Sammendrag
Helge Drange
Professor ved Geofysisk institutt, Universitetet i Bergen og forsker ved Bjerknessenteret for klimaforskning. Tidligere blant annet forskningsdirektør ved Nansensenteret (1997–2008), visedirektør ved Nansen-Zhu International Research Center i Beijing, Kina (2003–2008) og bidragsyter til FNs klimapanels fjerde hovedrapport. Han er også leder for klimaforskningsprosjekteene NorClim og EarthClim.
I august i år la Statistisk sentralbyrå (SSB) frem tall som viste at Norges klimagassutslipp gikk ned med 1,7 prosent i 2017 sammenlignet med 2016. En «betydelig» nedgang, ifølge regjeringen.
Men usikkerheten i tallmaterialet gir ikke dekning for å hevde dette. Nedgangen forklares i tillegg delvis med økt innblanding av biodrivstoff, som regnes som utslippsfri. Dette er problematisk. Spesielt for biodrivstoff basert på palmeolje, som raserer regnskog og kan gi større klimagassutslipp enn fossil diesel.
Usikkerheten i klimagassutslippene underkommuniseres imidlertid av både SSB og myndighetene.
SSBs tall fremstiller utslippene fra alle klimagasser i såkalte CO₂-ekvivalenter. Men siden forbrenning av fossile brensler gir CO₂-utslipp, må vi se på nettopp CO₂-utslipp for å finne forbruket av dem. Da finner vi at:
- Norge har økt sine CO₂-utslipp kraftig siden 1990, med nær 30 prosent.
- Holdes olje og gass utenfor, har Norges CO₂-utslipp økt med 12 prosent.
- Av Europas land med over én million inn-byggere viser bare Kypros større økning.
- EU-landene har i snitt redusert sine CO₂-utslipp med 22 prosent.
Det er i hovedsak i olje- og gassindustrien som er grunnen til Norges økte CO₂-utslipp siden 1990. Elektrifisering av produksjonen på norsk sokkel kan ha stor betydning for Norges CO₂-statistikk. Den vil imidlertid ha marginal klimavirkning globalt.
Norge har videre et vesentlig større globalt CO₂-avtrykk enn vår nasjonale statistikk avslører: Norge er verdens fjerde største eksportør av olje og gass målt i CO₂-utslipp, og vi er verdens nest største eksportør av olje og gass per innbygger.
Klimavirkning versus mengde av fossile brensler
I SSBs statistikk over klimagassutslipp, brukes enheten CO₂-ekvivalenter, CO₂e. Da har man regnet ut klimavirkningen for alle klimagasser uttrykt som hvor mye CO₂ man måtte hatt for å oppnå samme effekt. Rundt to tredjedeler av det menneskeskapte klimabidraget skyldes CO₂. Altså er CO₂ det viktigste enkeltbidraget til CO₂-ekvivalenter.
I denne rapporten brukes CO₂ som mål på utslipp. Årsaken til dette er at forbrenning av fossile brensler alltid gir CO₂. Et høyt CO₂-utslipp er da det samme som et høyt forbruk av fossile brensler.
I noen tilfeller er det også referert til karbon. Dette er altså C-atomet i CO₂-molekylet. Karbonutslipp kan enkelt regnes om til CO₂-utslipp, dersom man skulle ønske det. Det gjør man ved å gange verdien for karbon med 3,67: Siden atommassen til karbon er 12 og atommassen til oksygen er 16, vil CO₂-molekylet ha en masse på 44. Dette betyr at ett tonn karbon tilsvarer 1 * 44/12=3,67 tonn CO₂.
Paris-avtalens mål kan bare nås dersom verdens land lever opp til forpliktelsene de selv har satt for seg. De nasjonale utslipp-stallene viser at verken sittende regjering eller tidligere regjeringer har lyktes med å redusere Norges CO₂-utslipp.
Den nyopprettede Klimaloven er et viktig verktøy på veien videre. Men vi er langt fra å nå målene dens. Verken tidligere eller nåværende Regjeringer har lykkes – eller har i tilstrekkelig grad prioritert – å få ned de nasjonale CO₂-utslippene. Dette ville vært et viktig første skritt mot å omstille Norge til et lavutslippssamfunn. Og dårlig kommunikasjon om hva utslippsstatistikken faktisk viser, gjør at vi også er på kant med klimalovens formål åpenhet i debatten.
Dette krever handling nå. En uavhengig revisjonsinstans bør følge opp klimalovens mål, og holde regjeringen ansvarlig for om Norge gjør nok for å nå Paris-avtalens mål. Og vi må ta kraftige grep for å fri Norge fra vår fossilavhengighet.
