utslippene der kommer både fra fremstilling av kalk, og fra bruk av fossile brensler til å
varme opp prosessen. Metallproduksjon er også viktig. Her brukes karbon som reduksjonsmiddel, og CO2 er et biprodukt.

– Hvordan gjør man industrien utslippsfri, og hvor ligger utfordringene?
– Først gjør man prosessene mer effektive, som på Karmøy, der Hydro har tatt i bruk en helt ny type elektrolysecelle i aluminiumsproduksjon som bruker mindre energi. Man kan også bytte fossile brensler med mer klimavennlige alternativer. Elkem jobber for eksempel med å bytte fossilt kull med karbonnøytralt trekull. Økt tilgang til fornybar energi er også viktig til energiintensive prosesser.
Enda en mulighet ligger i å ta i bruk CO2-håndtering, såkalt CCS. Da fanges CO2 inn ved kilden og lagres permanent i geologiske formasjoner. En annen spennende mulighet er å produsere hydrogen fra gassen fra norsk sokkel, lagre CO2 her, og eksportere hydrogen til Europa eller Japan. For flere av disse alternativene er kostnadene fortsatt høye, men de vil bli lavere etter hvert som teknologiene tas i bruk. Bare se på kostnadsutviklingen for sol‐ og vindkraft.

– Hvilke politiske eller økonomiske barrierer bremser utviklingen?
– Vi trenger stabile politiske rammebetingelser som gjør at industrien tør å satse. I tillegg må statene ta ansvar for infrastruktur. Det gjorde Norge under for eksempel vannkraftutbyggingen etter krigen, og gjennom store investeringer i Nordsjøen. Nå må vi legge til rette for at bedrifter har et sted å levere CO2 for permanent lagring. Der har staten en viktig rolle. Da blir det lettere for industrien å satse på CCS‐teknologi, fordi de da ikke behøver å ta all risikoen alene. Til slutt: Utviklingen ville gått fortere om det kostet mer å slippe ut CO2 enn det gjør i dag.

– Hvor kommer det neste store gjennombruddet i teknologien?
– Jeg tror ikke nødvendigvis vi vil se dramatiske gjennombrudd. Teknologien finnes allerede, den gjøres skritt for skritt bedre og mindre kostbar. Der CO2 er et biprodukt av den industrielle prosessen må vi finne en måte å håndtere utslippene på. Da vil CCS spille en viktig rolle også dersom all kraftforsyning etter hvert baseres på fornybare kilder. Her vil det komme store forbedringer, spørsmålet er bare når. Dette bør Norge være med på. USA, Kina og Canada satser på utvikling av slik teknologi, og Norge har ikke råd til å henge etter.

Utslipp fra jord til bord

Klimagassutslippene fra mat og landbruk handler om alt som skjer på veien fra jord til bord – og enda lenger.

Av Anders Bjartnes

Landbruk og matvareproduksjon er en stor utslippskilde. FNs matvareorganisasjon FAO anslår at utslippene fra landbruk, skogbruk og annen arealbruk står for drøyt 20 prosent av de samlede klimautslippene. Dette handler om utslipp av CO2, metan og lystgass.

For å forstå hvordan ulike deler av verdikjeden påvirker utslippene fra mat og landbruk, kan det være nyttig å sortere utslippene i ulike kategorier. Denne teksten viser hvordan hele veien fra dyrking og husdyrhold, produksjon og videreforedling, via kjøkkenet til svinn og avfallshåndtering, er viktige forhold.

Ved å studere fotavtrykket gjennom hele denne komplekse reisen fra jord til avfallsplass kan ekspertene fastslå hvor store klimautslipp som er knyttet til ulike former for landbruk, matproduksjon og forbruk. Ulike produkter og produksjonsmåter kan sammenliknes og tiltak kan iverksettes for å kutte utslipp der det er mulig.

FAO regner med at landbrukets relative andel av de totale klimautslippene vil øke fremover – i takt med at energirelaterte utslipp kuttes. I tillegg kommer at verdens matvarebehov er økende og at det er svært vanskelig å bli kvitt en del av landbruks‐utslippene. For eksempel vil drøvtyggere aldri slutte å slippe ut metan.

Landbruket: I matproduksjon er utslippene knyttet både til dyrking av forskjellige vekster og til husdyrhold. Drøvtyggere som sau og storfe forårsaker for eksempel metanutslipp, det samme gjør risdyrking. Bruk og håndtering av gjødsel er en viktig faktor. Likeledes utgjør avskoging en viktig utslippskilde i deler av verden. Det er naturligvis også energirelaterte utslipp knyttet til landbruket. Traktorer går på diesel.

