Innledning

I år er det ti år siden vi laget det første <2°C-magasinet. Verden har endret seg siden den gang. På godt og vondt.

«Vi vet nok om risikoen til at det er nødvendig å handle og redusere klimagassutslippene, selv om det samtidig er stor usikkerhet om mange ting», skrev vi i den første utgaven. Ti år etter kan vi fastslå med sikkerhet at det er menneskelige utslipp som forårsaker oppvarmingen vi observerer, og de destruktive endringene som følger av den.

Det er dessverre også mer sikkert at arbeidet for å snu utviklingen går for sakte. Det er stadige seire, men like ofte tilbakeslag. Er det fortsatt lov å være optimist? Vi mener det. Men det er viktig å vite hvor vi står, og hvilke muligheter vi har fremover. Det krever kunnskap, og det er det <2°C-prosjektet handler om. Og dette magasinet er bare én del av en omfattende portefølje av kunnskapsbasert innhold vi produserer i Klimastiftelsen:

• <2°C temanotat har kommet ut siden høsten 2020. I disse går vi litt mer i dybden på mange av temaene vi er innom i dette magasinet.
• <2°C publiserer også jevnlig ekspertintervjuer og andre artikler på energiogklima.no.
• På klimavakten.no finner du faktasider med de viktigste, oppdaterte tallene om klima, utslipp og energi.

Alt dette får du oversikt over på nettsiden tograder.no.

Klimastiftelsen driver også tjenesten tilnull.no. Der kan du finne ut av hvordan det går med energiomstillingen i ulike sektorer. Både i Norge totalt, eller i akkurat ditt fylke.

Forrige gang det kom ut et <2°C-magasin, skrev vi blant annet «Det er dagens unge som virkelig vil merke konsekvensene av valgene generasjonene før dem har tatt». Det er et utsagn som dessverre fortsatt er sant. Heldigvis er det også fortsatt sant at vi kan begrense skaden.

Dette magasinet er en fortelling om klimaendringene, fra årsakene, via konsekvensene, til hva vi kan gjøre for å stanse dem. Det skal gjøre deg som leser i litt bedre stand til å møte oppgaven vi alle står overfor. Den er formidabel, men jobben blir bare tøffere jo lenger vi venter med å gjøre den.

Det er bare å brette opp ermene.

Lars-Henrik Paarup Michelsen
Daglig leder, Norsk klimastiftelse

Lars Holger Ursin
Redaktør, <2°C

Når det usannsynlige blir dagligdags

Klimaforskere har lenge sagt at klimaendringene skjer her og nå. Men hva betyr det egentlig for oss? Hva bekymrer en klimaforsker?

Vi snakker med

Kikki Kleiven
Direktør, Bjerknessenteret

Det de siste delrapportene fra klimapanelet alle viser, og med sterkere datagrunnlag enn noensinne, er at global oppvarming påvirker vær og klima i alle regioner på jorden. Og at de mest farlige utslagene, spesielt hetebølgene, ville vært utenkelige uten menneskelig påvirkning.

Dette har du jo hørt før: Menneskeskapte utslipp er årsaken til klimaendringene. Og de er årsaken til ekstremvær. Men ekstremvær har vi alltid hatt, og vi har fortsatt både kalde sommerdager og snø i fjellet om vinteren.

Direktør for Bjerknessenteret for klimaforskning, Kikki Kleiven, vil imidlertid vi skal huske én viktig ting: Det vi ser nå i 2022, er omtrent nøyaktig det modellene til FNs klimapanel i 2007 og 2013 viste oss at ville skje nå.

Siden den gang er modellene blitt bedre. De forteller hva vi har i vente om vi ikke handler nå. De forteller oss hva som vil skje med ulike former for ekstremvær gitt en oppvarming på 1,5, 2 eller 4 grader.

Kikki Kleiven: – Det vi ser da, er at ekstremværhendelser som før skjedde én gang hvert tiår, nå med bare én grads oppvarming, skjer 2,8 ganger oftere. Nesten tre ganger hvert tiår. Og dette er basert kun på observasjoner.

Hvis vi varmer opp en halv grad til, noe vi venter vil skje om ca. ti år, vil dette øke til 4,1 ganger i tiåret. Om vi fortsetter å øke utslippene som i dag, og runder 4 graders oppvarming, vil en ekstremhendelse som før skjedde hvert tiende år, skje omtrent årlig. Derfor sier mange forskere at det ekstreme er den nye normalen. Og ekstremene i fremtiden har vi foreløpig ikke sett noe vi kan sammenlikne med.

<2°C: – Den tanken er litt vanskelig å brette hodet sitt rundt.

– Tenk deg en ting som kan skje én gang i løpet av et liv nå. For eksempel at du lever i en bygd, der du med sannsynlighet vil oppleve to storflommer som truer huset ditt i løpet av hundre år. Øker den globale gjennomsnittstemperaturen tre grader til, så vil du oppleve flommer av samme størrelse 40 ganger i løpet av 50 år.

Så de virkelig store værhendelsene vi ser nå, rekordene som brytes over hele planeten – spol frem 20–30 år frem i tid, og det er relativt vanlige hendelser. Det skremmer meg.

– Hva bør vi gjøre nå?

– Kimapanelets rapporter viser tydelig at vi må ha en klimapolitikk som tar oss til netto null i utslipp. Hvert eneste tonn CO₂ vi slipper ut eller ikke slipper ut på veien dit, har betydning. Fordi alt bidrar til oppvarmingen, og jo mer oppvarming, jo verre blir konsekvensene. Selv fra 1,5 graders oppvarming til 2 graders er det stor forskjell. Hver tidel av en grad vi klarer å unngå er enormt viktig. Jo lenger vi utsetter handling som gir kutt i utslipp, jo høyere temperaturer får vi. Det betyr også at hvert tonn med kutt i CO₂ utslipp teller.

– Så… når passerer vi 1,5 grader? Eller to? Og hvor bekymret bør vi være?

– Jeg har fortsatt et lite smil i munnviken når jeg holder klimaforedrag. Det nytter å kutte. Samtidig vil temperaturen fortsette å øke til midten av århundret, hvis vi ikke setter i gang kraftige tiltak nå. Alt tyder på at vi ikke klarer å begrense oppvarmingen til 1,5 grader.

Det laveste utslippsscenarioet i rapportene fra Klimapanelet forutsetter at klimagassutslippene reduseres fra og med dette tiåret og er netto null rundt 2050. Altså når all CO₂ som slippes ut hvert år fjernes av naturlige eller menneskelige prosesser. Da er det ekstremt sannsynlig at den globale oppvarmingen kan holdes <2 °C.

Så raskt går det akkurat nå:

CO₂ i atmosfæren:
Høyeste konsentrasjon
på minst
2 000 000 år

Havnivå:
Hurtigste stigning
på minst
3 000 år

Arktisk sjøis:
Laveste utbredelse på minst
1 000 år

Isbreer:
Raskeste smelting og tilbake-
trekning på minst
2 000 år

Kilde:
FNs klimapanel (IPCC)

Utslippene er årsaken

FNs klimapanel fastslår så sikkert som det kan at det er menneskeskapte utslipp av klimagasser som er årsak til oppvarmingen. Klimaforsker Lea Svendsen forklarer.

Vi snakker med

Lea Svendsen
Førsteamanuensis, UiB og Bjerknessenteret

«Unequivocal» er begrepet Klimapanelet bruker om at våre utslipp er årsaken til global opp­varming: Forskningen er entydig. Det er ikke lenger rom for rimelig tvil. Klimaforsker Lea Svendsen forklarer hvorfor.

Lea Svendsen: – Vi vet at de naturlige drivhusgassene i atmosfæren gjør planeten varm nok til at vi kan leve her. Samtidig vet vi at vi slipper store mengder drivhusgasser ut i atmosfæren, spesielt gjennom bruk av fossil energi. Derfor øker temperaturen. Vi kan observere at planeten blir varmere.

<2°C: – Kan vi være sikre på at det ikke er noe annet? Som solen?

– Solen påvirker selvfølgelig også temperaturen på jorden. Men det kan ikke være solen som forårsaker oppvarmingen vi ser nå. Det har nemlig ikke skjedd så store endringer i solinnstrålingen de siste 150 årene at det kan forklare den raske oppvarmingen vi har sett i samme periode. De store variasjonene i solinnstrålingen foregår på en mye lengre tidsskala, 20–40 000 år, eller 100 000 år.

– Hva med naturlige variasjoner?

– Det har vi også. Noen perioder er varmere, noen er kaldere. Men det som skjer da, er at det totale energiinnholdet på jorden totalt ikke endrer seg. Naturlige klimavariasjoner innebærer at varmen flytter seg litt rundt. Og da ikke bare rundt på overflaten. Det kan for eksempel i perioder være kaldere i luften oppå land, der vi lever, men da har gjerne temperaturen økt under havoverflaten.

Det vi ser nå, er at temperaturen øker i alle deler av klimasystemet. Det blir varmere overalt, det er ikke noen naturlig forflytning rundt på jorden. Temperaturen øker på land, i luften, og i havet, fordi det totale energiinnholdet i klimasystemet har økt.

Og det har økt på grunn av drivhusgassene vi tilfører systemet, først og fremst CO₂. Da tar vi karbon fra det lange kretsløpet og flytter over i det korte kretsløpet. Der ligger kjernen til hele problemet.

Oppvarmingen er menneskeskapt

Mange faktorer kan påvirke temperaturen på kloden. Men ifølge den siste rapporten til FNs klimapanel er det bare én faktor som har endret seg jevnt og trutt så lenge temperaturen har steget de siste 170 årene: Våre utslipp.

Den sorte kurven er den observerte temperaturutviklingen. Når klimamodellene tar hensyn til både naturlige og menneskeskapte faktorer, får vi den brune kurven. Den grønne kurven er hva modellene simulerer når vi fjerner våre utslipp av klimagasser.

Kilde:
Klimavakten.no

KONSEKVENSENE

Havet har bremset oppvarmingen

Omtrent 71 prosent av jordens overflate er dekket av vann. Det er havet som hittil har reddet oss fra de verste klimaendringene.