Takk
Takk til kollegaer og andre som har sett gjennom og kommentert på denne gjennomgangen, i alfabetisk rekkefølge: Tor Eldevik, Tore Furevik, Petter Mosby Haugan, Nils Gunnar Kvamstø, Gunnar Kvåle, Hans Martin Seip og Halfdan Wiik. Takk også til Norsk klimastiftelse.
I: CO₂-utslippene har økt kraftig
Norges CO₂-utslipp – og med det Norges bruk av fossile brensler – har økt med knappe 30 prosent siden 1990. Selv om vi ser bort fra utslippene fra olje- og gassektoren, har Norges CO₂-utslipp økt med 12 prosent i samme periode.
Utslippene gikk noe ned i 2017, men nedgangen er sammenlignbar med usikkerhetsmarginen slik at det er vanskelig å vite om nedgangen er reell. Dette er bekymringsfullt da det er umulig å nå Paris-avtalens togradersmål uten raske og betydelige CO₂-kutt.
Bakteppe
Viktig om utslippskvoter
Merk at i denne rapporten er det ikke tatt hensyn til om utslipp skjer i kvotepliktig eller ikke-kvotepliktig sektor. Hensikten er å belyse de samlede norske utslippene, uavhengig av tellemåte eller kvotesystem.
Hovedårsaken til menneskeskapt klimaendring er vår utstrakte bruk av kull, olje og gass. Enhver forbrenning av disse fossile brenslene – uavhengig av sted på jorden, om det er på bakken, over hav eller høyt i atmosfæren – fører til at karbondioksid (CO₂) frigjøres. Atmosfærens innhold av CO₂ har skutt i været siden industrialiseringen på 1800-tallet, se figur 1, og er i dag høyere enn de siste par millioner år. Dette er et av menneskehetens mest markante – og best vitenskapelig belagte – fotavtrykk1.
Siden andre halvdel av 1800-tallet har global temperatur steget med rundt én grad4. Med en videre oppvarming på mellom to til tre grader, som vi meget vel kan få mot slutten av dette århundret, må vi mer enn tre millioner år tilbake i tid for å finne et tilsvarende klima5. Til sammenligning har det moderne mennesket vandret på jorden et sted mellom to og tre hundre tusen år.
Uten vesentlig reduserte CO₂-utslipp, vil jordens klima bare noen titalls år frem i tid være totalt ukjent farvann for menneskeheten. Det er også ukjent i hvor stor grad og hvor raskt planter og dyr kan tilpasse seg en så stor og rask endring som den vi nå opplever. I særdeleshet er klimaendringene, kombinert med menneskehetens mange miljømessige fotavtrykk til havs, på land og i luften, i ferd med å lede jorden inn i den sjette masseutryddelse6.
Fremtidens klimautvikling vil i stor grad være styrt av CO₂-utslippene fra bruk av kull, olje og gass. Derfor presenteres de globale CO₂-utslippene i nær samtlige nyhetskanaler i verden – og i Norge – når oppdaterte tall lanseres av The Global Carbon Project7 mot slutten av hvert kalenderår. Spørsmål som «–Går utslippene opp eller ned?», «–Hva skyldes endringene?» og «–Ligger vi an til å nå Paris-avtalens mål?» diskuteres og analyseres.
Mens de globale CO₂-utslippene får behørig omtale, er det bare sporadisk oppmerksomhet om Norges CO₂-utslipp. Tallene er tilgjengelige fra Statistisk sentralbyrå8 og finnes i rapporter fra Miljødirektoratet9 og Klima- og miljødepartementet10. Men ordskiftet er sparsomt, tilfeldig og – dessverre – mangelfullt. Dette er et tankekors siden Paris-avtalen ikke kan nås uten omfattende CO₂-kutt. Dette gjelder for enhver stat og for alle utslippskilder.
Det kan og bli diskutert om Norge har et spesielt – eller ønsker å ta et spesielt – ansvar når det gjelder klimagassutslipp. Uavhengig av dette er det tverrpolitisk enighet om at Paris-avtalen skal være styrende for klimapolitikken, og med det være en gjennomgripende faktor i samfunnsutviklingen. Bare oppdaterte, kvalitetssikrede tall for klimagassutslippene viser i hvilken grad politiske mål følges av handling.
Norges CO₂-utslipp siden 1990
Norges samlede CO₂-utslipp har økt med 27 prosent11 mellom 1990 og 2017, se figur 2.