Transport: Når en råvare fraktes fra produsent til en fabrikk for videreforedling, oppstår utslipp knyttet til transporten. Soya fraktes for eksempel på skip fra Brasil til Norge for å brukes i kraftfor her i landet. Klimaavtrykket i denne fasen vil bestemmes ut fra hva slags transportmiddel som brukes, og hvilke drivstoff bilen eller båten går på.

Industri: Industriell videreforedling er neste stopp. Her vil energikilden i fabrikkene, samt utslippene i prosessene, være viktig.

Emballasje: Også innpakningen av matvarer setter fotavtrykk, enten det handler om ferskvare pakket i plast eller varer som fryses ned. Ofte gjør riktig emballering at holdbarheten øker, slik at risikoen for svinn blir mindre.

Distribusjon: Fra fabrikkene går matvarene til butikk, og det er igjen et transportbehov som skal dekkes.

I butikken: Også i butikken settes klimaavtrykk gjen‐nom energien som brukes – og ikke minst gjennom svinn. Jo mindre som kastes, jo bedre er det.

På kjøkkenet: Forbrukeren kan gjøre valg i tråd med anbefalinger om å spise klimariktig. Som oftest vil det handle om å redusere kjøttforbruket. Redusert matsvinn er også noe alle kan bidra med. FAO regner med at omkring en tredel av all mat som produseres går til spille et eller annet sted på veien etter at innhøstingen er skjedd.

I avfallshåndteringen: At avfallet nyttiggjøres på en god måte er viktig. Produksjon av biogass er et eksempel på en metode for å redusere klimaavtrykket.

Sult, fattigdom og klimaendringer må håndteres sammen, mener FAO. De som har bidratt minst til klimaendringene, fattige bønder i utviklingsland, er de som lider mest.

Klimaendringenes virkning på avlinger og bønders levebrød vil variere mellom land og regioner, men de vil bli gradvis verre over tid og potensielt katastrofale i noen regioner.

Å begrense temperaturøkningen til 1,5°C over førindustrielt nivå vil redusere risikoen og ulempene ved klimaendringer.

Evnen til matproduksjon trues Klimaendringene truer evnen til matproduksjon i store deler av verden.

FNs matvareorganisasjon FAO viser i 2016‐utgaven av rapporten The State of Food and Agriculture hvordan klima‐endringer vil påvirke kapasiteten til å produsere tilstrekkelig mat til en verden der befolkningen øker.

  • Økt frekvens og intensitet av ekstreme værhendelser som hetebølger, tørke og flommer vil lede til ødeleggelse av infrastruktur landbruket trenger.
  • Nedgang i tilgang på ferskvann vil gi vannmangel i dyrkede områder.
  • Havstigning og stormflo betyr at saltvann trenger inn i landområder, og medfører risiko for fiskerier og akvakultur.
  • Problemer når det gjelder vann‐ og mathygiene og sanitære forhold.
  • Endringer som påvirker fiske og akvakultur i ferskvann.
  • Temperaturendringer og vannmangel som påvirker dyr og planters produktivitet.
  • Positive virkninger for produksjon av vekster som følge av «CO2-gjødsling».
  • Negative virkninger på avlinger fra økt bakkenær ozon.
  • Forandringer i sykdomsbildet for planter, husdyr og fisk.
  • Skader på skogbruk, krøtter, fiskerier og akvakultur.
  • Forsuring av hav, med utryddelse av fiskearter.

Kilde: FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) og Cicero Senter for klimaforskning/Bob van Oort

Mindre kjøtt er (nesten alltid) et godt klimabidrag

Folk trenger mat, men industriell matproduksjon står bak store utslipp globalt. Produksjon av rødt kjøtt blir typisk utropt som verstingen, men det finnes også kjøttproduksjon som er gunstig for klimaet, forklarer professor Vigdis Vandvik.

Tekst: Lars Ursin

2°C: – Hvorfor er landbruk en kilde til klimagassutslipp?

Ekspertintervju

Vigdis Vandvik — Professor i biologi, Universitetet i Bergen

Vandvik er økolog og forsker blant annet på hvordan naturlige og menneskeskapte faktorer påvirker ulike økosystemer. Hun er også senterleder ved bioCEED, som utvikler fremtidens biologiundervisning.

Vigdis Vandvik: – Vi er mange mennesker i verden, og da trengs store arealer til å dyrke maten vi spiser. Jordbruk innebærer å fjerne arter og habitater til fordel for monokulturer – altså dyrking av én art som vi høster. Dette er praktisk og kostnadsbesparende, men samtidig en ressurssløsende og risikabel måte å drive økosystemer på, fordi de er sårbare for klimavariasjoner, skadedyr og sykdommer. I tillegg trengs maskiner, sprøytemidler, jordbearbeiding og kunstgjødsel for at det skal fungere effektivt, det gir mer utslipp. Det hjelper heller ikke at shipping er billig, at det er gratis å ødelegge naturen, og at vi liker å spise det samme året rundt heller enn bare det som er i sesong der vi bor. Alt dette har klimakostnader.