I fortellingen om den globale oppvarmingen så langt, er det havet som har helterollen, i følge FNs klimapanel: Havet har de siste 50 årene absorbert 91 prosent av den ekstra energien mennesker har tilført klimasystemet.

Ifølge Klimapanelet har denne opphopningen av energi i havet bidratt til å maskere oppvarmingen på land. For mens overflatetemperaturen på land holdt seg relativt konstant i en periode tidlig på 2000-tallet, steg temperaturen i havet jevnt og trutt samtidig. Da var det bare et spørsmål om tid før temperaturen også i atmosfæren ville måtte gå opp, forklarer Asgeir Sorteberg, professor ved Universitetet i Bergen (UiB) og Bjerknessenteret.

– Da man kom i en situasjon hvor det ikke ble blandet like mye varme ned i havet, så begynte temperaturen ved overflaten å gå kraftig opp. Den globale temperaturøkningen har nemlig ikke en jevn stigning, den går i rykk og napp, sier han.

Oppvarmingen av havene fører også til smelting av havisen i Arktis (se figur nederst på neste side). I tillegg bidrar den til havstigning. For det første fordi varmere vann tar større plass enn kaldere vann – noe som har vært en viktig forklaring på havstigningen vi har sett til nå. Men nå stiger havet mer på grunn av smelting av is på land. Noe av smeltingen er drevet av overflatetemperaturer. Men forskere tror at smelting fra undersiden av såkalte isbremmer i Antarktis og på Grønland først og fremst drives av varmt vann som strømmer inn fra undersiden (se figur øverst på neste side).

I tillegg til energien har havet absorbert store mengder CO₂ fra atmosfæren, og bidratt til å dempe den økte drivhuseffekten som er årsak til oppvarmingen. Mellom 20–30 prosent av all CO₂ vi pumper ut i atmosfæren tas opp av havet.

CO₂ som tas opp fra atmosfæren, reagerer med stoffer som kalles karbonationer i havet, og omdannes til uorganiske salter. Det er dette som gjør at havet har en enorm kapasitet til å ta opp CO₂. Men det gjør samtidig havet surere, noe som påvirker livet i havet. Det er samtidig grenser for hvor mye karbonat som kan brukes til dette.

– Disse karbonationene tilføres havet kun ved langsom oppløsning av vulkanske bergarter. Reservoaret av karbonationer i havet har blitt bygget opp over hundretusener til millioner av år. Nå bruker vi dette raskt opp til å ta opp CO₂ fra menneskeskapte utslipp. Og dermed vil havet med tiden ta opp mindre av utslippene våre, sier professor Are Olsen ved Bjerknes­senteret og UiB.

Surere hav skaper problemer for mange organismer som er avhengig av det samme karbonat­ionet for å lage skall. Felles for mange av disse er at de gjerne befinner seg på bunnen av næringskjeden. Dersom de sliter, vil problemene raskt forplante seg oppover til oss.

Isbremmer i arktiske strøk: Kan få havet til å stige raskere

Det meste av jordens ferskvann finner du i Antarktis. Det er usannsynlig at hele innlands­isen der smelter i overskuelig fremtid. Men isbreer som ender i fjorder eller havmasser i arktiske strøk kan kollapse. Det kan de gjøre selv i minusgrader, fordi de smelter fra undersiden.

Under den flytende enden, isbremmen, hviler isen på havbunnen, grunningslinjen. Varmt og tungt saltvann kan smelte bunnen av isbreen der. Ferskt og lett smeltevann presses opp og drar mer varmt vann inn mot breen. Er det nedoverbakke bak grunningslinjen, blir den ustabil og kryper bakover til det går oppover igjen.

22 prosent av grunningslinjene i Vest-Antarktis beveger seg nå raskere enn 25 meter per år. Så raskt har vi sannsynligvis ikke sett dem bevege seg siden slutten av siste istid.

Kilde / Illustrasjon
Norsk Klimastiftelse / jhaland.com

Konsekvensene av oppvarmingen merkes over hele kloden

Klimaendringene merkes i alle bebodde områder av planeten. Og vi må regne med mer av det i årene som kommer.

Bedre klimamodeller og bedre observasjons­data har gitt forskere muligheten til å se hvordan den globale oppvarmingen påvirker hver krok av planeten vår. De kan derfor nå konstatere at global oppvarming kan merkes absolutt over hele kloden.

– Det mest åpenbare, er at vi får mer intense hetebølger. Det har vi merket allerede, sier Stefan Sobolowski, klimaforsker ved Bjerknessenteret og NORCE.

FNs klimapanel bruker begrepet nærmest sikkert om at ekstremvarme, også hetebølger, forekommer hyppigere og er blitt mer intense siden 1950-tallet. Og de sier det er ekstremt usannsynlig at mange av de høye ekstremtemperaturene vi har sett de siste par tiårene kunne hendt uten menneskelig påvirkning.

At det blir mer hetebølger og høyere ekstremtemperaturer når klimasystemet blir tilført mer energi, er kanskje ikke overraskende. Men også ekstremnedbøren øker. Her er det imidlertid mer komplisert.

Klimapanelet finner at det er sannsynlig at den globale nedbørsmengden har økt siden 1950-tallet, og det er middels enighet om at nedbørsmengden globalt har økt siden 1980-tallet. Men det er store regionale forskjeller, også i kvaliteten på dataene og sikkerheten i funnene.

– Ser du på figuren øverst på neste side, som har med ekstremvarme å gjøre, ser vi at det har økt over så å si alle deler av verden. Det finnes en tilsvarende figur for ekstremnedbør, og der er det flere felt som er grå og hvite. Delvis er dette fordi det er mer usikkerhet, og dårligere datagrunnlag. Men det henger også sammen med at konsekvensene for nedbør har mer komplekse årsakssammenhenger, sier Sobolowski.

Oppvarmingen gir mer energi i systemet. Samtidig kan luft holde mer vann i seg når den varmes opp. I tillegg kan stormsystemene bli sterkere. Kombinasjonen av dette kan gi dramatiske utslag. Men det er store regionale forskjeller på hvor målbar effekten er.

Det er for eksempel stor enighet om at nedbøren har økt i Nord-Europa, og at det er en konsekvens av menneskelig aktivitet. Derimot er det mindre enighet om tendensen i for eksempel Middelhavsområdet.

Også vinden er det knyttet usikkerhet til. Med ett unntak:

– Tropiske stormer. Altså orkaner og tyfoner. De er blitt sterkere enn før, så vind som kommer fra slike stormfenomener, går vi ut fra blir sterkere, sier Sobolowski.

Ekstremvarmen øker i hele verden

De fleste verdenskart ser ikke slik ut, men det er det dette er: Slik deler Klimapanelet verden inn i regioner for å vise hvordan klimaendringene påvirker oss i dag. Hver region er en sekskant, Norges region kalles NEU, og befinner seg øverst oppe i midten. Tilsvarende kart finnes for ekstremnedbør og tørke. Men det er på ekstremvarme forandringen er mest tydelig: Hele verden er påvirket, det blir varmere overalt, og forskerne er med få unntak helt sikre på at det er menneskelige utslipp som er årsaken.

Illustrasjon
FNs klimapanel (IPCC)

Noen endringer kan bli permanente

Selv om vi klarer å bremse og til og med snu utviklingen av utslipp, slår FNs klimapanel fast at noen klimaendringer uansett vil fortsette.

Dette gjelder spesielt endringer som påvirker havet, havnivåstigning og innlandsisen på Grønland og Antarktis. Der kan mange av endringene vedvare i hundrevis eller til og med tusenvis av år. Dette gjelder for eksempel havforsuring og havoppvarming.

Isbreer og isbremmer vil også fortsette å smelte. Grønlandsisen vil bli mindre og mindre gjennom dette hundreåret, det samme gjelder etter alt å dømme også for innlandsisen på Antarktis.

Hvor mye havet vil stige i løpet av dette århundret, avhenger av hvor mye klimagasser vi slipper ut. Men uansett nivå, vil havet fortsette å stige noe, hvert år, gjennom flere hundre år, kanskje flere tusen. Direktør for Nansensenteret, Tore Furevik, forklarer hvorfor:

– Drivhusgassene vi har i atmosfæren i dag har satt i gang prosesser som varmer opp, men som tar tid. Klimaet er i ubalanse, fordi det i løpet av denne perioden vil komme mer energi inn i systemet enn det som går ut. Det vil gi oss en gradvis oppvarming over tid, selv om mengdene med drivhusgasser er konstante. Det er dette som kalles «committed warming» eller «warming in the pipeline» på engelsk. Det er vanskelig å finne et godt norsk begrep, sier han.

Tregheten i systemet er dels til fordel for oss også. Det innebærer nemlig at det vil ta tid for havnivået å stabilisere seg på det som ville vært «naturlig» med den gjennomsnittstemperaturen vi ender på. For 125 000 år siden, for eksempel, var den globale gjennomsnittstemperaturen 0,5°C–1,5°C høyere enn i førindustriell tid. Da var havnivået antakelig 5–10 meter høyere enn i dag. Og for tre millioner år siden, da temperaturen var 2,5°C–4°C høyere enn i førindustriell tid, var havnivået antakelig 5–25 meter høyere enn dagens.

Siden førindustriell tid har gjennomsnittstemperaturen globalt økt med 1,25°C så langt.

Jo mer vi slipper ut, jo mer CO₂ blir værende i atmosfæren

Figuren viser hvor stor andel av samlede CO₂-utslipp i perioden 1850–2100 som blir værende i atmosfæren i fire ulike scenarioer (SSP). Scenarioene er hentet fra FNs klimapanel. En stor andel av utslippene i dag absorberes på land eller i havet i forbindelse med en rekke kjemiske, fysiske og biologiske prosesser.

Problemet er at disse prosessene blir mindre effektive CO₂-lagringsmekanismer jo mer CO₂ vi får i atmosfæren. Jo varmere kloden blir på grunn av drivhuseffekten, jo større andel av CO₂- utslippene ender i atmosfæren og bidrar til enda mer oppvarming.