Hovedårsaken til de økte CO₂-utslippene skyldes, som forventet, olje- og gassproduksjon. Men selv uten utslipp fra olje- og gassutvinning står Norge igjen med en økning på 12 prosent siden 1990, se figur 2.
Selv om utslippsøkningen ville vært større uten igangsatte utslippsreduserende tiltak13, er Norges betydelig økte bruk av fossile brensler siden 1990 ikke i tråd med Kyoto- eller Paris-avtalens intensjoner.
Sektorvise endringer
Når CO₂-utslippene fra norsk sokkel ikke gir en fullgod forklaring på Norges økte CO₂-utslipp, hvilke sektorer står en da igjen med? I 2017 kom rundt 94 prosent av de samlede norske CO₂-utslippene fra de fire sektorinndelingene14
- olje- og gassutvinning,
- industri og bergverk,
- veitrafikk, og
- luftfart, sjøfart, fiske, motorredskaper m.m.
Årlige verdier og glattet utvikling av CO₂-utslippene fra hver av disse sektorene er vist i figur 3. I tillegg viser figuren utslipp fra sektorene energiforsyning og oppvarming i andre næringer og husholdninger. Totalt står disse seks sektorene for mer enn 99 prosent av Norges CO₂-utslipp.
For sektoren olje- og gassutvinning viser figuren en markant økning av utslippene frem til rundt 2005, med relativt konstante utslipp deretter. Legger en til grunn den glattede kurven, er utslippene i 2017 rundt 80 prosent høyere enn i 1990.
Industri og bergverk kan vise til reduserte utslipp siden andre halvdel av 1990-tallet, og at utslippene i 2017 er på nivå med 1990.
Veitrafikk har hatt jevn økning frem til 2015, men viser reduserte utslipp de siste par årene. Dette har litt å gjøre med økt innfasing av lav- og nullutslippskjøretøyer i Norge, men fremfor alt økende andel av biodrifstoff (mer om sistnevnte under).
Utslippene fra luftfart, sjøfart, fiske, motorredskaper m.m., som er dominert av utslipp fra sjøfart (og hvor luftfart og sjøfart bare inkluderer innenlands trafikk), har økt med 14 prosent siden 1990, men viser tegn til nedgang etter 2012.
For sektoren energiforsyning har det vært en markant økning i utslippene mellom 2005 og 2010, med små endringer etter 2012. Utslippene fra oppvarming i andre næringer og husholdninger har gått ned med 66 prosent siden 1990. Dette er den eneste sektoren som kan vise til betydelig redusert fossilbruk siden 1990. For alle de andre sektorene er det enten ingen endring (industri og bergverk) eller økt fossilbruk siden 1990.
Avrundet til nærmeste fem prosent, står de fire største sektorene for henholdsvis 30 prosent (olje og gass), 25 prosent (industri og bergverk), 20 prosent (veitrafikk) og 15 prosent (luft og sjø) av Norges totale CO₂-utslipp i 2017.
I siste miljørapport fra Norsk olje og gass16 fremkommer det at CO₂-utslippene fra olje- og gassutvinning var marginalt lavere i 2017 enn i 2016. Dette er i tråd med Statistisk sentralbyrås foreløpige tall for 2017, og som bekrefter tilnærmet uforandrede CO₂-utslipp fra den norske petroleumsaktiviteten det siste tiåret.
Biodrivstoff som klimatiltak
Med henvisning til FNs klimakonvensjon betrakter norske myndigheter utslipp fra biodrivstoff som nullutslipp: «…i tråd med regelverket til FNs klimakonvensjon, føres ikke utslippene fra forbrenning av biodrivstoff i noen lands regnskap, fordi disse inngår i det naturlige kretsløpet, det kommer fra trær og planter og det tas opp igjen i nye trær og planter.»17
Samtidig er klimaregnskapet for biodrivstoff heftig diskutert18. Mens såkalt avansert biodrivstoff basert på rester og avfall fra næringsmiddelindustri, landbruk eller skogbruk har en god klimavirkning, kom rundt halvparten av biodrivstoffet i Norge i 2017 fra palmeolje.19
Skal biodrivstoffet bidra til reduserte klimagassutslipp – og ellers være bærekraftig – må for eksempel produksjon av palmeolje bli gjort på en slik måte at den totale klimavirkningen er lav sammenlignet med fossilt drivstoff, og at produksjon ikke skjer på arealer med høy biodiversitet20.
For palmeolje tyder mye på at ingen av disse faktorene er oppfylt. I en studie utført ved CICERO21, konkluderes det at biodiesel med høye produksjonsutslipp kan ha en klimavirkning som er høyere enn fossil diesel. En studie utført på oppdrag av Regnskogfondet22 konkluderer med det samme. Også en litteraturgjennomgang fra Statistisk sentralbyrå23 konkluderer med en usikker klimavirkning fra biodrivstoff.