– Samtidig hører vi at husdyrhold og kjøttproduksjon er verstingen. Hvorfor?

– For det første produserer drøvtyggere mye tarmgass under fordøyelsen, som blant annet består av metan, CH4, som er en mange ganger mer potent drivhusgass enn CO2. For det andre skal dyrene også spise, og dette fôret skal dyrkes. Det krever mer areal, mer maskiner, sprøytemidler og så videre. Men lite av den energien som investeres blir omsatt til kjøtt, resten blir blant annet til utslipp. Vi sier at kjøttet har lav fôreffektivitet.

– Så vi bør slutte å spise kjøtt?
– Så enkelt er det ikke. Vi bør redusere kjøttforbruket. Men mindre kjøtt på menyen gir ikke automatisk klimagevinst. Vi snakker om substitusjonseffekter: Klimakostnaden til det du bytter ut kjøttet med er like viktig. Det kan bli kompliserte regnestykker.

– Hvis du spiser rødt kjøtt som har spist kraftfôr tilsatt mye soya som er fraktet inn fra tropiske land der man har fjernet regnskog for å dyrke den, trenger vi ikke finregne på det. Slikt er ikke bra. I store deler av verden vil kjøttproduksjon gå på bekostning nettopp av landskapstyper som vi trenger mer av. Men disse regnestykkene stemmer ikke nødvendigvis for forholdene her i Norge. For eksempel villsau, som går året rundt ute i utmark og beiter, gir et annet regnestykke. Fe som beiter i utmark bidrar til å holde landskapet åpent, og det i seg selv kan ha gunstig klimaeffekt.

– Hvordan da?

– Fordi åpne landskapstyper reflekterer mer sollys direkte tilbake til verdensrommet enn skog. Det er omtrent den beste klimaeffekten du kan få: Lyset omgjøres ikke til varmestråling, som blir reflektert tilbake igjen til jorden fra drivhusgasser i atmosfæren. Det er dette vi kaller albedoeffekten: Mørke overflater absorberer mye lys som varme, lyse overflater reflekterer mer rett tilbake igjen. Denne effekten er også viktig på land: Høy vegetasjon gir lav albedo, som gir mer opptak av solstråling og tidligere snøsmelting. Lyngheier og snaufjell reflekterer mer lys enn det kratt og skog gjør.

– Derfor, hvis vi kutter ut husdyr som beiter i utmark, risikerer vi også å bytte ut landskapstyper som er viktige for klimaet. I tillegg er det gjerne slik at om kyr og sauer slutter å beite i utmark, kan andre dyr ta over. I Norge har for eksempel antall storfe som beiter ute gått ned, mens bestandene av elg og hjort har gått opp de siste hundre årene. Dermed går omtrent like mange dyr og beiter – og raper – i utmarken som før, forskjellen er at vi ikke spiser dem i like stor grad. Det spørs om det er gunstig for klimaet.

– Så hva er da løsningen?

– Her finnes det to skoler. Den ene går ut på å gjøre matproduksjon enda mer effektiv: Enda mer mat konsentrert på et mindre areal, slik at man kan sette av større områder til vern. Når de gjelder husdyrhold, er det mange som forsøker å øke fôreffektiviteten. Det er også gjort interessante forsøk med å blande inn tang og kull i kraftfôr, som ser ut til å føre til at dyrene produserer mindre metan i drøvtyggingen.

– Den andre skolen går ut på å gjøre matproduksjonen mer miljøvennlig, slik at den krever mindre ressurser og energi, og at man gjør plass til mangfold ved siden av. Ikke dyrke monokulturer, men mer sammensatte kulturer, og dyrke i mindre skala. Økologisk landbruk er et eksempel her. Fordelen med en slik tankegang er at man får agroøkosystemer som er mer robuste, som tåler sykdom, klimaendringer og er mer motstandsdyktig mot erosjon.

– Her hjemme er vi annerledes enn resten av verden i det at det er en såpass liten del av arealet som er brukt til landbruk – rundt 3 prosent. Globalt er det 11 prosent, i mange europeiske land mye mer enn det også. Hos oss har vi altså mye utmark, og her kan det tenkes at vi kan øke bruken av utmarken til matproduksjon, på en måte som ikke går på bekostning av det biologiske mangfoldet. Naturforvaltning handler til syvende og sist om å balansere hensynet til mat med andre naturressurser, biologisk mangfold og klimaet.

Redusert kjøttforbruk er et godt råd for å redusere klimaavtrykket i kostholdet, men det kommer også an på hva slags kjøtt man spiser. Villsau, som går året rundt på utmark og beiter, er et godt alternativ, mener professor Vigdis Vandvik. Sauene på bildet trives i havgapet.
(Foto: Steinar Haugberg – Samfoto)