Illustrasjon
FNs klimapanel (IPCC)

Vippeelementer verden over

Naturlige systemer kan ofte tåle press og påvirkning som kommer litt etter litt. Men vi kan også komme til en terskel: Et lite puff over grenseverdien setter i gang en uforholdsmessig stor endring.

Det er dette vi kaller et vippepunkt: En kritisk terskel der en liten endring i et naturlig system kan få det til å utvikle seg kraftig og irreversibelt.

Et naturlig system som er sårbart for slike irreversible og dramatiske endringer kalles gjerne et vippeelement. Et vippeelement blir da en bestemt del av klimasystemet som står i fare for å passere en slik kritisk terskel.

Kartet nedenfor viser et utvalg av slike vippeelementer som det forskes på i dag.

Kilde / Illustrasjon
Norsk Klimastiftelse / jhaland.com

Skal vi fikse klimaet, må vi spille på lag med naturen

Klimakrisen krever handling. Men den henger nøye sammen med en naturkrise som vi først nylig har forstått rekkevidden av, og som setter klare grenser for hva vi kan gjøre for å fikse klimaet, forklarer Vigdis Vandvik.

Vi snakker med

Vigdis Vandvik
Professor, UiB og Bjerknessenteret

Vigdis Vandvik: – Klimakrisen har vi visst om i mange tiår. Vi har hørt at den bare blir verre og verre. Og vi har på en måte vent oss til det. Men naturkrisen kom for alvor på dagsordenen først i 2019. Da kom rapporten fra FNs naturpanel, med sjokkmeldingen om at en fjerdedel av alle artene på jorden er utrydningstruet.

<2°C: – Men hva menes egentlig med naturkrisen? Er det nettopp det at arter holder på å dø ut?

– For å svare på det med noen andre tall fra rapporten: Samler du alle jordens ville pattedyr og veier dem, og sammenlikner med hva du ville fått om du gjorde det i førhistorisk tid, finner du at 70 prosent av kjøttvekten har forsvunnet. For plantene er det 50 prosent. Det er rett og slett mindre liv på jorden enn det var før. Og alle pilene peker fortsatt nedover. Det er dette naturkrisen handler om: Et enormt tap av natur, som over lang tid har gått litt under radaren for mange av oss.

– Hvorfor har vi kommet hit?

– Hovedårsaken er at vi mennesker breier oss så mye, inn på naturens arealer. Det har skjedd over hundrevis av år. I tillegg høster vi av naturen på en måte som dels er helt over styr. For å ta noen andre tall: Tar du kjøttvekten på alle pattedyrene på planeten, utgjør vi mennesker 36 prosent av den. Husdyrene våre utgjør 60 prosent. Alt fra rotter til blåhval skal få plass i de siste, fire prosentene.

Eller ta planter: 40 prosent av fotosyntesen som skjer på jorden, blir til produkter som vi grabber til oss. Som mat, husdyrfôr eller biobrensel. Det er naturkrisen i et nøtteskall. Ressursgrunnlaget minker på grunn av menneskelig påvirkning. Når vi da stadig skal høste mer, samtidig som vi bygger ned mer natur, kommer vi før eller siden til et punkt der det ikke går lenger.

– Så vi breier oss og er for griske?

– Ja, og i tillegg har du forurensning, fremmede arter og klimaendringer. Alt dette virker sammen og blir en dødscocktail for naturen. Det har ført til at ganske mange økosystem nå er i en umiddelbar krise.

– Men «breier oss» … det blir jo flere av oss, og vi skal ha mat og klær og husly? Og nå trenger vi også mer fornybar energi, litt plass må det vel få ta?

– Jeg vil heller si vi må slutte å sløse så enormt med areal. All ny industri og all ny energi må ikke fortrenge natur. Det er masse areal vi allerede har lagt beslag på, som vi kan gjenbruke.

Og så må vi snakke om transportløsninger: Der låser vi oss stadig inn på klimafiendtlige løsninger. Som når vi lager motorveier tilpasset en fartsgrense på 110 kilometer i timen. Det øker energiforbruket med 25 prosent, krever bredere veier som krever at vi bygger ned mer natur og matjord, fordi vi ikke kan bruke gamle traseer i og med at 110-veiene må ha slakere svinger.

Vi kan ikke bygge oss ut av natur- og klimakrisene. Vi kan ikke fortsette å bruke mer og mer energi. Vi må velge energisparing, vi må velge smarte løsninger. I alle fall burde vi slutte å gjøre ting som er fullstendig hull i hodet. Det hadde vært en god start.

Naturens tilstand: Utvalgte data fra FNs naturpanel

Utrydningstruet
Antall arter som står i fare for å dø ut:
1 000 000

Plast i havet
Andel av sjøfugler som påvirkes:
44 %

Våtmarker
Areal tapt på grunn av menneskelig aktivitet:
85 %

Veibygging
Nye veier som antas bygget innen 2050:
25 000 000 km

Ansvaret er ikke likt fordelt

Vi har allerede sluppet ut 85 prosent av den totale mengden CO₂ som kloden tåler før oppvarmingen overstiger 1,5 grader. Hvem har ansvaret for alle utslippene?

Forskerne i prosjektet Global Carbon Project gir hvert år ut en oppdatert oversikt over historiske CO₂-utslipp fra bruk av olje, kull og gass – og hvordan disse fordeler seg mellom land. Dataene viser at USA har ansvar for 25 prosent av verdens samlede CO₂-utslipp fra 1850 og frem til i dag. EU27+Storbritannia følger like bak med 23 prosent, mens Kina er på tredjeplass med 14 prosent.

Ser vi derimot på hvem som slipper ut mest CO₂ i dag, er det Kina som ligger øverst med en utslippsandel i 2021 på 30 prosent. USAs andel var på 14 prosent, mens 8 prosent av utslippene kom fra EU27+Storbritannia.

Norge slipper ut veldig lite CO₂ sammenlignet med verdens største økonomier, men dersom vi ser på utslipp per innbygger, så havner Norge med 7,6 tonn per innbygger på samme utslippsnivå som Kina. Det globale snittet var i 2020 på 4,5 tonn per innbygger.

Debatten om skyld og ansvar har endret seg

Spørsmål om skyld og ansvar har alltid vært en viktig del av internasjonal klimapolitikk, men debatten har endret seg.

– Da klimakonvensjonen ble framforhandlet i Rio i 1992 ble landene enige om at de hadde et «felles men differensiert ansvar». Kyotoprotokollen etablerte i 1997 en tolkning av dette prinsippet som skulle få store konsekvenser: Rike land skulle ta på seg forpliktelser til å kutte utslipp, mens fattige land ikke skulle gjøre det, sier Steffen Kallbekken, forskningsleder ved CICERO Senter for klimaforskning.

Selv om det gir mening at rike land tar større ansvar enn fattige land, mener Kallbekken det er problematisk å dele verden inn i bare to grupper – rike og fattige.

– Verden har kommet videre, likevel brukes fremdeles denne enkle inndelingen som et argument av enkelte land for at de selv burde slippe unna nye forpliktelser, mens andre land burde ta et større ansvar, sier han.

Ifølge Kallbekken er det mer konstruktivt å snakke om hvem som kan bidra enn hvem som har skyld.

– Ingen land er fritatt ansvaret med å bidra til å løse den globale klimakrisen. Men en viktig erkjennelse er at noen land, som Norge, er mye bedre i stand til å bære kostnadene ved et grønt skifte. Et av de store uløste spørsmålene i internasjonale klimaforhandlinger i dag handler nettopp om dette: Hvem som skal gi støtte, hvor mye, på hvilken måte, og om støtten skal gå til utslippskutt, klimatilpasning eller kompensasjon.

To mulige fremtider

Hvor varmt det blir, avhenger av hvordan verden utvikler seg. Det kan vi påvirke, og det får konsekvenser. Her kan du se to mulige utveier.

Lukk øynene og se for deg selv i 2050. Tenk deg at verdens land har nådd klimamålene. Begrenset den globale oppvarmingen. Verden er et bra sted. Men hvordan har du det, egentlig? Hvor bor du, hva jobber du med, hvor drar du på ferie?

Tenk deg så at vi ikke klarer å nå målene. At vi ikke klarer å begrense oppvarmingen, at klimapolitikken stopper opp. Hvordan har du det da?

Klimaforskere fra mange forskjellige fagkretser har laget noen scenarioer som kan hjelpe oss å gjøre slike fremtidsvisjoner mer troverdige. Disse scenarioene kalles «Shared socioeconomic pathways», ofte forkortet SSP. De brukes til å utforske hvordan politikk, samfunn og folketall kan tenkes å utvikle under gitte betingelser det neste hundreåret. Og hvordan det i sin tur påvirker klimaet. Enkelt fortalt: Hvilke data forskerne skal mate inn i klimamodellene, for så å se hvordan klimaendringene påvirker oss videre hvis verden utvikler seg på den ene eller andre måten.

På neste side får du se noen utvalgte punkt fra to slike scenarioer. De kalles på norsk gjerne «Bærekraft – den grønne veien», og «Regional rivalisering». I faglitteraturen kalles de gjerne SSP1 og SSP3. De er utbrodert for norske forhold av Kommunalbanken på bakgrunn av en rapport fra forskere ved CICERO Senter for klimaforskning.

I den første går det ganske bra. Globalt samarbeid vinner frem. Vi tar bedre vare på naturen. Noen klimaendringer blir det, men vi klarer oss greit.

I «Regional rivalisering», derimot, bommer vi på mye. Nasjonalisme og konflikter blomstrer. Ulikheter forsterkes. Befolkningsveksten i verdens fattigste land fortsetter. Oppvarmingen spinner ut av kontroll. Klimaendringene blir enda mer alvorlige, og vi er lite rustet til å møte dem.

Det du får lese på de neste to sidene, er ikke meislet i stein. Det er ikke fakta, men fortellinger basert på den beste tilgjengelige kunnskapen, understreker direktør for Bjerknessenteret, Kikki Kleiven.

– Vi kan ikke vite nøyaktig hva fremtiden byr på. Men vi kan forestille oss to ulike måter å håndtere fremtiden på, som har ulike konsekvenser, sier hun.