Myndighetenes nullutslippsantagelse for bruk av biodrivstoff er den viktigste årsaken til at CO₂-utslippene fra veitrafikk-sektoren faller (se figur 3). Følgelig gir de nasjonale CO₂-utslippene et bedre bilde av utslippene fra veitrafikk-sektoren enn hva som reelt er tilfellet.
Usikkerhet i utslippstallene
I tillegg til usikkerheten om klimavirkningen til deler av biodrivstoffet, vil det opplagt være feilkilder knyttet til de nasjonale utslippsverdiene. I myndighetenes siste National Inventory Report24 til FN, anslås nøyaktigheten i de årlige CO₂-verdiene, med 95 prosents sannsynlighet (dvs. innenfor to standardavvik), til å være ±3 prosent. Tilsvarende nøyaktighet, ±3 prosent, oppgis for langtidsendring av CO₂-utslippene siden 1990.
Men med en årlig usikkerhet i utslippsverdiene på 3 prosent, må de samlede nasjonale CO₂-utslippene anslagsvis avta med 0,9 millioner tonn CO₂ for å gi en «sannsynlig» nedgang (68 prosents sannsynlighet), og 1,9 millioner tonn CO₂ for å gi en «nesten sikker» nedgang (95 prosents sannsynlighet).
Den rapporterte nedgangen mellom 2016 og 2017 er på 0,8 millioner tonn CO₂, og er altså noe mindre enn hva som må til for å gi en sannsynlig nedgang i de rapporterte verdiene. Utslippsnedgangen fra 2015 til 2017 på 1,4 millioner tonn CO₂ er nærmere en sikker nedgang. Bare de neste årenes utslipp vil kunne bekrefte eller avkrefte hvilken utvikling vi faktisk er inne i.
Basert på overstående er det mulig at det har vært en reell nedgang i utslippstallene siden 2015, men nedgangen er for liten til entydig å konkludere om dette.
For klimabidraget fra alle klimagasser, uttrykt i såkalte CO₂-ekvivalenter (CO₂e), gjelder samme konklusjon som over: At den tallmessige reduksjonen mellom 2016 og 2017 på 0,9 millioner tonn CO₂e er for liten til å slå fast en sikker nedgang, men at nedgangen mellom 2015 og 2017 på 1,4 millioner tonn CO₂e er mer sikker. (Se for øvrig faktaboks om CO₂ og CO₂e på side 2.)
Det er uheldig at usikkerheten i utslippstallene ikke nevnes – og heller ikke vektlegges – når Statistisk sentralbyrå og myndighetene presenterer de nasjonale utslippstallene. En må i dag lete for å finne frem til usikkerhetsverdiene for å kunne vurdere om påstått nedgang er statistisk sikker, mens hovedbudskapet fra Statistisk sentralbyrå2526, Miljødirektoratet27 og regjeringen28 ved lanseringen av utslippstallene i august 2018 var, i rekkefølge: «Nedgang i klimagassutslippene», «Utslippene av klimagasser ble redusert med 1,7 prosent i 2017» og «Norske utslipp av klimagasser gikk ned i 2017».
Uavhengig av informasjonsvinkling og ordbruk er og forblir det mest bekymringsfulle at Norges bruk av fossile brensler har økt med nær 30 prosent siden 1990, mens Paris-avtalen tilsier nullutslipp globalt etter noen tiår dersom de globale klimagassutslippene fortsetter på dagens nivå. Mer om dette i del III.
II: Andre lands utslipp sammenlignet med Norges
Av Europas 36 stater med mer enn én million innbyggere er det kun Kypros som har hatt større prosentvis økning i CO₂-utslippene siden 1990 enn Norge.
Selv uten økte CO₂-utslipp fra norsk petroleumssektor, er økningen i CO₂-utslipp fra Norge på syvendeplass blant Europas stater. Ser vi på årlige CO₂-utslipp per innbygger, ligger Norge 25 prosentpoeng over EU28-statenes 500 millioner innbyggere, vesentlig høyere enn våre nordiske naboer Danmark, Finland og Sverige, og 75 prosentpoeng over globalt gjennomsnitt.
Norge sammenlignet med andre, europeiske land
I det følgende er det benyttet utslippstall fra Europas stater frem til og med 2016. Av denne årsak er det også benyttet verdier for Norges CO₂-utslipp mellom 1990 og 2016. Videre begrenses oversikten til Europas 36 stater med mer enn én million innbyggere.