Det er også viktig å tenke på at i disse fortellingene har vi valgt å legge vekt på det som skiller de to utfallene. En mer bærekraftig utvikling vil være bedre for menneskeheten, men det innebærer tøffe og kanskje upopulære valg. Ikke alle vil være lykkelige med det utfallet heller.

– Det vil være vinnere og tapere i et grønt skifte, og verden vil forandre seg for alle. Vi må løse dette på en måte som sikrer at ingen henger igjen og lider unødig skade, sier Kleiven.

Bærekraftig utvikling
— Norge i 2050

Vi når mange av klimamålene. Kloden er 1,8 grader varmere, men det stopper der. Internasjonalt samarbeid fungerer bra. Norge er ikke lenger først og fremst et olje- og gassland. Det er de nye, grønne næringene som gir økonomisk vekst. Vi tar vare på natur og miljø, bærekrafthensyn er en del av hverdagen vår.

Regional rivalisering
— Norge i 2050

Verden er blitt konfliktfylt og urolig. Vi er langt unna Paris-målene. Kloden er allerede 2,2 grader varmere. Vi styrer mot 4,6 grader mot slutten av århundret. Internasjonal handel og samarbeid er sterkt begrenset. Oljeprisen er høy, og Norge er mer avhengig av olje- og gassbransjen enn vi noensinne har vært.

Slik bor du

Vi bor tettere, men ikke alle bor i byer. Mange velger å jobbe digitalt hjemmefra og kan nyte friheten til å bosette seg også på små steder, litt nærmere naturen. Men det er strenge regler mot å bygge ned natur, eller på steder med risiko for flom og skred. Byene er klimaløsninger i seg selv, med urbant landbruk, grønne arealer, lite trafikk og god luftkvalitet.

Flom, brann og råte rammer oftere boliger. Mange av disse skadene dekkes ikke lenger av forsikringen. I noen kommuner, der klimarisikoen er spesielt høy, må kommunene tvangsflytte folk fra utsatte steder. Du har ikke så stor frihet til å bosette deg der du vil som i Bærekraft-scenarioet. I stedet må du bosette deg der du får jobb, og ikke valgfriheten er ikke så stor.

Jobben din

Du jobber mest sannsynlig ikke i olje og gass: Oljeproduksjonen gikk ned på 2020-tallet. Gassproduksjonen økte frem mot 2040, men også den er på vei ned nå. Kanskje du jobber med fornybar energi eller karbonfangst og -lagring. Eller med havbruk – som produserer mer til norske forbrukere og mindre til eksport enn før.

Noen jobber fortsatt i olje og gass, og oljeprisen er høy som aldri før. Men oljeproduksjonen har flatet ut. Andre næringer går generelt dårlig, eksportrettet industri sliter. Det er krevende å selge til en verden med handelsbarrierer, konflikt og store klimaødeleggelser. Mange bransjer har slitt med å omstille seg, og den teknologiske utviklingen har stoppet litt opp.

Dette spiser du

Du spiser mer fisk og grønnsaker enn man gjorde i Norge for 30 år siden. Du spiser også oftere lokale matvarer når de er i sesong. Kjøttforbruket har gått ned, og mange kjøttprodusenter slet en periode. Flere har omstilt seg og dyrker nå grønnsaker, frukt og bær. Norsk mat er nå konkurransedyktig på pris.

Maten er generelt dyrere, og det er mindre å velge mellom. Det er lite fisk å få sør i Norge – også lakseoppdretterne har måttet flytte nordover på grunn av havtemperaturen. Kjøttforbruket er høyt, det er liten omstilling av landbruket. Vi er avhengig av matimport, men det globale matsystemet er hardt presset.

Slik reiser du

Det er fortsatt mulig å fly langt på ferie, men vi foretrekker å feriere i strøk nært oss. Gjerne med tog. Det er fortsatt snø i høyere strøk og i nord om vinteren. Det gjør Norge til et litt eksotisk feriemål. Men europeere flokker også til Norge om sommeren, på jakt etter mer behagelige temperaturer. Somrene er ofte svært varme i sør.

Pågående konflikter og ekstremvarme gjør det krong­lete å reise til og oppholde seg i mange deler av verden. Det er best å bruke Norge som ferieland, hvis du har råd til ferie, da. Bare se opp for styrtregn, flom og skogbranner. Togferie kan være risikabelt: Linjene blir stadig vekk lammet av ras og flom.

LØSNINGENE

Dette er tiåret for handling

Klimakrisen og naturkrisen må løses sammen. Men egentlig er det enda mer komplisert enn som så. Faktisk må vi ha 17 tanker i hodet samtidig.

I 2015 skjedde to store ting i FN-regi. For det første kom Paris-avtalen. Den har som mål at temperaturstigningen skal holdes under 2°C, helst ned mot 1,5 °C. Landene som signerte avtalen forpliktet seg også til å sette egne ambisiøse mål for utslippskutt, og disse målene skal skjerpes hvert femte år.

I 2015 ble også de 17 bærekraftsmålene lansert. Disse er en slags felles arbeidsplan for at hele verdens befolkning skal kunne leve gode liv samtidig som vi ikke ødelegger naturen og klimaet vårt.

Å stanse klimaendringene er ett av disse bærekraftsmålene. Men det henger grunnleggende sammen med alle de andre. For eksempel: Oppvarmingen merkes over så å si hele planeten. Det påvirker økosystemer over hele planeten også. Og selv om noen arter kan klare seg bedre i noen områder som blir varmere, er totalsummen av effektene på naturmangfoldet overveldende negativ, ifølge FNs naturpanel.

En rapport fra Verdens meteorologiske organisasjon (WMO) utforsker hvordan den globale oppvarmingen utfordrer mulighetene våre til å nå de øvrige bærekraftsmålene. Den viser hvordan trusler som rammer klimaet i neste omgang påvirker en rekke andre bærekraftsmål. For eksempel de som har med sult og fattigdom å gjøre. Det påvirker videre vår evne til å bygge bærekraftige lokalsamfunn. Og fred, rettferdighet og sterke institusjoner. Og så videre.

Andre bærekraftsmål blir påvirket av klimaendringene på andre måter. Noen eksempler:

1. Utrydde fattigdom: Økende erosjon og flom i kystnære strøk ødelegger infrastruktur og arbeidsplasser. Klimaendringer bidrar til migrasjon. Folk mister levebrødet og flytter på seg.

2. Utrydde sult: Økt CO₂-konsentrasjon i atmosfæren har en gjødslingseffekt på matvekster, men den går på bekostning av næringsinnholdet i dem.

6. Rent vann og gode sanitærforhold: Når isbreer krymper eller forsvinner helt, mister mange samfunn forutsigbar tilgang til ferskvann.

14. Livet i havet: Havforsuring skader organismer og forstyrrer marine økosystemer.

Paradokset er at mange av inngrepene som fører til klimaendringer, gjøres nettopp for å skape arbeidsplasser, produsere mat og energi eller bygge infrastruktur som veier og vannforsyning. Kort fortalt for å gi flere mennesker gode liv. Eller oppfylle bærekraftsmålene.

Betyr det at vi må velge mellom klima og velferd? Nei, fastslår FNs klimapanel. Men vi må være bevisst at alt henger sammen

I den tredje delrapporten til Klimapanelets nye hovedrapport slås det fast at politikk er nøkkelen: Spesielt når staten må gripe inn i økonomiske kriser, er det gunstig å tenke langsiktig: Gi støtte til grønne næringer og unngå overdrevne naturinngrep for å bøte på klimaendringene. Samtidig legges det ikke skjul på at noen valg blir vanskelige, fordi de må tas med 17 tanker i hodet samtidig. Professor Kristin Linnerud ved NMBU sier det slik:

– Truslene mot natur, klima, rettferdighet og grunnleggende behov er like viktige og henger sammen. En utvikling ledet av en grønn diktator som ordner opp i klimaet og miljø, er ikke bærekraftig. Ei heller en utvikling ledet av et demokratisk valgt styre som ofrer natur og klima for likhet og velstand. Alt må på plass samtidig.

FNs bærekraftsmål

Den internasjonale 2030-agendaen med de 17 bærekraftsmålene ble vedtatt av alle FNs medlemsland i 2015. Under hvert av hovedmålene finnes det konkrete delmål.

Fornybar energi er den viktigste klimaløsningen

Den viktigste klimaløsningen er å erstatte fossil energi i alle sektorer med fornybar energi. «Alt» må gå på strøm – og all strøm må være produsert uten utslipp.

Fossil energi – olje, kull og gass – dominerer fortsatt som kilde til produksjon av energitjenestene samfunnet trenger, enten vi snakker om transport, oppvarming eller elektrisitet til lys og drift av apparater.

Mens verdens befolkning og velstanden har vokst, har vi brukt mer og mer. Derfor har utslippene fra olje, kull og gass fortsatt å stige, fra 21,7 milliarder tonn CO₂ i 1990 til 32,4 milliarder tonn i 2020.

Det er lett å glemme hvor avhengig vi er av energitjenester. Tenk på all energien vi bruker til å varme opp alle bolighus og kontorbygg i verden når det er kaldt. Eller energien vi bruker til å kjøle ned de samme byggene når det er varmt. Tenk på alle de literne med bensin og diesel vi bruker i alle bilene og bussene i verden. Og i båtene og flyene. Og tenk på all den energien vi bruker for å lage mat, klær, møbler, mobiltelefoner, aluminium og frakte dette verden rundt.

Dette er volum det er vanskelig å få grep om. Siden 1990 har befolkningene i verden økt med 46 prosent. Energiforbruket har økt med 60 prosent. Vi er ikke bare blitt flere mennesker. Vi bruker også mer energi per person.

Hovedgrepet når klimagassutslippene skal kuttes er å ta i bruk elektrisitet til alle formål hvor det er mulig. Men elektrisiteten må være ren, altså produsert med fornybar energi eller med kjernekraft. Da kan energitjenestene leveres uten utslipp. En varmepumpe kan overta for oljefyring, mens elbilen overtar for dieselbilen.

Selv om vi har mangedoblet produksjonen av sol- og vindkraft de siste ti årene, har verdens energibehov økt enda mer. Derfor må vi bygge ut fornybar energi i så store volum at vi både kan dekke en eventuell vekst i energibehovet de neste tiårene og samtidig erstatte den fossile energien som vi allerede bruker.

Har vi plass til så mye sol- og vindkraft?

Hvis verdens kraftbehov utelukkende skal dekkes av fornybar energi, vil det trolig kreve et større landareal enn arealet som brukes til elektrisitetsproduksjon i verden i dag. Men ikke nødvendigvis mye mer.

Our world in data har sammenstilt arealbehovet til ulike elektrisitetsformer. I sammenstillingen er arealbehovet til selve kraft­anlegget tatt med, i tillegg til arealbehov for materialutvinning og arealbehovet som trengs for å håndtere avfall fra anlegget.

Vindkraft på land kan være arealeffektivt om arealet mellom turbinene utnyttes til annen industri eller landbruk. Hvis derimot alt landareal mellom turbinen «går tapt», krever vindkraft på land et stort areal per produserte MWh.

Havvind vokser kraftig

Fra 2011 til 2021 økte havvindkapasiteten i verden fra 3,8 GW til 55,6 GW. Økningen tilsvarer over 5 000 havvindturbiner av den typen som typisk bygges nå.

I dag kommer mindre enn to prosent av verdens fornybare strømproduksjon fra havvind. Men flere land og regioner har store havvindambisjoner. USA har en ambisjon om 30 GW havvind innen 2030. Storbritannias mål er 50 GW innen 2030. Danmark, Tyskland, Belgia og Nederland har en felles ambisjon om å bygge ut 150 GW havvind innen 2050 og den norske regjeringen har ambisjon om å tildele areal for 30 GW havvind innen 2040.

Til sammenlikning har Norge 38 GW vann- og landvind-kapasitet som årlig produserer ca. 150 TWh.

En viktig driver bak havvind-ambisjonene er at havvind er mindre konfliktfylt enn vindkraft på land. I tillegg er vindressursene generelt ofte bedre til havs.

En typisk havvindturbin i dag er på rundt 10 MW. I løpet av de neste par årene ventes det at det blir vanligere med turbiner på 14–15 MW.

Fire løsninger for å fjerne «krevende utslipp»

Noen utslipp er mer krevende å fjerne enn andre. Her er fire klimaløsninger som Det internasjonale energibyrået (IEA) mener det må satses mer på i årene som kommer.

Batterier

I Norge er vi godt kjent med batteridrevne biler og ferger. Nå kommer også batteridrevne hurtigbåter og etter hvert elektriske småfly. Batterier (litium-ion) har falt kraftig i pris det siste tiåret, samtidig som teknologien har blitt bedre. Det har gjort batterier til en stadig viktigere del av det grønne energiskiftet. I kraftsektoren brukes batterier til å lagre strøm og til å balansere strømnettet. IEA spår at markedet for storskala batterilagring vil mangedoble seg utover 2020-tallet.

Bioenergi

Bioenergi er en form for energi som har sin opprinnelse i biomasse, for eksempel ved, tang, kloakk og plante- og matavfall. Bioenergi kan brukes til å erstatte fossil energi fra mange aktiviteter – der produksjon av varme, strøm og drivstoff er de vanligste. Om bioenergi er et klimavennlig alternativ kommer an på produksjonen: Hogger man ned regnskog for å ha brensel til et varmekraftverk, eller for å ha plass til å dyrke mais og soya til biodrivstoffproduksjon, er klimaregnskapet negativt. Bruker man derimot biologiske restprodukter, som plante- og matavfall, er bioenergi et godt klimatiltak. Bioenergiens store fordel er at den kan brukes i eksisterende infrastruktur, for eksempel motoren i et fly. Begrensningen ligger i tilgangen på bærekraftige råstoffer.

Hydrogen

Hydrogen er en energibærer som kan kutte utslipp der direkte bruk av strøm ikke er mulig, for eksempel i stål- og jernproduksjon. I transportsektoren kan hydrogen bli viktig for å fase ut utslipp fra transportmidler der batterier ikke kan gjøre jobben. Hydrogen kan brukes direkte (som flytende eller komprimert drivstoff) eller i produksjon av hydrogenbaserte drivstoff (for eksempel ammoniakk). Hydrogen kan også brukes til å lagre strøm. En forutsetning for at hydrogen er en klimaløsning er at produksjonen skjer utslippsfritt med fornybar strøm eller med lave utslipp ved hjelp av gass + CCS (se under).

Karbonfangst og -lagring

Karbonfangst og -lagring (CCS) vil si å fange CO₂ fra en utslippskilde og lagre det sikkert under bakken eller under havbunnen. Forbrenningsanlegg, hvor deler av avfallet som brennes er fossilt, er en utslippskilde hvor CCS ofte vurderes som den eneste tilgjengelige klimaløsningen i dag. CCS kan også fjerne utslipp fra tunge industriprosesser, for eksempel sementproduksjon. Som for hydrogen er CCS en løsning som trengs i energiomstillingen, men trolig i mindre grad enn det man så for seg for noen år siden. Dette skyldes blant annet at CCS er dyrt.

Matsystemet må endres

FNs matvareorganisasjon FAO anslår at rundt en tredel av verdens klimagassutslipp kan tilskrives maten vi spiser.

Før maten havner på middagsbordet har den vært gjennom en lang reise. Det starter med at matproduksjonen trenger arealer der maten blir produsert/dyrket. Deretter blir den bearbeidet, pakket inn i emballasje, transportert videre til en butikk og til slutt: Tilberedt på kjøkkenet. Etter måltidet sitter man kanskje igjen med noen matrester som ender som avfall.

Det er hele denne reisen som kalles «matsystemet». Hver del av reisen forårsaker klimagassutslipp – som i 2018 summerte seg til 17 milliarder tonn CO₂-ekvivalenter globalt. For å redusere matsystemets klimafotavtrykk, trengs en rekke tiltak samtidig. Det spesielle med matsystemet er at klimagassutslippene ikke er overveldende dominert av CO₂-utslipp fra fossile brensler. Omtrent to tredeler av utslippene skyldes landbruksproduksjon med tilhørende arealbruk og arealbruksendringer.

I en verden hvor det blir stadig flere mennesker, og målet er å fjerne mesteparten av klimagassutslippene innen 2050, er det åpenbart at matsystemet må endres. Det er selvsagt at den fossile energien som brukes må bli fornybar, men de to viktigste grepene er av en annen karakter:

Det ene er å stoppe avskogingen. En fjerdedel av matsystemets klimagassutslipp kommer fra arealbruk og arealbruksendringer. For å ta ned disse utslippene må vi stanse avskogingen og nedbrytingen av organisk jord.

Det andre er å spise mer grønt og mindre kjøtt. I selve matproduksjonen er utslippene knyttet både til dyrking av forskjellige vekster og til husdyrhold. Drøvtyggere som sau og storfe forårsaker for eksempel metanutslipp, det samme gjør risdyrking. Metanutslipp står for rundt en tredel av matsystemets utslipp. Den eneste måten å få disse metanutslippene ned på er å endre matvanene våre. For eksempel ved å spise mindre kjøtt til fordel for mer grønt. Det vil også redusere presset på beiteområder og arealer som brukes til produksjon av fôr.

Klimaendringene vil gjøre det vanskeligere å dyrke mat i store deler av verden. Derfor må arealene brukes godt for å sikre nok mat til alle.

Vi må snakke mer om energieffektivisering

Den grønneste energien er den som aldri blir produsert: Energieffektivisering handler om å stanse sløsing av energi. Det sparer penger og er en viktig klimaløsning. Så hvorfor snakker vi ikke mer om det?

Vi snakker med

Håvard Haarstad
Professor, UiB
Senterleder, CET

Håvard Haarstad: – Jeg tror det har litt å gjøre med at det er mye gøyere å snakke om ny teknologi og nye energiprosjekter. Når vi snakker om fremtiden, tenker vi at vi må finne på masse nye ting. Skal vi fikse klimaet, kreves det radikal politikk som er synlig og litt politisk dristig. Oppi alt dette blir det liksom litt kjedelig med etterisolering og å skru ned temperaturen litt om natten.

Når det er sagt, har vi sett en endring i det siste. Klimakrisen har vi vært klar over lenge, og Europas avhengighet av fossil energi levert av Russland har vært et diskusjonstema over tid. Likevel holder vi fortsatt litt igjen når vi snakker om energibruken vår.

<2°C: – Hva tenker du på da?

– For å ta et eksempel: Under andre verdenskrig var det en amerikansk propagandaplakat som sa: «When you ride alone, you ride with Hitler». Det var ledd i en påvirkningskampanje for å få folk til å bruke mindre energi. Da var det krigstid, og man la ingen fingre imellom. Det føles nok veldig fremmed for oss i dag at myndighetene kan gå så sterkt frem retorisk. Det sier litt om hvilken holdning vi har til energibruken vår. I dag er det blitt vanlig å tenke at dette er individets frie valg. Det å fortelle folk at vi må bruke mindre energi er blitt noe litt politisk betent og vanskelig.

– Men for å gjøre litt av jobben for dem, da: Hva er det som er så positivt med energieffektivisering?

– Det er jo at det er et vinn-vinn-vinn-tiltak. Første vinn: Forbrukerne sparer energiutgifter. Andre: Vi sparer samfunn og økonomi for ny kraftutbygging. Og tredje: Vi sparer klimaet for utslipp.

Jeg tør påstå at det ikke er noen andre tiltak i energiomstillingen som på samme måte har bare positive effekter. Ta elbilsatsingen: Det er en vinn-situasjon som også har en del problemer. Det krever mineralutvinning som kan ha store miljøkostnader, og det skaper fortsatt både trafikkproblemer og mikroplast fra dekkslitasje.

– Hva holder oss igjen?