CO2-utslipp
Av Europas 36 stater, er det bare Kypros som har hatt større CO₂-økning enn Norge siden 1990, se tabell 1.
Ser vi bort fra den norske petroleumsaktiviteten, som er den sektoren som bidrar med Norges største CO₂-utslipp, ender Norge på syvende plass – mellom Portugal og Østerrike – på listen over Europas stater med størst CO₂-økning siden 1990.
Til sammenligning kan Finland, Sverige og Danmark vise til en nedgang i de nasjonale CO₂-utslippene på henholdsvis 22, 23 og 38 prosent siden 1990. Sammenlignet med Norges 29 prosents økning for samme periode, viser dette at Norge har hatt en sterkt økende bruk av fossile brensler siden 1990, mens våre nordiske naboer har redusert sin fossilbruk (se figur 4).
Ser vi på de nasjonale CO₂-utslippene i 2016 – altså ikke endring over tid men de faktiske utslippene det året – finner vi Norge midt på listen over Europas stater (tabell 2). Våre naboland i øst, Sverige og Finland, har tilsvarende utslipp som Norge, mens Danmark har 20 prosentpoeng lavere utslipp enn Norge.
De klart største utslippslandene i Europa er Russland med 37 ganger Norges utslipp, og Tyskland med 18 ganger Norges utslipp.
Nasjonale CO₂-utslipp per innbygger i europeisk og global sammenheng
Et mer meningsfullt måltall for en stats CO₂-utslipp er å se på utslipp per innbygger. Her ligger Norge som den syvende største forurenser i Europa, med Russland 33 prosentpoeng og Tyskland 11 prosentpoeng over Norge (tabell 3).
Sammenlignet med våre nordiske naboer, ligger Norges utslipp per person 7, 37 og 92 prosentpoeng over utslippene fra Finland, Danmark og Sverige.
Norges totale utslipp på 44,1 millioner tonn CO₂ i 2016 utgjør 1,2 promille av de samlede, globale karbonutslippene på rundt 36 milliarder tonn CO₂32 . Selv om dette kan virke beskjedent, ligger Norges CO₂-utslipp per innbygger 75 prosent over globalt gjennomsnitt og 25 prosent over gjennomsnittlig utslipp fra EU28-statenes vel 500 millioner innbyggere (tabell 3).
Årsaker til at CO₂ spiller en nøkkelrolle for dagens og fremtidens klima
Klimavirkningen av menneskeskapte CO₂-utslipp er spesielt viktig av fire årsaker:
1. Oppvarming
For det første fører økende CO₂-innhold i atmosfæren til at varmetapet fra jorden til verdensrommet avtar, som betyr høyere temperatur på jorden – både i atmosfæren, i havet og på landjorden – og med det et endret, globalt klima. Denne sammenhengen har vært kjent i mer enn hundre år35, og den har overveldende støtte i faglitteraturen, i vitenskapelige organisasjoner og i akademier verden over36.
2. Viktigste bidrag til menneskeskapt oppvarming
For det andre snakker vi om svært store mengder CO₂ som tilføres atmosfæren. Dagens globale CO₂-utslipp fra bruk av kull, olje og gass tilsvarer 1000 tonn CO₂ hvert sekund, året rundt. Dette har ført til at vi må to til tre millioner år tilbake i tid37 – altså lenge før det moderne menneskets eksistens på jorden – for å finne en atmosfære med tilsvarende mengde CO₂. Den gang skyltes det høye CO₂-innholdet oppvarming av jorden grunnet variasjoner i avstanden mellom solen og jorden, og med det frigjøring av CO₂ fra havet. Dette i motsetning til dagens situasjon som skyldes våre klimagassutslipp. Totalt utgjør menneskeskapte CO₂-utslipp rundt to tredjedeler av menneskeskapt klimaendring38.
3. Langsiktig virkning
For det tredje vil rundt 20 prosent av dagens CO₂-utslipp påvirke jordens klima i tusen år eller mer39. Dette tilsvarer mer enn 30 menneskegenerasjoner frem i tid. Hver dag med fortsatt bruk av kull, olje og gass vil følgelig påføre kommende generasjoner stadig større klimautfordringer. Det er derfor absolutt nødvendig å raskt redusere CO₂-utslippene for å unngå spesielt langvarige klimaendringer.
4. Havforsuring
For det fjerde tar havet opp rundt en fjerdedel av dagens CO₂-utslipp40 siden CO₂ er en gass som løses i vann. Havets opptak av CO₂ fører til at havets pH-verdi faller, noe som ofte omtales som forsuring av havet. Havforsuring grunnet bruk av kull, olje og gass er i dag målbar i alle verdenshav41.
Følgene av forsuring av havet er dårlig kjent, men kalkskalldannende organismer som en rekke planktonarter, krepsdyr, krabber og koraller vil gradvis få økende problemer med å danne skall29. Videre vil koraller og kalkholdige skall og sedimenter gradvis gå i oppløsning. Det er også grunn til å vente at fiskeegg og -larver vil påvirkes av redusert pH-verdi42.
Fortsetter CO₂-utslippene på dagens nivå, kan vi få en sterkere forsuring av verdenshavene enn hva som har vært tilfellet i løpet av de siste 24 millioner år43, med ukjente følger for det marine liv. Bare betydelige kutt i de globale utslippene – helst i tråd med eller under togradersmålet – vil endre på dette44.
I tillegg til punktene over, henger luftforurensning nøye sammen med forbrenning av fossile brensler. Dette gir et betydelig helseproblem i tett befolkede områder, eller hvor forbrenningen skjer og hvor mennesker bor og oppholder seg45. I tillegg er det generelt knyttet stor bruk av vann til både utvinning og forbrenning av fossile brensler. Dette er en utfordring i en verden med stadig større knapphet av vann og hvor vannkvaliteten stadig forringes.
Summen av punktene over setter CO₂ i en særstilling når det gjelder menneskeskapt klimaendring. Det er derfor ikke mulig å lukke øynene for lokale, nasjonale eller globale CO₂-utslipp når klimaregnskapet skal gjøres opp.
Det lar seg heller ikke bortforklare at den klart beste, enkeltstående indikatoren for menneskehetens eller en stats fossilbruk, er mengden CO₂ som tilføres atmosfæren. Derfor er det særdeles bekymringsfullt at Norges bruk av fossile brensler øker, og at Norges bidrag til de globale CO₂-utslippene er så høye som de er.
Når olje og gass som er eksportert fra Norge brukes i andre land, registreres utslippene av CO₂ i det landet der forbrenningen skjer. Når vi i Norge importerer varer fra andre land, blir utslipp knyttet til produksjonen registrert i produksjonslandet. Slike utslipp utenfor Norges grenser er ikke tatt med her, men er store og økende. Vårt fotavtrykk i det globale karbonregnskapet er altså betydelig høyere enn det som fremgår av det nasjonale karbonregnskapet. Mer om eksport av olje og gass i del III.
Oppsummering
Siden 1990 har syv av Europas 36 stater hatt en økning på mer enn 10 prosent i CO₂-utslippene. Dette gjelder, i rekkefølge for land med størst økning og nedover, Kypros, Norge, Bosnia-Hercegovina, Irland, Albania, Spania og Portugal. På samme tid har CO₂-utslippene fra EU28-statenes vel 500 millioner innbyggere gått ned med 22 prosent.
Ser vi på årlige, nasjonale CO₂-utslipp, ligger Norge midt på oversikten over Europas 36 stater. Når det gjelder nasjonale CO₂-utslipp per innbygger, ligger Norge 25 prosent over utslippene fra EU28, og 7, 37 og 92 prosent over utslippene fra Finland, Danmark og Sverige.
Selv om Norge er en beskjeden stat i Europa basert på folketall, ligger Norges CO₂-utslipp – selv med Norges betydelige vannkraftproduksjon – godt over gjennomsnittet for EU28, og 75 prosent over globalt gjennomsnitt. Norge er derfor en betydelig forurenser i Europa og – selvsagt – verden forøvrig.
III: Utslipp og klimamål
Målt i CO₂-utslipp, er Norge verdens fjerde største eksportør av olje og gass, og verdens nest største eksportør per innbygger.
Mens produksjon av olje- og gass står for rundt én tredjedel av de norske CO₂-utslippene i 2017, utgjør den bare tre prosent av klimavirkningen fra sluttbruk i Europa og ellers. Elektrifisering av norsk sokkel vil derfor bedre Norges CO₂-statistikk, men ha marginal virkning på globalt klima.
CO₂-utslipp fra eksport av olje og gass fra Norge
Et grunnleggende premiss i internasjonale klimaavtaler er at forurenser er det landet som bruker fossile brensler, og altså ikke produserende land. Uavhengig av dette bidrar eksport av olje og gass fra norsk sektor til betydelige CO₂-utslipp. Det er derfor relevant å se på disse CO₂-utslippene.
Eksport fra de 25 største olje- og gassproduserende land i verden, uttrykt som karbonutslipp fra olje- og gasseksporten, er vist i figur 6. Som det fremkommer er Norge fjerde største eksportør av olje og gass, etter Russland, Saudi-Arabia og Canada.
Grunnlagsdata er fra IEA Oil Information 201746og IEA Natural Gas Information 201747.
Norges eksport av olje og gass tilsvarer rundt 130 millioner tonn karbon per år. Utslippene fra denne eksporten tilsvarer rundt 11 ganger mer enn Norges innenlands karbonutslipp. Klimavirkningen av Norges olje- og gasseksport er følgelig langt større enn hva som er tilfellet for innenlands utslipp.
Videre bidrar eksportert olje og gass fra Norge når denne forbrennes, hvor det enn måtte være, med 1,3 prosent av de globale48 CO₂-utslippene. Ser vi på utslipp fra eksportert olje og gass fra Norge fordelt på Norges befolkning, tilsvarer denne 19 ganger de globale CO₂-utslippene per person i verden.
CO₂-utslipp fra eksport per innbygger
Karbonutslipp fra de 25 største olje- og gasseksporterende land i verden, målt per innbygger, viser at Norge er nest største eksportør, med Qatar på topp, se figur 7. Qatar har for øvrig 2,5 millioner innbyggere, eller rundt halvparten av Norges befolkning. På denne oversikten følges Norge av velkjente olje- og gassproduserende land som Kuwait, Emiratene, Saudi-Arabia og Oman.
CO₂-utslipp fra produksjon versus utslipp fra eksport av olje- og gass
I 2016 tilsvarer eksportert olje og gass fra Norge rundt 130 millioner tonn karbon. Dette betyr at de samlede utslippene av CO₂ fra produksjon av olje og gass på norsk sokkel, 3,2 millioner tonn karbon i 201650, tilsvarer knappe tre prosent av de totale karbonutslippene fra Norges olje- og gasseksport.
Den totalt dominerende klimavirkningen – rundt 97 prosent – av de samlede CO₂-utslippene fra norsk olje og gass kommer fra sluttbruk i Europa og ellers. Dette er velkjent, men er like fullt et særdeles sentralt moment når Norges klimabidrag og -ansvar debatteres, og da i særdeleshet klimavirkningen av å elektrifisere norsk sokkel, og med det redusere offshore-utslipp.
Skulle for eksempel gassen som i dag fakles på norsk sektor i stedet eksporteres til Europa, kan klimagevinsten av elektrifiseringen bli noe større eller mindre, eller den kan gå i null. Det hele avhenger av faktorer som elektrifiseringens kostnad, på hvilken måte strømmen produseres, hva gassen brukes til og mulig innvirkning på kvotemarkedet51. Uansett kommer en ikke utenom at utslipp fra produksjon av olje og gass utgjør knappe tre prosent av eksportert olje og gass.
Paris-avtalens mål
Paris-avtalen fra desember 2015 har som mål at global oppvarming mot slutten av dette århundret skal begrenses til godt under to grader celsius sammenlignet med førindustriell tid, og at det skal arbeides mot å begrense oppvarmingen ned mot 1,5 grader.
Det er umulig å eksakt tallfeste hva togradersmålet innebærer når det gjelder fremtidige klimagassutslipp. Det sier heller ikke Parisavtalen noe om. Men med 33, 50 eller 67 prosents sannsynlighet for at global temperatur ikke skal overstige to grader, kan de globale klimagassutslippene anslagsvis fortsette på dagens nivå i 35, 45 eller 60 år, etterfulgt av nullutslipp52. Alternativt, dersom de globale klimagassutslippene avtar, kan det fremdeles brukes noe kull, olje og gass i andre halvdel av dette århundre.
Dersom vi ønsker høyere sannsynlighet for at togradersmålet nås, eller dersom oppvarmingen ikke skal overstige 1,5 grader, må klimagassutslippene nødvendigvis kuttes enten tidligere, mer eller begge deler. Sannsynligheten som legges til grunn for å nå Paris-avtalens mål er et politisk valg, men per i dag styrer vi mot at målet ikke nås53.
Klimautviklingen grunnet økende CO₂-innhold i luften er uavhengig av hvor klimagassutslippene finner sted geografisk, og redusert oppvarming er kun mulig dersom de globale utslippene går ned. Dette gir rom for at enkeltstater eller geografiske regioner kan argumentere for senere eller mindre kutt enn andre, eller at land kan benytte seg av såkalte fleksible mekanismer (som kvotehandel). Men summen av utslipp må uansett ned.