– Inntil nylig har vi egentlig hatt veldig billig strøm i Norge. Vi har brukt strøm nokså skjødesløst. Strømkrisen har skapt en annen bevissthet. Men samtidig har jeg deltatt på diskusjoner om smart strømstyring. For eksempel om å kjøre vaskemaskiner om natten for å spare nettet og gi lavere strømregning. «Hva sparer vi på det», spør vi, og da er svaret noen tiere i året. Støyen og brannfaren alene vil være nok til å få de fleste til å avvise et slikt tiltak da.

Nå har jo bildet endret seg. Strømmen har vært veldig billig i Norge i europeisk sammenheng. Og vi har kunnet skryte av at vi har høy andel fornybar kraftproduksjon i Norge, selv om vi har hatt kraftutveksling med Europa. I et sånt totalbilde har det vært vanskelig for myndighetene å overbevise folk om at det er klokt å investere i å spare energi. Strøm har vært en bakgrunnsinfrastruktur vi har tatt for gitt, og ikke tenkt så mye på. Jeg tror rett og slett det har vært der skoen har trykket.

Arealbruk og husdyrhold er de største utslippskildene

Til høyre ser du noen typiske energieffektiviseringstiltak. En analyse Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) har gjort, viser at Norge kan spare 10–13 TWh ved bestemte tiltak i norske bygninger. Det tilsvarer 12–15 prosent av det som brukes av energi årlig i de samme bygningene. Eller 7–9 prosent av samlet norsk strømproduksjon i et normalår.

Sparepotensialet er størst i såkalte småhus. Men de billigste kilowat­timene kan man spare i næringsbygg: Grunnen er at i for eksempel gamle boliger, som bruker mye energi, kreves det ofte omfattende og dyre tiltak. Da er det billigere å ta enkle grep for å spare noen kilowattimer i et næringsbygg, som å skru ned varmen i helgene.

Hvordan få mer ut av mindre energi

Energieffektivisering er ofte den raskeste og billigste veien til å redusere klimagassutslipp.

Våren 2021 publiserte Det internasjonale energi­byrået (IEA) en analyse av hvordan energimarkedene må utvikle seg dersom verden skal klare Paris-­målet om å begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader. Et avgjørende premiss er at energiforbruket må ned, samtidig som vi får økonomisk vekst. Eller: Mer må produseres med mindre.

For å ta ned energiforbruket i sektorer som industri, bygninger og transport, peker IEA på tre hovedgrep:

Øke effektiviteten i energibruken, som å spare energi med ny teknologi, eller kutte energibruk ved etterisolering i bygninger.

Elektrifisering, altså erstatte så mye fossil energibruk som mulig med elektrisitet.

Atferdsendring, rett og slett å spare energi ved å gjøre ting på nye måter. Som å bruke mer resirkulerte materialer i industrien, eller at du tåler å ha det litt kaldere i hjemmet ditt. Eller at du begynner å sykle til jobb, og bruker delebil i stedet for å eie din egen.

Et av de viktigste argumente for å satse på energieffektivisering, er at det er ett hundre prosent konfliktfritt, sier forskningssjef Petter E. Røkke ved SINTEF Energi:

– Det går ikke på bekostning av miljø, det sparer utslipp, det krever visse investeringer, men vil være lønnsomt på sikt, sier han.

Vi bør uansett begynne å bruke energien vår mer effektivt: En stor utfordring er nemlig at forbruket vårt av energi øker raskere enn vi klarer å bygge ut energiproduksjon. I Norge har vi fortsatt kraftoverskudd i et normalår, altså at vi produserer mer strøm enn vi bruker. Men ifølge analyser av både NVE og Statnett er det i ferd med å bli mindre. I Statnetts analyser kan det bli kraftunderskudd i Sør-Norge allerede i 2026.

Sirkulærøkonomi: Slanke, bremse og lukke

Mange av dagens produkter er ment å bare holde en liten stund før vi skifter dem ut. Det må vi slutte med når vi skal over i et sirkulært system.

I 1932, midt under den store depresjonen, fikk en arbeidsledig amerikansk eiendomsmegler, Bernard London, en idé han mente kunne få økonomien i gang igjen. Han ville lovfeste en bestemt maksimal levetid på alle produkter fra sko til bygningsdeler. Når den var omme, skulle produktet ødelegges, og forbrukeren ble tvunget til å kjøpe nytt. Planned obsolence, eller planlagt foreldelse, kalte han det.

Begrepet er senere blitt brukt til å forklare alt fra hvorfor vaskemaskiner varer akkurat til garantitiden er omme, til hvorfor det går så fort hull på sokker. Og selv om ikke alt er Bernard Londons feil, har det vært en viss tradisjon i å konstruere produkter med tanke på at de må byttes raskere enn det som strengt tatt er nødvendig, forklarer NHH-forskerne Lars Jacob Tynes Pedersen og Sveinung Jørgensen.

– Den tradisjonen ser vi blir brutt nå, men det er ikke noe som skjer over natten, sier Jørgensen.

– På en iPhone 5, var komponentene gjerne sveiset eller limt sammen. I dag kan du nærmest plukke en ny iPhone helt fra hverandre, bit for bit. Ideen er at du skal ha mest mulig rene deler inn i telefonen, så de enklere kan byttes ut, repareres eller oppgraderes, forklarer Pedersen.

Det samme ser man i bilindustrien. Som er blitt et slags mikrokosmos for sirkulærtankegangen i seg selv: Mens man før laget biler kun for salg, er det blitt mer utbredt med deletjenester og korttidsleie, og biler designes også for at de ikke bare skal brukes av én eier – og ikke bare til én ting.

– Skal vi være litt filosofiske, er jo en bil bare en sammensetning av ulike bestanddeler som kan brukes til ulike ting. Hvor lenge bilen som sådan virker er egentlig ikke det viktigste, det er hvor lenge alle delene virker og brukes i en eller flere biler som er det interessante. Det som ikke virker kan repareres eller byttes ut, og det du bytter ut kan som regel brukes til noe annet, i en eller annen form, sier Pedersen.

Dette avhenger først og fremst av design, og at man har tenkt sirkulært fra grunnen av. Et bilbatteri kan for eksempel designes først med minst mulig innsatsmidler – så det blir så lett og effektivt som mulig, med minst mulig ressursbruk. Det bør også designes for å vare så lenge som mulig, men ikke nødvendigvis bare i bilen: Et litt slitent bilbatteri kan gjenbrukes i batteripakker til for eksempel mellomlagring for fornybar energi. Til slutt kan det designes slik at man enklest mulig kan gjenbruke enkeltkomponentene, for eksempel sjeldne metaller, når levetiden er helt omme.

Slike sirkulære systemer vokser nå frem på mange områder. Men det er ikke nødvendigvis bekymring for klimaet som driver dem frem. I alle fall ikke alene.

– Markedet har til dels helt av seg selv favorisert løsninger som involverer gjenbruk og lavere ressursforbruk. Det er ikke sikkert det er nok, det er alltid mer som skal til. Men det viser hvordan sirkulærøkonomiske fenomener kan vokse frem uten at det lå noen stor plan bak, uten at det fantes noen reguleringer som favoriserte dem, sier Jørgensen.

Minst mulig nytt inn, minst mulig brukt ut

Sirkulærøkonomi er egentlig enklere å illustrere enn å forklare. I dag høster vi ressurser, produserer og selger varer av dem, bruker varen og kaster den etterpå. En lineær modell. Kobler vi endene får vi en sirkel, men en sirkulær modell innebærer mer enn det.

Forskere snakker gjerne om at sirkulærøkonomi er et regenerativt system: Et minimum av ressurser inn, og minimum av avfall eller utslipp ut. Skal vi få det til, kreves tre prosesser. På engelsk snakker vi om narrowing, slowing og closing, eller på norsk: slanke, bremse og lukke.

Slanke: Å «smalne» rommet for innsatsmidler. Du bruker så få råvarer og energi som mulig på å oppnå et best mulig resultat. Det kan også handle om å bruke minst mulig nye råvarer, mer om det senere.

Bremse: Å holde ressursene i virksomhet så lenge som mulig. Produktet skal vare lengst mulig tar før det må erstattes. Det betyr å reparere det når det blir ødelagt dersom det er mulig. dersom det ikke er mulig, kan det gis et annet og tredje liv når det ikke fungerer optimalt til det du opprinnelig bygget det til.

Lukke: Å lukke kretsløpet. Altså, i stedet for å hente nye, ubrukte ressurser i starten, bruker du gamle ressurser om igjen. Det betyr også at du kaster minst mulig. Når batteriet er helt dødt, tar du det fra hverandre og bygger nye batterier av bestanddelene.

Illustrasjon:
Haltenbanken
(videreutviklet fra original
fra renualtgroup.com)

Hvordan kan vi endre adferden vår?

Det rasjonelle valget er å gjøre det vi kan for å stanse klimaendringene. Men vi mennesker handler ikke alltid rasjonelt. Hva skal da til for å få oss til å endre adferd, når det blir tvingende nødvendig?

Vi snakker med

Kjetil Bjorvatn
Professor, NHH
Leder, FAIR Insight Team

Kjetil Bjorvatn er professor ved Norges Handelshøyskole (NHH) og jobber blant annet med adferdsøkonomi, et felt som ligger i skjæringspunktet mellom psykologi- og økonomifagene. Der det tradisjonelle økonomiske perspektivet er basert på at mennesker er rasjonelle, kalkulerende vesener som handler i egeninteresse og bare det, åpner adferdsøkonomien for et helt annet perspektiv.

Kjetil Bjorvatn: – Adferdsøkonomien bryter med forestillingen om homo oeconomicus på to viktige måter: For det første gjør vi ofte feil. Vi opptrer ikke alltid på en måte som tjener våre langsiktige interesser.

<2°C: – For eksempel?

– Vi trener ikke selv om vi vet vi burde komme i form. Vi røyker eller snuser selv om vi egentlig ønsker å slutte. Vi gjør ikke leksene våre før det er for sent. Vi gjør systematiske feil, rett og slett.

– Og det andre?

– Homo oeconomicus er veldig selvsentrert og egoistisk, og jeg tror de fleste ikke kjenner seg helt igjen der. Vi bryr oss jo om andre, om miljøet, om hvordan andre oppfatter oss. Vi ønsker å fremstå som gode individer.

Begge disse perspektivene gjør at vi kan forklare adferd på en måte den strenge, tradisjonelle økonomiske modellen ikke alltid kan. Jeg sier ikke at vi alltid er usystematiske og irrasjonelle, eller at vi opptrer som engler. Vi responderer på incitament, som det heter: Når prisen går opp, går gjerne etterspørselen ned.

– Og her kommer jo skatter som middel for adferdsendring inn?

– Ja, skal myndighetene styre adferd i en bestemt retning, vil tradisjonell økonomisk teori svare at her må det økonomiske insentiver til. Hvis industrien forurenser, innfører vi en miljøskatt. Blir vi syke av å spise for mye sukker, innfører vi sukkerskatt. Slike prismekanismer kan være veldig effektive i å dempe etterspørsel. Men de kan være ganske upopulære.

– Så vi trenger en annen tilnærming, for å gjøre klimapolitikken mer salgbar. Som adferdsøkonomien kan hjelpe oss med. Men hva da?

– Det er her begrepet «nudging» kommer inn – eller «dulting» på godt norsk. Vi vet at mennesker gjerne kan respondere på mer forsiktige tiltak, som styrer oss i retning av det som er i vår langsiktige interesse, uten at vi må sette oss inn i alle konsekvensene av alle valgene vi kunne tatt.

Det kan handle om hvordan du utformer valgsituasjonen. For eksempel at vi plasserer frukt og bær ved kassen i matvarebutikken, i stedet for sjokolade. Det kan bety noe for ditt valg av mellommåltid. Eller at standardvalget på skriveren er å skrive ut på begge sider av arket.

Derfor er dulting populært blant myndighetene. Du snakket om politikk som er salgbar – og det kan være mye enklere å selge inn denne typen myke tiltak enn de som handler om for eksempel en miljøskatt eller sukkerskatt. Derfor er dulting ofte populære tiltak.

– Har du noen eksempler fra klimafeltet på slike dulte-tiltak?

– Ja, i USA har man for eksempel eksperimentert med at man i utvalgte nabolag får en strømregning som også viser hvor mye strøm naboene bruker. Da får du en slags sosial sammenlikning: Bruker du mye mer strøm enn naboen, vil du gjerne forsøke å finne ut om du kan spare. Du vil jo ikke være dårligere – eller betale mer – enn naboen.

Eller kampanjer for resirkulering – bare det å minne folk på at gjenvinnbar plast ikke hører hjemme i restavfallet, kan ha effekt. Alle har hørt om plast­hvalen, slikt vil appellere til de flestes miljøbevissthet. Det er mange slike valg vi fatter i hverdagen, der bare det å bli minnet på hva som er det rette, kan ha en effekt.

– Gjelder det holdningskampanjer også?

– Vel, når det kommer til dulting er det lett å gå i en felle: At du tror du kan dulte deg fri fra alle miljøproblemene. Sånn er det ikke. Mye forskning viser at dulting er effektivt i en bestemt type kontekst. Gjerne der valget kanskje ikke betyr så mye for deg, at det ikke har så høye kostnader, men der du er litt ukonsentrert om hva du gjør, da kan dulten ha god effekt. Men de store tingene, der vi virkelig trenger at folk endrer adferd, og gjerne på områder hvor det koster oss litt å gjøre det, der må gjerne mer tradisjonelle inngrep til for å få tilstrekkelig effekt.

Rettferdig omstilling gir mindre konflikt

Rettferdig omstilling handler blant annet om at alle skal få ta del i godene ved det grønne skiftet.

Det er velkjent at de rikeste landene i verden historisk står for en uforholdsmessig andel av verdens utslipp. En mye omtalt rapport fra Stockholm Environment Institute og Oxfam har vist at de 10 prosent rikeste menneskene i verden står for dobbelt så mye utslipp som den fattigste halvparten.

I tillegg er det historiske ansvaret for utslippene ulikt fordelt geografisk, og det gjenspeiler også grovt sett hvordan verdens rikdom er fordelt. Landene som har sluppet ut klimagasser lengst, er som hovedregel rike, de med mindre historisk ansvar relativt til folketallet er som hovedregel fattigere.

Og på toppen av dette rammer konsekvensene av klimaendringene ujevnt: Ifølge FNs klimapanel lever mellom 3,3–3,6 milliarder mennesker under forhold som gjør dem spesielt sårbare for klimaendringer. Dels på grunn av at de bor steder som er spesielt utsatt for ekstremvær, men også fattigdom og lavt utviklingsnivå er blant faktorene bak sårbarheten.

Derfor står begrepet «rettferdig omstilling» sentralt i klimaforhandlingene. Ifølge seniorforsker Ragnhild Freng Dale ved Vestlandsforskning handler dette om minst to forhold:

• Minoriteter og spesielt sårbare grupper skal ikke bære de største kostnadene for verken klimaendringer eller omstilling, og
• de forskjellene som allerede er der, skal ikke forsterkes, men utjevnes.

Det er lett å fremføre moralske argumenter for rettferdig omstilling. Det er også viktig for å unngå unødvendig konflikt, understreker professor Erling Holden ved NMBU:

– Når vi glipper på det som har med rettferdighet å gjøre, er veien kort til ulikhet. Og det skaper konflikter, sier han.

Men det er også et pragmatisk argument for å sørge for at man jobber for utjevning og energiomstilling samtidig. Tradisjonelt har økonomisk vekst vært sterkt koblet til økende energiforbruk og dermed utslipp av klimagasser. Årsaken er først og fremst at det for fattigere land under utvikling har vært billigere og lettere å få tak fossil energi enn fornybar energi.  Den enkleste måten å gjøre noe med dette er å bistå fattigere land slik at de kan hoppe over det fossile utviklingsnivået og gå rett til fornybart:

– Her er det ulike internasjonale mekanismer som ligger i Paris-avtalen, som klimafinansiering, altså bistand eller lån til land som ikke har råd til å gjennomføre tiltak for egen regning. Det pågår også diskusjoner om hvordan man skal dekke «tap og skade» – altså hvem som skal betale for de uunngåelige konsekvensene av klimaendringer i land som rammes spesielt hardt av dem, når det er andre og gjerne rikere land som har det historiske ansvaret for disse utslippene, sier Ragnhild Freng Dale.

Når politikken rammer skjevt

Rettferdig omstilling handler ikke bare om at klimatiltak ikke skal forsterke forskjellene mellom fattige og rike land. Også internt i land kan klimapolitikken føre til økte forskjeller, og det kan skape problemer.

«De gule vestene» i Frankrike er blitt et moderne symbol på folkelige opprør mot høye skatter- og avgifter. Men de er også blitt et eksempel på hvilke reaksjoner som kan komme når klimapolitikk rammer sosialt skjevt.

Det var en økning i dieselavgiften i 2018 som satte i gang demonstrasjonene i Frankrike som er blitt kalt de verste siden 1968. Avgiften ville etter alt å dømme ført til utslippskutt, men ble droppet etter vedvarende sterke protester.

Også i andre land har det vært folkelig motstand mot karbonskatter og andre tiltak som skal bidra til utslippskutt. Det betyr ikke at demonstrantene ikke bryr seg om klimakrisen. Det er ikke sånn at de som protesterer mot klimatiltak ønsker mer ekstremvær, forklarer Thea Gregersen, som tar doktorgrad i klimapsykologi.

– Det er tiltakene de er skeptiske til, eller bare måten de presenteres på, sier hun. Hun får støtte av professor og adferdsøkonom Kjetil Bjorvatn, som forteller at effektive klimatiltak kan ramme skjevt. Også her hjemme.

– Det er nok bra for miljøet, for eksempel, at bensinen koster 30 kroner literen. Det reduserer privatbilisme, og fører til at man bytter ut bensinbilen til mer miljøvennlige fremkomstmidler, som elbil eller kollektivt. Men det rammer også de som ikke har mulighet til å bytte. De som ikke har råd til investeringen i elbil, eller de som av ulike grunner ikke får hverdagen til å gå opp med kollektivtransport, sier han.

Høyinntektsgrupper er høyutslippsgrupper

Figuren viser klimafotavtrykk (i tonn CO₂) etter inntektsgrupper i fire ulike land. Tendensen er klar: Folk i høyinntektsgrupper verden over har vesentlig høyere utslipp enn de som tjener mindre.

I dette utvalget av land er forskjellene størst i Kina og India. Der har de rikeste et omtrent ti ganger så stort avtrykk som en gjennomsnittlig representant for den fattigste halvparten.

I USA og Norge er utslippene relativt store i alle inntekstgrupper. Men også her slipper de rikeste ut mest.

Kilde:
World Inequiality Lab

Vi klarar ikkje nullutslepp ved berre å mekke litt

Vi snakker med

Klaus Mohn
Professor i økonomi
og rektor, UiS

Nullutslepp vil krevje gjennomgripande endringar i måten vi organiserer samfunnet på. Ønsket om omfattande endringar må starte hos deg og meg, seier økonomiprofessor og rektor ved Universitetet i Stavanger, Klaus Mohn.

<2°C: – Vitskapen er klar: Vi må fjerne dei fleste klimagassutsleppa innan 2050. Kva inneber eigentleg det?

Klaus Mohn: – Utfordringa er så krevjande at det er vanskeleg å samanfatte. Det som trengs, er ein gjennomgripande endring i måten vi organiserer økonomi og samfunn på.

– Kva legg du i det?

– For å ta eit eksempel: Måten vi i dag bur på, driv næringsaktivitet på, og reiser på, er basert på ein modell for tilgang på billeg, fossil energi – som er sjølve opphavet til klimaendringane. Resultatet er at dagens samfunn har eit overforbruk av energi. Skal vi bringe utsleppa til null, er det ikkje nok å erstatte dei fossile brenslene. Eg trur og at vi må bli langt meir energigjerrige, og gjere ting på andre måtar enn i dag.

– Korleis då?