CO₂-utslipp fra produksjon av olje og gass
Reduksjon og fjerning av CO₂-utslipp fra norsk olje- og gassproduksjon er et satsningsområde for regjeringen og i tråd med målet om at norsk sokkel skal «…ta i bruk løsninger som gir en effektiv og ren produksjon»54. Fullstendig fjerning av utslippene fra norsk offshoreaktivitet vil redusere Norges samlede CO₂-utslipp fra 11,8 til rundt 8 millioner tonn karbon, eller med vel 30 prosent55.
Fullstendig fjerning av produksjonsutslippene er urealistisk gitt eksisterende og til dels gamle installasjoner. Selv 50 prosent fjerning er et ambisiøst mål. I så fall vil de norske CO₂-utslippene reduseres med ca. 16 prosent, eller rundt halvparten av den faktiske økningen av innenlands CO₂-utslipp siden 1990. Følgelig kreves fullstendig elektrifisering av norsk petroleumsaktivitet for å kompensere for Norges CO₂-økning siden 1990.
Det norske dilemmaet
Skal Norges CO₂-utslipp ned på 1990-nivå uten bidrag fra petroleumssektoren, må alle andre sektorer umiddelbart kutte sine utslipp med rundt 30 prosent. I tillegg må utslippene reduseres i betydelig grad fremover i tid for å være i tråd med Paris-avtalen.
Myndighetenes mål om at norsk sokkel skal «…ta i bruk løsninger som gir en effektiv og ren produksjon»56 må sees i lys av dette: At elektrifisering av et betydelig antall produksjonsenheter på norsk sokkel må til for å få ned Norges totale CO₂-utslipp.
Selv halvering av offshore utslipp vil gi økte, nasjonale CO₂-utslipp relativt til 1990. Det må derfor omfattende omlegginger til i alle sektorer, uavhengig av hva som skjer offshore. Basert på sektorenes utslippsforløp mellom 1990 og 2017, se figur 2 og 3, har det frem til nå vært liten virkning av utfasing av fossile energikilder i Norge.
Videre vil klimavirkningen av elektrifisering av norsk sokkel være særdeles beskjeden – rundt tre prosent – i forhold til klimavirkningen når norsk olje og gass brukes i Europa eller ellers. Så hva som gagner Norge og Norges klimastatistikk vil i dette tilfellet ha marginal virkning på globalt klima.
Oppsummering
På tross av Norges beskjedne folketall og vår høye andel av vannkraft, er Norge langt fra et foregangsland når det gjelder å redusere nasjonale og globale CO₂-utslipp:
- Norges CO₂-utslipp har økt med nær 30 prosent siden 1990. Bare Kypros har større økning av Europas 36 land med over én million innbyggere.
- Norges CO₂-utslipp har flatet ut siden midten av 2000-tallet, men viser fremdeles ikke en statistisk sikker nedadgående trend.
- EUs 28 land har, i gjennomsnitt, en prosentvis reduksjon av sine CO₂-utslipp på 22 prosent siden 1990.
- I 2017 ligger Norges CO₂-utslipp per innbygger henholdsvis 7, 37 og 92 prosent over tilsvarende utslipp fra Finland, Danmark og Sverige.
- Norges innenlands CO₂-utslipp per innbygger ligger 75 prosent over gjennomsnittlig utslipp per person på jorden, og 25 prosent over utslippene fra EU28-landene.
- CO₂-utslippene fra utvinning av olje og gass i norsk sektor utgjør ca. tre prosent av CO₂-utslippene fra sluttbruk i Europa.
- Elektrifisering av norsk sokkel vil ha marginal klimavirkning globalt.
Sluttkommentar
De to første av de tre formålene med den nyopprettede klimaloven57, gjeldende fra 1. januar 2018, sier at «Loven skal fremme gjennomføring av Norges klimamål som ledd i omstilling til et lavutslippssamfunn i Norge i 2050» og «Loven skal fremme åpenhet og offentlig debatt om status, retning og framdrift i dette arbeidet».
Norges betydelig økte CO₂-utslipp siden 1990 – og mangelfull debatt om dette – viser at klimaloven er på sin plass.
Bare oppdaterte, kvalitetssikrede utslippstall vil gi svar på om politiske mål følges av handling. De nasjonale utslippstallene viser at ingen norske regjeringer har lykkes – eller i tilstrekkelig grad har prioritert – å få ned de nasjonale CO₂-utslippene.
Det er til slutt uheldig at myndighetene underkommuniser usikkerheten i – og grunnlaget for – utslippstallene. Dette strider mot klimalovens formål om åpenhet i debatten om vår vedtatte omstilling til et lavutslipssamfunn.