– Til dømes gjennom deling. At kvar og ein av oss aleine skal flytte seg rundt i privateigde doningar på to tonn er vanskeleg å sameine med berekraft. Det same gjeld bustadareal, der kvar nordmann no har nærmare 60 kvadratmeter til rådvelde. Me har kanskje pengar til å betale for alt dette, men for natur og klima er børa knappast til å bere, og spesielt ikkje om veksten skal halde fram.

– Undervurderer vi oppgåva vi står overfor?

– Mange latar å tru at vi kan kome til desse utsleppsreduksjonane ved berre å mekke litt på systemet. Slik er det ikkje.

– Kvifor ikkje?

– Fordi energisystemet i dag kvilar på ein føresetnad om billeg tilgang til kol, olje og gass. Saman med veksten i verda legg dette eit press på natur og klima som neppe let seg bøte på ved berre å byte energikjelder innanfor det same systemet. Det me treng er meir djuptgripande endringar i forsyning, forbruk og levesett, spesielt i dei rikare delane av verda.

– Allereie innan 2030 er Norges mål at utsleppa skal halverast samanlikna med nivået i 1990. Kven er ansvarleg for at vi klarar dette?

– Vi kjem ikkje utanom at mykje handlar om politikk. Men i eit liberalt demokrati som det norske må politikken vere forankra hos veljarane. I dag er det for mange av oss som syns det er vanskeleg å omstille seg, og da får vi heller ikkje politikarar som driv fram dei endringane som trengs. Store endringar i politikken må starte med nokre personlege erkjenningar hos deg og meg.

– Men politikarar skal jo også vise leiarskap?

– Her er det ein vekselverknad som trengs. Kloke politikarar må i større grad forsøke å overtale veljarane, men dei kan heller ikkje berre ture frem. Då blir dei bytta ut.

– Kva politikk burde vi hatt?

– Det finst ikkje eitt enkelt grep – den knappe tida gjer at vi må trykke på alle knappane. Men i stort handlar det om at politikken må definere rammevilkåra som bedriftene og hushalda må tilpasse seg innanfor. Særleg viktig er det at ein priser alle utslepp høgt nok. Det er noko av det mest effektive politiske tiltaka, i tillegg til å støtte utvikling av ny kunnskap og teknologi som kjem heile samfunnet til gode.

Hvorfor gjør vi ikke mer når vi vet så mye?

Det er ikke lenger tvil om klimakrisen, sier FNs klimapanel. Så hvorfor gjør vi ikke mer? Vi spør Thea Gregersen, forsker og ekspert på klimapsykologi.

Vi snakker med

Thea Gregersen
Forsker, NORCE

Thea Gregersen: – Vi kan i alle fall ikke legge alt ansvaret over på oss som individer. Vi har faktisk bygd opp samfunnet nettopp slik – at vi ikke hele tiden utsettes for situasjoner der vi må ta kalkulerte, rasjonelle valg for at det ikke skal gå galt med oss.

Samtidig er det nettopp individet vi er opptatt av i psykologifaget. Derfor får også miljøpsykologien kritikk for akkurat det – at vi legger for mye vekt på individet. Dette handler nemlig også om strukturer i samfunnet, om lover og regler og andre barrierer. Det å dytte ansvaret over på individet er blitt en lobbystrategi for dem som ikke ønsker endring. De som  tjener kortsiktig på å opprettholde status quo.

<2°C: – Hvordan da?

– For eksempel når lobbyister hevder at olje- og gassbransjen bare leverer varer som er etterspurt: «Det er dere forbrukere som må endre vanene deres». Og når vi da er nødt til å fortsette med olje, er det best at vi får den «reneste» oljen som finnes. Ansvaret legges alltid hos forbrukeren, altså individet. Når vi i klimapsykologien snakker om hva som ligger bak individuelle valg, er vi på en måte med på å «tale den saken». Det er litt skummelt.

Det er litt som debatten før røykeloven: I starten handlet samtalen mye om folks frihet til å ta egne valg: Ja, røyking er farlig, men da får folk slutte, da. Men så kom røykeloven. Og da var det faktisk flere som sluttet å røyke enn før. Så det nytter å gjøre noe med de strukturelle barrierene.

– Så hvis vi manipulerer samfunnsstrukturer kan vi endre hvordan vi tenker?

– Vi kan i alle fall ikke bare se på psykologiske barrierer, vi må også anerkjenne de eksterne kreftene vi står overfor. Enten det er big business som ikke ønsker endring, og dytter ansvaret over på deg og meg, eller strukturelle barrierer som står i veien. Det hjelper ikke om du vil kjøre mer kollektivt dersom det ikke går busser. Det hjelper ikke å finne ut at du vil prøve å være veganer hvis det er kjøtt i alt som selges i kantinen. Det er grenser for hva vi kan oppnå med gode intensjoner alene.

– Er det noen mykere måte vi kan endre tankesettet vårt på også?

– Man kan selvsagt snu på det, og forsøke å løse de psykologiske barrierene før de strukturelle, men da blir det raskt litt mer komplisert.

– Hvorfor?

– Fordi det gjerne handler om verdensanskuelse. I starten tenkte man ofte det var mangel på informasjon om klimatrusselen som var det avgjørende. Det viste seg generelt sett å ikke være tilfelle.

Det som er problemet, er at noen stiller seg helt på bakbeina. Det er gjerne de som føler at dette er et angrep på deres individuelle frihet. Ofte fordi de – og dette skjer helt ubevisst – kjenner på at klimatiltak utgjør en spesifikk trussel mot livsstilen deres.

– Har det med det som kalles «kriseforståelse» å gjøre? De hører det samme som andre, men blir ikke veldig bekymret?

– For dem som opplever det slik, er gjerne klimatrusselen lavt prioritert sammenliknet med mye annet. Det er jo en måte å unnslippe det vi kaller kognitiv dissonans: Klimatrusselen er alvorlig, likevel velger jeg å leve på en måte som forverrer den. Men det handler egentlig mest om hvordan klimatrusselen passer inn i deres ideologi og verdensbilde, og i måten de helst vil leve på.

– Hva kan vi gjøre med det? Kan vi snakke om klima på en annen måte, for eksempel?

– Ja, en strategi er å formulere tiltakene så de passer bedre med ulike verdensbilder. Noen konservative republikanere i USA forsøker for eksempel å selge inn grønn energi som positivt fordi det gir deg større valgfrihet: Du får bestemme hvordan den skal lages, ikke staten. Andre måter å selge det inn på, er å konsentrere seg om de mulighetene som finnes i de grønne næringene: Oljen går vi tom for uansett, da er det fint med flere bein å stå på, ved å bygge nye bransjer. Tanken er å reformulere tiltakene så vi ikke ekskluderer grupper med et annet verdensbilde.

Det er også forskning som viser at måten vi formidler informasjonen på blir mottatt ulikt avhengig av hvilket grunnsyn man har. Dersom man i beskrivelsen av trusselen bruker sterke uttrykk som «katastrofale» eller «alvorlige» klimaendringer, har det en tendens til å utløse trang til handling hos de som allerede er bekymret. Altså typisk folk på venstresiden. Men det har en tendens til å ha den motsatte effekten hos dem som er skeptiske til klimatiltak, dersom du kjører på med for mange slike adjektiver. Det blir en «pushback»-effekt, de går fra å være skeptiske til å bli mer steile.

– Hva om vi må henvende oss til alle samtidig?

– Hovedmålet bør være å støte færrest mulig bort med budskapet. Ta pushback-effekten jeg snakket om som eksempel: Dersom vi dropper adjektivene i kommunikasjonen som må gå bredt, støter du ingen fra deg. Hvis du samtidig lager målrettete kampanjer for folk på venstresiden med sterke adjektiver, kan du kanskje få økt engasjementet der også.

Når det er sagt, er det viktig å ikke bagatellisere heller. Årsaken til at mange unge er sinte og frustrerte og stresset, er at de føler mange voksne, og spesielt politikere, bagatelliserer klimaendringene. Men det er forskjell på å bagatellisere og å droppe de kraftigste adjektivene.

Kilder

Vil du vite mer?

Alt du har lest i dette magasinet er bygget på rapporter fra anerkjente kilder, fagfellevurdert forskning, våre egne temanotater eller intervjuer vi selv har gjort med forskere. Forskerintervjuene våre blir alltid publisert i sin helhet på energiogklima.no/to-grader.

Temanotatene våre er utgangspunkt for mange av artiklene i dette magasinet. På tograder.no finner du lenker til disse, der finner du også mer utfyllende kildelister. Eksempler på temanotater vi har gitt ut ser du på bildet til høyre.

Klimavakten er våre faktasider med de viktigste, oppdaterte tallene om klima, utslipp og energi:
www.klimavakten.no

Tilnull er en klimaportal for deg som vil følge Norges vei til nullutslipp. Hvor store er utslippene våre? Hva vil utslippene være i 2030 hvis vi fortsetter som i dag? Og hvor raskt går det grønne teknologiskiftet, nasjonalt og i de enkelte fylkene? www.tilnull.no

Vil du gå enda dypere i stoffet? Prøv disse kildene til mer klimakunnskap:

FNs klimapanel sammenstiller og drar hovedlinjene gjennom den mest oppdaterte klimaforskningen. Med 6-7 års mellomrom gir de ut omfattende hovedrapporter, innimellom kommer det også spesialrapporter over utvalgte tema. Når vi viser til FNs klimapanel, er det disse rapportene vi mener. Du finner dem alle her: www.ipcc.ch/reports

FNs naturpanel jobber litt som Klimapanelet, men med naturmangfold. De er yngre og mindre etablerte enn Klimapanelet, men har også rapporter til nedlasting: www.ipbes.net

Global Carbon Project er et internasjonalt forskningsprosjekt i regi av organisasjonen Future Earth. De gir årlig ut et globalt karbonbudsjett, som skal gi et mest mulig komplett bilde av tilstanden i den globale karbonsyklusen: www.globalcarbonproject.org/carbonbudget

Det internasjonale energibyrået (IEA) publiserer data, analyserer og politiske anbefalinger for den globale energisektoren. Den kanskje viktigste publiasjonen er den årlige World Energy Outlook. Deres rapporter finner du her: www.iea.org/analysis

Øvrige kilder: